Knottproduksjonen i Vestby under okkupasjonen

GASSGENERATOR
Flytende drivstoff ble en mangel­vare under krigen, og mange forsøk ble gjort for å finne gode alternativer. Tyngre dieseloljer og parafin ble forsøkt, tresprit og denaturert sprit likeså, men alt dette hadde lav brennverdi og forbruket av råstoff ble derfor stort. Men etter hvert kom gassgeneratoren i bruk. Da ble det, vanligvis bak på bilene, festet en stor «koker» i stål, som fungerte som en slags ovn. Ved eller trekull ble så omdannet til brennbar gass som ble brukt som drivstoff til biler, senere også til landbruksmaskiner og fiskeskøyter. A/S Strømmens Værksted hadde allerede før krigen startet produksjon av gene­ratorer, og de fortsatte for fullt gjennom okkupasjonen, men bare en brøkdel av produk­sjonen gikk til okkupasjonsmakten.

Rutebuss fra Elverum med påmontert gassgenerator

Det ble også lovfestet forbud mot å bruke ved av or, selje og bøk til annet enn tilvirkning av generatorknott. Dette var de treslagene som egnet seg aller best til knott. I 1940 var det to privatbiler pr. hundre innbyggere her i landet og tillatelser til montering av gassgeneratorer ble utdelt av Forsyningsdepartementet etter behov. De vurderte det stort sett dithen at bare medlemmer av NS fikk søknader om bruk av gassgeneratorer på privatbiler innvilget. Behovet ble nøye vurdert av de nye makthaverne, men laste­biler og annen sivil nyttetrafikk fikk lov å benytte gassgenerator. Høsten 1941 var det inntil da gitt ca. 11.000 tillatelser til sivil generatordrift her i landet. Jørgen Schau, som startet opp som drosjeeier i Vestby i 1943, fikk tillatelse til montering av gassgenerator. Han fortalte i sin tid at bilen brukte en sekk med knott på turen fram og tilbake til Oslo. Prisen pr. sekk var 5 kroner. Men det meste av knotten som ble produsert gikk nok til okkupasjonsmakten.

Gjennom denne siloen på utsiden av bygningen ble trolig trevirke lastet inn fra jernbanen, og den ferdige knotten sendt ut

FABRIKKEN
Den treetasjes okergule bygningen, som også står der i dag som nærmeste nabo til jernbanebrua, var før okkupasjonen i bruk av Vestby Korn- og Melforretning A/S. I tillegg til alle typer kraftfor hadde de også sine egne fòrblandinger. De sto blant annet bak den berømte fòrblandingen Record Hønse- og Kyllingfòr som ble premiert på Folloutstillingen her i Vestby allerede i 1924. Dette var trolig den første hønsefòrblandingen som ble produsert her til lands, og den ble solgt til detaljister i 50-kilos sekker. Men på grunn av forholdene ble det høsten 1940 slutt for Vestby Korn- og Melforretning A/S. Halvparten av bygningen ble da bortleid til Oslo Kommune og til Statens Korn­forretning. Alle innleverte radioer i kommunen ble også lagret i bygningen. I tillegg brant også mølla ned natt til 6. juni 1941.

Annonse i «Nationen» 7. november 1942

OPPSTARTEN
Jørgen Johnsrud som var disponent i Vestby Korn- og Melforretning A/S, ville skaffe arbeiderne som hadde vært ansatt i forretningen, og på mølla før brannen, fast arbeid, og startet høsten 1940 produksjon av knott i en forholdsvis beskjeden målestokk. Sønnen John Johnsrud sto for driften av fabrikken. John Johnsrud var eier av Berg gård med 85 mål skog og i tillegg var faren eier av Østre Johnsrud med 65 mål skog, så de kunne starte produksjonen med trevirke tatt fra egen skog. Stort sett oreved. Etter hvert som aktiviteten økte, måtte de allikevel få tilførsel utenfra. Trevirke kom da fra hele Akershus og Østfold. Det var jernbanespor helt inn til veggen på bygningen, og i tillegg var frakt med jernbanen også såpass billig, at avstanden ikke spilte noen vesentlig rolle.

PRODUKSJONEN
Produksjonen var helautomatisk allerede den gang. I første etasje i bygningen sto to mann med regulerbare kappsager som kappet 200 hl. pr. arbeidsdag. Veden ble kappet i lengder på 5-6 cm. En 10-hesters motor i kjelleretasjen drev hele anlegget. Oppe i andre etasje sto kløvemaskinen. Den bar navnet ‘Kløver-Knekten’. Den var norskprodusert og John­ ­Johnsrud hadde sørget for å skaffe seg det første eksem­plaret som kom på markedet. Opp til kløvemaskinen kom veden på transportbånd hvorpå den ble kløvd automatisk. Deretter havnet den i tørke­siloen før den kom ut i 1. etasje, ferdig for levering. Det var 10 forhandlere i tillegg til John Johnsrud som var godkjent som forhandlere av knott i Follo. Bland dem var Erling Olsen, som allerede i 1927 hadde startet opp som bensinforhandler langs Riksvei 1 ved Kleiverhøgda i Vestby. Jacob Haarseth på Karder gård i Såner hadde også fått bevilling fra forsyningsdepartementet til å drive produksjon av knott. Det kan se ut som om denne produksjonen foregitt på ­Grorud gård. Denne produksjonen var trolig av mindre omfang. Jacobsen i Hølen var godkjent som forhandler av knott, og det meste av leveransene fra Grorud gikk nok dit.

SLUTTEN
Tyskerne var nok de viktigste knottkundene, men om de lokale lastebileierne fortsatt skulle ha noe å leve av, så måtte de kjøre for tyskerne. Hjemme­fronten var motstander av sabotasje, men det ble allikevel foretatt sprengninger av knottfabrikker i ukene før frigjøringen. Blant annet ble Folkestads Knottfabrikk i Moss sprengt av sabotører i februar 1945. Tyskerne hadde et desperat behov for drivstoff i krigens siste dager og 14 dager før frigjøringen sendte tyskerne ut oppropet «Bekjemp sabotørene!» til alle landets lokal­aviser sammen med propaganda-plakater. Hvordan den lokale reaksjonen på knottfabrikken her i Vestby var, er ikke kjent nå i ettertid. Det finnes ingenting i lokalpressen om hvordan det endte i Vestby. Siste gang knottfabrikken annonserte var 20. november 1943. Det ble ikke rettet kritikk mot eierne etter frigjøringen og allerede 15. september 1945 hadde Jørgen og John Johnsrud tegnet en ny leiekontrakt med Vestby kommune og gjen­opptatt driften av Vestby Mølle.

Om det fortsatt er noen som husker knottfabrikken, eller har opplysninger om driften, ville det vært av interesse å få vite mer om denne delen av Vestbys industrihistorie.

Kilder:
Søk i eldre lokalpresse på nb.no