ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Akkurat det tenker jeg å overlate til andre å gruble på, men derimot et fullverdig liv etter etter at vi har nådd pensjonsalderen, det har jeg tenkt en del over.

Da min farfar ble sekstisju år…

ba han pent om å få fortsette i jobben. Han hadde jobbet med å frakte tømmer langs Glomma siden han var ferdig på grunnskolen og gruet seg til å gå hjemme, som han sa det. Etterhvert fylte han sekstisju, og kunne gå av, men han ville ikke det. Han fikk forlenget avtalen i ett år, så enda et år og slik fortsatte det til han ikke fikk være med lengre. Da han gikk av med pensjon kjøpte han et tv og en moped. Han var stolt da, men gleden ble kortvarig. Å gå hjemme tok på, og han trivdes ikke. Savnet etter arbeidskamerater og det fellseskapet han hadde opplevd på jobben ble borte. Nå og da tok han mopeden sin og besøkte sin tidligere arbeidsplass, men det ble ikke helt det samme. Han følte seg til overs. Etter noen måneder hjemme ble han så sjuk at han måtte legge seg nedpå litt. Han sto aldri opp av senga igjen. Dette var på midten av sekstitallet.

Nå vet vi litt bedre.

Mange har oppdaget at det å forberede seg til noen år som pensjonist er bokstavelig talt livsviktig. Hvis jobben vår har tatt all vår oppmerksomhet og vi har tenkt på lite eller ingenting annet, blir pensjonist tilværelsen som regel ett sjokk.

Hvis vi er heldige har vi kanskje barnebarn som trenger oss.

De kommer som regel hjem fra skolen før sine foreldre og da er det godt å ha besteforeldre å gå til. Noen bor i nærheten av familien sine, andre gjør ikke det. Brudd og skillsmisser har ikke akkurat bidratt til at disse tingene har blitt lettere for oss. Hvis vi er riktig ille ute, vil ikke deler av familien vite av oss uansett, og da hjelper det lite hvor vi bor.

Pensjonister er som oftest en solid ressurs.

De har mye livserfaring og kan bidra med så mye på mange måter. Hvis det meste av helsa er sånn noenlunde inntakt kan vi gjøre så mangt. Selv om vi er fysisk redusert er det andre ting vi kan stå til tjeneste med.

Tor har startet en fiorretning for seg selv. Han lager penner.

Tor er en av dem.

Han har hatt mange typer jobber. En av disse var som snekker. Nå kjører han barnebarn til og fra skolen. Dessuten har han startet en liten forretning for seg selv. På verkstedet har han en dreiebenk. Den, sammem med noen gode tre emner, er helt nødvendig for at han skal kunne ende opp med sluttproduktet. Han viser meg et utvalg av penner han har laget. De er flotte og gode å holde i. Jeg håper at riktig mange vil synes at dette er en fin julepresang, sier Tor. Kanskje den er en fin gave resten av året også? Nå har jeg vært pensjonist i ca ti år, forteller han. Jeg er heldig. Formen er ganske bra, og jeg kjeder meg ikke. Det ligger mye helse i det, kan vi legge til.