Vi gratulerer Sandra Kilvær med novellen «USAGT HEMMELIGHET»
som kom med fine bilder vedlagt. 

Tusen takk for de fine novellene vi mottok.

 

 

Usagt hemmelighet

ved Sandra Kilvær

Foto: Sandra Kilvær

Lea raket løv i hagen da pappa ropte med den alvorlige stemmen. I bilen fortalte han det. At noen hadde funnet bestefaren liggende i skogen. At han hadde blitt dårlig mens han hogde ved. Bestefaren var syk. Veldig syk. Pappa svarte ikke da Lea spurte om bestefaren kom til å dø. Lea trodde hun visste hva det betydde. Men hun orket ikke å tenke på det. Hun hadde jo sett ham uka før, og da hogde han ved med røde kinn og sagmugg i skjegget!
«Det går ikke så bra», hvisket mamma når de kom til sykehuset. Hun ga Lea en klem. Lea så at mamma hadde grått.
«Vennen, bestefar kommer kanskje til å … ikke leve så lenge til. Derfor måtte vi komme så fort. For å ta farvel, på en måte». Pappas stemme skalv. Lea ble kald og varm på en gang. Bestefaren skulle ikke dø!
De gikk til et hvitt rom med blå gardiner og en stor seng. Der lå han. Blekere enn vanlig, med ledninger og blinkende apparater rundt seg, men ellers helt lik seg selv. Lea hvisket. «Bestefar, her er vi». Han så ut som om han sov.
«Han kan ikke høre eller snakke, vennen», sa mamma og strøk bestefaren over håret.
En lege kom inn og ba om å få snakke med foreldrene på utsiden. Lea kunne høre dem prate utenfor døren, «… helt lam, ikke mye håp…». Lea kikket ulykkelig på det rynkete ansiktet. Men, nå var jo øynene åpne! Var de ikke lukket i sta?
«Hei, bestefar!» Han svarte ikke. Lå der bare, helt stille med åpne øyne. Hun kikket inn i dem. Det var som om hun forsvant inn i øynene hans og så alle de gode minnene. Hun så den sommeren hun ble med bestefaren til Nord-Norge og fisket torsk som var like store som henne. Og de gangene han hadde laget en ny liten sang på gitaren, og hun var den første som fikk høre dem.
Plutselig blunket de blå øynene. Lea skvatt. «Bestefar! Hører du meg?» Han blunket igjen. Betydde det ja? Kanskje ett blink var ja? Lea kikket opprømt på bestefarens øyne. Hvordan finne ut om han hørte henne? Det hjalp jo ikke å spørre ham, for han kunne jo ikke svare. Lea tenkte seg om.
«Blunk én gang når du vil si ja, og to ganger når du sier nei, OK?» Bestefaren blunket én gang. Lea kikket opprømt på ham. «Bestefar, blunk tre ganger!» Lea holdt pusten. Bestefaren blunket. En-to-tre! Han kunne høre henne! Hun nærmest hoppet opp og ned der hun sto. «Har du vondt?»
Bestefaren blunket to ganger. Det betydde nei. Det var ikke noe tvil nå, Lea var sikker på at han kunne høre henne. Det var som om hun kunne se et lite smil i øynene hans. Å, nei, der lukket han dem igjen. Lea tok tak i hånden hans og ristet den forsiktig. «Nei, du må ikke sovne nå!»

En rødbrun rev travet stille mellom høstfargede trær. Gule striper fra kveldssola lagde mønster på mosegrodde steiner mellom trestammene. Reven hoppet over en klynge med sopp. Ørene sto rett til værs og plukket opp den minste lyd. Skogens lukter ble grundig undersøkt av en følsom snute. Reven kjente sulten i den tomme magen. Alt den hadde spist var en liten mus til frokost, men nå luktet den kveldsmaten. Det var en ukjent lukt, men det luktet godt, veldig godt, av deilig, ferskt kjøtt. Selv om reven visste at den nærmet seg den gamle mannens område, så økte den farten. Lysten på mat var større enn frykten for mennesker.

Lea begynte å synge en av bestefarens sanger. «Trær og blomster sovner snart, da får de en dyne av snø, men først vil alle fargene …» Plutselig åpnet bestefaren øynene igjen. Men nå startet han å blunke mange ganger etter hverandre. Han bare blunket og blunket. Lea skjønte ingenting. «Hva er det, bestefar?» spurte Lea nervøst. Det var litt ekkelt å se ham blunke på den måten. «Hva er det, er det noe du vil si?» Bestefaren stoppet, og så blunket han én gang. Det betydde ja! Bestefaren ville si noe!
Lea hadde en idé. Hun skulle si alfabetet, bokstav for bokstav, og når bestefaren blunket, var hun kommet til den bokstaven han ville ha. Hun fortalte bestefaren om planen sin.
Den første bokstaven bestefaren blunket ved, var M. Etter fire bokstaver til, sluttet han å blunke.
M-O-R-S-E. Morse? Hva var det for noe igjen? I samme øyeblikk kom foreldrene inn på rommet.
«Se, se på bestefar!» De så at bestefaren knep øynene sammen, og mamma ble så glad at hun hev seg rundt bestefaren og klemte han. Pappa fant fram morse på mobilen sin og forklarte at morse var bokstaver som bestod av korte og lange tegn, noe bestefaren hadde lært da han var soldat.
Så satte de i gang. Bestefaren blunket kort og langt, og de kikket på listen hvilken bokstav det var. Når han var ferdig, bøyde de seg over arket der mamma hadde skrevet bokstavene.
VEDSKJULET MIDT I SKOGEN. FORT. GAVE TIL LEA.

Rødreven var ivrig nå. Den nærmet seg den pirrende lukten, og det begynte å dryppe fra munnvikene. Lukten kom fra det lille skjulet som den hadde sett gamlingen ved. Reven måtte finne en vei inn. Der, et hull i veggen, akkurat stort nok for å trenge seg inn. Nå skulle den se hva som luktet så vidunderlig godt og deretter sette tennene i det. Reven stakk hodet inn i den lille åpningen. Men hva var det? En lyd på utsiden. Mennesker! Skuffet trakk reven hodet til seg og sendte et lite knurr mot hullet i veggen, før den sprang innover i skogen igjen.

Lea løp mot vedskjulet bak bestefarens hus. Hva kunne gaven være? Pappa åpnet døren. Innerst i hjørnet så Lea en kasse. Hun holdt pusten mens hun gikk mot den. Det kom noen rare lyder derfra. Hun bøyde seg ned. To søte, små nøster kravlet rundt en større katt som kikket på Lea med forskrekkede øyne. «Å, det er kattunger!» jublet Lea.
Tre uker senere, på Lea sin bursdag, var bestefaren på besøk for første gang. Lea hadde rett, han var ikke så dårlig som de trodde. I tillegg til å blunke-prate klarte han å smile med halve munnen og sitte i rullestol. Lea la hodet på skulderen hans. De kikket gjennom vinduet på gule og røde blader som ble virvlet opp av vinden der ute. Lea holdt den ene kattungen inntil bestefarens kinn.
«Takk for verdens beste bursdagsgave,» sa hun. Bestefaren lukket øynene og smilte med hele ansiktet.

Foto: Vigdis Engen

Nylakkerte negler i høstnatta 

av Vigdis Engen

Liv snudde seg i senga slik at føttene hennes ble synlige. Neglene på tærne var lakkert kirsebærrøde, og lyste opp i det svale soverommet. Tor, som lå ved siden av, stusset over at hun fortsatt brukte tid på tåneglene, nå som sommeren og sandalsesongen var forbi. Snart skulle de sette kursen mot leiligheten i byen. Han sukket tungt, og kviet seg til å stenge hytta, vite at det var lenge til stillheten igjen kunne høres, og freden nytes. Tanken på køkjøring og lukten av eksos, var ikke særlig fristende. Når hadde han begynt å tenke slik? Han ble liggende å se på de sirlig lakkerte neglene. De smilte liksom til han.

– Ikke mye å smile av, mumlet han for seg selv. Liv snudde seg igjen. Det så ut som hun drømte noe hyggelig, for hun smilte i søvnen. Tor sukket tungt flere ganger, og snudde seg like mange ganger. Kunne ikke søvnen komme til ham snart? Hadde Jon Blund nok en gang glemt å besøke ham? Herr Blund elsket visst Liv, for hun sovnet så fort hun la hodet på puta. Tor sovnet omsider etter å ha lyttet til tunge regndråper som traff vannbrettet utenfor vinduet. Det som han burde ha pusset og malt før høsten kom. Men arbeidslysten hadde også fått det med å unngå Tor.

Han våknet utpå formiddagen av at Liv nynnet på «En sommer er over.» Han kunne høre at hun var blid og optimistisk som vanlig. Hadde ikke han også vært full av optimisme før? Han slengte dyna til side og ble stående på nakne bein og se utover landskapet, som snart ville skifte antrekk. Fortsatt var det grønt som dominerte, men om ikke lenge måtte grønnfargen gi seg, og overlate landskapet til høstlige kulører. Det duftet friskt og rent etter nattens regnvær. Men hva hjalp vel det? Han kjente dragning mot senga. Hva skulle han egentlig stå opp etter? Eller stå opp til? Til Livs nynnende stemme og nylakkerte negler på et tregulv som han ikke hadde rukket å lakkere? Han fnyste. – Det er vel heller vilje og lyst som har størst skyld. Han gikk bort til speilet og geipte til sitt dystre speilbilde og bustete hår. Hår? Fjoner var vel en bedre beskrivelse.

Da kom Liv inn, og Tor kjente duften av nykokt kaffe og ferskt brød. – Hei, kjæresten min, kvitret hun. Hva med å ta frokosten i lysthuset i dag? Der inne er det jo tørt og fint, selv om det regnet i natt. Sleng på deg slåbroken og skap denne dagen sammen med meg. I morgen skal vi jo dra. Tor svarte ikke. Liv ble stående å se på ham en stund. Plutselig så hun ikke Tor slik hun hadde kjent han i alle år. Han som hadde sprudlet og vært full av humor og pågangsmot. Nå var han lut og molefonken. Hadde det skjedd i løpet av denne sommeren? Hun gikk bort og la armene rundt han. – Kjære Tor, kom nå så skal vi kose oss, som bare vi to kan. Han svarte ikke. – Men først skal vi ta morgendansen, sa Liv, og svingte rundt, men Tor ristet på hodet.
– Uff, jeg blir bare svimmel. – Ja, fordi jeg virker slik på deg, det vet du vel, lo Liv. Tor ristet på hodet og så ned. – Og hvorfor har du nylakkerte tånegler, nå som sommeren er over? Liv ble stående og gape, før hun smilte. – Fordi jeg vil holde på sommerfølelsen vel. – Du gjorde aldri det før, sa Tor. – Nei, men alt skal ikke nødvendigvis være slik som før. Vi eldes og tidene forandrer seg, men vi kan velge om vi stopper opp og bare ser det negative, eller om vi setter søkelys på alt som er bra, og kanskje bedre enn før. Tor ristet på hodet. – Hva er bedre nå, sa han lavt. – Mye, sa Liv. – Vi har vært her ute i hele sommer, det kunne vi ikke så lenge vi jobbet. Og vi har fått oss lettstelt leilighet i byen. Så slipper vi å tenke på alt vi måtte gjøre da vi hadde hus med hage. Tor svarte ikke. – Pøh, jeg likte da jobben min godt, og trivdes i huset også. – Ja, svarte Liv, men du ble også stresset av alt du ikke fikk gjort. Og vi måtte reise inn herfra for å stelle den digre hagen. – Hm, sa Tor. – Du har kanskje litt rett, men du hopper nå gjerne over alt som er negativt.

– Kanskje fordi jeg er en evig optimist, sa Liv. – Mens du muligens har blitt en liten pessimist? Tor svarte ikke. – En optimist tar like mye feil som en pessimist, mumlet Tor. Liv nikket. – Ja, men optimisten har det mye morsommere underveis. Tor så ned. – Kom nå, sa Liv, før eggene blir kalde og kulda setter inn. Så lo hun en trillende latter. Tor slengte på seg slåbroken, og fulgte etter Liv inn i lysthuset. De spiste frokost og hørte bølgene som slo mot stranden. – I dag skal vi ta årets siste sjøbad, sa Liv og tørket vekk eggerester fra munnviken. – Det er for kaldt i vannet nå, mumlet Tor, det er jo snart oktober. – Og hva så, sa Liv. Det har vært en utrolig varm sommer, og vannet har nok holdt på varmegradene. De ryddet vekk frokosten og Liv hentet badetøyet. Like etter var de på vei ned den bratte stien til stranda. – Dette blir nok den siste gangen jeg går her, sa Tor. – Det er både smalt og ulendt her. – Slik har det alltid vært, svarte Liv. – Ja, men jeg er ikke som jeg alltid har vært, sa Tor med spiss klang i stemmen. – Nå må du gi deg, sa Liv. – Ingen av oss er slik som før, men kjære Tor, vi er da både oppegående og spreke for alderen. Tor svarte ikke, men Liv så at han rynket brynene. Det var tydelig at han ikke likte seg særlig godt. Liv tok hånda hans og klemte den hardt. – Nå er du i trygge hender, lo hun. Tor nikket. – Som om du kan redde meg hvis jeg faller kast i kast nedover villniset her. Liv svarte ikke, men klemte hånda hans en gang til.

De kom trygt ned på stranda, og Liv var raskt ute i vannet. – Herlig vann, lo hun og la på svøm. Tor tok av seg badekåpa, men ble stående å hutre. – Er det ikke galskap å utfordre skjebnen slik, ropte han. – Vi kommer til å dø av lungebetennelse begge to. – Høsten har nok allerede pumpet kalde strømninger inn i vika her. Liv lo der hun lå og plasket med både armer og bein. – Høsten tør ikke det, så lenge jeg har nylakkerte tånegler, lo hun, og viftet med tærne. – Ikke skap deg, mumlet Tor, der han tok det første steget ut i vannet. – Hjelpe meg, så kaldt, hutret han. Men la på svøm. Da de kom opp igjen til hytta, la han seg i lysthuset og sovnet. Liv listet seg inn og uten at han merket det, lakkerte hun tåneglene hans kirsebærrøde.

Han merket det ikke før han skulle ta seg en dusj. – Nei, men hva har du gjort, sa han og gikk inn til Liv som allerede hadde lagt seg. – Hvorfor i alle dager har du lakkert neglene mine røde? Liv lo så hun nesten ikke fikk svart. – Fordi da tør ikke høsten å angripe oss. Tor så morsk ut, men så lo han også, og tok noen dansetrinn. – Ja, og vet du hva? Vi blir her ute så lenge neglene våre er rødlakkerte, sa han. Liv smilte. – Sånn skal det låte. – Ingen ting er bedre enn nylakkerte tånegler i høstnatta, sa Tor. Og vet du hva? I morgen skal jeg pusse og male vannbrettet.
– Gjør det, gliste Liv, men pass på så du ikke pusser vekk neglelakken…

Foto: Vigdis Engen

Læreren 

av Lillian Kleppe

Foto: Lillian Kleppe

Kornet står gyllent på jordene, klar til å slås. Det har skiftet fra grønt til gult på kort tid. Det er bevegelse i åkeren idet stråene føyer seg etter vinden. Som bølger på sjøen. Det får det gylne kornet til å leve. Bøye seg fram og tilbake. Det ligner et hav av gull, i stadig bevegelse.
Han kikker over jordene. Sommeren er straks over, og høsten står for tur. Vemodig studerer han kornet. Nå er det snart tid for innhøsting. De frodige jordene vil igjen bli bare, med kun stubber igjen, og vil snart erstattes med dammer av regn, og deretter snø.
En gnagende følelse vil ikke slippe taket. Tanker som kverner. Han får ikke fred. Det er snart skolestart. Da skal han igjen undervise. På ungdomsskolen. Som han har gjort i så mange år nå. Det er ikke lenge før han er ferdig med arbeidslivet. Han har gjort sin plikt. Sitt livsarbeid. Han må bare komme seg gjennom ett år til. Så er han fri.

Han undrer seg over hvordan tiden har forandret livet. I tankene drar han tilbake til egen barndom. Barndomshjemmet, skoletida, kamerater. Det hele virker så fjernt nå. Så lenge siden. Så annerledes. Han sukker vemodig. Han savner det gamle. Men tida er forbi, for lengst. Han vet det har hendt mye positivt de siste førti årene. Mye er forandret til det bedre. Men slettes ikke alt. Nei, noe er blitt borte på veien. Noe viktig. Han kan ikke helt sette ord på det, men elevene er annerledes. Det er mer kaotisk nå. Noe urolig over det hele.

Det var alltid noen elever som ga lærerne mer spenning, og litt mer jobb, enn beregnet. De som hadde ekstra utfordringer. Men sjelden var det ondsinnet.

Men nå… nå er det noe han noe han ikke har sett før. Ikke bare mangel på respekt, stygt språk og vold. Men ondskap. De er flere. De lager gjenger. Gjør livet surt for andre.. Det er hans elever også. De herjer i klassen hans. Han har mistet kontrollen. Det er mer enn han kan makte.
Men han skal prøve, dette siste året, å sette seg i respekt. Utrette noe med de vanskelige. Han skal ta tilbake kontrollen. Være sterk. Ikke la dem styre. Han forbereder seg i det stille. Prøver å bygge opp mental styrke. Finne råd for hvordan håndtere vanskelige ungdommer. Han bør være klar nå, i høst, til skolestart.

Dagen er kommet! Første skoledag. Han er forberedt på å møte elevene igjen. Forberedt på å skulle lede og lære. Forberedt på vanskelige elever. Han parkerer foran skolen. Tar et dypt pust og stiger ut av bilen. Brått føler han seg uvel. Velkjente tanker raser rundt i hodet og fremstiller de verste scenarier. Tenk om.. hva om.. Han lar tankene få spillerom noen sekunder, før han stopper dem. Han skyver bestemt bort uroen. Han må ikke overdrive. Han minner seg selv på at han alltid tenker det verste. Han spaserer til inngangsdøra, og går inn.

Han er tidlig ute. Han trives best sånn. Da kan han få oversikten. Hente seg inn, før alle kommer.
Etter hvert kommer elevene. En og en, og i puljer. Det er bråk og uro. Skyving av pulter og stoler. Høylytte guttestemmer. Noen lyse, noen mørke. De er midt i overgangen. Det er roping og latter, og musikk på en bærbar spiller. Enkelte sitter stille og venter på at undervisningen skal starte. Andre kommer ikke til å roe seg før de får beskjed. Kanskje ikke da heller. Han sitter stille og observerer dem. Han vet veldig godt hvem som kommer til å lage bråk. Det er spesielt tre elever. Alle gutter. De er tøffe og rappkjeftet, og også fryktet på skolen.

Alle er på plass, og det er på tide å starte timen. Han reiser seg langsomt, og manner seg opp til å gi bestemt beskjed om at det er på tide å begynne.

Med høy stemme ber han elevene være stille. Men bråket i klassen overdøver ham. Med en gang kjenner han seg motløs. Trodde han virkelig han skulle klare dette. Han prøvde igjen, enda høyere denne gangen. De fleste elevene setter seg nå ned. Men noen fortsetter å bråke. Det er de vanskelige. Han irettesetter dem ved navn. De retter oppmerksomheten mot han, og kommer med spydige bemerkninger. Nekter å sette seg. Nekter å skru av musikken.

Alles øyne er rettet mot han. Hva vil han gjøre? Han føler seg hjelpeløs. Han kan se forventning i blikkene deres. Hva skjer nå? Lærer mot elev. Hvem vinner? Han kjenner motet synker. Han er ikke i stand til å håndtere dette. Det trengs ingen ord. Det er et psykologisk spill. De kan merke det. Frykten hans. Svakheten. De vet de har overtaket.

Han føler seg svimmel. Lydene dempes. Det suser i ørene. Alt blir uklart. Det er vanskelig å puste. Han klarer ikke å tenke. Han må komme seg ut. Han begynner å gå mot døra. Han er ustødig. Føler ikke det er han som styrer kroppen. Endelig kommer han seg til døra, og får støttet seg til håndtaket. Det føles som en evighet før han kommer seg ut. Han lukker døra bak seg. Fra klasserommet kan han høre latter og hånende ord. Han finner seg et stille rom der han kan være alene. Han setter seg ned. Skjelvende. Han puster fort, føler han ikke får nok luft. Følelsen av nederlag er lammende. Han er bekjempet. Det er ingen vei tilbake. Frykt og skam bobler på innsiden. De har vunnet. De onde. Hvordan skal han klare å gå tilbake til klasserommet etter dette?

Etter en stund klarer han å summe seg. Hodet klarner. Han puster rolig. Han kjenner han blir sint. Måten han blir behandlet på. Måten de behandler andre på. De skal ikke slippe unna med det. Det må få konsekvenser. Han er nødt til å irettesette dem. Han går tilbake til klasserommet. Følelsene er blandet. Han er redd, men samtidig sint. Det gir han nytt mot.

Han hører bråket fra klasserommet idet han nærmer seg. Han står utenfor et par sekunder, før han bestemt åpner døra. Det blir stillere i klasserommet når han går inn. Han går målrettet imot de vanskelige elevene. Stiller seg foran han som har spilleren og krever at han skrur av musikken. Han står høyreist og bastant foran eleven. Ett sekund virker det som eleven blir overrasket, og setter seg ned på stolen. Men så blir øynene hatefulle. Han stikker hånda ned i sekken, og før noen rekker å reagere, har han dratt fram en kniv, og hugger imot læreren. Spissen kutter gjennom tøy, hud… og kjøtt. Knivbladet åpner såret. Skjærer opp alt det treffer. Igjen og igjen. Det høres gisp fra rommet. Alle sitter som forsteinet, vantro over det de er vitne til. Læreren siger sammen. Han har fått flere stikk i magen. Eleven ser på læreren, som ligger sammenkrøpet på gulvet, og flykter ut av rommet.

Ambulanse, blålys, utstyr som piper, det haster. Oppjagete stemmer. En brennende smerte! Han får bare med seg bruddstykker av det som skjer, før alt blir svart.

Dagen etter står det i avisa; «Mann døde etter å ha blitt knivstukket…»

Han grøsser når han leser det. Det kunne like gjerne vært han. Han hadde vært heldig, tross alt. Operasjonen hadde gått bra. De hadde fått sydd han sammen. Hjelpen hadde kommet raskt. Ellers kunne det gått galt.

Kroppen vil gro, og han vil bli frisk igjen. Men han kjenner på frykten. Sjokket. Hjelpeløsheten. Stadig ser han for seg de siste sekundene der det går galt. Kniven som borrer seg inn kjøttet. Hatet i øynene til han som styrer kniven.
Han kan enda ikke forstå det som har skjedd. Hvordan kunne det gå så langt?

Han er ferdig som lærer nå. Han kommer ikke tilbake. Han føler en lettelse. Nå er han fri. Men i samme sekund blir han trist. Ja, mer enn det. En overveldende følelse av motløshet. Han klarte ikke jobben sin. Håndtere elevene. Han føler seg svak, og kjenner skamfølelsen bre seg i kroppen. Han blir varm, og rød i kinnene. Det er dette han kommer til å huske resten av livet. Ikke de tidligere, gode årene. De er visket bort av denne hendelsen. Fullstendig. Han vil bare huske at han ikke strakk til. Ikke var god nok. Ikke var tøff nok. Resten av livet.

Les flere noveller

Høstnovellene 2024

05. oktober, 2024|

Vi gratulerer Sandra Kilvær med novellen «USAGT HEMMELIGHET» som kom med fine bilder vedlagt. Tusen takk for de fine novellene vi mottok. Alle tre novellene ble denne gangen presentert i Høstmagasinet 2024.

Sommernovellene 2024

20. juni, 2024|

Vi gratulerer Solveig Skram som vinner av sommerens skrivekonkurranse med novellen Den gamle mannen og sykkelen. Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok. Les dem her...

Påskenovellene 2024

13. april, 2024|

Vi gratulerer vinner av skrivekonkurransen i Påskemagasinet 2024, Vigdis Engen med novellen Påskehønene. Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok. Alle er fantastiske på hver sin måte.

Julenovellene 2023

07. desember, 2023|

Vi gratulerer vinner av skrivekonkurransen til Julemagasinet 2023 Ellen Margrete Grong med novellen: Juleengelen. Vi fikk inn til sammen seks herlige noveller, alle med forskjellige fine budskap.

  • høstløv med hjerte i

Høstnovellene 2023

25. oktober, 2023|

Vi gratulerer Merete Moen med å ha skrevet novellen vi synes var best i høstens skrivekonkurranse. Høstmørke. Den har et godt innhold med både mørke og lys og gir en god leseopplevelse. Videre kan dere lese alle novellene vi mottok. Gled dere!

Sommernovellene 2023

27. juni, 2023|

Vi gratulerer Jorunn Valle med sommerens søte novelle om Grisungen. Vi takker samtidig de to andre som var med i konkurransen med en kjærlighetsnovelle og en krimnovelle. Les dem her...

  • Illustrasjon av et trehus

Påskenovellene 2023

09. februar, 2023|

Her kan dere lese vinner av novellekonkurransen for påsken 2023, pluss de 17 andre innsendte novellene i tilfeldig rekkefølge. PS, Neste konkurranse er sommernovellen, med frist 23. mai 2023

Julenovellene 2022

30. januar, 2023|

Her kan dere lese vinner av novellekonkurransen for julen 2022, pluss de 15 andre innsendte novellene i tilfeldig rekkefølge. PS, Neste konkurranse er påskenovellen, med frist 7. mars 2023

Høstnovellene 2022

13. oktober, 2022|

VINNER AV HØSTMAGASINETS SKRIVEKONKURRANSE 2022- Gratulerer til Vigdis Engen som vinner av årets høstnovelle som kom ut i Høstmagasinet 2022. Les alle de tre flotte novellene vi mottok. Neste gang kommer vinneren i Julemagasinet.

Julenovellene 2021

10. desember, 2021|

Vi gratulerer Ellen Margrete Grong som vinner av julens skrivekonkurranse, og jammen har juryen kåret den samme vinneren som i fjor til jul. Julenovellen er svært velskrevet med et positivt innhold som vi får god julestemning av å lese. Vi mottok 9 helt forskjellige, kreative bidrag, pluss 1 som kom etter frist og blir med i trekningen neste år. Tusen takk for alle flotte noveller.

  • Nisse med skjegget i postkassa

Julenovellene 2020

04. desember, 2020|

Les alle de 14 flotte bidragene vi fikk inn til julenovellekonkurransen 2020. Ellen Margrete Grong gikk av med seieren, med den velskrevne novellen “Skjegget i postkassen”. God lesing. Llilla stearinlys, Tyv, Offer, Due og Julemagi. Alt henger sammen.

  • Illustrasjon til skrivekonkurransen

Sommernovellene 2020

10. juli, 2020|

Vi gratulerer Vigdis Engen som vinner av Mediasenterets første Sommernovellekonkurrranse.

Påskenovellene 2020

08. april, 2020|

Les alle de 11 innkomne påskenovellene fra skrivekonkurransen til PåskeMagasinet 2020.

Julenovellene 2019

02. desember, 2019|

Vi gratulerer vinneren av årets julenovellekonkuranse Gabriella Gaballa, en ung lovende forfatterspire på 11 år. Gabriella har skrevet en nydelig ...  Les mer

Julenovellen 2018 – VINNER

15. desember, 2018|

Vi gratulerer Anne Stavnes Wilhelmsen i fra Nøtterøy som vinner av Julenovellekonkurransen 2018.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.