I korona-tiden har det vært restriksjoner mht hvor mange man kan være ombord, og kanskje har det vært litt færre plasser da, men korona går over.

Selv har jeg aldri deltatt i noen regatta før i høst. 

Er fullstendig nybegynner når det gjelder konkurranse med båt. Jeg fikk telefon fra en venninne som sa at dette er ikke noe for deg, altså. Det er for tøft, altså. Hun fortalte om masse vind, møljeseiling mellom Sauholmen og Spahotellet og «nestenkollisjoner» og behov for fender mellom båtene. Med glød i stemmen, selvsagt. Og jeg så stjernene i øynene hennes, gjennom telefonen. Så da sa jeg til meg selv, som jeg pleier: Tja, vi får se, da…. Challenge! Og så tøt jeg meg til en plass ombord uken etter. Måtte puse litt og si at det hadde jo vært veeeeldig morsomt å få prøve, da.

Og neste uke kom, og vindstilla. 

Mye hoderisting der på sjøen. For meg som er nybegynner på regatta, var lite vind en gave. Jeg fikk lære i rolige omgivelser, og observere de innbitte, ihuga konkurransefjesene på nært hold da vi gled sakte forbi de andre båtene. Det er overraskende seriøse saker, onsdagsregatta. Jeg var nok ikke høytidelig nok til tider, fniste litt og var litt ukonsentrert. Stramt fjes på en annen matros sa meg at jeg nok oppførte meg som om jeg hadde kommet ruslende med en pose øl til ærverdig vinklubb. Skjerpings, altså.

Før starten går, sirkler alle båtene rundt inne i Sonskilen, og det er om å gjøre å få en best mulig posisjon før startskuddet går. Der i vindstilla fikk jeg lære å hviske strategi ombord så INGEN, jeg repeterer INGEN, kunne høre hva vi hadde tenkt å gjøre med spinnaker eller ikke, der vi sirklet rundt hverandre som haier rundt et fristende bytte før starten gikk. Uten at jeg den første gangen skjønte hvor starten gikk, eller hvor slutten var for den saks skyld. Er vi i regatta nå? spurte jeg, og kapteinen hadde tid til å svare, og tegne og forklare. Og peke på tau. Det synes jeg var fint, for det tok meg ca 20 år å huske forskjell på styrbord og babord, og hvilken som var rød og grønn. Og nå har jeg glemt fargen igjen.

De nydelige smilene på fjeset til alle de glade deltakerne var også godt synlige. De er et vakkert skue, både folkene og alle seilbåtene i kveldssol, på hav med små krusninger på overflaten. Og det var så stille, så stille, og det var så vidt vi hørte båtene gli gjennom vannet. Ingen sjenerende motordur. Ren mentalhygiene.

Siden jeg lovet å skjerpe meg, fikk jeg fast plass på laget. 

Veldig fornøyd med det, altså. Takknemlig fra ytterst til innerst. Og nå har jeg vært ute i masse vind også. Skjønner fortsatt ikke noe av ruta, men siden jeg ikke er betrodd rollen som kaptein ennå, gjør jo ikke det noe som helst. Bare jeg kan dra i riktig tau når kapteinen sier at vi skal slå eller jibbe, går det stor sett greit. Ruta er forskjellig hver gang, har jeg etterhvert fått med meg. Tror det blir en stund til jeg blir kaptein. Da må jeg kunne vikepliktsreglene på sjøen til fingerspissene, for de er ikke noe spøk i møljeseiling. Så min rolle har til nå vært å dra i tauene til forseilet. Fokkeslask, er jeg da, på stammespråket. Og så må jeg også sitte på ripa når båten krenger og vi skal ri ned båten, som det heter. Båten skal ikke helle mer enn maks et eller annet, og vi må bruke vekten vår for å få det til. Da er jeg riperips, har jeg lært.

Tonen om bord er behagelig, særlig etter at jeg la igjen ølposen hjemme og skjerpet konkurransementaliteten min. Nå fniser jeg med de andre, ikke av dem. Nå er jeg helt på når vi skal fokusere alt vi kan for å legge oss i riktig posisjon i forhold til de andre båtene, og unngå at vi havner i le av et digert seil og dermed mister vår vind og fremdrift, og er helt med på at det er lov å banne i motvind. Og, jeg har lært at resultatene blir lagt ut på Facebook, og fått med meg at vi har klatret på lista. Stor stas. Skarp konkurranse på sjøen, og vennlig tone og skulderklapp på brygga før og etter, som seg hør og bør i et hyggelig og sosialt miljø.

Det går faktisk to startskudd i regattaen, for det er to grupper som starter. 

Det er for at det ikke skal bli så trangt der innerst i kilen, når det er mange båter til start. Start og mål er helt inne ved bryggene for at regattaen skal være synlig også for alle som ikke deltar. Det skaper stemning og miljø i Son at regattaen kan sees. Det er vakkert, majestetisk og noen ganger litt dramatisk å se alle båtene for seil, og gjerne med fargede spinnakere. Det er på en måte litt av en gave til Son fra seilerne, dette, for det er mye bedre vind og plass lenger ute på fjorden. Sånn har det vært i alle år, og sånn ønsker vi fortsatt å ha det. (Jeg tok meg i å skrive «Vi», også her. Det kan jeg like. Det viser at jeg allerede føler meg som en av gjengen.) Deltagelsen er i god vekst, og det er alle slags båter som starter. Til og med mange flotte trebåter som hevder seg veldig godt i konkurransen. Skikkelig smekre, er de, og jeg får litt assosiasjon til gamle bilder jeg har sett av Kong Olav V, da han var ute og seilte i sin båt sammen med poden. Skikkelig nostalgisk godfølelse.

Det tok meg veldig mange år fra første gang jeg hørte om onsdagsregatta, til jeg tok mot til meg og ble med. Nå kan jeg ikke begripe hvorfor, men alt er vel som det skal være og alt har sin tid.

Ble du også litt frista? Bli med, da vel. Til våren.