ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret

VINNERNOVELLEN 2024

Påskehønene

av Vigdis Engen

Illustrasjon: Vigdis Engen

Eva låste opp døra og gikk inn i den røde, vesle kolonihagehytta. Ingen hadde vært der siden i fjor høst, så det luktet innestengt. Hun åpnet vinduene, og følte seg med ett så alene. Savnet etter foreldrene var stort. Eva hadde nærmest bodd sammen med dem de siste årene. Begge hadde slitt med dårlig helse, men hadde det ikke vært for bilulykken i fjor høst, hadde de nok fortsatt vært i live.

Begge hadde dødd momentant. Eva hadde blitt helt apatisk etter begravelsen, og isolert seg hjemme. Hun husket ikke sist hun hadde følt et snev av glede.  

Her fant hun i hvert fall ikke tilbake til gleden. Hytta måtte selges. Hun orket hun ikke å være der uten foreldrene.  

Eva hadde prioritert dem i mange år. Hun hadde etter hvert takket nei til alt og alle, og følt seg mer og mer introvert, og nå pratet hun stort sett bare med seg selv.

Eva sukket tungt, og gikk ut i hagen. Lilla krokus lå som små øyer på den vinterbleke plenen. Inntil veggen var påskeliljene i ferd med å titte fram. Faren hadde stelt hagen med omsorg og flid. Hyttenaboene hadde spøkt med at faren ikke bare hadde grønne fingre, men grønne knær også. På grunn av sviktende helse, hadde han krabbet på knærne og stelt i hagen.

Eva så at det var folk i nabohytta. 80 år gamle Tor var altså på plass. Han hadde hatt problemer med beina i fjor, så hun stusset over at han skulle feire påske her i år.

Eva ruslet inn og åpnet luken til loftet. Der fikk hun øye på esken med mors hjemmestrikkede påskehøner. Eva smilte litt. Påskehønene hadde alltid fått henne i godt humør. De var fargerike og utstrålte en slags glede. Hun satte hønene på bordet. Stua virket litt triveligere. Men så kastet vemodet seg over henne. Hun husket faren som hadde tøyset med at hønene ikke verpet et eneste egg, men at det var de som skapte påskestemningen.  Eva tørket vekk en tåre. Hønene måtte hun ta med seg hjem, men hun tvilte på at hun noen gang ville få ekte påskestemning igjen. Hun traktet kaffe, og tok med seg ut på terrassen. Vårsola tittet fram, og la man godviljen til, varmet den litt.  Hun pakket rundt seg et gult sjal, før hun satte seg. – Påskesjalet, sa Eva. Det var mor som hadde strikket det også. Nå satt Eva her aleine. Ingen brydde seg om henne, og hvor hun befant seg. Ville noen ha merket det hvis hun ble borte? Hun ristet på hodet, og tok en slurk kaffe. Da kom det en mann rundt hjørnet. – Unnskyld at jeg forstyrrer, sa han. – Men Tor sa jeg kunne spørre deg om noe. Jeg heter Geir og skal hjelpe Tor denne sesongen, la han til. Eva reiste seg. – Så hva kan jeg hjelpe til med?  – Vi skulle ha vasket klær, men Tor har glemt nøkkelen til vaskeriet og støvsugeren virker ikke. Kan vi låne din en times tid. Geir smilte. – Tor sa at du er både snill og hjelpsom. Eva dro på smilebåndet. – Det var pent sagt, men det var far som hjalp han mest, sa hun.  – Og han er ikke med i år, sa Geir. Eva dro pusten dypt, og fortalte kort hva som hadde hendt. Geir ristet på hodet. – Beklager det visste jeg ikke, sa han. – Kondolerer så mye. Takk, sa Eva. – Skal vi gå inn og finne støvsuger og nøkkelen, sa hun. Det første Geir la merke til da de kom inn, var de tre påskehønene som tronet på bordet. – For noen lekre fjærkre, sa han. – Bestemor hadde også påskehøner. Hver påske satt de på peishylla i hytta. Men de var ikke så fargerike som disse, la han til.  Eva smilte, og ga han nøkkelen til vaskeriet. – Tor håper at påskeaften skal feires som vanlig. Eva ristet på hodet. – Dessverre, jeg skal ikke være her i påsken, for mye som minner meg om, ja, hvis du skjønner. Geir nikket og gikk sin vei.

Eva fortsatte å rydde, og fant oppskriften til påskehønene. Plutselig fikk hun lyst til å strikke en. Hun fant garn og strikkepinner, og glemte både tid og sted. Hun skvatt nesten da det banket på døra, og Geir kom tilbake med støvsuger og nøkkel. – Jøss, sa han. – ny høne «in making», sa han og lo. Eva nikket. – Ja, til min store forundring.

– Jeg byr hva som helst for den, sa Geir. – Tja, sa Eva, blir den vellykket, kan det være at den blir svært dyr, lo hun. – Tor ba deg forresten på kveldsmat, sa Geir. Eva nølte før hun svarte. – Vel, har tenkt å dra snart. – Da blir Tor skuffet, sa Geir. Eva nølte litt før hun nikket. – Ok, så blir jeg til i morgen.

Da hun kom til Tor, var bordet dekket med masse godbiter. – Geir er kokk, sa Tor, og tror du ikke han rengjorde hele hytta, og tok klesvasken i tillegg. Der har du drømmemannen, spør du meg, la han til og smilte lurt.  Maten smakte deilig, og Eva ble overrasket over så komfortabel hun følte seg. Og praten gikk lett og uanstrengt.

Det nærmet seg midnatt da Eva var tilbake på sin hytte. Da strikket hun ferdig sin første påskehøne.  Dagen etter ga hun den til Geir.  – God påske, sa hun, og det føltes helt naturlig da han ga henne en klem.

Geir og Eva ruslet flere turer i løpet av de første påskedagene. De skravlet om alt og ingen ting, og da øynene deres møttes, skjønte de at noe var i ferd med å oppstå mellom dem. Langfredag kysset de hverandre for første gang. – Dette blir den beste påsken min, hvisket Geir. Eva nikket. – Også jeg som trodde det ville bli min verste.  Påskeaften ble feiret med Geirs lammelår, og midt på bordet sto det en påskehøne. Evas øyne glitret da hun så på Geir, og han hadde stjerner i sine.  Da Eva skulle tilbake til sin hytte, mente Tor at Geir fikk følge damen hjem. Det gjorde han, og ble der til dagen etter.

Påsken nærmet seg slutten. Eva savnet fortsatt foreldrene, men nå gledet hun seg til resten av livet, sammen med Geir. Hun hadde tatt et skritt videre, og gikk ikke lenger baklengs inn i framtida. Påskehønene nikket fornøyd til hverandre, overbevist om at deres tilstedeværelse hadde vært delaktige i det hele…………

Bare si hei

ved Guro Øverby

Illustrasjon: KI-generert illustrasjon av Guro Øverby

Der satt hun, sånn helt plutselig. Julie. Og duftet som en hel blomstereng, selv om det bare var påske, og slutten av mars. Julies nærvær sendte frydefulle ilinger gjennom kroppen til Matias. Han snappet etter pusten, og ble med det samme bekymret for å miste den helt. Tenk om dette ble hans siste åndedrag. At det aller siste han kom til å gjøre her i livet, var å puste inn Julie. Lukke munnen og holde på henne helt til hjertet hans stoppet, og forlate denne verden midt under påskegudstjenesten. Det var i ferd med å skje. Han kjente det.

 

Hjertet gjorde et byks der inne bak den nystrøkne, hvite penskjorta. Som for å vekke ham til live. Dette kom til å bli uutholdelig. Og fint. Og fælt. Og vidunderlig. Alt på en gang. Ordene til presten fløt bare forbi som humlesurr en varm sommerdag. Matias visste at han burde høre etter. Men han enset ikke lenger omgivelsene. I hans verden fantes bare de to. Matias og jenta med stor J. Som satt helt inntil ham, fordi det for en gangs skyld var trangt om plassen i kirken.

Aller helst hadde han lyst til å snu seg mot Julie og bli sittende resten av gudstjenesten og se på lyset som spilte i det rødbrune håret hennes. Følge myke hårbølger med blikket til de stoppet og hvilte på de vevre skuldrene. Beundre de fine smale fingrene. Som holdt rundt salmeboka. Som fremdeles var lukket. Studere neglene hun møysommelig hadde malt blå og klistret stjerner på. 

 

Men det ville virke rart. Kanskje hun til og med ville synes at han var litt frekk. 

 

Matias så heller ned i gulvet, og snek seg til å flytte blikket forsiktig til siden, mot Julies føtter. Det var liksom litt mer unnskyldelig enn å nistirre på håret hennes. Julies høyre fot, som hadde en lav, sort støvlett på, og som hun hadde slengt over den venstre, vippet litt opp og ned. Som om hun var litt utålmodig, og måtte få utløp for energi ett sted hvor ingen så det. Matias så det. Akkurat sånn hadde han det også. – Det der har vi felles, tenkte han fornøyd.

 

Så greide han ikke hindre øynene i å vandre. Nedenfor kanten av Julies gule påskekåpe med små, hvite kuleknapper, stakk det frem en himmelblå kjolekant. Matias visste hvilken kjole det var. Det var den hun svinset rundt i som en prinsesse på skoleballet sist høst, og som hadde gullbroderier rundt halsåpningen. Matias hadde syntes hun var den vakreste i verden med den kjolen. Så nydelig at han ble helt lamslått. I et uvirkelig øyeblikk hadde hun stoppet opp foran ham. Smilt så det gnistret ut av de mørke øynene. – Hei Matias! hadde hun sagt. Som vanlig hadde han mistet taleevnen. Tungen ble tykk, og han var blitt stående som en saltstøtte. Ansiktsuttrykket hennes hadde raskt endret seg fra smilende til omsorgsfullt bekymret. – Matias? Går det bra med deg?

 

Helt ute av stand til å si noe som helst, hadde han bare nikket. Sakte, med halvåpen munn. – Fint! Julie hadde leende svevd videre innover i festlokalet i retning en knisende venninnegjeng. Matias var blitt stående å se etter henne til noen dyttet ham hardt i ryggen. Det var Kjartan, som slengte ut av seg en flåsete bemerkning før han flirende hadde forsvunnet ut døra, løpt lutrygget over skolegården i regnværet og sett seg over skulderen før han smatt rundt røykehjørnet ved gymsalen.

 

Et forsiktig lite dult i siden vekket Matias tilbake til kirkebenken, midt i «Deg være ære». Han var avslørt. En katastrofe var nært forestående. Nå måtte han se rett inn i de kastanjebrune, mandelformede øynene til Julie. Hun var sikkert irritert over at han glodde, og Matias rakk å grue seg til å møte blikket hennes. Grue seg til å bli flau. Til å måtte stotre frem en unnskyldning. Kinnene brant av skam da han snudde hodet sakte mot henne. Men ansiktet som møtte ham var noe helt annet enn han forventet. Julie var et eneste stort og varmt smil med rosa leppestift rundt.

 

– Du kan godt si hei.

Hun hadde hvisket. Det er det man gjør i kirker. Man hvisker. For ikke å forstyrre presten. Eller de som faktisk er der for å høre på presten. Julie sendte Matias et lite blunk med lange, mørke øyevipper. Så konsentrerte hun seg om å bla litt vilkårlig i salmeboken. Det var som om Matias kunne kjenne vinddraget fra vippene hennes på kinnet. Han lukket øynene for å kjenne godt etter.

 

Noe begynte å boble i ham. Noe som bare måtte ut. En brusende følelse, som forlangte handling. Plutselig, uten at han selv helt forsto at det skjedde, bråreiste Matias seg fra kirkebenken så salmeboken skled ned på det gamle, slitte tregulvet med et dunk. Armene kjentes utenfor hans kontroll, og for opp over hodet. I noen lange sekunder ble han stående å kikke opp mot maleriene i kirketaket. Tjukke små engler med trompeter foran truten og harper i hendene glodde muntert ned på ham med røde, runde kinn.

 

Ropet startet helt nedi magen, og tvang seg opp i halsen. Munnen åpnet seg, og ut mellom leppene til Matias tøt et rungende, langtrukkent, tydelig, og helt uten stemmesprekk på slutten: 

Haaaaallleeeluja!

Antydninger til små knis unnslapp deler av menigheten. Antageligvis fra overopphetede ullkledde unger som hadde holdt skravlelysten i sjakk lenge nok. Øynene til Mor ble som klinkekuler, og munnen hennes formet seg til en stor O. Hun seg sammen på kirkebenken, som om hun forsøkte å bli usynlig. Far stirret bestyrtet og strengt på ham over de runde brillene. Med et blikk som sa “SITT! NED!”

 

Sakte vred presten seg rundt på prekestolen og betraktet Petter med et forundret uttrykk i ansiktet. Så utstøtte han en liten, lun latter, og sa muntert: – Akkurat, unge mann. En passende avslutning på denne salmen. Du har skjønt det! Dermed lukket han sin egen salmebok med et lite smell.

 

Petter kjente en prikking i ansiktet, og skjønte at han var i ferd med å skifte farge nok en gang. Fra oppglødd til glødende. Hva hadde han gjort! Prøvende kastet han et blikk til siden i retning Julie. Kroppen hennes ristet ukontrollert av undertrykt latter. En funklende stjerne ytterst på en blålakkert negl kom til syne. Hun gav ham tommel opp.

Illustrasjon: Pixabay

Påskeferien

av Morten Lileng

–  Med et solid lag tjære under skiene bar det til fjells. Vi ante ingenting om hva som ventet på Eliåsen, like nordøst for Sjusjøen. Bestemor, rivjernet på Fåberg, hadde av ren kjærlighet og via bekjente sørget for en vann- og strømløs koie til oss i påskeferien. Dagene var blitt lengre og lysere. Det var da ingen grunn til å betale ekstra for slike overdådige fasiliteter bare for et tidagers opphold.

 

Med en familie på sju, godt over halvparten unormalt rastløse, krevdes det både kløkt og tålmodighet for å gjennomføre en sånn krevende reise. Og det var en dugelig avstand mellom Askim og Sjusjøen. Det kan ha vært det genuine ønsket om å komme seg vekk fra snøfattige Østfold som gjorde langturen så overraskende uproblematisk. Små bakholdsangrep med kloring og lett lugging, tvister om gjennomtrekk, og kø fra Kløfta til Minnesund fikk oss aldri ut av fatning.

 

Beskjeden fra bestemor var krystallklar: – Kjør så langt det er brøytet! Og med det usikkert hvor vi endte. Sent på ettermiddagen, godt skodd med kjettinger, fikk flatbygdingene kjenne på lokalkunnskapen som rådet i omegnen: På Ringsakerfjellet var føtter og ski mer uunnværlig og verdsatt enn kjøretøy uten belter eller meier. 

 

Det hadde i alle år gått gjetord om familien vår. Ble vi en sjelden gang invitert på middag, visste vertskapet at det måtte kokes mer poteter enn normalt. Denne kjærligheten til mat ble tydeliggjort da lasset med kasser, bokser, langpanner, kjeler og kar ble hentet ut av bilen og tjoret fast i den hjemmelagde kjelken. Og slept den tunge veien opp til bestemmelsesstedet. Dette var middager som var tilvirket hjemme, og som sirlig hadde blitt pakket i passende rasjoner. Én rett for hver dag. Og som senere skulle varmes opp på vedovnen. Pappa gravde et stort hull i snøen utenfor hytteveggen, spadde ut én hylle for hver meny, og la til slutt en stor trelem over. Reven skulle ikke unnes en eneste kjøttkake. 

 

Det var i grunnen rart hvor fort dagene raste av gårde. Det var også særs snodig at vi kunne bli så fortrolige med en utedo. Hyppig trafikk frem og tilbake til det intime avtredet tydet på det. Under det overfladiske kveldsstellet ble det etter hvert mange å hilse på ute i det trolske måneskinnet. Tonen i søskenflokken grenset nesten mot det vennskapelige. Vi var tvunget til å gjøre ting sammen, det var ikke plass for einstøinger. Jeg rødmet litt da jeg innså at det var min egen storebror som var blitt min beste lekekamerat. Nettopp mangelen på bekvemmeligheter og dårlig plass kan ha vært anledningen til denne erkjennelsen. 

 

Én minneverdig kveld skapte mer gapskratt enn de andre. Og også en anelse bekymring. Lillebror på sju hadde sneket seg usett bort til kjøkkenskapet. Han svevde i den villfarelsen om at sitt eget lager med karbohydrater helt umiddelbart måtte gjenopprettes etter tidligere dagers skigåing. Bare hans troskyldige øyne kunne så vidt ses over kanten på spisebordet, da han tuslet uskyldig tilbake til stuen. Ingen av oss visste på det tidspunktet hva han hadde brukt den minuttlange alenetiden til.

 

Litt etter litt kviknet han til, atskillig mer enn han pleide. Tilskuddet hadde gitt ham det han ønsket. Men forvirringen bredte seg blant den ellers så gode stemningen i hytta. Etter gjentatte latterkuler og mislykkede forsøk på saltoer, utstøtte han en mengde pussige og uforklarlige lyder som mest minnet om kauking. Ingen hadde noensinne sett ham i en sånn tilstand. Mamma fornemmet mer enn oss og hastet sporenstreks inn på kjøkkenet. Det var som fryktet. Guttevalpen hadde tatt feil av saftflaskene. Og i forfjamselsen tyllet i seg noen voksne tårer fra pappas hjemmelagde kirsebærlikør!

 

Avreisedagen var forferdelig. Ikke fordi lillebror var dårlig etter opptrinnet kvelden før. Nei, han sloknet knappe fem minutter etter den fatale oppdagelsen. Og våknet uvitende og fornøyd morgenen derpå. Om enn litt senere enn oss. Nå var det snøstormen som voldte de virkelige utfordringene. Bilen sto langt unna, og alt pikkpakket skulle på nytt stues inn i den gamle peugeoten. 

 

Med noe lengre hår, tjukkere mager og trutnede treskier med kladder, fikk vi likevel plass til alt. Vi kom oss unna den hedmarkske vidda og uværet. Og startet ferden nedover på dårlig brøytede veier mot Lillehammer. Sulten hadde hjemsøkt tarmene våre etter kampen mot stormen og alt slitet med bagasjen. Ingen restemat var tilgjengelig. Ei heller verdt å sette tennene i. Veikroer ble for dyrt, de ville uansett ikke skaffet oss nok poteter. Trøsten ble rundstykker og kald lungemos fra Samvirkelaget.

 

Lungemos er svært fettholdig. Og kaldt fett setter seg lett fast i gommen. Men det stoppet ikke oss. Fem glupske søsken med gapende nebb rundt en murstein av innvoller og krydder. Det måtte jo ende med en kamp for tilværelsen.

 

Den gamle franskmannen på fire hjul humpet nedover på E6 langsmed Mjøsa. Like før Espa ville den ikke mer. Med panseret oppe og den glohete vannsøylen rett til værs, tenkte jeg på den fortærte, kalde og feite lungemosen. Og kokemuligheten som vi nå plutselig hadde skaffet til veie. Jeg lot det bli med tanken.   

 

Med tiden kom pappa tilbake med vann. Bilen startet og vi vendte de solbrente nesene hjemover. Med et par modifiseringer av motoren på yrkesskolen etter ankomsten i Askim, holdt bilen enda et par år til. Klar for nye, og til tider bemerkelsesverdige utflukter for den reiseglade, men akk så måteholdne familien.

Lacrimosa

av Jorun Valle

         Hun hadde nettopp flyttet for seg selv denne våren, da hun var nitten år. Egen leid leilighet, det var herlig. Hun hadde skjønt at nå var hun voksen; pizzaesken fungerte ikke lenger som tallerken og hun valgte det stilleste setet på bussen med en bok i fanget. Hun kunne selv velge hva hun ville spise, hva hun ville kjøpe og når hun ville legge seg – for et drømmeliv! Dette hadde hun gledet seg til lenge.

        Men selvfølgelig var der utfordringer også. Som student hadde hun lite penger, og da hadde hun funnet ut at betalingsmåten Klarna kunne være en redning. Tjenesten lot henne kjøpe nesten alt hun hadde lyst på, så lenge hun så framover. I maks tretti dager. Dette kunne imidlertid føre henne inn i et kaos av betalingspåminnelser, der hun forsøkte å utsette fristen i ti dager, men Klarna ikke ville utsette fristen fordi hun utsatte de tre andre betalingene også. Og den returen hun hadde glemt var ferdigbehandlet, og måtte betales i morgen. Men den jakken på salg måtte hun faktisk ha! Da gjaldt det å tenke framover.

        Her en dag hadde hun gått en tur i byparken. Det var en trivelig liten park, og spesielt fint å vandre rundt i på denne tiden, syntes hun; med vår i luften og knopper på trærne. Den hadde springvann og et rikt fugleliv, og en paviljong som var plassert i parkens midtpunkt. Hun satte seg ned på en benk og betraktet krokusen og påskeliljene som omkranset den staselige paviljongen, som var laget i støpejern med et blondemønster i hvitt og grønt. Det gav den et lett og luftig preg. Plutselig smøg en solstråle seg gjennom en glipe i den overskyede himmelen, og fikk den grønne kuppelen på paviljongen til å skinne. Det var nesten så en skulle tro at sola hadde siktet seg inn på akkurat det punktet. Hun ble sittende og stirre fascinert på dette synet, og merket derfor ikke med en gang at en person hadde satt seg ved siden av henne på benken. Han presenterte seg som telefonselger, og brukte god tid på å informere i det vide og det brede om hvor lurt det var av henne å bytte telefonabonnement. Han avsluttet med:

      – Men hvor gammel er du egentlig?

       Ved en viss alder starter man å betale for sitt eget mobilabonnement, og i selgerens øyne så hun ut til å ha nådd den alderen. Litt skamfull svarte hun; – 19. Og for gammel til å la foreldrene betale mobilregningen sin.

         Hun mintes av og til barndommen, og alt de trodde på da. En ettermiddag hadde en kamerat av broren hennes ringt på døren, helt bestyrtet. Han var alvorlig bekymret for broren hennes, for han trodde ikke på at Fantomet lever! Broren fortalte at han hadde prøvd å forklare Stig at Fantomet var en fantasifigur, og at han egentlig var en vanlig mann som da han var barn var blitt skylt på land i det oppdiktede landet Bengal – i 1536. Når han ville redde folk, og bekjempe urett og forbrytelser, forvandlet han seg til Fantomet.

    Men det var nytteløst.

      – Fantomet lever! fastholdt Stig.

         Hun og en venninne hadde fantasert om at snart kom det en ny istid. Og at broen de måtte gå over for å komme seg til kinoen i byen, en dag ville falle ned. For det hadde en spåkone sagt.

          Årene var gått, og nå hadde hun altså flyttet for seg selv. Og denne våren hadde hun også begynt i kor. Påsken nærmet seg, og de skulle framføre Mozarts Requiem. Det var nydelig musikk. Hver mandag siden begynnelsen av januar hadde hun småsprunget bort til den vesle steinkirken midt i byen, for å synge. Det hadde sluddet, vinden hadde ult iskaldt gjennom gatene, hun hadde hutret og fryst. Mang en mandag hadde hun trådt inn i kirkerommet, våt og forfrossen.

     -Du må ta på deg regnklær i dette været, Selma! hadde venninnen hennes på sopranrekken sagt.

      -Ja, men jeg har jo så kort vei, hadde hun svart, og så har jeg jo paraply. Men i den sterke vinden hadde jo den vrengt seg, som vanlig. Dette været egnet seg ikke til paraply, hun måtte innrømme det.

       Og så ble det april, og påsken kom. En grå, fuktig tåke lå som et lokk over byen, og det duskregnet. Siste øving før konserten var denne kvelden, og kirkerommet var overdådig pyntet med store buketter påskeliljer og gule tulipaner. Det skulle ikke spares på noe fra kirken sin side, når det gjaldt denne viktige kristne høytiden.

        Selma og resten av koret begynte å varme opp stemmene. Og så sang de gjennom hele rekviemet; denne ultimate påskemusikken komponert av Mozart for mer enn 230 år siden. Tonene fylte rommet, bygget seg opp takt for takt, til det store høydepunktet (i hvert fall for Selma); Lacrimosa-satsen. Hun kjente det sitret, hun fikk frysninger på ryggen. På de siste, høyeste tonene var det som om den lyse stemmen hennes nådde en flik av det himmelske! Tårene presset på, ekstatisk, åndelig; hun var nesten utenfor seg selv. Det var som om hun svevde vektløst et sted, høyt der oppe under takhvelvingen.

         Etter øvelsen gikk hun ut igjen i den hustrige aprilkvelden – men uten å merke regnet. Hun var oppvarmet av den fantastiske musikken, både i sinn og skinn. Med smil om munnen, og arm i arm med venninnene på sopranrekken, gikk hun hjemover på den våte brosteinen; klar for påske.

Jorunn Valle har publisert et par titalls noveller/fortellinger,  dikt og lokalhistoriske tekster, og har gitt ut albumet Good Songs (2020) og EPèn Seasons (2023) under artistnavnet Jova.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.