Vi kunne like gjerne ha kalt saken for; «fra melk til akevitt», for gründerne bak Meir-akevitten fra Vestby, har begge solid utdannelse fra NMBU innenfor fagfeltet melk. Og begge er vokst opp i en familie hvor melk har vært viktig. Ikke bare på frokostbordet.

Fra melk til sprit

Primus motor bak akevitt-eventyret, Ivan Abrahamsen, vokste opp med en professor i meierifag som far. Han var derfor tidlig klar på at den veien ville han ikke gå selv. Sånn gikk det derimot ikke. Ivan havnet på NMBU, som det heter i dag, NLH som det het «i gamle dager».

– Planen om en doktorgrad ble avlyst da Argus ringte og lurte på om jeg heller ville jobbe med sprit. Valget var enkelt, og jeg ble ansatt som produktutvikler for brennevin i 2005, sier Ivan og smiler. – Og der var jeg fram til 2019.

Jeg er oppvokst med et sett foreldre som begge arbeidet på meierier i Trøndelag, og jeg husker at jeg som liten alltid var med de på jobb. At det ble studier på Ås var derfor helt naturlig, og for min del ble næringsmiddelteknologi hovedfaget, forteller Rune.

– Men kan dere bruke melkeutdannelsen innenfor spritfaget?
– Melkeproduksjon er mye mer komplekst enn å lage akevitt, i tillegg til at det forskes mye på, svarer Ivan raskt. – Mye av den kunnskapen vi har tillært oss da vi studerte i Ås har vi derfor tatt med oss inn i sprit-produksjonen.

– I 2007 hadde jeg behov for en produktutvikler, og da kontaktet jeg Rune. I tiden hos Arcus utviklet vi mange ulike akevitter samtidig som vi fant nye bruksområder for akevitten.
– Da vi satset for oss selv i 2019 tok vi med oss mye kunnskap inn i egen produksjon, men erfarte fort at det var mye gammel tenking bak akevittproduksjonen. Det var liksom ikke bare å komme her og komme her med nye ideer og smaker. Men vi tenkte at siden det hadde skjedd mye nytenkning med øl, hvor det de siste par tiårene har dukket opp en mengde småbryggerier, hvorfor ikke akevitt. Så vi begynte å jobbe med nye kryddertyper, nye typer fat å lagre akevitten på.
– Vi så faktisk for oss at akevitten kunne bli en erstatter for gin/tonic, nemlig en A.T., en akevitt/tonic. Og der er vi fortsatt. Gin lages stort sett på samme måte som akevitt, bare med et annet krydder. Nå dukker det opp små produsenter som oss i mange land, og vi tror vi er i starten på noe som kan bli stort. Det ønsker vi å være med på. Vi ønsker å riste litt i opp i akevitt universet, og da bruker vi utdannelsen vår for alt hva den er verdt. Vi tror vi har en fordel der.
– Hva slags vegger?
– Begge smiler. Ivan forteller.
– Vi skulle ha våre produkter ferdig for levering 6. mars 2020, og 12. mars kom koronavarselet. Jeg kom hjem fra Tyrol etter en tur til en produsent som virkelig kunne fruktdestillering, noe vi ikke er så gode på i Norge. Jeg følte meg ikke helt bra, kona ble ganske så syk, og plutselig endret alt seg. Tidspunktet for levering var like dårlig som å selge sprit i forbudstida.
– Flaskene vi skulle ha fraktet trygt til Norge havnet i Posten, og da de kom fram luktet det akevitt av hele forsendelsen. Av 12 flasker var seks hele. Men det var bare starten. Pappbeholdere vi skulle ha akevitten i var bestilt fra Amerika, men produsert i Kina. Vi vet i dag alle hvordan det gikk med frakt fra Kina og om containerskip som havnet på tvers i Suez-kanalen på denne tiden.
– Og siden du spør om andre vegger så hadde vi produsert 1000 flasker Lindøya-akevitt til et jubileum på Lindøya, den ble produsert i Bergen. På vei hjem fra Bergen kolliderte vi med en elg så hele bilen ble vraket, men det gikk bra med både oss og akevitten. Takk og pris. Så kom krigen i Ukraina, og hvor henter vi de fleste av flaskene våre fra, jo fra Ukraina.
– Det gikk dårlig da flaskefabrikken ble truffet av et russisk missil. Farvel flasker. Vi trengte 3000 flasker fort, men vi er små, og det er ingen som setter i gang en produksjon med bare 3000 flasker. Dette var literflasker som skulle ut i taxfree-butikker, men flasker var ikke å oppdrive. Hva gjør vi? Til alt hell kjente vi til Det norske brenneri i Grimstad. De hadde utrolige nok 3100 flasker på lager, og vi ble reddet i siste øyeblikk.

– Sånn kan vi i grunn holde det gående, forteller Ivan. – Vi har kjøpt rådyrt utstyr som ikke har virket etter utpakking, og som utrolig nok er montert feil fra fabrikken i Tyskland. Noe leverandøren hevder aldri har skjedd før. Annet utstyr hvor motoren har ligget druknet i vann og hvor det er behov for en lokal Reodor Felgen for å få ting til å fungere. Men vi har fått det til via omveier og gode medhjelpere. Og selvsagt eget pågangsmot. Det synes jeg vi bør legge til.
– Og selv om vi rister litt i tradisjonene, har vi respekt for den kulturarven vi er med på, forteller Ivan. – For akevitt er kultur og tradisjon. Vi er nøye med alt vi gjør, enten det er å lage etiketter, flaskevalg, valg av korker og til selve produksjon. Vi har for eksempel valgt etiketter som symboliserer de fem sanser, (syn, lukt, hørsel, smak og følelse) og som er inspirert av Valdres-rosa. Et symbol vi faktisk oppdaget på en låvevegg i Vestby. Alt vi gjør har en mening.

– Vi liker å si at vi fornyer det bevarte. Vi jobber masse med smak, og vi er gode til å involvere alle de menneskene vi jobber med. Derfor har vi tatt varemerket Meir. Det er flere og mer enn bare Rune og meg i denne prosessen, forteller Ivan.
Så forteller de om alle de små hemmelighetene de har, noe som har gjort at de får en så god smak at de har gått seirende ut av en rekke blindtester. Alt fra hva slags krydder de bruker, hvordan det behandles til et utall av bær og frukter.
– Det er nesten ingen grenser for hva du kan tilsette dersom det gjøres riktig, og vi prøver ut mange morsomme konsepter. Til og med saltet smør fra Tine, riktignok i ørsmå mengder, har vi i vår Meir Snavvel Aquavit, forteller Rune og Ivan med en latter.
Så forteller de historien om det flytende konsentratet som kalles boise, som i seg selv kunne blitt en liten novelle. Nemlig å trekke smaken ut av eikefatene. En helt spesiell prosess som benyttes for å oppnå den perfekte fatsmaken på akevitten, og en smak Ivan var på jakt etter for sin Meir akevitt. Og hvordan skulle han få tak i det?

– Vi ble invitert til en produsent Frankrike for å smake og se hvordan de utviklet sin boise av sin eik, forteller Ivan ikke så lite stolt. – Det gjøres gjennom en møysommelig prosess ved å sende rester av produksjonen inn i store varmeovner. Her er sluttproduktet boise, som igjen blandes inn i spriten i ørsmå, men riktige mengder.
– Den første boisen vi fikk smake på var ikke all verden. For det er med boise som med suppekraft. Du reduserer helt til du får den optimale smaken på kraften. Dette er vitenskap for produsenter. Vi fikk smake på nivå to, men ristet på hodet, det samme for nivå tre. Vi fikk liksom ikke den store aha-opplevelse. Da trodde vi vel egentlig løpet var kjørt, og at det bare var å komme seg tilbake til Norge. Helt til produsenten etter en liten pause vinket oss til seg.
– Han så forsiktig på oss før vi ble geleidet inn til nivået vi nok verken var tiltenkt til å komme inn til eller smake på. Men som den franske produsenten likevel åpnet døren til. Det innerste rommet. Et lite, enkelt produksjonslokale, og på et beskjedent respatexbord sto det en liten flaske. Der sto boisen som fikk oss til å smile, nikke med hodet og innrømme at der satt den. Boisen som ble til Meir classic, og som kan kjøpes på polet i Vestby. Ivan smiler lurt.

Gründerne forteller at de allerede har mottatt internasjonal gullmedalje for sine produkter, og at jul akevitten de fikk inn på 210 Vinmonopol slo særdeles godt an og forsvant fort fra hyllene. «Men ingenting kjem tå seg sjøl», som soningen Hans Rotmo synger i en av sine viser. Det må kjempes, ikke minst for å komme inn på Vinmonopolets innkjøpsordning. Antallet produsenter polet tar inn er begrenset, og det skal selges et visst antall flasker før du havner i det gode selskap. Det er vanskelig å få plassen til noen, og det er et kompliserte regnestykker som skal legges fram for å komme med i innkjøpsordningen, får vi vite.

Når vi spør om framtiden er de klar på at de ikke bare ønsker seg en fast hylleplass hos Vinmonopolet i Norge. De har også ambisjoner om det internasjonale markedet, noe som kreves agenter og knallhard jobbing.
– Vi må selge oss inn på messer, holde foredrag, delta på festivaler og være aktive på alle steder det er mulig å vise seg fram. Men vi er små. Vi har ingen stor organisasjon i ryggen og alt koster. Vi må komme oss over kneika hvor utstyr ikke virker, hvor avtaler om leveringer overholdes, hvor det ikke er feilkoblinger eller små sprekker i nyinnkjøpte stortanker som gjør at den lekker.
Vestby Nytt’s utsendte blir geleidet gjennom to etasjer med langt over 100 eikefat på henholdsvis 250 og 500 liter. Fat det begynner å bli rift etter å få tak i, og som tidligere er brukt til å lagre Burgund og bordeaux-vin, madeira eller sherry på. Nå er de fylt med deilig akevitt fra Stormåsan i Vestby, og skal etter hvert tappes på flasker og berike et godt måltid.
De er to gründere med god smak og høy arbeidsmoral. Kontorlokalene er langt fra ferdige, men det er ikke det viktigste. De jobber langt over tålegrensen, men velger å stå i det. De har klare mål, og vet at det er en ting som gjelder: Nemlig å finne den best mulige smaken på produktet. Da blir det plass i hyllene, og da er Gin neste prosjekt for Ivan og Rune. Men det er an annen story.