Spansk fjernsyn har akkurat vært på besøk. Benjamin har sunget seg hes. Han gjør ofte det.

For Benjamin er ingen vanlig kokk og kafé-eier. Han er en syngende kaféeier og henter fram sanger på åtte språk dersom stemningen er av det rette slaget. Og det er det ofte. Det ble sang på spansk fjernsyn selvsagt, og en vandring gjennom smågatene i ­Drøbak hvor Benjamin var syngende guide. Da ble det fake news om både Niels Carlsen og senkningen av Blücher.

Vi sitter ved bord nummer 1.

Sønna­vinden river i håret til de som går forbi utenfor og regnet pisker mot vindusruta. Det kryr ikke akkurat av mennesker i Drøbak denne torsdagen, men mange nok til at Benjamin har måttet sette ut «fullt» skiltet og smekke igjen døra fire ganger for ikke å miste kontrollen over gjestene.

TV-teamet var her i seks timer non stop, forteller han, og legger kokeboka han har laget foran oss. – Den kommer snart på spansk. Men det gikk bra. Selv om jeg måtte snakke spansk hele tiden. Det er jo blitt litt uvant.

Benjamin forteller:

Jeg kom til Norge i 1984, og er født og oppvokst i min bestefars kjøkken i Spania. Som 17 åring dro jeg til Sveits for å få en bedre jobb. Det var tøft i Spania. Der lærte jeg meg det sveitsiske og det orientalske kjøkken etter å ha arbeidet på fem ulike restauranter. Og det var der jeg traff Vinny.

Jeg dro til Norge ett år før Vinny. Hun hadde jobb på den amerikanske ambassaden.

Da hadde jeg spart meg opp penger slik at jeg kunne kjøpe meg en restaurant i Norge. Med mørkt langt hår, spansk sjarm og en plastpose full av penger, satte jeg meg i bilen og kjørte nordover. På motorveien var jeg uheldig å kræsje med en rådyr Porsche. Det var min skyld. En halv million kroner kostet det meg. Jeg hadde ikke kasko og plutselig var jeg blakk.

Men jeg fikk jobb på Stortorgets gjestgiveri som kokk og kjøkkensjef, og jobbet på flere fine restauranter i Oslo før vi 11 år senere havnet i Drøbak. I Vinnys hjemby. Det ble jobb på Kumlegaarden og på Miramar helt til 2004. Da så jeg annonsen. En perle i Drøbak var til salgs. Vi slo til, og det har det vært, sier Benjamin med et stort smil.

På bordet ved siden av sitter Winnie og stamgjesten John Herron.

På veggene henger det blant annet flere store og små bilder av den engelske maleren. Andre stamgjester kommer og går. Stamgjestene er mange. De hilser på Benjamin og bestiller ulike retter. Det er ettermiddag, men disken er full av mat fortsatt. Benjamin hilser tilbake. Smiler. Noen turister ser seg rundt og peker på et ledig bord.

Det er Winnie som egentlig er sjefen, sier han med lav stemme.

– Jeg dro jo på meg et lite hjerteinfarkt for litt over ett år siden, og da var Winnie god å ha. Hun styrer økonomien og kan lage god mat hvis det er nødvendig. Vi er seks stykker som jobber her og alle kan lage mat. Der har de fått god opplæring, sier Benjamin med en liten latter.

Lager du norsk mat?

Bare hvis jeg må, knegger Benjamin. – Her går det i spanske oster, pølser, skinke og ikke minst spank olivenolje. Det er jo ikke Kaffestova jeg driver. Jeg kjøper varer fra Spania. Kundene elsker alle tapasrettene. Mange bestiller mat her og tar med seg hjem. Hele menyen er laget fra bunnen av. Både maten og kakene. Ikke noe tull.

Benjamin innrømmer at det kan bli lange dager, men han er god til å planlegge og klokka ni på morgenen er kjøkkenmaskinen i gang og de første focacciabrødene legges i ovnen. Han tusler hjem eller setter seg i den gamle golfen ved åttetiden på kvelden. Sånn går no dagan.
Jeg måtte ta det litt med ro etter infarktet. Fikk installert en liten hjelpemotor så nå er alt på stell igjen.

Også sangen? Det bor jo en liten operasanger i deg.

Det er litt av imagen. Har aldri gått og lært, men elsker å synge. Helst acapella. Er ikke så opptatt av tonearter. Jeg synger på spansk, italiensk, tysk, tyrkisk, fransk, engelsk og latin.

Det var bare syv. Ikke norsk?

Jo, for søren.

Når kastanjene blomstrer i Bygdøy allé, ljomer gjennom lokalet. Folk snur seg og smiler. Benjamin er i sitt ess.

Jeg har mange sanger på repertoaret og tar gjerne imot oppfordring om å synge. Særlig når det er riktig stemning. Det må liksom passe inn. Atmosfæren må være der. Det er ikke uvanlig i Spania at det er noen syngende kelnere. Det har jeg videreført. Mange ser litt skeptiske ut når jeg drar i gang en av sangene mine, men jeg forsøker å synge litt forskjellig til ulike gjester. Det er gøy.

Nå går den vesle restauranten godt for ekteparet. Det innrømmer de. Mandag er det siesta, planlegging og alenetid.

Det Benjamin trodde skulle bli en kamp for å overleve er blitt en dans på tapas.

Det er stort sett fulle dager. Han slipper å jobbe på kveldene. Selvsagt er det mye å gjøre, men stedet er blitt et populært pustehull i Drøbak for en stor gruppe av lokalbefolkningen. Turister kommer også tilbake. Han lover å synge så lenge stemmen bærer, og at maten skal smake aldeles fortreffelig. Han lover at perlen han kjøpte skal skinne lenge.