ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Når bygningen nå er jevnet med jorden, presenterer vi gårdens historie med avsnittet “Meieriet” fra boka “Nere ve’ stasjon” av Henning Karlstad. I avslutningen nevnes senere års pizza og “vannhull”, et populært og savnet stamsted for mange.

Utdrag av “Nere ve’ stasjon”.
Vestby Historielag – Tilrettelagt av Hege Krogseth

Meieriet

Fra 1850 åra og utover mot århundreskiftet økte melkeproduksjonen i bygda betraktelig. Hovedårsaken var bedring av besetningen fra kuer som var små og ga lite mjølk til store og kraftige dyr som mjølka godt. Økt melkemengde ga økt behov for omsetning.

Fra gammelt gikk mjølka med på gården, til mat i mange varianter for både dyr og mennesker. Som vi nevnte hadde det vært gjort forsøk med meieri­virksomhet i Garder allerede rundt 1870. Harald Kjølberg forteller at en tiårsperiode ble mjølk og fløte kjørt med hest fra Langeland på Kjærstad til Christiania annenhver dag. Da jernbanen kom ble endel sendt i spann direkte fra bonde til bruker i byen, etter hvert til Christiania Meieribolag som fordelte varen. Son hadde melkeutsalg fra 1879 og fra 1890 anlegg for å ta seg av overskuddsmjølka, som blei sendt til Christiania med båt.
Meieri med smør- og osteproduksjon fra 1924, nedlagt 1960. I Hvitsten bygde Fred. Olsen meieri i 1924, nedlagt 1961.

Martin August Thorvaldsen hadde såvidt kommet i gang med den nye forretningen sin, da han i 1907 tok fatt på meieridrifta. Med kjøpet av forretningsbygget fulgte også resten av den jorda som ikke var skilt ut som bruksnr. 5 av Grøstad allerede på 1890-tallet. Thorvaldsen hadde derfor disponibel grunn til å bygge sitt eget meieri, velplassert som nabo til forretningen og like ved vei og stasjon.

Og bygde gjorde han

En forholdsvis lang, smal bygning med store dører på østsida, der mottak og leveranse fant sted. Mjølka kom stort sett i femtiliters spann, noen også mindre. Prisen var avhengig av fettinnhold og renslighet, og mjølka blei kontrollert og klassifisert. Det var som regel ordnet på forhånd av mjølkekontrolløren som oppsøkte hver enkelt gård, men det hendte at prøvene også blei tatt på meieret. En gang ble en bonde tatt på det. Han hadde blanda vann i mjølka for å øke mengden.
Thorvaldsen solgte meieri­produktene i butikken sin. Husholdningene var etter hvert blitt utstyrt med små, hendige spann i blikk eller aluminium, to til fire liters for mjølk og halv- til helliters for fløte. “Å gå i butikken etter mjølk,” var vanlig jobb for guttungene nere ve’ stasjon. Det kunne vanke en karamell eller et drops om en kom på godfot med den som ekspederte.

Jeppes Pub og Pizza i Vestby i engelsk stil med barkrakker og trepanel. *** Local Caption *** Hege Ystmark skal sørge for pizza og pubvert Frank pedersen for det skummende ølet

Mjølka og fløten som skulle til byen, blei tappa opp i egnede spann og satt i “Kjølinga”. Det var et stort kar, bygget nærmest som en brønn. I den var det vann med is som lå lagra i isbingen borte ved stasjonen. Isen kom fra dammer i nabolaget, slike som Grøstaddammen og Nordbydammen, men også fra tjern som Kjennstjernet og Haugertjernet. Isen blei skåret når vannet var passe frosset på seinvinteren og lagra i sagflis.

Ved nitida på kvelden blei mjølk- og fløtespann som skulle til byen, kjørt til stasjonen der Mjølkevogna sto klar i pakkhussporet. Det var sagt å skulle være ei kjølevogn, men det blei med navnet. Det forhindra ikke at hver kveld blei vogna kobla til halvti-toget, og neste morgen kunne byungene få mjølk til frokosten sin.

Meierdriften gikk nok ikke så lett som Thorvaldsen hadde håpet. Dels var det problemer med å finne gode og rimelige leveringsavtaler, dels var det uenighet om prisene, men ikke verre enn at partene tålte hverandre. Likevel, mjølkeprodusentene begynte å tenke på å starte for seg sjøl, og i 1922 danna de Vestby Melkelag. Det ble starten på et langt og komplisert løp med kontrakter og avtaler og nye kontrakter, mens meieriet ble hos Thorvaldsen helt til han døde i 1937. Da kom et tilbud om salg fra fru Thorvaldsen, noe bøndene tok imot med åpne armer og erklæring om at de nå endelig var “herrer i eget hus”.

Stimulert av å eie eget meieri, bestemte eierne seg for å gjennomføre en del større forandringer. Melkelaget skiftet navn til Vestby Meieri, det gamle meieriet ble revet og nytt bygget, og meieriet fikk ny bestyrer. Driften var god i mange år, men så gikk produksjonen av mjølk merkbart ned på 1960-tallet. Resultatet var at meieret ble lagt ned i 1963, og eiendommen solgt i 1965.

Historia om meieriet, er også historia om mjølkekjøringa, om mjølkespanna og mjølkebokken, om den store stål­karmen som bøndene tømte hundrevis av liter mjølk opp i, om kinna som var så stor at to guttungen kunne stå inni den og skrape smørrester. Det er historia om kjørelaga som gårdene danna for å gjøre mjølkekjøringa så rasjonell som mulig, om “Stokken” der kjørekarene bandt hestene når de sjøl skulle en tur inn til Thorvaldsen for å handle eller slå av en prat og spørre nytt.

Historia om meieriet er historia om en stilart som aldri fikk inn­pass i sentrum, funkisstilen. Det gamle enetasjes meieret blei revet i 1938 og erstattet med et toetasjes bygg i stil­arten funkis. Første etasje var næringsbygg, andre leilighet for meieribestyreren. Bygget var uten tvil en fremmed fugl i et sentrum som allerede hadde rukket å bli gammelt. Egentlig fant det seg vel aldri helt til rett. I planene for det nye sentrum pr. 2016 er bygget fjernet til fordel for en mer urban utforming.

En ny tid

I skrivende stund er Meieri­gården nylig jevnet med jorden, og den nye utbyggingen av sentrum er i gang. En epoke er over. Bygget som etter meieri-perioden, rommet den populære Jeppes Pub og Pizza i mange år, og senere har huset Babylon Pizza, er borte for alltid. Om bygget ikke var elsket for utseendets skyld, har Vestby-folket mangt et minne fra innsiden.