Våren og sommeren for 80 år siden ble helt annerledes og uvirkelig for alle i Vestby, Ås og Drøbak. Tyske soldater invaderte Norge, og i Drøbaksundet utspant det seg dramatiske scener da krigsskipet Blücher ble senket. Tor Strand, en kjempe i norsk presse gjennom flere 10 år, forteller her hvordan han opplevde denne tiden.

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Sparebank1
ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

DET UNDERLIGE DØGNET

Fireåringen satt høyt på farens skuldre. De hadde gått i dyp snø fra huset ved Løkkedal ned til fjorden ved Rosekollen. Det begynte å lysne over fjorden. Foreldrene var blitt vekket ved femtiden denne morgenen av voldsomme drønn. Folk tumlet ørskne ut av husene i den lille fredelige byen.

De var også blitt vekket av speidere som gikk fra dør til dør for å be folk om å evakuere. Den lille gutten og faren kunne se en svart røyksøyle lenger innover fjorden. Fremdeles var det kanondrønn å høre. Faren hastet tilbake til huset. Den lille familien pakket det aller nødvendigste. Det hadde vært urolige tider, og folk var blitt forberedt på at det kunne bli nødvendig å evakuere. Nå var alvoret kommet. Klærne lå klare over stolryggene i den lille stua. Gutten ble igjen plassert på farens skuldre. De la i vei bortover Elleveien til de kom til Vestbyveien. Derfra bar det opp den smale veien opp mot Sogsti. Snøen lå fortsatt nesten meterdyp denne 9. aprildagen. Etter hvert var det folk på alle veier.

Ved Ullerud ble folk plukket opp av lastebiler som var rekvirert på forhånd. Det bar opp mot Dyrløkke og derfra veien mot Ås. Folk fra Drøbak kunne fortelle hva som hadde skjedd i morgentimene.

Mange samlet seg på molo B i båthavna. Der kunne de i mørket og snødrevet skimte grå skygger av veldige skip som beveget seg langsomt og nesten lydløst inn fjorden. Ingen lanterner var tent. Plutselig ble mørket flerret av skarpe lysglimt etterfulgt av voldsomme eksplosjoner. Lyskasterne på skipene – det var fem av dem, ett stort og fire mindre, sveipet over fjorden. Folk hastet tilbake fra fjorden og oppover i byen over torget. Der sto lastebiler og busser oppmasjert. Byens to tusen innbyggere var med ett slag blitt flyktninger i en krig som skulle vare i over fem år.

Utover dagen var Drøbak helt forlatt. Innbyggerne ble innkvartert på gårdene i Frogn og Ås. Den lille familien fra Løkkedal ble plassert på alkoholistanstalten Bjørnebekk. Der lekte fireåringen på gårdsplassen sammen med andre flyktningbarn. Etter få dager kunne Drøbaksfolk flytte hjem igjen. Bombingen av Oscarsborg og de andre militæranleggene som hadde vært med i slaget 9. april var over. Rundt 1000 tyske soldater hadde mistet livet.

Butikkene åpnet og en slags normalitet vendte tilbake. Forskjellen var bare at befolkningen var økt fra 2000 til nærmere 3000. Så mange okkupanter var det få steder som hadde. Tyskerne ble en del av det normale livet og for den lille gutten fra “Sørpå” de neste fem årene.

OMGITT AV TYSKERE

Tyskere var stasjonert på Oscarsborg, på Husvik og i Drøbak. Enkelte ganger, på spesielle dager, marsjerte soldatene gjennom gatene i full mundur med faner og flagg til feiende musikk. Forrest gikk trommeslagerne. Deretter fulgte en mindre tropp og til slutt hornorkesteret. Av og til stemte soldatene i med malmfulle røster; “Denn wir fahren gegen Engeland”. Enkelte av de voksne som ble vitne til opptrinnet, snudde demonstrativt ryggen til. Vi guttunger fulgte storøyde etter de marsjerende. Vi syntes det var mer spennende enn skremmende. Vi visste ikke bedre.. Andre ganger var vi vitne til at de tyske soldatene skulle prøve sine skiferdigheter. De var ikke imponerende. I de bratte bakkene ned mot Sprostranda satte de utfor på svære, hvitmalte planker av noen ski. Det endte som regel med knall og fal, til stor forlystelse for oss guttunger, som deltok som skiinstruktører. De tyske soldatene tok det med stort og støyende humør.

På dampskipsbrygga var det en dag kommet inn flere livbåter. De hadde bårer med sårede. Det hadde visstnok vært trefninger i Skagerak. De sårede skulle til behandling på sykestuen. Ombord i en av livbåtene var en marinesoldat på vakt. Han var vennlig og lot oss guttunger komme ombord. Vi følte oss hjemme og satt på ripa og vippet. Plutselig tippet 8-åringen over bord. Med topplue, knikkers og sjøstøvler. Soldaten var rask og fikk tak i guttungen. Søkkende våt måtte han gå opp bakken og skamfull bekjenne at han hadde brutt det hellige bud; ikke lek på brygga. Det vanket streng straff da faren kom hjem.
Men frykten og angsten lot seg ikke skjule. Vi unger kunne lese dem i de voksnes stjålne blikk og dempede kommentarer. Vi kunne ikke unngå at vi, i vår egen i og for seg trygge tilværelse, var en del av noe større. Det oppslåtte europakartet innerst i alkoven med knappenåler og rød ulltråd, som markerte frontenes bevegelser. Nålene ble justert, basert på informasjon fra de bortgjemte radioapparatene, som ga siste nytt om krigens gang, fra de norske Londonsendingene. De ble lyttet til på skjulte steder, ofte på landet, i fjøs og på låver.

For vår lille familie var radiolyttingen kombinert med en avansert form for matauk. Far var garver og garvet skinn, også på fritiden, mest for bønder som leverte huder. De ble garvet hjemme i matboden. På veggen var det slått opp et lite stativ, en tykk list, over den var det spent en annen list. Den var løs, og under den ble huden festet i en enkel klemme. Dermed kunne garvingen begynne. Den ble utført med en skarp spatel, festet til et langt skaft som endte i en pute, som ble plassert i armhulen. Med et fast grep om skaftet ble spatelen ført fra der hvor huden var festet i klemmen, til endestykket. Opp og ned, til huden myknet til det mest fløyelsaktige skinn. Kanin og rev til varme muffer, votter og kyser til kalde vinterdager. Til gjengjeld fikk far melk, båret i spann på mørke veier fra gården en times vei unna, og hjem til den lille, vendende familie, av og til også til farmor og farfar nede i veien.

Virksomheten lå i grenselandet mellom det tillatte og det forbudte. Frykten for avsløring av både radiolyttingen og matauken lå i det lille guttesinnet, og ble næret av fortellinger om naboer og andre som ble hentet av tyskerne. Ofte i sene nattetimer og i ly av mørket.

Fantasien spant om nettene i barnesengen i den lille alkoven ved siden av foreldrenes soveværelse.
Særlig slo frykten rot når nabolaget ble hjemsøkt av razzia. Vi visste at det foregikk hemmelig virksomhet. Hva det var, ble ikke klart før etter krigen, da vi fikk vite at en av landets mest utbrette, illegale aviser, ble trykket i et av nabohusene. En arrestert motstandsmann hadde sprukket under avhør. Flere naboer ble arrestert. Det var tyske brøl ute i veien. Den natten var det vanskelig å sovne.

PÅ SKOLEN OG HJEMME

Tor Strand har vært en anker i norsk presse gjennom flere tiår. Her ved Blüchers anker. Foto Pål Mørk

Fru. Wangensten var en streng dame. Hun var gift med skolebestyrer Wangesten. Hun var folkeskolelærer og underviste i gymnastikk. Mager og spenstig tok hun myndig imot førsteklassingene. Det var ikke mye slingringsmonn for tøv og tøys. Uro i klassen var et ukjent begrep, men vi lærte det vi skulle. Det skulle vise seg at hun skulle bli en hard nøtt for de nye makthaverne. Motstanden var stor blant lærene overfor nyordningen. Lærerne ved Drøbak folkeskole satte seg mot å gå med i Quislings lærersamband. Og fru Wangensten var drivkraften, viste det seg.

Skolehverdagen var ikke særlig preget av okkupasjonen. Men av og til var det et avbrekk i rutinen. Det var da det ble servert “svenskesuppe” i lokalene til Røde Kors i Seimbakken.

Suppa var visstnok både næringsrik og nyttig. Men de store fettklumpene som fløt rundt i suppa var tungt fordøyelig. Opplevelsen var nok mer sosial enn kulinarisk. Lærerne var ikke nettopp noen ungdomsgjeng. For oss elever var de ganske tilårskomne. Flere av dem var fra Vestlandet, som Niels Linge og Oliver Otterdal. De hadde sine særegenheter. Otterdals var å løfte ungene oppetter håret. Vi tok visstnok ikke noe skade av det.

Fotball ble etterhvert den foretrukne fritidsbeskjeftigelsen. Fotballer var ikke å oppdrive under krigen. Sammenkrøllede utgaver av Akershus Amtstidene surret sammen med hyssing fikk duge. “Banen” var på flata øverst i Jørnsebakken.

“Hjemme” ble etterhvert i Jørnsebakken, i annen etasje hos familien Bakken. Det var en fargerik familie med barn og barnebarn i broget forsamling. Mater familias var Laurense Bakken, født Andresen, rund og trivelig, snill og hjelpsom. Selv om hun ikke alltid var like påpasselig med å ha maten ferdig når mannen, Gustav, kom hjem til formiddagsmat fra arbeidet på e-verket, var hun rundhåndet tilstede i alle sammenhenger. Som da vår lille familie ble forøket med en søster i 1944.

Fødselen foregikk hjemme. Jordmoren, fru. Lysdal, kom med sin skinnkoffert, og fru. Bakken stilte som særdeles erfaren medhjelper. Vanndampen stod i hele huset når vann ble varmet opp til fødselen. Åtteåringen ble sendt ut i februarkulda og måtte etter flere timer konstatere at det ble ei lita jente, Grete, rund og trivelig. Broren så helst at det hadde blitt en gutt og innledet “forhandlinger” med lekekameraten på Løkkedal, der familien var forøket med nettopp en gutt. Forhandlingene førte ikke frem. Dåpen var ikke uten problemer. I Drøbak kirke var det naziprest. Det likte ikke foreldrene. Derfor dro familien med innbudte gjester i leid bil den lange veien til Hvitsten. Der var det jøssingprest. Vel hjemme igjen vanket det middag med kaninfrikasse og gulrøtter.

Livet hos Bakken i Jørnsebakken var et allsidig foretagende. Begge familier hadde husdyr, gris, kaniner og høns. Slaktetida var spesielt travel. Slakter Evensen kom etter arbeidstid. Han satte skuddet i panna på grisen og dro til med øksa. Vann var varmet på bryggerpanna i gården. Skoldingen gikk unna og parteringen kunne begynne. Etter slaktingen vanket det det dram. Ferden hjem ble ustø. Hønseslaktingen tok Gustav Bakken seg av selv. Han var fra landet og visste hvordan det skulle gjøres. Han grep høna i hodet og snurret den rundt, så landet den på hoggestabben.

Fortsatt var det liv i skrotten som flagret rundt mens blodet sprutet. Det var kort prosess for en skapning som ungene hadde holdt liv i med innsamling av vassgress og skjellsand.

Kaninene hadde guttungen et nærmere forhold til og avlivingen ble han forskånet for. Men både hønse- og kaninfrikasse hørte med til favorittrettene i et ellers kjøttfattig kosthold.

Livet i Jørnesbakken var ikke uten komiske innslag. En dag hadde grisen kommet løs. Fru. Bakken hadde tatt oppstilling ved grinda. Grisen så sitt snitt til å stikke mellom bena hennes. Men kortvokst som hun var, ble hun sittende skrevs over griseryggen. Gustav kom til unnsetning.

FANGESKIPET DONAU

Det var en grå vinterettermiddag. Fjorden lå stålgrå og stille. Ut fjorden gled fangetransportskipet Donau med sin karakteristiske mineavleder, en utstikker i baugen, som brøt havflaten og skapte myke krusninger. Det var et kjent syn. Kjent var det også at Donau hadde fanger ombord. De skulle til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Det fulgte uhygge med synet av Donau.

Været var mildt denne vinterettermiddagen. Åtteåringen var ivrig med å lage snøborg foran huset. Den kramme snøen ble forsiktig rullet i baller, som varsomt ble stablet oppå hverandre. Faren var ikke kommet hjem fra sitt arbeid på garveriet før halv seks.

Senere på kvelden skulle gutten og faren ta bussen til Ås. Der skulle de møte tante som skulle komme på besøk. Da bussen var kommet til Ullerud, ble den plutselig stanset. Inn veltet det tyske soldater i uniform og støvler. Vannet rant av dem og dannet dammer på gulvet i bussen. Hva hadde hendt? Lavmælt gikk spekulasjonene. Utover kvelden blandet de seg med øyevitneskildringer. Donau skulle ha blitt rent på land i Ellebukta. Neste dag ble bildet klarere. Guttene i Torkildsbyen var sprekkeferdige av nysgjerrighet.

I samlet flokk la de i vei sørover til Elle. Fra åsen mellom stranda og fjorden ble de vitne til et utrolig syn. Innerst i bukta lå det veldige skipet med baugen langt opp i svabergene og med akterenden under vann. Brua var synlig. På stranda sydet det av aktivitet, soldater og hester om hverandre. Hestene skulle til Tyskland, flere av dem var fjordinger. Det var visst ikke fanger ombord denne gangen.

Tor Strand ved bautaen av oberst Birger Eriksen som ledet senkingen av Blücher. Foto Pål Mørk

Senere ble det klart at det hadde gått av en sprengladning ombord i Donau. Skipet var forsinket fra Oslo. Sabotørene hadde innstilt bomben slik at den skulle detoneres ute i rom sjø. Da ville Donau ha gått ned. I Drøbaksundet kunne den snarrådige kapteinen styre skuta på land og redde mannskap og store deler av lasten.

Senere, etter krigen, ble Donau nærmest for en turistattraksjon å regne, der den uvirkelig kneiste over Ellestranda inntil den ble bragt flott av et hollandsk bergingsselskap og fraktet utenlands. Men før den tid ble Donau gjenstand for diverse plyndringer av lokalbefolkningen. Blant dem var en guttegjeng som sikret seg flere av lukelemmene. De ble til gulv i en “indianerhytte” i Sogstiskogen.

Dette er bare ett av mange minner for en guttunge som vokste opp i en fredelig småby, som plutselig ble trukket inn i storpolitikkens sentrum, da byen ble gjenstand for Hitlers overraskelsesangrep 9. april 1940.

NAZISTENE BLANT OSS

Familien skulle feire jul hos bestemor og bestefar i Skien. Dit skulle også andre medlemmer av den store familien. Alle var hjertelig velkommen, tanter og onkler, fettere og kusiner. Alle unntatt en. På julaftens formiddag ringte det på døren. Utenfor sto en mann i hirduniform, med bandolær og lue. Det var eldstesønnen i huset. Av besteforeldrenes åtte døtre og sønner var det en som ikke hadde holdt sin sti ren. Nå hadde han drukket seg til mot og skulle
ønske god jul.

Det gikk et gys gjennom huset. Bestemor, som hadde åpnet, tilkalte bestefar. Han ble stram i ansiktet. Den røslige skikkelsen stivnet til. Uten omsvøp grep han sønnen i brystet, ristet ham grundig og ekspederte ham ut på trammen. Så smalt døra igjen. Faren kastet sønnen på dør. Slik var frontene. Ikke engang gavene og julematen kunne slette ut inntrykket som opptrinnet etterlot i guttesinnet.

I hjembyen var folks forhold til de tyske okkupantene fiendtlig, men ikke hatsk. Det var det derimot til de norske medløperne, NS-folkene. Dem var det mange av i Drøbak og omegn.

Mer enn i andre norske byer. De ble holdt utenfor det gode selskap. De var ikke velsett i dagliglivet. Men det var ett unntak. Merkelig nok var det sjefen selv, ordfører og kretsleder i NS, Haakon Mørk. Faren min kjente ham fra barndommen. En dag ble faren min stoppet på vei til arbeidet på garveriet. Haakon Mørk ville advare ham mot å gå med trebonner. De ville bli inndratt til bruk for tyske soldater. Faren min fortsatte å gå med trebonnene, uten at det skjedde noe.

Haakon Mørk var en kjekk mann, populær hos alle, også etter at ha engasjerte seg i NS. Han var bankkasser i Sparebanken. Han fikk en fremskutt stilling i partiet og endte som ordfører etter okkupasjonen. Selv hans motstandere i andre partier hadde godord å si om ham. Ordførerkontoret var fylt av folk som ba om hjelp. Noen ganger dreide det seg om pengehjelp, andre ganger for å be for slektninger som var arrestert. Etter krigen måtte rettsaken mot han flyttes utenbys, av frykt for at straffen skulle bli for mild.

Drøbak var en garnisonsby med tusen tyske soldater. Unge jenter kunne lett bli et bytte. Noen ble med barn. Det gjaldt både i nabolaget og i familien. De fikk en ublid skjebne under oppgjøret etter krigen, og senere da de måtte ta med seg sine avkom til en brutal virkelighet i det sønderbombede Tyskland. Tyskertøsene, som de ble kalt, ble innbrakt de første dagene. Mange ble snauklippet. Ingen skulle være i tvil om hvilken synd de hadde begått, selv om den for mange bare bestod i at de hadde forelsket seg i tyske soldater. Mange profitører som hadde gjort seg rike på samarbeid med tyskerne, slapp billigere fra oppgjøret. Men slik var stemningen i befolkningen. Hatet og bitterheten satt dypt, og det tok mange år før sårene var leget.

Onkelen i Skien fikk som fortjent, mange år i fengsel. Boligen ble konfiskert, sønnen mistet skoleplassen i gymnaset. Det som hadde begynt som et intens kommunisthat før krigen, som blomstret som NS-funksjonær under okkupantenes beskyttelse, endte som en personlig tragedie. Sin politiske overbevisning beholdt han hele livet. Hamsun var yndlingsforfatteren. Hans første feriereise etter løslatelsen gikk til Tyskland.

DEN VIDUNDERLIGE VÅREN

Det lå i luften i april- og maidagene. Våren var liksom lysere, bjerkene virket grønnere, luften renere. De voksne virket gladere. De snakket åpnere om at freden ville komme. Hitler hadde tatt sitt eget liv. Riktignok døde president Roosevelt før krigen var omme. Men amerikanske og sovjetiske styrker møtte hverandre i Tyskland. Det ble stadig tydeligere at krigen gikk mot slutten. Men de voksne var usikre på om de mer enn 300000 tyskerne som stod i landet ville overgi seg uten kamp. Men gleden og forventningene omsluttet alt og alle. Det var en herlig tid. Begivenhetene sto i kø. Den ene avløste den andre. Først kom kronprins Olav. I battledress. Så fulgte troppetransportskipet Andes med regjering og storting, før det hele toppet seg med kongens tilbakekomst den 7.juni, på dagen fem år etter at han hadde forlatt landet. Hele byen var på fjorden, i robåter, snekker og fiskeskøyter. Med flagg og grønt løv. Det var så som så med skolegang. Vi kunne ikke ha lært så mye denne våren. Men minner fikk vi, minner som skulle prege oss hele livet.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement