Svenn Erik Knutsen. cand.polit. med psykologi, pedagogikk og sosiologi, og bl.a. videreutdanning innen psykiatri (NWI) og familieterapi.
Media og ikke minst skolens Elevundersøkelser har den senere tid fokusert på den økende mobbingen blant barn og unge.
Lokal skole bøtelegges av Arbeidstilsynet for ikke å gjøre nok.
De siste 20 årene har politiske utvalgte uttrykt bekymring og foreslått en
rekke tiltak. Skolene har finansiert kostbare mobbeprosjekter, men resultatene uteblir. Ved kriser roper ofte politikere på nye utredninger. Venstre ber om et nytt mobbeutvalg.
En kjent og avdød norsk psykiater uttrykte en gang, «hvorfor utrede når problemet ligger rett foran oss».
Tross innsatsen, viser Elevundersøkelsen fra 2023 analysert av forskere fra NTNU, at mobbing og vold blant elever når nye høyder, men og mot lærerne. Vi må forlate idéen om at mobbing alene er et individproblem, men se det som et større system- og samfunnsproblem. Kanskje bekymringens tid bør være over. Berøringsangsten må legges vekk. Skolen må bli «herre i eget hus». Tiden er moden for å investere i handlinger som virker?
Hva er mobbing?
Mobbing er gjentatte negative handlinger fra en eller flere sammen mot en som ikke klarer å forsvare seg. Denne beskrivelsen avdekker et perspektiv som minner om svakhet og feighet, der «flokken angriper den forsvarsløse». Det er ikke mye heltemot i slike handlinger. Dette må karakteriseres som krenkelse og handlinger som ødelegger liv.
Hva opplever elevene?
Alt for mange elevene gruer seg for å gå på skolen, da skolehverdag blir utrygg og påvirker både det faglige og sosiale. Mobbing på sosiale medier gjør ikke hverdagen lettere, da det ikke er grenser for hva barn og unge kan plage hverandre med. I følge opplæringsloven § 9A har alle elever rett til en trygg skolehverdag, og skolen har plikt til å tilrettelegge dette.
Tross plikten opplever mange elever at skolen ikke reagerer selv om de kjenner til hva som skjer, og at tiltakene ikke virker. Vi vet at mange elever skjuler at de utsettes for krenkelser som fører til både fysiske og psykiske plager som blir tilleggsbelastninger. Vi bør alle minnes Odin på 12 år som ikke orket å leve med mobbingen da han opplevde at ingen grep inn.
Kunnskap og kompetanse?
Har skolen nok kunnskap og kompetanse om mobbing som fenomen? Sitter Mobbekonsulentene på god nok kompetanse? Utdanningsinstitusjonenes fokus på mobbing er varierende og mangelfull. Det gjør at nye lærere opplever et praksissjokk, da de har for lite innsikt i psykososialt arbeid som eksempelvis klassemiljøarbeid som er en forutsetning for trivsel og læringen. Erling Roland, «mobbeforsker» ved UiS, mener det er to spor i kampen mot mobbing:
• Må legge mer ansvar på den som mobber (Roland) med tydelige krav og forventninger.
• Ser mobbing som noe kollektivt som forebygges med klassemiljøarbeid. Ifølge Roland fokuseres det for lite på de som mobber.
Hva gjør at innsatsen ikke virker?
Det har ikke manglet på tiltak i kampen mot mobbing. Varig effekt uteblir. Når prosjektene er over blir også ressursene borte. Da endres konteksten og man er tilbake til start. Tiltakene blir for lite prosessorientert. Kommunens egne mobbeombud som tiltak gir tilsynelatende lite effekt. Kan det være at man gjør for mye av det som ikke virker, da man ikke klarer å skape en forskjell? Eller gir myndighetene uklare signaler? Det kan og være at voksne er dårlige og utydelige forbilder og at vanlig folkeskikk ikke er prioritert hjemme eller på skolen?
Det er tydelig at sosial kapital er mangelvare i skolen og at tiltakene er for generelle og for lite målrettet. Det mangler entusiasme, engasjement og involvering i barns utvikling.
Må man gjøre noe annerledes?
Når virkemidlene ikke gir det man ønsker må man våge å tenke og handle nytt. Tiltaksorienteringen har feilet med mer av det som ikke har virket. Skolen må tilføres kompetanse utover helsesykepleiere. Man må se på prosesser og tenke kvalitativt annerledes. Når det gjelder ungdomskriminaliteten pekes det på mislykket integrering. Man må gjøre noe med inkluderingsprosessene da denne påvirker selvhevdelsen. Om man ikke opplever seg inkludert vil man hevde seg på annen måte. Vi må tenke at alle kan bli en ressurs. De som mobber må besitte en eller annen «kapital». Hvordan «lokke» den frem og bruke den på en positiv måte? Vi påvirker og påvirkes og medvirker alle til hverandres liv.
Skolen er for bekymret for å «henge ut» enkelt individer, men når mobbing eskalerer slik Elevundersøkelsen viser, må man identifisere «elefanten i rommet», hvem mobber og hva holder dette i gang. Her må trykket være på hva holder det i gang. Ikke noe kommer av seg selv. I en prosessorientert tilnærming er man opptatt av igangsettere, vedlikeholdere og forsterkere, ikke straffeperspektivet. Derfor er det nyttig med Rolands to spor, da «heiagjenger» både de aktive og passive er med på å vedlikeholde mobbeatferd.
Å ikke si noe er sterk kommunikasjon. At man legger ansvaret på mobberen betyr ikke at klassemiljøarbeidet er unyttig. Disse to tilnærmingene utfyller hverandre.
Man må bevisstgjøre at alt henger sammen og at all atferd er kommunikasjon. Det betyr å bli nysgjerrig på hva mobberen kommuniserer med sin krenkende atferd, og bistå hvordan man kan finne mer nyttige måter å hevde seg på? Det handler om å resosialisere gjennom å desosialisere (plukke av negativ atferd) i forhold til folkeskikk. Programmet «Guttas campus» på NRK i vinter er eksempel på dette. Mobbing handler om verdier som må bevisstgjøres og læres. Det betyr at familien må mer inn og ansvarliggjøres og ta aktiv del i forebygging. De må ta et valg om å bli en del av løsningen eller vedlikeholde problemet.
Ulike familiekulturer kan ubevisst vedlikeholde lite ønsket atferd, da barn ofte arver sine foreldres erfaringer. Dette handler om å snu negative og krenkende handlinger og det krever at ulike systemer samhandler. En forutsetning er tydelige voksne, tydelige foreldre og ikke minst tydelige lærere med naturlig autoritet. Barn og unge har ikke behov for kule voksne. Å stanse mobbing bør ikke være umulig.