ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret
ANNONSE

Fra tid til annen meldes bekymring for det økende medikamentforbruket, både somatiske og psykiatriske, og særlig blant barn og unge. Helsevesen, spesielt psykiatrien avdekker økende diagnostisering av det vi tidligere anså som «normalt» eller naturlige reaksjoner på traumatiske hendelser i livet.

I dag er medikamentbruken i psykiatrien et verdensomspennende problem. Når fokus på helse og diagnoser eskalerer, øker også forbruket av reseptbelagte legemidler. Bak dette står en medisinindustri med økonomiske muskler som utøver makt og innflytelse over helsevesenet. Mytene om hvordan psykofarmaka virker skapes av denne industrien og dominerende fagfolk blir nyttige budbringere (1). At det finnes god dokumentasjon på at pillene ikke virker gis liten oppmerksomhet. Medisinindustrien forvalter enorm kapital, som eksempelvis brukes til forskning, kursing, støtte til medisinske tidsskrifter og ulike typer honorar til helsepersonell. Industrien er selvfølgelig på ulik måte avhengig av samarbeid med leger og annet helsepersonell, men måten dette skjer på er ikke alltid god.

I tidsskriftet til Den norske legeforening (2) pekes det på oppmerksomhet som er rettet mot legers relasjon til industrien. Det pekes på det problematiske når økonomisk utbytte og faglig virksomhet blir to sider av samme sak. Leger i klinisk praksis og industrien har derimot ulike utgangspunkt, og når leger i en hektisk hverdag glemmer dette motsetningsforholdet og lar seg «utnytte» av industrien, kan man ureflektert argumentere for et legemiddel mot bedre vitende. I 2020 ble det imidlertid inngått avtale mellom Legemiddelindustrien og Legeforeningen om mer åpenhet om legers forhold til og verdioverføringer fra industrien. Det er viktig å understreke at det ikke er noe galt med å tjene penger, men tidligere praksis med skjulte overføringer ga lite tillit.

Likevel blir det viktig å fokusere på hvem som produserer medikamentene og hvem som gir tilgang til disse? Industrien er avhengig av legen for å utvikle og teste ut nye medisiner, da de står for utviklingen av medikamenter. På denne måten gir de seg stor innflytelse på utdanning, retningslinjer og behandling. Selvsagt vil de at «sine» piller skal være fortreffelige og gi inntekter. Profilerte, dyktige og ikke minst uredde fagfolk hevder at profitt er sentralt i legemiddelindustrien (3). Forskere som betales av industrien vil selvfølgelig at pillene er effektive, og helsepersonell med ulike typer bindinger vil lettere anbefale disse. Man bør være varsom overfor en industri som «oppfinner» nye tilstander, der friske folk defineres og behandles som pasienter. På denne måten styrer kommersielle interesser utviklingen innen helsevesenet.

Man må ikke glemme rammeverket myndighetene gir primærhelsetjenesten. I dag råder New Public Management med en byråkratisering og effektivisering der helsebyråkrater og økonomer overstyrer fagfolks argumenter. Man bør reflektere systemkritisk, da rammeverket gir lite rom for studier og oppdatering av viktig og nyttig kunnskap om nye medikamenter, spesielt deres bivirkninger. Arbeidssituasjonen, spesielt i forhold til psykiske helseproblemer, gjør at resepten ofte blir førstevalg. Rammeverket gjør at legemiddelkonsulentenes «lunsjbesøk» presenterer «ensidig» positiv informasjon om medikamentets fortreffelighet, og hvor bivirkninger ofte kommer i bisetninger. Slike møter kan selvsagt gi uheldige bindinger som undergraver helsepersonells uavhengighet. Men, legeforeningen bestemte tidlig på 2000 tallet at kurs relevante for videre og etterutdanning skulle gjennomføres uten økonomisk medvirkning fra industrien.

Folk forventer åpenhet i forhold til legen som har monopol på foreskriving av ulike typer medikamenter. Derfor er det naturlig å stille spørsmål om det kan være for tette bånd mellom legemiddelindustrien og de som foreskriver medikamentene. Helsejournalist Robert Whitaker (4. 5) utforsket den farmasøytiske revolusjonen på 1950 tallet, der utviklingen av nye medikamenter virkelig tok fart, samt legens priviligerte rolle som kontrollerte folks adgang til antibiotika og andre medikamenter. Han undrer på hvorfor fler og fler rammes av psykiske plager da pillene bare blir bedre og bedre? Whitaker fant at bindinger mellom legemiddelindustrien og legenes økonomiske interesser ble for tett. Den danske profilerte professoren og indremedisiner Peter Gøtzsche (6. 7) er kanskje den som på et evidensbasert grunnlag viser lite nådig mot legemiddelindustriens makt og påvirkning. Han er spesielt opptatt av de nære koblingene mellom industrien og psykiatere. På grunn av sine avsløringer ble han frosset ut i medisinske kretser. Overlege og psykiater Trond Aarre (8) ved Nordfjord psykiatrisenter undrer over økningen i bruken av psykofarmaka som ikke gir ønsket effekt, og ivrer for en mindre medisinsk psykiatri. Det samme hevder psykiater Magnus Hald (9) i forordet i boken til den engelske psykologiprofessoren James Davies som undrer på hvorfor psykofarmaka foreskrives mer enn noe annet medikament til tross for deres tvilsomme effekt. Det er tydelig at industriens økonomi og makt påvirker praksis med måten de informerer om medikamentene. Her har industrien store utfordringer som de selv bør utfordre.

Avslutningsvis; Nettavisen 4.april 2024 viser til Morgenbladet som presenterer en gjennomgang av de legene som mottar mest penger fra «Big Pharma». Tidligere fagdirektør i legemiddelverket mener dette «grenser mot korrupsjon». Det understrekes at de fleste leger ikke lar seg friste, men avsløringer går på tilliten løs. Man må være enige om at når produksjon og formidling av kunnskap styres av økonomisk motivasjon, bør varselklokkene ringe, og forholdet til industrien bør oppleves som problematisk (2). Dette betyr at både myndigheter og fagfolk fortsatt har en jobb å gjøre, samt at kritisk litteratur og brukermedvirkning bør få en større plass.

Kilder:

  1. Valla, B. (2022). Hjelp som hjelper. Psykisk helsetjeneste med lav terskel. Oslo. Universitetsforlaget.

  2. Rørstrand, G. (2008). Legene og Legemiddelindustrien – nok en gang. Oslo. Tidsskrift for den Norske legeforening.

  3. Gøtzsche, P. C. (2020). Mentalt overlevelseskit og udtrapning af psykofarmaka. Kbh. Dispuk forlag

  4. Whitaker, R. (2016). En psykiatrisk epidemi. Illusjoner om psykiatriske legemidler. Oslo. Abstrakt forlag.

  5. Whitaker, R. (2014). Pillerparadoxsen. Varför lider fler och fler av psykiska problem när medicinerna bare blir bättre och bättre? Sth. Karneval förlag

  6. Gøtzsche, P. (2015). Dødelig psykiatri og organisert fornektelse. Oslo. Abstrakt forlag.

  7. Gøtzsche., P. (2014). Dødelig medisinering og organisert kriminalitet – hvordan den farmasøytiske industrien har korrumpert helsevesenet. Oslo. Abstrakt forlag

  8. Aarre, T, F. (2018). En mindre medisinsk psykiatri. Oslo. Universitets forlaget

  9. Davies, J. (2016). Sammenbruddet. Hvorfor gjør psykiatrien mer skade enn gagn? Oslo Abstrakt forlag.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.