Bunke med notater

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

 

JULENOVELLER 2020

VINNER:
“Skjegget i postkassen”

av Ellen Margrete Grong

 

Vi gratulerer så masse med en velskrevet, tankevekkende og morsom historie.

Honorar, ære og berømmelse til forfatteren!

 

Nisse med skjegget i postkassa

 

Tusen takk for alle de fine julenovellene vi mottok. Under finner du alle de fjorten novellene vi mottok i tilfeldig rekkefølge.

Kos deg!

Det gjorde vi. 

 

Dobbelt opp med “skjegget i postkassa” pluss litt Julemagi. 
Dessverre “klarte to av novellene å gjemme seg litt for godt” i den veldig store mailbunken,
og en av dem i produksjonsmappen. Denne hadde vi lest og likte godt, som mange fler. Alle har sin egen sjarm.
Det måtte “Et lilla stearinlys” til for at vi fant vi igjen “Julemagi”. Tusen takk!

Vi er veldig lei oss og ser at våre rutiner må endres til neste skrivekonkurranse. og gleder oss allerede nå til å lese dem.
Men vi har også skrivekonkurranse i Påskemagasinet…


Heldigvis kan novellene legges ut fortløpende.

 

Gammel bok blomster

Nisse med skjegget i postkassa

Vinner Julen 2020

Skjegget i postkassen

av Ellen Margrete Grong

 

Ingrid hørte lokket på post­kassene skramle, og like etter kom lyden av bildøren på postbilen som ble lukket igjen før den kjørte av gårde. Hun løftet litt på kjøkkengardinkappen for å se ut på snødrevet. Skulle hun gå ut og sjekke postkassen? Den hadde hun nylig merket med et klistremerke med navnet sitt på. Postkassen var plassert på samlestativet ved rekkehuset der hun nettopp hadde flyttet inn.

Rosegaten 1B. Gaten hadde så koselig navn – her trodde hun at hun kom til å trives! Selv om det ikke var noe hyggelig i det hele tatt å selge huset der hun og ektemannen Jens hadde bodd i nesten 30 år. Han hadde fått en plutselig hjerneblødning, og med ett var hun blitt enke så altfor tidlig. Et par år etter at Jens gikk bort, følte Ingrid at huset hadde blitt alt for stort og ensomt for henne. Og alt vedlikeholdet da. Huset behøvde et malingsstrøk eller to, og det var mye som måtte gjøres både inne og i ute i den store hagen med epletrærne og alle staudene. Og snømåkingen på denne tiden av året ville hun gjerne slippe. Det ble derfor til at hun bestemte seg for å flytte til en mindre leilighet på den andre siden av byen.

Her i Rosegaten var det lettstelt og fint, og her skulle hun feire den første julen alene. Sønnen og svigerdatteren som hadde hjulpet henne med flyttingen hadde allerede sagt fra at de dessverre ikke kunne komme hjem til jul i år. Med legejobber på det store sykehuset i hovedstaden måtte de begge ta sin tørn i julehelga, de som hadde fått fri de foregående årene.

Men nå var det denne lyden i postkasselokket hun måtte sjekke nærmere. Fra vinduet kunne hun se rett ut på stativet der snøen lå som et mykt teppe rundt – bare med dype fotspor postbudet hadde satt igjen. Kanskje det snart kom noen julebrev fra slekta i nord? På knaggen i gangen hang en lang ulljakke. Ingrid slengte den resolutt over skuldrene og trasket ut i snøen i de høye gummistøvlene sine. Ja visst, det hadde kommet post. I postkassen lå den en liten myk pakke. Hun hadde ikke briller på, så hun kunne ikke se tydelig hvem som var avsender. Hun tok pakken med inn på kjøkkenet og åpnet den raskt siden det helt klart ikke var en julegave. Det var en typisk firmapakke, sikkert noe reklamegreier. Ut av den forede konvolutten falt det et nisseskjegg og en følgeseddel. Ingrid tok brillene på seg for å se nærmere på konvolutten og seddelen. Forsendelsen var fra postordrefirmaet Pryd og ­Praktisk, og var adressert til……… Inge Nilsen, Rosegaten 1B. Uten brillene hadde hun i forbifarten bare registrert de første bokstavene i fornavnet: Ing… De samme som hennes egne. Men pakken var ikke til henne. Her måtte det være en skrivefeil i adressen.

Hun bestemte seg for å sjekke om hun fant Inge Nilsen i Gule sider mens hun humret litt for seg selv. Hva skulle hun si? At hun hadde fått skjegget hans i postkassen? Hun fikk opp flere resultater, men det var ingen som hadde adresse i Rosegaten. Nei, hun fikk høre med formannen i velforeningen i stedet for å ringe på måfå til fremmede.

«Jovisst, Inge kjenner jeg godt», sa formannen da hun fikk ham på tråden. «Han var leder i velforeningen før meg. En knakende kjekk kar. Vi har faktisk hyret inn ham som julenisse til vår årlige juletrefest i forsamlingslokalet vårt.» «Ja, det forklarer saken», sa Ingrid. «Jeg fikk nemlig et nisseskjegg i posten i dag, og skjønte ikke bæret. Pakken var adressert til Inge Nilsen, men gatenummeret var mitt». «Nå har det seg slik at han ikke bor langt unna. Han bor i Rosegaten 11B. Du kan få telefonnummeret også», sa formannen.

Etter at hun avsluttet telefonsamtalen bestemte Ingrid seg for å levere den feilsendte pakken personlig. Så kunne hun ringe på og be denne Nilsen om å sjekke at adressen var riktig neste gang han skulle bestille noe fra et postordrefirma. Det var da ikke hennes jobb å ta imot og levere pakkene hans. Hun syntes plutselig ikke det var så morsomt lenger, det var bare ergerlig. Ikke skulle hun få familien hjem til jul, våt snø lavet ned, og nå måtte hun bruke tid på dette mens hun ble kald på beina.

Med en bestemt mine og en rynke i panna ringte hun på døra til Rosegaten 11B. Det gikk noen sekunder før døra åpnet seg og en mann med et bredt smil ­kikket ut. «Ja?», sa han spørrende. «Jeg har nettopp flyttet hit og tror jeg har mottatt post som skal til deg», sa Ingrid mutt. «Kanskje det er lurt å få firmaet til å rette adressen i kunderegisteret neste gang du bestiller noe. Jeg åpnet konvolutten ved en feiltakelse». «Få se», sa mannen. «Å ja, det er utkledningen til juletrefesten! Se her ja, det mangler et ett-tall i gateadressen. Er det du som har flyttet inn i 1B?» Ingrid nikket bekreftende og kjente med ett en himmelsk vaffelduft sive ut av døråpningen. «Jeg skal ikke forstyrre deg lenger» sa hun. «Du er sikkert opptatt. Ha en fortsatt fin ettermiddag.» «Takk skal du ha», sa Inge. «Jeg holder bare på å steke noen vafler til meg selv. Men kom nå gjerne inn og ta en kopp kaffe og en vaffel! Det er det minste jeg kan by på som takk for hjelpen. Det hadde ikke blitt noen suksess å stille opp som julenisse uten skjegget, så der har du reddet meg», sa han og blunket lurt. Ingrid nølte et sekund og ville avslå tilbudet, før hun hørte seg selv svare: «Ja, takk, gjerne!». Hun skjønte ikke selv hva som gikk av henne, men hun kjente at hun ikke kunne motstå hverken vaffel­tilbudet eller Inges smil. Det var første gang siden hun flyttet hit at hun ble invitert på kaffe. Sant å si savnet hun veldig de gamle naboene hun og Jens hadde pleid å omgås med.

Da Ingrid var vel hjemme i lei­ligheten igjen hadde humøret snudd totalt. Den gretne følelsen hun hadde hatt tidligere var forsvunnet som dugg for solen. Hun var glad for at hun hadde bestemt seg for å overlevere Inges pakke selv, og ikke bare legge den i postkassen hans. Under den lille kaffestunden falt praten lett, og hun hadde følt seg velkommen. Kunne dette være starten på et gryende vennskap?

«Du må komme på juletre­festen», hadde Inge sagt. «Det er ikke bare for de små, det er for barn i alle aldre! Så kan du bli bedre kjent med folk i nabolaget, og du får se skjegget i bruk», humret han. Inge hadde fortalt at han var enkemann, og at han forsto hvor tungt det var å bli alene etter mange års ekteskap. Til forskjell fra henne hadde han ingen barn selv, og det var nok derfor han brukte fritiden sin på å glede andre. Begge to skulle være alene på julaften. Bak de snille og vennlige øynene hans ante hun at det lå det en dirrende ensomhet, det hadde hun merket av måten han snakket om julen på. Ingrid fikk det for seg at hun måtte pønske ut en plan om å invitere ham på julemiddag.

Men aller først skulle Ingrid logge seg inn på nettbutikken til Pryd og Praktisk og bestille litt ny julepynt og julelys til leiligheten sin. Nå var det tid for en frisk start på nye juletradisjoner! Vekk med ­vemod og savn, tenkte hun. Deretter skulle hun se om hun hadde noe rødt garn hun kunne strikke en nisselue av til juletrefesten……

De 13 andre bidragene:

brennede lys

Et lilla stearinlys

av Lone Hassel (13 år)

Jeg småløp mot bussen mens jeg prøvde å få munnbindet ut av innpakningen sin. Jeg var seint ute som vanlig, men denne mandagen var jeg ikke irritert over at jeg hadde forsovet meg. Vennene mine blir nok overraska når jeg kommer på skolen som den sprudlenissen i dag, tenkte jeg. Mitt nye humør skyldtes at det var første desember. Julen er favoritt- tiden min. Adventstid, julemat, julemusikk, julepynt, forventninger og spenning, men familietid er det aller beste spør du meg. Hjelpe til med julerengjøring og julebakst. Rett og slett bare å snakke litt ekstra med familien sin ved middagsbordet. Julestemningen som sprer seg i lufta har alltid luktet godt, og nå kunne jeg føle den i hele meg.

Fredag samme uka var ikke den indre sprudlenissen helt på plass. De første dagene i desember hadde ikke vært som de skulle. Julekalenderen som pleide å gå på TV ble ikke skrudd på hjemme hos oss, for pappa mente det var viktigere å følge med på Covid- nyhetene, og mamma hadde glemt å ta frem julestjerna, som vi alltid hang opp første desember. Jeg skulle til å legge vekk iPad’en da det banket på vinduet; tre korte bank som gjentok seg etter kort tid. Jeg listet meg bort til vinduet og ble stående og stirre litt sjokka på den røde julekula som hang utenfor. Jeg tok den inn. Jeg satte meg i senga og tenkte så det knakte. Jeg ristet og banket på den, men ingenting skjedde, og jeg følte meg ganske tåpelig. Jeg skulle til å legge den fra meg da den plutselig åpnet seg. Inne i den lå det en glødene lapp med gullskrift. Jeg tok den ut og leste det som var skrevet.

“Vi må redde julen!”

Jeg hadde hodet fullt av tanker morgenen etter. Mamma ba meg gå i søpla, så jeg labbet gjennom snøen mot søppelkassene og hørte lavt maskinbråk fra byggeplassen bak skogen. Jeg hadde nesten glemt røde julekuler da jeg så noe bevege seg ved husveggen. Jeg gikk bort og så at det lå en julekule i snøen. Jeg delte den og leste den nye, glødende lappen.

“Følg meg!”

Jeg så fotspor som rundet hushjørnet. Skulle jeg følge dem? Jeg tvilte på at sporene fortsatt ville være her med tanke på snøen som falt, om jeg brukte for lang tid på å tenke. Det måtte bli nå eller aldri. Det ble nå.

Da jeg hadde fulgt sporene ut i skogen hadde jeg begynt å revurdere hele greia. Men jeg kunne ikke snu nå. Julen var avhengig av dette. Jeg bare følte det på meg. Til slutt stoppet sporene ved en knaus. Jeg snudde meg da jeg hørte skritt som nærmet seg bakfra. En gutt som så ut som han hadde lånt alle klærne han brukte, fra den røde strikkelua til buksa, og rakk meg omtrent til skulderen sto foran meg. “Er det du som er Mari?” spurte han med selvsikker stemme. “Eh..ja”, svarte jeg usikkert. “Fint”, gutten gikk forbi meg og studerte steinveggen. “Hvem er du?” spurte jeg. Gutten snudde seg mot meg igjen. “Å ja, det hadde jeg helt glemt. Flak Vott, her. Jeg er yngstemann i husnissefamilien, som bor på loftet hos Nilsen”, han rakte ut hånden for å hilse. Jeg tok den spørrende, og han fortsatte: “Jeg skal være din følgesvenn i denne operasjonen.” Han så ut som han skulle sprekke av stolthet. Mer fikk jeg ikke vite, for Flak hadde begynt å stirre på bergveggen igjen. “Her er det!” sa han og banket tre ganger på veggen. Den sprakk opp, og jeg presset meg inn etter Flak. Mens vi hadde gått krokbøyd gjennom tunellen hadde underlaget gradvis blitt dekket av snø, og vi var kommet ut i en stor snøhule.

En nisse med alt for små skibriller, slalåmhjelm og en så stor dunjakke at man knapt kunne se han hadde kommet skøytende på kunstløpsskøyter. “Mari Dalen?” spurte han etter å ha fullført en

nydelig piruett. “Ja”, svarte jeg. “Følg meg!” Vi skled etter han og kom inn i en ishall, som tok pusten fra meg.

Julebjeller og gigantiske julekuler i gull og sølv hang på veggene, julegaver tårnet i hjørnene, nisser skøytet hit og dit med armene fulle av ting og et juletre som var nydelig dekorert, sto i midten av rommet. Vi fulgte nissen i dunjakke inn på et kontor, så oversvømt av papirer at jeg nesten ikke så skrivebordet, som sto i midten av rommet. Lister og brev sorterte seg selv i et hjørne. En ny nisse rotet i noen skuffer med ryggen til, og nissen på skøyter kremtet. “De har ankommet”, sa han. Nissen ved skuffene snudde seg, “Mari?” spurte han. “Jada,”svarte jeg. Nissen kom klønete rundt skrivebordet og ristet hånden min entusiastisk. “Jeg er Julenissen! Som du kanskje har skjønt, trenger jeg din hjelp, og det er en glede å endelig se deg her. Jeg håper reisen gikk bra, men vi har ikke tid til småprat for vi må komme i gang!” Julenissen løp bort til et bilde av en slede og løftet det til siden så en knapp kom til syne. Han trykket på knappen, og en dør åpnet seg.

Da vi kom inn i en ishall som var enda større enn den forrige, måpte jeg. Tusenvis av is- hyller dekket veggene, og alle sammen inneholdt lilla adventslys. “Hva er det her?” spurte jeg hypnotisert. “I dette rommet befinner det seg et lys for alle mennesker i hele Norge. Når man blir født, dukker det opp et lys som bare er ditt. Lyset ditt brenner så lenge du er fylt av tro, glede, godhet og håp. Lys som tilhører barn brenner for det meste alltid, og så slukker de etter hvert som man blir eldre og noe av nysgjerrigheten, åpenheten og entusiasmen en har som barn, forsvinner. Vi nisser vet at julen er en tid hvor dere mennesker gir slipp på bekymringer og kommer tettere sammen. Når mange lys brenner, vet vi at dere mennesker fortsatt har håp og brenner for å gjøre verden til et bedre sted” sa Julenissen. “Kult!” sa Flak. Jeg så meg rundt og så at mange av lysene ikke brant. “Har jeg et lys?” spurte jeg. “Så klart!” Julenissen klappet to ganger i hendene og et lys kom farende gjennom lufta og landet foran oss. Navnet mitt sto skrevet med gullskrift i stearinen. “Problemet er at det aldri før har slukket så mange lys. Covid-19, raske klimaendringer, rasisme og andre bekymringer fyller hodene deres, og dere glemmer det som faktisk betyr noe. Dere mister fremtidshåpet. Hvis vi ikke får gjort noe med dette før julen ringes inn i år, kommer dere til slutt ikke til å klare å gjøre verden til et bedre sted.” “Hvorfor tror du jeg kan hjelpe?” spurte jeg. “Ditt lys brenner sterkest av alle. Du har en drivkraft som ingen andre har. Du må få folk i julestemning!”

En plan hadde tatt form da vi var tilbake. Målgruppen vår var barn og unge. Hvis vi fikk barn til å glede seg, ville kanskje foreldrene deres legge jobb til side for å glede seg med dem. Hvis ungdommer fant på morsomme og koselige aktiviteter, ville de legge det ut på Instagram og andre ville bli inspirert. Dagene frem til jul var travle. Vi brukte den første uka på å planlegge hvordan vi skulle gjennomføre det med tanke på Corona-viruset. Alt var nøye planlagt så ingen skulle bryte smittevernreglene. Vi ville holde konkurranser for de som likte det, juleverksted for de som syntes det var hyggelig og mye mer.

Det var en lettelse å se at julestemningen spredde seg litt etter litt. Barna i barnehagen elsket fortellingene som jeg fortalte om julenissen da jeg stoppet innom der, både skistafetten og akedagen var en suksess, jeg fikk overtalt rektor til å spille julemusikk i friminuttene, å sy munnbind med julemotiver var en hit og rundt omkring hadde andre tatt seg tid til sine egne tradisjoner.

Flak hadde også stått på i kulissene og blant annet laget kakao til alle utendørsarrangementene. Da jeg scroll’et nedover feed’en min på Instagram en kveld, hadde jeg en god følelse. Bilder av folk som sto på ski, bakte og pyntet til jul sammen med venner poppet opp overalt.

Rett før jeg skulle legge meg om kvelden lille julaften banket det på vinduet. Jeg åpnet og Flak krabbet inn. Jeg hadde alltid lurt på hvordan han kom seg opp til vinduet i utgangspunktet, siden

rommet mitt var i andre etasje. “Vi har fått brev fra Julenissen!” strålte han. “Åpne, åpne!” sa jeg ivrig.

“Kjære Mari og Flak,

Gratulerer! Dere har greid det. Lys som hadde slukket, har flammet opp igjen, og nå kan julen bare komme. Tusen takk for hjelpen.

Julenissen”

Så når desember kommer snikende i år, gjør meg en tjeneste og tenk på Flak, Julenissen, meg og ditt eget lilla stearinlys.

 

mange lilla lys brenner
alv

Julemagi

av Amanda Hunslund

Det eneste Julia ønsket seg til jul var kjærlighet. Det var dette hun alltid hadde ønsket seg, selv da hun var en nyutsprungen alv. Det mange ikke visste var at alver ikke kunne oppleve kjærlighet for de var bundet til jula og dens magiske tid.

Jul var alvenes oppgave for å skape glede i verden. De hadde siden de ble skapt spredt glede til både barn og voksne. De var fulle av magi for å gjøre slikt mulig. Derimot hadde menneskets tro på magi nærmest forsvunnet. Selv barna hadde begynt å tro mindre og mindre på magi og jul. Det var blitt for mange endringer og tradisjoner som alvene nå slet med å følge opp. Men de gjorde det likevel. De leverte hvert år. Magien var på vei vekk og det var også alvene.

Julia hadde hvert år sett par som gikk hånd i hånd med en ekstra gnist når julemagien var som sterkest. Hun ønsket selv å kjenne på den varme følelsen det så ut til at menneskene kjente med en partner. Hun så foreldre bruke ekstra tid med barna sine og overøse dem med sin kjærlighet. Hun ønsket seg det. En familie. En mor og en far som elsket henne, som hun kunne elske tilbake. Dette førte til at hun hadde begynt å drømme seg bort. Problemet var at hun var en alv. De var skapt på magi. Julemagi. De kunne ikke elske. De kunne ikke ha en partner og leve ut eksistensen deres med. De hadde ikke foreldre og de kunne ikke få avkom.

For hvert et år forsvant en alv. Alven ble til ingenting. En del av ingenting. Jo mindre folk trodde på julemagi, jo mer alver forsvant. De kunne ikke kjenne redsel, men de kunne kjenne sinne og glede. De var sinte på folk, spesielt de voksne. De hadde tatt fra barna magien med jul. For magi fantes ikke i deres øyne. De var glade når de oppfylte ønsker og oppgaver som ga glede og styrket magien. Det var det som holdt livsgnisten deres gående. Dette gjorde at i år igjen hadde de også hatt store problemer. Den største juleuka med viktig julemagi nærmet seg og alvene var blitt færre. Julia var en av de få igjen, forkledd som et menneske på gatene i verden der det myldret av liv. Hun prøvde å skape glede helt til hun kunne kjenne sorg.

Sorgen førte henne til en benk i en park der barn lekte likeglad. Hun ble sittende. Hun hadde alltid vært en litt annerledes alv, men først nå begynte ting virkelig å endre seg. Følelser hun aldri hadde kjent på tidligere vellet opp uforklarlig. Ikke ofte, men nok til å skape bekymring. Hun kikket rundt seg. Hennes livsgnist var svakere enn den tidligere hadde vært og hun lurte på hvor magien nå gjemte seg. Hun kunne se den sterkt i noen av barna som lekte, mens svakt hos flere av de voksne.

En eldre mann satte seg ned ved siden av henne med en pappkopp som inneholdt noe varmt å drikke. Hun kikket en ekstra gang på ham. Julemagien var sterk hos ham og hun lurte på hvorfor. Hvordan.

«Du har valg,» sa den gamle mannen ut av det blå.

Julia var først ikke klar over at han snakket til henne, men da han ikke sluttet å stirre på henne snudde hun seg mot han. «Hva mener du?» spurte hun, stemmen brysk.

«Du kan bruke det siste du har av magi og spre juleglede, eller du kan bli en av oss,» forklarte han.

Hun var ikke sikker på hva han mente, men han hadde alviske tegn selv om han definitivt var menneske. Var det mulig? Kunne de bli mennesker? «Er du…Jeg mener, var du alv?» spurte hun til slutt.

Han nikket til svar. «Du har nok merket forandringene. De føler mer enn du noensinne har gjort og du kan drømme mer. Ikke bare andres drømmer, men også dine egne. Du kan bli menneske.»

«Hvordan?!» spurte hun ivrig.

«Godta endringene. Lev for dine egne drømmer. Velg deg selv. Men husk, du vil miste magien.» Tonen hans hadde blitt trist og øynene var fylt med tårer som ikke ville falle.

«Men du har sterk julemagi,» protesterte hun. «Jeg kan se det.»

«Det er fordi jeg var en del av julemagien. Jeg tror sterkt på magi og dets kraft.»

Det virket riktig det han sa. Hun lente seg fremover og enset ikke at han hadde forsvunnet. Hun kunne leve et liv i sine egne drømmer. Tenk det! Hun ville ikke lenger måtte være sint. Hun ville ikke forsvinne og bli til ingenting. Hun ville ikke være ubetydelig. Hun ville leve som menneske!

Et jentebarn snublet fremfor henne. Fillene i forhold til de andre barna gjorde at hun vekket oppsyn. Hun børstet av seg snøen og gyste. Hun kikket opp med blussende kinn og møtte Julias øyne. Hun kikket ned igjen og begynte å gå videre med skuldrene trykt opp under ørene og armene klemte rundt henne selv i et håp om varme.

Uten flere tanker sto Julia og fulgte etter. Hun forsvant ved et blink og var så liten at ingen kunne se henne og hun fløt etter. Barnet stoppet ved en falleferdig bygning. Hun kikket rundt seg for så å gå inn. Synet overrasket Julia. Det var flere barn og voksne i triste tilstander som hutret sammen for å finne varme. Det var ikke mye glede å finne på et slikt sted. Ikke stor tro på julen og dets magi.

Hun kjente på sine nye uvante følelser at hun helst ville dra. Hun ville vekk og starte et eget fint liv. Et liv der hennes kall ikke var å leve eller dø for julen. Hun ville bestemme selv. Hun ville oppleve kjærlighet.

Trangen til å bruke magi for å spre glede bredte seg i henne. Det som var hennes natur. Det som var hennes liv. Hun følte for det lille barnet som ble klemt av sin mor som sa, «Til neste år vil vi få det bedre.»

Hun så fortvilelsen og kjente på sin egen. Om hun brukte sin siste rest ville det bli mindre tro og det ville bli mindre glede. Det tynget på henne og hun dro på magien i seg selv. Nei, det var ikke mye igjen. Med sine egne tårer tvang hun ut sin egen magi og kjente at hun ikke klarte å være liten lenger. Hun fløt i full alveform foran flere sjokkerte ansikter. Hun smilte trist og dro igjen etter magien. Lys blendet og øyner lukket seg. Da de åpnet seg igjen var bygningen hel. Varm. Fylt med lys og møbler og ordentlige rom. Det kunne hun kjenne. Det luktet mat. Julemat. Menneskene var dekket i ordentlige klær og hun visste at det lå mer i skuffer og skap. Et tre prydet rommet med en stjerne i toppen og under lå det gaver. Hun falt sammen og hørte flere trinn som fortet seg mot henne.

«Det er et mirakel!»

«Se! Mat!»

«Klærne våre!»

«En alv! Jeg kan ikke tro det!»

«Mamma! Mamma! Se!»

Ropene rundt Julia forsvant sakte men sikkert. Sterke armer slo om henne og hun sperret opp øynene. Julemagien var plutselig så sterk i hver en sjel i rommet. I bygningen. Hun kjente det så sterkt. Så kjente hun noe annet. De var glade i henne. De visste ikke hvem hun var. De så en alv som var i ferd med å forsvinne. En alv som glitret foran dem i et siste tegn på julemagi. Likevel var de glad i henne. De hadde åpnet hjertene sine for jul og dets magi. For henne. Hun hadde gjort noe utrolig og uselvisk. Hun hadde valgt deres glede fremfor hennes egen. Deres liv.

«Tusen takk,» sa Julia svakt mens tårer av glede rant nedover kinnene hennes. Hun forsto nå.

En alv kunne gjøre så mye selv om det ville bety å bli til ingenting. Hun ville nå bli en del av hvert et menneske hun hadde gledet med sin magi. Hun fikk til slutt oppleve kjærlighet, hennes eneste ønske.

Kjærlighet til julen.

 

 

Julenovelle

av Ivar Severin Brunborg-Næss (13)

 

Tyv 

Jul får meg alltid til å tenke på hva jeg ikke har og hva jeg har. Jeg har egentlig veldig lite. Jeg har: en kone, en sønn på syv, en falleferdig rønne midt i byen, noen hullete filler som slipper inn mer kulde enn de holder ute, og en tikrone som jeg har stukket inn i det store fuglerede-håret mitt fordi lommene på buksa er ødelagte. Men, jo! Jeg har også et oppdrag. Det oppdraget heter: “Skaff julemat til familien før de bestemmer seg for å flytte til en eller annen slektning langt uti huttiheita.”

De store spørsmålene er: “Hva er definisjonen på julemat? en skål julegrøt med en mandel, eller tre skåler og en svær ribbe?” og “Hvordan skal jeg få tak i julematen?”.

For å svare på det siste spørsmålet først: De ti kronene jeg har, holder til en porsjon grøt, men så er det ribbe, da. Den eneste måten å få tak i den på er ved å finne en uoppmerksom person, nappe ribba ut av kurven og klatre opp på et tak så fort som mulig.

Det andre spørsmålet: Selv synes jeg at det holder med en porsjon grøt til familien. Men det er ikke meg det gjelder, familien tenker nok at en ordentlig julemiddag, det er: Tre porsjoner risengrynsgrøt med smør, sukker og kanel, en mandel, en svær, sprøstekt ribbe og litt vin og litt saft og litt snop og sånt.

 

Jeg runder en sving og kommer ut på torget. Bakken er et ujevnt brosteingulv fullt av skitten snø. Det er nok ingen som vil vaske her. De rike bruker tjenerne sine til andre ting, og de fattige har ikke tid. En dame med en kurv går forbi rett foran meg. Jeg kikker nedi kurven, ikke veldig smart med åpen kurv. Æsj, bare gaver! Ikke det jeg vil ha. Jeg fortsetter å svinse rundt og titte oppi kurver. Men jeg finner ingen ribbe. En gang ser jeg en lovende kurv, men jeg snubler i en brostein og stuper ned i snøen. Personen med kurven tror det er hans feil, på en måte er det det, unnskylder seg og hjelper meg opp. “Hva kan jeg gi deg som unnskyldning?” 

“Har du sukker og kanel?”

“Ja, vær så god.”, jeg stikker det inn i håret.

Plutselig ser jeg noe. Jeg ser en person gå bortover med en kurv. En vinflaske stikker opp, og en prislapp det står ribbe på. Jeg går i den retningen. Jeg må nå fram før personen kommer seg ut av mengden. Jeg snubler, uten å falle, innenfor rekkevidde. Alt jeg trenger er oppi den kurven. Jeg napper til meg kurven og forsvinner i mengden. “Hei, stans tyven!”

Jeg dytter meg forbi folk som ikke har forstått budskapet ennå. Jeg er akkurat utenfor mengden da jeg hører noen si: “Han er her!”

Og så kommer fem stykker brasende ut av mengden for å ta meg. Jeg runder et hjørne og finner en stige. Jeg klatrer opp så fort jeg makter. Da jeg er oppe begynner jeg å dra opp stigen. En mann nede griper tak i den. Jeg kaster en tung gave fra kurven i ansiktet på ham. Han mister taket og ramler bakover. Jeg får opp stigen og skynder meg bortover taket. Plutselig hører jeg noe voldsom kurring. Jeg snur meg og ser en stor flokk duer komme flyvende mot meg. Jeg setter i å løpe, dessverre snubler jeg i en pipe. Duene omringer meg og hakker. Jeg mister kurven og kravler bortover. Kurven er tapt. 

 

“Vel, hvis du ikke klarer å skaffe en enkel julemiddag engang, så drar vi!”, roper hun til meg.

“Men…”, enkel du liksom!

“Hadet,” sa hun og smeller igjen døra.

Den faller av hengslene og lander i gulvet med et dunk. Jeg sukker og går mot hjørnet. Jeg legger meg ned på gulvet og trekker et teppe over meg. “Gledelig jul.”

 

Offer 

Jeg går inn i butikken. Det plinger i en bjelle når døra går opp. Jeg går bort til disken. “Jeg skal ha: En stor ribbe, en flaske vin, en flaske saft, et smør, sukker og kanel, og to pakker ris.”

Damen bak disken finner frem alt til meg. Det er fortsatt noen uker igjen til jul, men jeg liker å kjøpe ting et godt stykke i forveien. Man kan aldri vite hva som vil skje. Kanskje noen stjeler det du har kjøpt inn når det er for sent å kjøpe noe nytt? “Og en av de lekene der borte, forresten!”

Jeg putter alt sammen nedi kurven og legger et lite teppe over. Vinen stikker så vidt opp. Jeg begynner å gå mot døra da damen bak disken kremter. Jeg går tilbake. “Hva er det?”, sier jeg. “Kan jeg ikke få lov til å gå når jeg har kjøpt varene mine?”

“Det er akkurat det som er problemet. Du har ikke betalt for varene.”

“Åja, javel, her er pengene,” jeg må sette fra meg kurven for å kunne ta de ut av lommen.

Så snur jeg meg og går mot døra igjen. Hun kremter igjen. “Ja! hva er det nå, da?”

“Skal du ikke ha med deg kurven?”

Jeg snøfter og plukker den opp. Så skynder jeg meg ut derfra før hun rekker å kremte mer. Men, nei! Idet jeg åpner døra kremter hun igjen. Jeg snur meg sakte rundt og ser på butikkdamen. Så skrider jeg sakte bortover mot disken. Jeg plukker opp lommeboka, jeg skjønte det helt på egenhånd! Hvis jeg hører et eneste kremt til nå, så blir jeg gal, tenker jeg på vei ut. Jeg smyger meg forbi alle menneskene på torget, for en trengsel! Plutselig hører jeg noen kremte. Jeg blir så sint, kremtingen gjør meg gal, at jeg tar det første jeg får tak i fra kurven og kaster det mot kremtet. Kanelen flyr gjennom lufta og dunker inn i pannen på en person. Så kaster jeg sukkeret så det flyr rett inn i brystet på samme person. Han detter på bakken og ser skremt på meg. Jeg snøfter på nytt, snur meg og går. Plutselig blir kurven nappet ut av hendene mine. På refleks roper jeg: “Hei! Stans tyven!”

Han kommer seg ut av mengden før den forstår budskapet. Jeg ser fem stykker løpe etter ham. Jeg skynder meg etter dem. “Vent! Glem det!”

Jegerne stopper. Alle unntatt én. Han er så ivrig, på finnerlønn tror jeg, at han ikke hører på meg. Men de andre stopper. “Bare glem det,” sier jeg. “Julemat skaffer meg ikke annet enn problemer. Jeg er ferdig med julemat for resten av mitt liv. Takk for at dere hjalp meg med tyven. Gledelig jul!”

Due

Det er egentlig ganske overraskende hvor lett det er å få mennesker til å tro at du er dum. Torget er fullt av folk som haster rundt for å kjøpe inn til jul. Jeg sitter og betrakter alt sammen fra taket av en butikk. Jeg er en due, og ja, jeg vet hva jul er. Jeg feirer jul selv, jeg. Med ribbe og saft og vin og ukokt risengrynsgrøt. Foreldrene mine fortalte meg at foreldrene deres fortalte dem at foreldrene deres fortalte dem at foreldrene deres… Og så videre, fortalte dem at de var der da Jesus ble født. Så selvfølgelig vet jeg hvorfor vi feirer jul.

Mennesker er egentlig ikke så smarte. De er bare store og sterke. Og sånn du beseirer dumme, store og sterke fiender, er ved å late som om du er enda dummere. Så derfor sitter jeg og venter på at et menneske med en full julemiddag i kurven skal bli alene og lett å plyndre. Det sitter allerede en stor flokk duer bak meg. Vi har planlagt alt til punkt og prikke. 

Plutselig hører vi ropet: “Stans tyven!”

Vi ser den fillekledde mannen løpe ut av mengden med en kurv. Vi ser at han klatrer opp en stige med en mann i hælene. Det er først da vi letter. Vi flyr over torget og til taket der han er. Vi flyr etter ham så fort vi kan. Da han snubler i en pipe kaster vi oss over ham. Vi hakker og klorer til han mister kurven og stikker. Så drar vi ut julematen og setter oss ned for å spise. “God ribbe! Gledelig jul!”

Duer

Karis jul

av Jorunn Valle

 

Kari lå i den gamle sengebenken i stua. Hun lå på en saueskinnsfell, og hadde blikket vendt mot juletreet som stod der så pyntet og fint. Det var julaften, og hun hadde sunget så mye om engler som dalte ned i skjul, at hun følte at der var gode engler overalt i rommet.

Ute var det kuldegrader, men inne i stua var det varmt, trygt og godt. Tørr bjørkeved, eller juleved som den ble kalt, stod stablet opp ved ovnen. Det var en stor etasjeovn som rakk nesten helt opp til taket, og med et rør som gikk videre opp på loftet. På den måten ble det en liten lunk der oppe og. Kari så på den store stabelen med ved. Den var også med på å skape julestemning; til vanlig ble det mest fyrt med torv.

Det hadde vært en helt spesiell julaften, tenkte Kari. Hun var seks år, og for første gang hadde hun og storebroren fått julepresanger.

Men først hadde de pyntet juletreet. De hadde pyntet det med kuler, små glassfugler, hjemmelagede kurver, glitter, lenker med norske flagg og spir i toppen. Og når skumringstimen kom, hadde Kari fått tenne talglysene på treet. Så hadde de gått rundt det nypyntede juletreet og sunget “Kimer i klokker”, “Jeg er så glad hver julekveld” og “Et barn er født i Betlehem”. Og etterpå syntes Kari at stua var blitt fylt med en helt spesiell, god julestemning. Da klokka var blitt fem, hadde alle sammen gått ut på trappa for å høre at jula ble ringt inn i kirken, tre kilometer unna. Etter det hadde de vasket og stelt seg, og fått på seg finklær. Mor hadde alltid sydd ny kjole til Kari til jul; i år var den mørkerød, og hadde en stor hvit sløyfe rundt livet. Kari danset rundt på golvet, og da stod skjørtet rett ut.

– Nå ser du ut som en prima ballerina, hadde mor leende sagt til henne.

– Jeg er så glad i den nye kjolen min! hadde Kari svart storfornøyd, mens hun fortsatte å svinge seg rundt og rundt.

Så var det snart tid for julemiddag. Bordet var pyntet med hvit duk og hjemmelagede talglys. De var laget av fettet  fra en sau på gården. Far hadde hakket det smått, og mor hadde smeltet det i ei gryte. Så hadde hun silt det, og tatt det opp i lysformer, slik at hun fikk lange lys. Til veik brukte hun kraftig bomullstråd. Kari hadde sett på når foreldrene laget lys, men hun hadde aldri fått prøve selv. Kanskje  var hun for liten ennå, hadde Kari tenkt. Nå stod de i hvert fall der å lyste så vakkert opp; lange og slanke lys, på det dukkledde julebordet.

Julemiddagen var nysprengt torsk, poteter, flatbrød og nykjernet bondesmør. Til dessert var det sviskegrøt,  og det var den Kari likte aller best. Etter maten hadde far lest juleevangeliet, og bedt om Guds velsigning over kvelden, og hjemmet. Og så hadde han lest opp alle amerikabrevene som hadde kommet til jul; Kari hadde fem tanter og onkler som hadde emigrert til Amerika. Hun hadde hørt ekstra godt etter da faren leste opp dem; det var som et eventyr – brev som var kommet til deres vesle stue, fra “den andre siden av jordkloden”! Det var nesten for utrolig til å kunne være sant, tenkte hun.

Etter måltidet hadde mor delt ut litt nøtter og frukt. Far hadde vært rask til å bytte til seg nøtter, for han var så glad i dem. Det var dessuten  han som satt med nøtteknekkeren.

Endelig kom den store stunden; Kari og storebror Karl fikk åpne julepresanger! Kari skyndte seg å åpne den store esken hun hadde fått i fanget – det var ei dokke! Foreldrene hadde ikke hatt penger til ei kjøpedokke, men et dokkehode hadde de hatt råd til, og det var kjøpt på en bytur. Kroppen hadde mora sydd på symaskina si, og fyllet hadde hun funnet i vedskjulet – der var det rikelig med sagrusk. Og fine klær hadde hun sydd; en lyseblå kjole med blondekrage.

– Åh, hun er så søt! ropte Kari glad, og trykket den myke dokkekroppen inntil seg.  Hun var ør av glede.

Og tenk, det var flere julegaver! Storebror Karl hadde laget dokkemøbler til henne; bord, to stoler og en liten kommode. De var brunmalte, og i en passelig størrelse så både hun og dokka kunne bruke dem. Kommoden hadde tre skuffer med plass til dokkeklær, og den stod støtt på fire tomme trådsneller fra mor sitt sybord. Et hjørne i stua ble raskt ryddet til de nye møblene.

Og nå lå hun i sengebenken og så på alt sammen. Det var så stille og fredelig i den vesle stua. Ingen lyd av rokken i kveld – mor hadde tatt fri fra den, og satt i stedet og leste i et blad.  Karl lekte med den nye bilen han hadde fått; en blåmalt bil med lasteplan, som far hadde snekret til ham. Det hadde vært en sånn fin julaften – den fineste hun kunne huske. Og det var lenge til jula var slutt ennå. I morgen tidlig skulle hun og Karl få frokost på senga, det fikk de alltid 1. juledags morgen. Det var tante Kamilla, som bodde i nabohuset, som ville komme og servere dem den. Mor og far måtte ta fjøsstellet. Hun ville komme med varm kakao, lefse, vaffel, julebrødskive og julestomp (som var en avlang bolle med en stor rosin i midten). Og så ville hun lese i julehefter for dem mens de spiste. Kari kjente at hun gledet seg til morgendagen allerede.

– Nå må du snart gå opp på lemmen og legge deg, sa mor.

– Ja, snart, svarte Kari.

Hun ville bare se litt mer på juletreet. De levende lysene skinte så fint! De laget dansende skygger på veggen bak, og oppe i taket, som om det var kommet noen små, levende juleengler inn til dem i stua. Det var så morsomt å se på.

Nå skulle hun snart gå opp og legge seg; i ny nattkjole, reine sengeklær og med ny halm i senga. Hun ville sovne raskt i kveld, det kjente hun på seg. Ved siden av henne  lå den nye dokka, og et julehefte hun hadde fått av mor. På det stod det: Sjömannsmisjonens julehefte 1928.         

Juleeventyr a`la 2020

av TSL

 

– Det er det ingen som gjør!

– Selvfølgelig gjør de det. Dette er på ramme alvor. Tenk om du får den i det første huset og så tar du den videre derfra til evigheten. Bokstavelig talt for enkelte.

– Du er alltid så melodramatisk. Dette går bra. Jeg snakket med Pernille og hun gjorde det ikke i påsken.

– Det er vel ikke så rart. Ved påsketiden var det ikke anbefalt.

– Men det ser så teit ut. Skjegget blir sikkert helt flatt.

– Jålebukken. Og ja, jeg mener deg og ikke Jarle. Jeg kan lage en med en lang pose under så får skjegget en deilig varm kurv å ligge i.

– Jarle ja, det er lenge siden jeg har snakket med ham. Lurer på hvordan han takler maskepåbudet. Han gjemmer seg vel innendørs. – Jarle? Neida, så han nettopp på den røde løperen, det var kinopremiere på Heksene. Han hadde på seg en riktig så fiffig maske. Fullt av filigran, glitter og glassperler. Ordentlig stilig var han.

– Jaså? Er det sånn du vil at jeg skal se ut? Stilig?

– Ikke i det hele tatt, du hadde jo sett latterlig ut i en slik. Du skal ha en skikkelig koselig og myk maske, jeg kan til og med lage en dusk som kan henge nederst på skjeggekurven. I julerødt selvfølgelig. Det høres vel bra ut?

– Æsj.

Nissemor så på skikkelsen som forsvant ut av stua i raseri. Inn imellom er han som en bortskjemt liten nisse, tenkte hun mens hun rørte i lapskausen. Årets siste ordentlig måltid trengte en liten stund til på kokeplaten. Hun planla å spise til bukseknappen ga etter for presset. I morgen er det på med julekjolen og den evige risgrøten hver bidige dag. Hvorfor er det slik at den vide kjolen kommer på i det samme du går over på den kjedeligste retten som finnes, undret hun. Det er jo når godsakene er på bordet at hun hadde trengt plassen, nå er det stort sett bukselinningen som stopper henne fra å stappe i seg mer. Forresten, det er kanskje akkurat derfor.

Påskeharen koste seg med ett glass gløgg i ført silkemykt badekåpe som glitret med de påsydde stjernestøvflakene. Det var tusenvis av dem og det var som å stirre rett inn i hjerte av universet. Hun bare elsker julen. Det er så … det er så … vidunderlig deilig å ha fri. Det er absolutt ingen som en gang tenker på påske i disse dager. Ingen nødtelefoner fra de skrudde foreldrene som enten er for tidlig eller for sent ute, eller de folka som synes det er kult å lage påskeeggjakt i august – de er bare helt ville, lissom, tror de selv. Så går det som det måtte gå fra tid til annen. Det er en helt annen versjon av påskeharen som stiller opp i sensommerjaktene. De kan takke seg selv. Selv om det kanskje gikk litt over styr i år. Det falske rabies-skummet var å gå over streken, jeg skjønner det. Korona hadde gitt så deilig isolasjon i mange måneder så da jeg ble tvunget ut av penthousen min helt plutselig, var det uunngåelig. Jeg brukte ikke maske, det lot seg ikke kombinere med skummet, men det var ingen som kom i nærheten av meg så snart de så det hvite rundt munnen min, så alt gikk bra. For meg. De ungene kommer nok til å trenge en terapitime eller to. Tankene ble avbrutt, så ubeleilig, av en telefon.

– Pernille!?

– Ja, hva er det du skriker for?

– Pernille! Du aner ikke hva nissemor har funnet på nå. Hun tvinger meg å bruke maske på julaften!

Pernille Påskeharen braste ut i latter som varte og varte. Nissefar prøvde å komme til, men latteren bare økte i takt og volum så det var nytteløst. Pernille lo så hardt at telefonen glapp ut av hendene hennes og falt rett ned i glasset med gløgg. For nissefar ble den plutselige stillheten en bekreftelse at ingen hørte på ham.

På den andre siden av byen sto Tara og pusset tennene sine. Hun nynnet på en sang inn i seg. Den regnbuefargede kåken hennes strålte om kapp med skinnet i øynene hennes. I motsetning til øynene, hadde ikke interiøret fått kunstig stimuli for å overleve livet, de hadde for så vidt aldri levd så det er ikke så rart. Unntaket var kanskje det ene rommet. Alt i det, fra overflater til møbler, besto utelukkende av små melketenner som hun hadde sanket inn gjennom årtier. Om tenner kan anses å ha vært i live i den perioden de var bosatt i de små barnemunnene, var et filosofisk spørsmål som hadde kilt Taras ikke fullt så intellektuelle hjernebark i generasjoner.

– Tara!?

– Ja, kjære deg, Nissefar, hvordan har du det? Du gleder deg vel enormt til å ta fatt i årets viktigste oppgave? Det må være så herlig å endelig komme i gang? Jeg jobber jo hele året og bare elsker det! Elsker, elsker, elsker, hvert eneste sekund. Nå må jeg fortelle deg om hva som skjedde forrige uke da jeg …

Nissefar ga opp. Ethvert forsøk på å bryte inn i taleflommen hos Tara Tannfe var fånyttes. Hvorfor hadde han en gang prøvd, han visste jo at den egoistiske lille feen på syre aldri hadde verken interesse eller ro å høre på noen andre. Det er derfor hun alltid jobber alene midt på natta da det er ingen som orker å høre på bablingen hennes. Kanskje han skulle prøve Jarle allikevel? De var egentlig ikke på talefot etter den siste fadesen. Nissefarens panne rynket seg så pass at smånissene som var på vei inn for å høre om Rudolf gadd å gi dem skyss til byen, snudde i døra og smuget seg stille ut igjen.

– Jarle?!

– Ja, hvem er det jeg snakker med?

 – Det er meg, Nils.

– Nils hvem?

– Kom igjen, hvor mange kjenner du som heter Nils? Det er meg, Nils Nissefar!

– Som du roper. Jeg kjenner faktisk mange som heter Nils. Hva vil du?

– Råd. Jeg trenger et råd.

Jarles latter truet med å kravle opp gjennom telefonrøret, men han greide å få tak i den i siste liten og stappet den ned i halsen igjen der den fortsatte å buldre fritt. Nissefar holdt å legge på, da han hørte en kjent siste hikst fra den gamle kameraten.

– Det var bra saker. Takk, Nissefar, det var jammen godt å le sånn igjen.

– Bare hyggelig (sa ordene – dra til et visst sted, sa stemmen). Nissemor tvinger meg å ta på meg masken. På julaften! – Selvfølgelig gjør hun det. Tenk på overskriften på Avslør og ane: Julenissen koronasmittet folk og fe fra Alta til Arendal.

– Ikke fe vel? Men, når du sier det på den måten. Nissemoren bare maste om alle barna og besteforeldrene deres. PR er en helt annen sak. Takk, kjære Jarle Jålebukk, du har reddet julen. For meg.

Og slik gikk det i koronaens navn. Nissemor sydde en maske til nissefar som tok den på, uten å mukke. Ingen barn eller besteforeldrene deres ble smittet på denne julaften. Ikke av han Nissefar i hvert fall. Nissemor sneik seg til en aldri så liten skål (eller tre) lapskaus så snart sleden hadde forsvunnet ut av synet. Tradisjonen tro, sneik Jarle Jålebukk seg til litt Nissemor-kos på kveldingen og Tara Tannfe frydet seg enda litt ekstra for alle tennene hun fant, på selveste julaften. Pernille Påskeharen ler fortsatt og alle håper hun kommer seg før påske. 

Illustrasjon: TSL

Grantrær i snø

Julegaven under treet i skogen

av Lene Steiro

 

Fytte, så kaldt det er!
Det er ikke bestandig det å ha hund er det beste i verden, når sant skal sies. Jeg surmuler der jeg går og fryser tærne av meg i snøføyka. Urd, derimot, elsker snø. Hun raser frem og tilbake på glatta. Jeg prøver virkelig å ta del i hennes glede, men helt ærlig ønsker jeg meg tilbake til sofaen og fyr på peisen.

 

Mens Urd stupdykker lykkelig i alle snøfonnene, vandrer tankene mine. Det er julaften om fire dager, og jeg mangler fortsatt en gave til lillebror Marius. Mannfolk er generelt vriene å finne på noe til.

 

Mens jeg går der og gnager på hva lillebror skal få, registrerer jeg halvveis at Urd har stoppa med nesa under et lite grantre. Det er først da hun begynner å pistre at jeg rives tilbake til snøværet og virkeligheten. Det virker som hun prøver å fortelle meg noe. Jeg blir veldig nysgjerrig.

 

Jeg løfter opp de nederste kvistene på treet, og skvetter til. Der ligger det en katt, hvit og gråstripete. Først tror jeg den er død, men så flytter den litt på hodet. Den reagerer knapt på oss, og jeg gjetter på at den er nedkjølt. Hvis jeg har rett, trenger katten hjelp så fort som mulig. Jeg putter den innenfor jakka. Da merker jeg hvor innmari frossen den er. Jeg hutrer, og setter kursen hjemover.

 

Vi er 2 kilometer hjemmefra, og jeg er ingen toppidrettsutøver, men jeg kjapper meg det jeg er god for. Fortere enn jeg trodde var mulig, er vi hjemme. Med svetten rennende hiver jeg meg inn døra, får av Urd selen, og åpner glidelåsen på jakka. Katten lever fortsatt, gudskjelov. Jeg fisker frem telefonen.

 

Jeg leter opp nummeret til vår lokale veterinærklinikk. Det føles som en evighet før noen svarer. Jeg presenterer meg, og forklarer situasjonen så kort og presist som mulig. Jeg får beskjed om å komme snarest. Jeg tar katten forsiktig ut av jakka, pakker den inn i et pledd, og plasserer den på passasjersetet, trygg på at den likevel ikke kommer til å flytte på seg. Heldigvis bor vi kun 10 minutter unna klinikken, men veien har aldri føltes lenger.

Endelig er vi fremme. Vel inne på klinikken, blir vi sendt rett inn på et undersøkelsesrom. Ganske snart kommer en dyrepleier inn. Hun kjenner på katten, og forstår med en gang at den er kritisk nedkjølt. Hun sjekker raskt for ID-chip, men finner ingen, og tar den med seg for å få varmet den opp, mens jeg blir bedt om å vente. Jeg synker sammen på en stol, trekker pusten dypt, og prøver å roe meg ned.

 

Nå må jeg fokusere på å hjelpe katten videre dersom den overlever. Jeg søker opp nummeret til den nærmeste dyrevernorganisasjonen, og ringer. En hyggelig dame svarer etter bare et par ring. Jeg forteller historien, og spør om de kan hjelpe det stakkars dyret. «Det er klart vi kan», svarer damen. «Jeg har ledig tid nå, og kommer til klinikken med en gang.»

 

Dyrepleieren kommer inn i rommet igjen. Hun forklarer at pusen, som er ei jente, er alvorlig nedkjølt. Hun har en temperatur på ca 32 grader. De har lagt henne i en kuvøse, med oppvarmet intravenøs væske, for å få opp temperaturen, men de kan ikke love at de klarer å redde henne.

 

Jeg går ut på venterommet, og ikke lenge etter kommer kattehjelperdamen inn døra. Jeg reiser meg, og håndhilser. «Hilde heter jeg,» sier hun. Jeg oppdaterer henne kjapt om pusens tilstand, og spør hva som kommer til å skje med henne, dersom hun overlever. «Dessverre er alle fosterhjemmene våre fulle. Vi har dog et lite hjelpesenter, så hun får være der.»

Noe stritter i mot i meg. Jeg er allerede knyttet til frøkna, og må vite hvordan det går med henne. «Kan jeg være fosterhjem for henne?», spør jeg. «Ja, vil du det, da? Har du erfaring med katter?» svarer Hilde. «Ja, jeg har to katter hjemme, og en hund. Jeg har alt utstyret som trengs, og helt ærlig så føler jeg at jeg fant henne av en grunn. Jeg tror hun er ment for meg,» sier jeg. «Det hadde jo vært veldig fint for henne,» sier Hilde lettet.

 

Så var det bestemt. Det gjenstår det bare at pusen overlever dagen. Hilde og jeg sitter og småprater om katter og andre dyr, og så dukker veterinæren opp. Hun forteller at de har fått opp temperaturen et par grader, og at hun er forsiktig optimist. Hun spør om katten har fått et navn. «Det pleier vi å la finner bestemme,« sier Hilde, og ser oppmuntrende på meg. Jeg er glad i mytologi, så etter en kjapp gjennomgang av ulike gudinner, lander jeg på Hera, kvinnens gudinne i gresk mytologi.

Veterinæren informerer oss om at Hera i hvert fall må bli på klinikken til i morgen, kanskje lenger. Hilde og jeg bestemmer oss for å dra hjem. Vi avtaler at klinikken skal ringe henne med oppdateringer, og hun skal videreformidle all informasjon til meg.

 

Når jeg kommer hjem, går jeg i en slags tåketilstand resten av dagen. Ut på kvelden får jeg en melding fra Hilde, som forteller at temperaturen fortsetter å stige hos Hera, og at det ser stadig lysere ut. Lettet går jeg og legger meg, men sover dårlig. Tankene går hele tiden til klinikken, og hvordan det går med den vakre pusen.

 

Jeg våkner dagen etter til en melding om at Heras temperatur nå er oppe på normal, at hun er våken, men sliten, og har spist såvidt. Varmen sprer seg i hel kroppen. Hera kommer til å overleve!
Dagen går fort unna, og plutselig får jeg telefon fra Hilde. Hun har snakket med klinikken, og det går så bra med Hera at jeg kan hente henne. Jeg tar med meg et bur, og kjører avgårde. På klinikken venter en smilende dyrepleier.

 

Vel hjemme med Hera, setter jeg opp et gammelt hundebur til henne i stua. Hun trenger å slappe av, og å være fred for de andre kattene og Urd. Kvelden går med til å sjekke på pusen, prøve å overtale henne til å spise, og bli litt kjent. Hun er en engstelig frøken. Om natten sover jeg på sofaen, med vekkerklokke på hver annen time for å sjekke på henne.

 

Dagen etter kommer lillebror Marius på besøk. Han får høre historien om Hera, og går bort til buret for å se på henne. Han spør om han kan åpne buret og hilse. «Jada,» svarer jeg. Han rekker ut hånda så hun kan snuse på den, og det er da det skjer. Hun reiser seg forsiktig, kryper opp i fanget hans, og begynner å male. Det er et så vakkert øyeblikk at tårene begynner å trille hos meg. Det er noe helt magisk mellom dem, det er helt tydelig.

 

Noen timer etter at Marius har dratt hjem, ringer han. Han ble helt satt ut av Heras tillit til han, og klarer ikke å glemme henne. Han spør om jeg kan sjekke med Hilde om han kan adoptere henne. «Så klart jeg kan,» svarer jeg rørt. Etter jeg har lagt på slår en tanke ned i meg. Jeg ringer Hilde, og forteller henne om det magiske øyeblikket. «Marius vil gjerne adoptere henne, men jeg vil gjerne gi han henne i julegave. Jeg vet at dyr ikke egentlig er pakker, men jeg aner ikke hva annet jeg kan gi han til jul.» Hilde ler. «Det høres ut som en fantastisk plan. Han er jo voksen, og ønsker seg henne, så jeg kan ikke se noe problematisk med at det tilfeldigvis er jul,» sier hun. Jeg ringer opp Marius og sier at Hera dessverre allerede er reservert til noen andre. Skuffelsen er veldig merkbar når han svarer bare «Åh.» Jeg smiler konspiratorisk for meg selv.

 

To dager senere er det endelig julaften, og feiring hos mamma og pappa, sammen med lillesøster Elisabet, hennes samboer, og Marius. Jeg kan ikke la Hera være hjemme alene, så hun og buret blir med. Middagen blir fortært, og gavene deles ut. Elisabet og jeg sipper av hverandres gaver som alltid, og til slutt er det bare en gave igjen. Jeg har laget et kort, som jeg gir Marius. Der står det: «Kjære Marius. Du er en fantastisk lillebror, og jeg er så inderlig glad i deg. Derfor vil jeg gjerne gi deg en ny venn. Du finner henne i hundeburet. Ta godt vare på henne! Klem fra storesøster.»

 

For første gang ser jeg min bror få tårer i øynene. Så hiver han seg rundt halsen min, og resten av oss feller noen tårer, vi også. Jeg fikk selv mange fine pakker til jul, men den mest minneverdige er likevel den jeg fant under treet i skogen. Jeg fikk redde et liv. Det er den mest fantastiske gaven jeg kunne ha fått. Og jammen meg fikk jeg gi bort en venn for livet, også.

Foto: Anne Wilhelmsen

Kirke juletre

En anderledes jul

Av Berit H. Peck

 

Når jeg tenker på jul, er der alltid snø. Jeg ble født i Norge, på Vestlandet. Selv om der kan være lite snø om vinteren ser jeg for meg de julene da vi hadde snø.

Nå er jeg snart 90 år og har hatt mange forskjellige julefeiringer. Som 20 åring immigrerte jeg til USA. Jeg ankom NY og bodde der i 4 år. Det var en anderledes jul der enn I Norge. Vi feiret ikke julaften, men den 25 desember.  Juleferien var kort. For det meste hadde vi snø og det var flott dekorert med masse kollørte lys foran husene. Alle gikk i kirken.

Etter de første 4 årne giftet jeg meg, flyttet til Connecticut, kjøpte hus  og fikk 3 barn.   Nå var julen mer som vi hadde det i Norge. Vi hadde alltid snø.  Vi begynte å feire julaften og byttet de kulørte  lysene på trærne ut med klare lys.  Men etter over 10 år flyttet vi til California.

Vi kjørte tvers over hele USA og etter 9 dager var vi i San Francisco. Vi hadde kjøpt hus litt nord for byen i en liten forstad. Naturen var helt forskjellig fra vi var vant med. Der var store gule åser med mørke grønne trær i sprekker og daler. De grønne markene og åsene var svidd tørr av solen.

 

Jeg likte meg veldig godt i California, men jeg savnet de fire årstidene. Det var sommer fra april til oktober og det var vinter resten av året. Hvor vi bodde hadde vi ikke snø, men mye regn om vinteren. Markene og åsene ble igjen grønne og de var nydelige.

Så nærmet det seg jul.  I November begynte de å pynte i gatene og selge jule ting. Og da julen kom, regnet det. Det var opplett på selve julaften og etter barnegudstjenesten kjørte vi en tur rundt byen.

Langs gatene og veiene var lykter ved veikantene. Dette hadde jeg aldri sett før. Papir poser var fylt med sand i bunnen og stearinlys var satt oppi og tent. Det var nydelig. Skikken er Meksikansk og lyktene er kaldt Luminaros. Dette var arrangsjert av speiderne.

Men var det jul? Ikke snø eller julestemning. Vel 5 timer fra San Francisco ligger fjellkjeden Sierra Nevada. Der er det snø om vinteren. Vi reiste dit opp. Masse, masse snø.Vi besøkte Sqaw Valley, Lake Tahoe og flere ski plasser. Neste år leide vi hytte og flere år deretter . Så bestemte vi oss for å  bygge hytte.  Nå kunne vi feire jul  mer som vi husket det. Det er julen 83 som jeg husker best.

Vi skulle reise hjemmefra lille julaften i en Jeep Wagoneer med 4hjuls trekk som we hadde kjøpt om høsten. Bilen var fullpakket. Julematen var kjøpt inn, treet var på taket og bilen var full av jule pynt og gaver. I bilen var også mann min, yngste sønn Tor og Vigdis,en utvekslings student som bodde hos oss et år., Ikke å glemme 2 hunder og tre katter.

Vi skulle reise hjemmefra tidlig på ettermiddagen for å komme frem mens det var lyst.Reisen gikk bra østover og vi passerte Sacramento. Ikke lenge etter begynte det a falle snø. Vi hadde steget og var vel på ca.4000 fot (1219 moh) da der var kjetting kontroll. Snøen lavet ned  Så ble det kø og stopp. Veien var stengt! Dette var hovedveien fra San Francisco som går tvers over USA, (80)

Heldigvis var vi like ved utkjøringen til Auburn. Vi var ganske kjent i området og visste at der var en mindre vei som gikk dit og som fortsatte østover.Vi fikk prøve den selv om den var mye smalere enn 80. Den var ikke stengt! Det var en lang hard tur. Der var mye mer snø enn det var på hovedveien og vi ante ikke om vi ville komme frem. Der var jo ikke mobiler i den tiden, men vi hadde  Waki-talkie, så vi kunne kanskje få fatt i noen med Waki-talkie som kunne hjelpe oss hvis vi ble sittende ved veikanten. Der var ingen andre biler å se. Ingrid, vår datter, og hennes forlovede reiste antagelig samme veien. De kom fra UC Davis i hennes bil, en liten sports bil, men de hadde jo kjettinger. Heldigvis gikk det bra og vi kom til Truckee. Det hadde tatt mange timer og både vi og dyrene hadde vært nervøse. Vi var glade for vi hadde 4hjuls trekk! (Da vi ankom hytta ble vi klar over at 4wheels trekket var I stykker og vi hadde kjørt uten).

Det var nesten mørkt nå, men hvorfor var det så mørkt i Truckee? Strømmen var borte! Vi gledet oss til å komme frem til hytta og få varmet oss  og hvilt. Men da vi kom mot hytta var den nesten begravet. Ingen hadde pløyet innkjørselen. Vi hadde ansatt en local mann som skulle holde innkjørselen bar. Nå måtte vi ta jobben  selv. Om vinteren var det ikke lov å parkere på hovedveien.

 Vigdis og jeg skulle tenne i ovnen for det var sikkert kaldt siden strømmen var borte. Det var vanskelig siden det var nå mørkt. Jeg skulle spikke ved til å tenne både I ovnen og peisen, men Vigdis klarte ikke å holde lykten stille nok så jeg kunne se hva jeg gjorde. Hun bare skaløv og gråt at hun var kald og våt, men hun ble jo ikke tørr før vi fikk det varmt i huset Vi var alle våte. Ingrid var også kommet nå og de jobbet ute med å få snøen fra oppkjørselen. Strømmen hadde nok vært borte lenge for panelovnene var kalde. Sengetøyet var iskaldt.

Hytta ble ikke varm før neste dag, og strømmen var stadig borte. Heldgvis hadde vi grill ute på terrassen og på toppen av ovnen kunne det kokes på.

Det ble en kald natt. Vi hadde elektriske ulltepper og de var ikke varme. Det ble ingen dush heller. Utpå dagen julaften kom min elste sønn,Mark, og svigermor. Veien var da åpen. De kom til et pyntet juletre og varm stue. Vi hadde biff fondu til julemat  og skulle grille svinesteken ute første dag hvis vi ikke fikk strøm.

Det ble en fantastsk jul. Strømmen kom sent om ettermiddagen juledag, men da var middagen ferdig. Vi var jo heldige.

Vi ventet mange ungdommer til nyttårs helgen. Ingrid hadde gått på sommerskole i Oslo og studert i Bergen i 3 semester så hun fikk besøk av mange venner fra California som hun studerte sammen med i Norge.Vi var 12 stykker i nyttårs helgen.  Alle var på ski i Squaw Valley untatt meg. Jeg koste meg med turski i terrenget nær hytta sammen med hundene.  Det var jul!

Skiløper med hund plassert inn i bildet
Drømmende jente

Det var snart jul

av Gudrun Lise Thaule Gaballa

Det var snart jul, men Ida var ikke så glad. Sammen med moren og lillebroren sin trodde de denne julen kom til å bli den kjedeligste julen noensinne. Lite visste hun at denne julen kom til å bli fantastisk.       

Jeg hørte musikk. Jeg hørte julesanger og barn som lo. Jeg hørte glade folk som handla. Jeg gikk midt i den store gå gata i byen jeg bodde. Selv gikk jeg ikke og sang eller handla, jeg gikk helt alene, for jeg gledet meg ikke spesielt mye til jul. Faren min var nemlig ikke her. Jeg visste faktisk ikke heller nøyaktig hvor han var. Han hadde vært borte nesten ett og et halvt år. Jeg savnet han veldig. Jeg hadde feiret en jul uten han, og det likte jeg ikke så mye. En jul til uten han hadde blitt kjipt. Jeg hadde så lyst til at han skulle være der for meg.    

Jeg fortsatte ned den lange gaten så gikk jeg opp en liten bakke til venstre og så en til høyre og så så jeg det lille koselige huset der jeg mamma, lillebroren min og hunden vår bor. Lillebroren min var ikke mer enn to og et halvt. Og alle syns han var snill som et lam.  Han hadde ikke sett pappa så mye og det var nesten bare bra.

-Hei, sa mamma da jeg kom inn døra. Jeg hadde tatt av kåpen, skjerfet og og skoene mine og gikk inn. -Det er snart middag Ida, sa mamma når jeg gikk opp trappa til rommet mitt. -Jada, ropte jeg tilbake. Døra til rommet mitt stod på vidt gløtt. Inne på det lille rommet hadde jeg en seng, en pult, et stort klesskap og noe mer.  Jeg slengte meg på senga, og så opp i taket. Jeg hadde prøvd å pynte litt til jul her inne for å få litt stemning, men det hjalp ikke særlig på humøret. Jeg så på et bilde av meg og pappa som hang på veggen. Jeg tenkte nesten på han vær dag. Jeg visste at han ikke hadde vært borte så lenge, men det føltes som hundre år.

Jeg tok fram en liten bok fra nattbordet. Det var dagboken min. Den var gull med en liten lås på siden. Jeg åpnet den og skrev: jeg tror ikke julen blir det samme i år. Jeg håper den blir grei og at den ikke kommer til å bli så veldig annerledes. Nå roper mamma at det er middag. Jeg tror det er taco, for det er fredag. Men samme det.

Jeg hadde rett om tacoen. Jeg satte meg ved bordet og så på lillebror. Han bare satt der og stirret på meg. – Så var det fint ute da? sa mamma da hun satte seg. -Helt greit, mumlet jeg. Jeg tok en lefse og fylte den med det jeg skulle ha på. Lillebroren min spiste mais, agurk og tomat. -Mamma? Syns du at pappa har vært borte lenge? sa jeg. -Mmm, ja litt, sa hun. Hun savnet han nok veldig, det bare så på henne. Hun hadde på seg kosebukse og en genser. Det er det hun ofte tar på når hun kommer hjem fra jobb. Hun er arkitekt og jobber litt hjemme, men litt på kontor også. En gang fikk jeg og lillebror være med på kontoret og jeg klarte å velte kaffemaskinen så vaskedama bad meg hjelpe til og så stygt på meg hele tiden. Derfor tar ikke mamma oss mer med på jobb lenger. Da er det bra at hun jobber her hjemme litt. -Smakte tacoen godt? Mamma så på meg. -Ja, sa jeg. -Kan du ta med Oskar opp og passe litt på han etterpå? Jeg skal ta noen telefoner så jeg blir opptatt en liten stund.  -Ok, jeg spiste opp tacoen og tok med Oskar opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med han for jeg hadde aldri blitt bedt om å passe på han på denne måten. Det var noe rart med mamma i dag. Oskar satte seg ned på gulvet og tok en tøyball. Da brukte jeg sjansen til å se hvem mamma snakket med. Trappa knirket litt så jeg måtte gå veldig sakte for at hun ikke skulle høre meg. Nå var jeg nesten nede og kunne se litt av mamma i stua. Jeg snek meg litt lengre bort og mamma snakket i mobilen. Først så skjønte jeg ikke hvem det var hun snakket med så jeg gikk litt nærmere. -Hvorfor nå? Mamma hørtes rar ut i stemmen. -Oskar har så vidt hilst på deg! Nå virket hun nesten sint. Jeg grublet veldig på hvem det var. -Erlend! Mamma ropte nesten. Vent nå litt, tenkte jeg. Det var navnet på faren min. Hun snakket med pappa! Nå hadde jeg mest lyst til å løpe bort og si hei til han, men da kom mamma til å få vite at jeg hadde hørt på. Kanskje det var en overraskelse? Jeg bestemte meg for å gå opp igjen. Da jeg kom opp tenkte jeg at Oskar hadde gått på rommet sitt. Der var han ikke. Han var heller ikke på mitt. Ikke på badet og ikke i den lille stua oppe. Mamma var tydeligvis ferdig, for hun kom opp trappa. -Hei, sa hun. -Hei, svarte jeg litt lavt tilbake. -Går det bra? Mamma så litt redd ut. Hun stirret på meg.    -Hvor er Oskar? Jeg sukket og så på henne. -Vet ikke. -Hvorfor? Svarte hun. -Jeg bare vet ikke. -Ja begynn å let da. Sa hun oppgitt. Jeg begynte å lete. Jeg klarte å velte et lite juletre som stod i gangen.

Etter tjue minutter hadde vi enda ikke funnet han. Da hørte vi en lyd. Det var han. Det kom fra rommet mitt. Vi gikk inn og vi så at døra til verandaen min stod åpen. Vi gikk ut og der satt han. Så veldig kald ut for det hadde så vidt begynt å snø. Heldigvis var det tak over verandaen. Mamma tok han med seg inn. Og vi spiste litt og Oskar fikk varmet seg.

To dager senere var det bar fem dager til julaften. Jeg sto opp og kledde på meg. Da jeg kom ned satt mamma og Oskar der. De spiste. Klokken halv elleve. Når vi hadde ferie, fikk jeg lov til å sove så lenge. – I dag har jeg lyst til å gå ut til Amanda. Amanda Bjerkesen var bestevennen min. Vi hang alltid sammen og gjorde alt sammen med hverandre. -Ok, skal jeg kjør deg dit? Mamma så på meg. -Nei da. Jeg kan gå.

Plutselig var jeg på vei til Amanda. Hun bodde ikke så langt unna meg. Jeg måtte gå ned den lille veien jeg bodde og gå til venstre i et kryss til jeg kom til gågata. Der gikk jeg litt og så ned en liten vei til høyre. Der var det noen rekkehus. Hvis jeg gikk litt lenger kom jeg til huset hennes. Hun bodde i et lite hus sånn som meg. Jeg gikk inn porten til det lille huset hennes. Det var en grusvei fra porten og bort til huset. Ringeklokka deres var litt høyt oppe på veggen. Jeg måtte stå på tå for å rekke opp for jeg var ganske lav. -Hei Ida. Det var moren til Amanda som åpnet. -Hei, er Amanda hjemme? -Ja det er hun. Bare gå ned på rommet hennes du. Bjerkesen familien hadde også pyntet til jul. De hadde en julekrans på døra og noen nisser. Jeg gikk inn i huset. Der tok jeg av skoene, jakka og skjerfet jeg hadde på meg. Amanda lå på senga da jeg kom. -Hei, sa jeg –Hei, sa hun tilbake til meg. -Jeg visste ikke at du skulle komme, men det er veldig hyggelig da. -Jeg fikk lyst til å komme. Men vil du bli med ut? -Ja, svarte hun. Hun ble med opp. Vi kledde på oss og gikk ut. -Så, hvor skal vi gå. – Vi kan jo gå i gågata og se litt i butikkene. Sa jeg. -Ja kanskje vi kan finne små julegaver til folk også. Jeg har i hvert fall noe jeg skal kjøpe til pappa. Sa hun. Jeg fikk vondt inni meg. Jeg tenkte på min egen far. Jeg så meg rundt i gatene. Det var ganske mange der. De så fra et butikkvindu til et annet. Jeg hadde lyst til å finne noen til Oscar. -Hva om vi går litt hvor vi vil også kan vi møtes på den cafeen etterpå. -OK. De gikk hver sin vei og Ida hadde en helt spesiell butikk hun ville til. Hun gikk noen meter og der var den. Hun så inn i butikkvinduet. Bak glasset var det fullt av mennesker og ting. Hun så en liten jente som stod og stirret på en ryggsekk. Faren hennes kom bort til henne. Han tok ned sekken og bar den bort til kassa. Etter en liten stund kom de ut. Den lille jenta hadde ryggsekken på seg og holdt faren i hånda. Ida tenkte på seg selv da hun var liten. Hun hadde også vert med faren i butikken da hun var mindre hun husket at faren hennes hadde kjøpt henne en skolesekk til henne når hun skulle begynne på skolen. Hun ville ikke tenke på det mer. Jeg gikk bort til inngangen. Denne butikken hadde jeg vert og handla i mange ganger. Det var så mye der. Jeg ville finne noe til Oskar. Jeg bestemte meg for en liten bamse. Da jeg kom ut igjen så jeg bort på cafeen jeg og Amanda skulle møtes ved. Hun satt ved en av bordene og så på mobilen sin. Da jeg kom bort, skvatt hun. – Å, hei Ida. Kjøpte du noe? – Ja en bamse til Oscar.

Da jeg var kommet hjem var det kveld. I morgen var det lille julaften. Jeg gledet meg, eller kanskje ikke. Jeg sovnet nesten med en gang, for jeg var så trøtt.

Neste morgen våknet jeg brått. Lyset stod på i gangen og jeg hørte stemmer nede. Og det var ikke bare en stemme, men to voksne stemmer. Jeg gikk ned. Da jeg kom ned satt en voksen mann i stolen. Da jeg fikk se ansiktet hans trodde jeg ikke mine egne øyne. Der satt pappa! Da han så meg, ropte han –Ida! Så godt å se deg. Jeg fikk tårer i øynene og løp bort til han. -Jeg trodde du aldri skulle komme. -Jeg valgte å ringe til moren din å si at jeg kom siden jeg hadde så lyst til å feire jul med dere. Sa han. Jeg ble sittende og høre på alt han hadde gjort mens han var borte. Etter en stund kom Oscar krabbende ned. -Dette er Oscar. Sa jeg. -Hei, sa pappa til Oskar. Han løftet han opp og satte han på fanget. Oskar så litt rart på han. Men jeg visste at denne julen kom til å bli fantastisk.

 

Far og lite barn nusser
Ekorn i snø

Den fortryllede skogen

av Lillian Prestmoen

 

Det var gledelige hyl å høre fra det lille røde huset like ved skogkanten denne morgenen. I vinduene hang julestjerner som skinte med et varmt lys. Et tynt lag med rim var på innsiden av vinduene. Forbi vinduene løp en liten jente ivrig mot brorens rom og rev opp døren.

«Det har kommet snø!» sa Maiken ivrig og dro med seg broren Jonas ned trappen og mot gangen. En søvnig mor sto på kjøkkenet og hørte søsknene løpe ivrig mot gangen. Maiken tok på seg den rosa dressen og hjalp broren inn i sin blå. Spente og ivrige åpnet de døren. De gikk ut i den kjølige luften og tråkket ned på årets første snøfall. Snøen var kram allerede og knirket under føttene deres. Det var ikke mye snø som hadde kommet den natten, bakken var så vidt hvit og i hagen stakk gresstusser fram, men det var nok for Maiken og Jonas.

Da de kom ut løp et ekorn over plenen og mot skogen. «La oss følge etter!» sa Maiken ivrig og tok et godt tak i hånden til Jonas. Maiken dro han med seg etter ekornet som var på full fart inn i skogen med halen i vers. Skogen var en tett granskog med lange granstammer sto tett i tett. Det var ikke noe snø som hadde klart å trenge gjennom grenene og ned til bunnen. Foran dem løp ekornet målbevisst innover i skogen. Den tette granskogen åpnet seg og de nakne grenene til bjørk, osp og alm lot solstrålene og snøen treffe bakken. Ungene løp ikke lenger på myk skogbunn, under dem var det flere lag med snø. Snart måtte de vasse gjennom den dype snøen som glitret i solskinnet.

Maiken og Jonas stoppet. De var varme og røde i fjeset. Ånden kom ut som en liten hvit sky. Ekornet hadde forsvunnet opp i en stor gammel furu med grener tunge av snø.

«Hvor er vi?» sa Jonas og kikket seg rundt. Han hadde aldri vært i skogen før og var redd. Hva om de ikke fant veien hjem igjen?

«Du er i min skog!» brummet en kraftig stemme bak dem. Jonas og Maiken snudde seg overrasket mot stemmen. De forventet å se nabobonden som eide skogen, men det var ikke synet som møtte dem. Bak dem sto en stor mørkebrun elgokse med kraftig taggete gevir.

«En elg!» sa Maiken begeistret. Jonas tok tak i armen hennes og holdt seg bak henne.

«Kom dere vekk!» brølte elgen og tok et skritt mot dem.

«Den snakker,» hvisket Jonas forskrekket.

«Forsvinn!» sa elgen og denne gangen begynte den å løpe mot dem. Jonas og Maiken hylte og begynte å løpe igjen. Den dype snøen gjorde det vanskelig å holde farten oppe men panikken drev dem videre. De løp innover i skogen så fort de kunne og da Maiken turte å snu på hodet var elgen borte. Hun sakket ned farten og stoppet helt opp. Jonas sank ned i snøen ved siden av henne og begynte å gråte.

«Jeg vil hjem!» sa han og tårene trillet. Maiken ville også gråte og rope etter mamma, men hun var storesøsteren. Hun måtte få dem ut av skogen igjen.

«Det hjelper ikke å gråte,» sa hun og kjempet mot sine egne tårer.

«Hva skal vi gjøre?» svarte Jonas.

«Vi må følge sporet vårt tilbake igjen,» sa Maiken enkelt.

«Hva om vi møter elgen igjen?» sa Jonas og tørket bort snørr med votten.

«Vi kan si vi løp feil vei,» svarte Maiken mer selvsikker enn hun egentlig var. Hun tok tak i armen til Jonas igjen og dro han opp på beina. Nølende tok hun et skritt i sitt eget spor. Jonas holdt seg bak henne og stirret engstelig ned veien de hadde kommet.

«Se på dem! Har de gått seg bort? Hva gjør de her?» hørte de noen lyse stemmer si over dem. Maiken og Jonas skvatt og så seg forskrekket rundt etter flere elger, men fant ingen store skikkelser. De fortsatte å søke med blikket og fant to kjøttmeiser, en dompap og en blåmeis.

«Snakker fuglene også?» sa Maiken.

«Snakker, synger, flyr og klatrer,» svarte den ene kjøttmeisen med en plystrende tone.

«Kan dere si til elgen at vi vil ut av skogen?» sa Jonas.

«Snakke til han sure gubben der? Det er ikke mye vi kan gjøre,» sa dompapen.

«Kan dere hjelpe oss ut da?» sa Maiken.

«Vi skal se hva vi får til,» svarte blåmeisen. Fuglene lettet fra grenen og forsvant innover i skogen.

«De dro jo,» sa Jonas skuffet.

«Vi følger etter,» sa Maiken og begynte å gå. Jonas fulgte nølende etter. De gikk i retningen fuglene hadde dratt og rotet seg inn lenger og lenger vekk fra der de kom fra. Fuglene var for lengst borte og til slutt stoppet de.

«Nå har vi rotet oss enda mer bort,» sutret Jonas.

«La oss vente her,» sa Maiken og pekte på et stort grantre. Treet var dekket av hulderstry, en lang trådaktig lav som minner om juleglitter. De frosne snøkrystallene på grenene fikk treet til å glitre.

«Noen har pyntet et juletre,» sa Jonas.

«Kanskje det er nisser,» sa Maiken som ikke egentlig trodde på dem lenger.

Barna ventet imens himmelen ble mørkere og dagen kaldere. Maiken var på nippet til å gå tilbake da fuglene kom flyvende mot dem.

«Hva gjør dere her? Hvorfor ventet dere ikke der vi forlot dere?» sa blåmeisen.

«Ti ti dum, ti ti dum,» sa kjøttmeisene.

«Dere bare forlot oss!» sa Maiken sint. Hun var sliten og ville hjem.

«Vi hentet nissene. De er på vei nå og får dere ut av skogen,» sa dompapen.

«Nisser?» sa Maiken og Jonas ivrig.

«De kommer nå,» sa dompapen.

Gjennom skogen kom en rød slede trukket av en stor geit med lange krumme horn. Inni sleden satt tre nisser med røde luer, vester, gensere av grov ull, og to av dem hadde skjegg. Nissen Gard styrte sleden og var den yngste med lyst hår og skjegg. Han stoppet sleden og ut kom de to andre nissene.

«Så det er virkelig mennesker her,» sa Vetle og dro en hånd tankefullt gjennom det lange hvite skjegget.

«De må ha vandret inn i skogen. Se på dem, de er bare barn,» sa Gjertrud. Hun kom mot barna og smilte vennlig.

«Bli med oss så skal vi få dere hjem igjen,» sa hun. Maiken og Jonas trodde knapt sine egne øyne da de så nissene komme.

«Ikke vær redde, vi skal få dere trygt hjem,» lovte Gjertrud og holdt i hånden til Maiken.

«Jeg visste ikke at nisser virkelig fantes,» sa hun.

«De færreste mennesker gjør det. Men vi er her og passer på skogene og dyrene,» sa Gjertrud. Hun leide Maiken og Jonas frem til sleden. Julebukken vendte hodet mot dem og lot ungene klappe han. Gjertrud og Vetle hjalp ungene opp i sleden og pakket dem inn i ulltepper. Gard fikk sleden i bevegelse og julebukken dro dem gjennom skogen. Dompapen, de to kjøttmeisene og blåmeisen landet på sledekanten. De plystret fornøyde imens sleden føyk gjennom skogen. Maiken og Jonas så storøyde på skogen rundt seg og nissene i sleden.

«Bor dere i skogen?» sa Maiken.

«Dypt inni skogen ja,» sa Vetle.

«Kommer dere noen gang ut?» sa Jonas.

«Ja, på denne tiden av året forlater vi skogen vår og besøker dere. Hvis dere setter ut grøt til oss passer vi på dyrene deres,» svarte Vetle.

Den store lykten lyste opp skogen rundt dem som ble mørk med mindre snø. Maiken og Jonas kunne ikke lenger se himmelen på grunn av de tette trekronene. Til slutt stoppet Gard sleden.

«Vi kommer ikke lenger,» sa han. Maiken og Jonas så seg rundt men kjente seg ikke igjen. De klatret ut av sleden sammen med Vetle og Gjertrud.

«Det er bare et kort stykke til dere er ute av skogen,» sa Gjertrud.

«Vi kan følge dere resten av veien,» lovte fuglene. De lettet ivrig og fløy rundt barna.

«Denne veien,» sa blåmeisen og kvitret ivrig.

«Bare følg fuglene, så kommer dere hjem,» sa Vetle

«Okei! Takk for hjelpen!» sa Maiken og Jonas. De løp ivrig etter fuglene. Snøen hadde nå forsvunnet helt og de følte seg sikre på at de var snart hjemme. Sant nok, det tok ikke lang tid før de kunne se huset deres mellom stammene. Maiken og Jonas løp nå så fort de klarte ut av skogen og inn på plenen deres igjen. Maiken løp ivrig mot huset med Jonas etter seg. Da de nådde døren ropte de «tusen takk for hjelpen!» og fikk fuglekvitter til svar. Så rev de opp døren og gikk inn i huset.

Den julen overbeviste de foreldrene om å sette ut grøt til nissene og hengte opp fuglenek. De hadde nesten trodd at dagen i skogen hadde vært en drøm helt til de åpnet døren på julaften og så at ikke bare var grøtskåle tom, men en liten julebukk laget av strå sto ved siden av skålen.

Blåmeis
eske med rose

 

Den vakreste av dem alle

av Marit Røed

 

”Mamma skal ikke vi snart pynte til jul vi også? Hos Mia har de pyntet overalt. Det er nisser til og med på rommet hennes. Her hos oss er det ingen ting.”, sa Emma.

”Klart vi skal pynte vi også Emma, men det er ikke julaften før om tre uker”, svarte mamma.

Emma er ei jente på ti år som elsker alt som hører julen til. Hun husker ikke hva hun fikk av gaver til jul i fjor. Men hun husker all den spennende pynten som ligger skjult i esker i boden. Julepynten som blir pakket ut av eskene i desember hvert eneste år.  Den gamle julekrybben fra da farmor var liten. Porselensnissen, med stor mage og langt skjegg, som er enda eldre enn farmor. Juletrekulene i mange forskjellige farger, samlet gjennom flere generasjoner.

Men den aller fineste julepynten er den familien til Emma kaller ”Den vakreste av dem alle”, og som ligger skjult i en egen liten eske, merket med ”Mexico 1921”. Høydepunktet hver desember er å høre moren fortelle den spennende historien om hvordan den kom i tippeoldemor Lines eie. Omgitt av hvitt silkepapir ligger den skjøre skjønnheten, nedpakket elleve måneder av året sammen med den andre julepynten. I esken ligger også et gulnet ark hvor tippeoldemor Line har nedtegnet fortellingen om ”Den vakreste av dem alle”. Med vakker håndskrift er det skrevet:

 

Denne vakre gjenstanden kjøpte Trygve, min mann, i 1921 i Mexico. Han var kaptein om bord på en av de siste seilskutene, fullriggeren Aurora, som skulle frakte mahogni fra Mexico til Europa. Reisen fra Norge gikk uten problemer, med god vind i seilene var de framme i havnebyen Veracruz etter noen uker på havet. Kalenderen viste slutten av september og alt lå til rette for at ”Aurora” skulle nå norske farvann i god tid før jul. Telegrammet jeg mottok den tjuefjerde september lød ”Alt vel. Ankommet Mexico. Hjemme til jul. Din hengivne Trygve”

Jeg var lykkelig både fordi båten var vel i havn, men aller mest fordi jeg så frem til å feire vår første jul sammen, som foreldre til lille Solveig på et år.

I desember kom brevet som rev meg ut av min lykketilstand.

 

Rød konvolutt

”Min aller kjæreste Line og min skjønne lille pike Solveig. Jeg er så fryktelig lei meg for å måtte skrive disse ord. Vi ligger fremdeles landfast i Veracruz, mens vinterstormene herjer der ute på havet. Ingen ved sine fulle fem våger å ta opp kampen mot naturens ville krefter. Det vil bety den sikre undergang. Derfor er det godt å vite at vi vil sees igjen ganske så snart på nyåret. Jeg hadde gledet meg så meget til å feire julen sammen med min skjønne familie, men slik blir det altså ikke. Nå må jeg gjøre så godt jeg kan for å skape en hyggelig jul for min besetning. Stuerten er heldigvis en mann som er oppdratt med gode tradisjoner. For han er det slettes ikke ukjent å bake julens småkaker, fruktkake, brygge juleøl og steke ribbe for å nevne noe av det som må til for å føle at det er jul.  Grisen Petra og de fem hønene har vært med under hele seilasen fra moderlandet. Snart må vi si farvel til Petra som rent har blitt en liten kjælegris om bord. Men det er ingen vei utenom hvis det skal bli en norsk jul med ribbe her vi har strandet i Veracruz.  De fem hønene skal selvfølgelig ikke slaktes. De har flittig holdt oss med egg i alle disse månedene, og har også skapt meget liv og glede. Særlig for vår førstereisgutten Ivar, som til tider har hatt slik voldsom hjemlengsel til det lille bruket han kommer fra. Vi er en besetning på ti mann, og jeg lurer svært på hva jeg skal gjøre med julegaver til alle sammen. Tenk om jeg hadde hatt deg her ved min side kjære Line, ja så kunne du ha gitt meg noen gode råd.

Det blir alt for mye ventetid til å tenke og å lengte til dere der hjemme. I dag har jeg sett meg om litt i Veracruz, og tenk der i en liten trang gate satt det en mann og malte. Det var ikke bilder til å henge på veggen, men små kunstverk malt på noe du aldri vil gjette hva er.. Jeg fikk en utrolig ide der jeg sto å betrakte hans skjønne kunstverk. Ved hjelp av mine, akk så begrensede, spanskkunnskaper tror jeg at han forsto det meste av hva jeg sa. Han fulgte i hvert fall med meg til båten, noe som var tvingende nødvendig for å kunne virkeliggjøre denne ideen min. Mine forklaringer førte uten tvil frem. Beviset ligger foran meg, og jeg kan nesten ikke trekke blikket bort fra denne vakre hemmeligheten laget spesielt til deg, min aller kjæreste. Tror kanskje du begynner å bli nysgjerrig nå, på hva jeg har kommet opp med av ideer. Men det skal forbli en hemmelighet frem til du pakker den ut. Overraskelser elsker du jo min kjære Line, og jeg vet at denne vil begeistre deg meget. Så håper jeg du skriver noen ord til meg så fort som mulig. Og at du ikke blir så atfor ulykkelig over at vi ikke kan feire julen sammen. Jeg vet at du og Ingrid vil bli tatt godt hånd om av alle våre nære og kjære der hjemme. Da krysser jeg fingrene for at dette brevet, overraskelsen og de andre gavene skal nå frem i god tid før jul, med dampskip fra New York til Newcastle og videre til Norge.  Din hengivne Trygve.”

 

 

Jeg var rent utrøstelig etter å ha mottatt brevet fra min kjære. Men vissheten om at vi skulle sees snart ga meg styrke til å skape en hyggelig jul i vårt lille hjem. Alene var vi slettes ikke heller. Fjorten høytidsstemte familiemedlemmer var samlet rundt bordet hos mine foreldre på julekvelden.

Gavene, brevet og overraskelsen hadde nådd frem i god tid før julehøytiden.

Hele to uker hadde den ligget hjemme på skatollet og riktig fristet meg til å begå et tillitsbrudd, nemlig åpne den før julekvelden.

Men jeg holdt meg for god til det. Og endelig kom dagen for å åpne den gaven jeg var aller mest spent på ”

Alle de andre fulgte forventningsfullt med da jeg åpnet esken, og løftet ut innholdet som var godt beskyttet med flere lag silkepapir. Forsiktig fjernet jeg lag for lag av papiret og til slutt avdekket jeg den vakreste julekulen jeg noen gang hadde sett. Jeg løftet den opp så alle kunne beundre den. Et maleri etter et fotografi av Ingrid, Trygve og meg var malt på den ene siden, på den andre siden var det et maleri av fullriggeren Aurora. Kulen var besatt med mange bittesmå opaler som glitret vakkert i alle farger når lyset falt på den. Opphenget var av det pureste gull og øverst kronet en liten diamant.  Det ble stille før jubelen braket løs. Ingen hadde noen gang sett en vakrere julekule.  

Med til historien hører det at i vårmåneden mars kunne Ingrid og jeg igjen gjenforenes med Trygve.

Jeg håper den vil gå i arv i generasjon etter generasjon, og at historien vil holdes levende gjennom denne julekulen ”Den vakreste av dem alle”.

Illustrasjon Anne Wilhelmsen

 Julegaven

av Anne Wilhelmsen

 

Et skrik høres i desemberkvelden. Hult som et ekko fra mørket.

 

En enslig stjerne henger over stallen. Spunnet sammen med glansen fra iskrystaller og skinnende barneøyne, ligger den lille gården badet i forventningens lys. Ute har snøen lagt seg som et hvitt, heldekkende teppe. Bare noen harespor sees i skogkanten.

Det er selveste julekvelden.

 

Jeg husker hvordan jeg, i åndeløs spenning, satt på divanen ved siden av mormor og lyttet, midt i duften av sirupssnipper, berlinerkranser og fattigmann. Og i bakgrunnen hørte jeg englene på kaminen som spilte og spilte, drevet rundt av stearinlysene. Og jeg så jenta for meg, hvordan hun med de lyse flettene og forkleet, satt sammen med moren der i skjæret fra alle lysene og stakk nellikspiker i appelsinen.

Og jeg kunne ikke vente på fortsettelsen som rullet like levende som en film inne i hodet mitt.

 

–    For jenta, som het Laura, var denne kvelden magisk.

Det var fint når alle var samlet i høytiden, syntes hun.

Ja, selv faren tok seg fri denne dagen, og sammen ruslet den lille familien ned til

grendehuset noen skogholt unna, det som fungerte både som skole, bedehus og kirke.

Denne dagen var det kirke – den vakreste kirken hun hadde sett – tenkte Laura som ikke hadde sett så mange kirker – når julelysene funklet og treet var pyntet med norske flagg, glitter og pepperkaker. Og da pepperkakemenn og koner ble delt ut etter julegudstjenesten, og Jesusbarnet lå i krybben og Josef og Maria, beskyttende stod der sammen med eselet og kua, ja, da var julen fullkommen.

 

–    Og siden dette var så lenge siden – mormor gløttet ned på meg bak brilleglassene

–    kunne det hende at det var den eneste gaven de fikk den julen

 

Men denne julekvelden ble ikke som andre julekvelder.

Lauras mor hadde blitt syk og faren hadde måttet bli hjemme denne gangen. Det var slett ikke det samme syntes Laura, å gå til kirken sammen med nabokonene og barna deres. Det var som om julesangen ikke traff hjertet hennes, og skinnet fra julepynten mistet noe av glansen..

Men hun var takknemlig for pepperkakekona hun fikk med rosa glasur. Den ville hun gi til moren fordi hun ble syk på selve julaften.

 

Hun vil helst gå alene denne kvelden, Laura, å beundre den stjerneklare himmelen og kanskje lete etter Betlehemsstjernen, for fortryllelsen fra kirken sitter ennå i henne.  Men nabogutten Peter, skuler stadig bort på den dyrebare pepperkaken hun bærer i hendene sine. Hans egen er for lengst borte.

Det er vanskelig å gå i den høye snøen, men den ligger kram og hard under støvlene og Laura som trykker pepperkaken mot brystet, vokter seg vel for ikke å trå feil.

Hun vet ikke hvordan det kan skje, men plutselig kommer en grankvist susende i luften foran henne, og der ligger hun med ansiktet begravet i snøen.

Hennes første tanke er den verdifulle pepperkaken.

Peter er der allerede, vil hjelpe henne opp, men nei, hun må lete, grave, finne. Kan ikke komme hjem uten noe.

Tårene blir til is, der hun ligger på ryggen under stjernene. Aldri har hun vel ligget sånn før, ute i skogen uten å lage engler i snøen, men hun ser ingen engler denne kvelden.

 

Når Laura litt senere, rusler inn på tunet, er ikke veien lang til fjøset. Her venter ”Silkefin” og  ”Vakremøy”, og her kan hun øse ut av seg alle tårer og bekymringer.

Hun har en klump i magen når hun tenker på Peter, og hun vet slett ikke om hun liker han lenger. Og bekymringen for moren har lagt seg som et slør over julen som hun bare vil rive til side.

Men her står hun og kjenner på den gode, varmen fra dyrene. Og hun lener seg inntil den ene kua som tygger og eter og hun tenker på Jomfru Maria, at sånn hadde hun sikkert hatt det, med dyrene rundt seg og det nyfødte barnet i fanget.

Og med et blir juleevangeliet så levende for henne, at hun bare venter på at hyrder og vismenn skal komme inn døren med lamunger i armene.

Og gjennom sprekkene i taket ser hun stjernen som lyste over stallen.

 

–     Og kanskje hadde hun det så godt der inne i varmen hos dyra, sukket mormor, at hun tenkte at – jammen hadde Gud valgt det beste stedet for det lille Jesusbarnet –

–    Hun ønsker – god jul – der inne i fjøset, før hun med tungt hjerte går ut i kulda og hekter slåen på døra.

 

Hun hører idet samme farens stemme rope, slett ikke glad og forventningsfull som hun har håpet.

Laura får øye på det forpinte ansiktet og skynder seg rett inn der lyktene på trappen gjør et lite dansetrinn i det hun passerer.

–    Jeg måtte bare innom dyra å si – god jul – stotrer hun mot faren som

 slett ikke ser ut som han er i julehumør.

–    Doktoren har vært her – faren skjelver i stemmen

–    det er ikke bra med mor din –

 

Jeg kikket opp på mormor, og skjønte at hun et øyeblikk lot tankene vandre.  Stemmen var knapt hørbar da hun fortalte om båten inn til fastlandet og hvilken kronglete reise det var hvis noen ble syke.

–    Og på vinterstid måtte de ta bena fatt over isen – la hun til.

 

–    Mormor – maste jeg

–    Hvordan gikk det med moren, måtte hun på sykehus?

–     Jo – fortsatte hun

–    Laura skjønte nok at moren ikke kom på noe sykehus, og at legen heller ikke hadde kunnet hjelpe henne.

 

Samvittigheten stikker i henne da – hvordan hadde hun kunnet forlate henne når hun var så syk.  

Hun løper opp trappen og inn til moren, og ingen legger merke til den spinkle skikkelsen som sniker seg inn mellom skyggene. Men moren merker at hun kommer og hun strekker armene ut mot henne og smiler. Forskrekket ser hun morens bleke ansikt, like hvitt som lakenet.

Laura gjemmer seg i armene hennes, snuser inn den kjente duften og holder hånden hennes som om hun aldri vil slippe..

Men moren frigjør seg forsiktig fra datterens grep.  

Med et vemodig smil ser hun rett på henne, og jeg tror hun skjønner at dette blir hennes siste julekveld.

 

–     Laura – sier hun- jeg har noe til deg –

–    En gave. Ja, selvfølgelig, det er jo julaften!

–    Moren vender seg mot sykepleieren og peker på kurven i kroken.

En inntullet, liten bylt blir lagt i fanget hennes.

Og kanskje tror hun i dette øyeblikket at det er den lille valpen hun har ønsket seg så veldig.

–    Laura – stemmen er så svak nå at den knapt kan høres der fra sengen

–    dette er lillebroren din! Du må passe godt på han, for han er din nå – 

 

Sykepleieren stryker hånden over pannen til moren og gjør tegn til Laura om å være stille. Og Laura lister seg ned trappen som om hun er Jomfru Maria selv med denne spesielle julegaven i armene.

Og der sitter hun ved ovnen så ikke den lille bylten skal fryse, og utenfor vinduet danser hvite snøfnugg ned og dekket over alle spor, og flammene i ovnen tegner de rareste figurer i taket over henne.

Det er stille i huset og Lauras tanker sjonglerer mellom juletrær fulle av engler, til Peters uutgrunnelige blikk. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal tenke på han og samtidig få vondt i magen. De hadde jo vært så gode venner en gang..

Hun kjenner på det dunbløte hodet og tenker på hva moren hadde sagt, at –han er din, nå –

Så er hun tilbake hos Peter igjen. Kanskje skulle hun ha gitt ham noe av pepperkakekona..  Hun har ikke mer en tenkt tanken, før drømmen gir henne fri, og med barnet i armene glir hun ned fra stolen.

Enda er det ingen som vet at moren deres har forlatt dem for å feire jul i himmelen.

 

Mormor avsluttet historien der, og øynene mine druknet i den skinnende brystnålen hun hadde på kragen i hvit emalje, overstrødd med rosa blomster.

Jeg hadde så mange spørsmål, men jeg ville ikke stille dem. Ikke når hun satt der så betenkt som om hun hadde vært ute på en lang reise.

I stedet tok jeg i mot appelsinen hun rakte meg med en sukkerbit i midten.

Og i det fjerne ringte kirkeklokkene og kanskje tenkte hun på det lille grendehuset som hver eneste julekveld kledde seg ut som den vakreste kirke.

                                                                                                                                                                 asw.

tenner lys

JULEKVELDSVISA

av Lene Skyum

 

Å våkne julaften hadde en helt spesiell følelse for henne. En følelse av ro, forventning, familie, hygge. Det var for øvrig nå, det hadde ikke alltid vært sånn.

Da hun var barn var det å våkne på julaften preget av et nervøst sug i magen, en tom sårhet og sorg som fylte brystet, og en intens lytting etter om foreldrene var våkne og hvis de var, hvilken tilstand de var i. På fridagene startet alltid drikkingen ekstra tidlig, gjerne til frokost. De skulle jo hygge seg ekstra de også, sa moren.

Hun kunne sitte der på rommet som hun delte med søsteren, hadde ikke lyst til å stå opp, ville helst gjemme seg i søvnen igjen. Gjemme seg i ubevisstheten, hvor hun slapp å se de, slapp å høre de snakke ekstra tydelig for ikke å virke fulle, slapp å følge med på hvordan de forandret seg til noen mennesker hun ikke kjente eller likte. Hvis de sovnet rundt lunsj, var det en befrielse.  
Lillesøsteren pleide å våkne litt senere enn henne, og hun brukte alltid den tiden til å lage seg et beskyttende skall, legge et ansikt som skulle uttrykke trygghet og glede. Det var bare for lillesøsterens skyld, det gjorde simpelthen for vondt å se det usikre og spørrende uttrykket i øynene hennes, når lillesøsteren nå begynte å bli så stor at hun kjente igjen forandringen i moren og faren.

Foreldrene var ikke slemme, tenkte hun, den tiden hun var for ung til å forstå at neglisjering og omsorgssvikt kan sette samme spor som fysiske slag. Sårene og merkene bruker bare lengre tid på å komme til overflaten.

Det hadde ikke vært sånn hele tiden, men de minnene hun hadde av foreldrene som det hun tenkte på som vanlige foreldre, ble lenger og lenger vekk, mer og mer grået ut, så hun ikke visste om det kanskje egentlig bare hadde vært en drøm.
Hun hadde fortsatt ett klart minne knyttet til moren og juletiden. På lille julaften, når de var ferdige med å pynte treet og stjernen var satt på, da tok moren henne på fanget og de fulgte med på stjernen mens faren koblet i stikk-kontakten. Så satt de og beundret treet med alle sine lys og farger, mens moren holdt rundt henne og sang Julekveldsvisa. Moren hadde ikke noen stor sangstemme, men hun kunne synge Julekveldsvisa som om hun hadde skrevet den selv. Ikke fordi hun kunne teksten så godt, men fordi hun sang den som om det var sant. Man kunne lukke øynene og lytte, så kunne man se vogga med lillebror, man så julestjerna skinne og huset til jordmor Matja på andre siden av snøkledde jorder.

Det var nå det eneste minnet hun hadde fra barndommen. Det vil si, det eneste minnet hun ville ha. Fra tid til annen rev andre minner henne i biter, ødela hele dager for henne og gjorde henne fullstendig hjelpeløs. Det var som om både det fysiske, men også et mentalt skjelett som ellers holdt henne oppe, ble pulverisert og hun ramlet fullstendig sammen. Det skjedde heldigvis sjeldnere og sjeldnere.
Faren døde for fem år siden, og året etter endte moren på pleiehjem. Alt for ung til å være der, men alt for ødelagt i kropp og sjel til å kunne ta vare på seg selv.

I dag var første julaften som skulle holdes hos henne og kjæresten, i det huset de hadde kjøpt i høst, og som de hadde jobbet målrettet for at det skulle stå ferdig som deres hjem innen jul. Hun hadde vært halvveis i graviditeten, sin første, da de fant huset på landet. Nå var det enda en måned igjen til termin, formen hennes var fin og hun gledet seg til å holde selskap for den hun anså som sin eneste familie, lillesøsteren, men også mannens eldste bror kom med kjæreste og deres barn.
Siden mannen hennes jobbet som brannmann, var de vant til hans vakter på alle slags dager. I dag hadde han tidligvakt som gikk fra seks om morgenen til tre på ettermiddagen, men det var i alle fall godt at han kunne ha fri julekvelden. 

På formiddagen var hun på vei opp trappen for å legge seg og få hvile, før hun skulle gjøre det siste til julemiddag. Mye var allerede klart, og fordi hun hadde blitt vant til at energien tok slutt raskere enn ellers, tok hun seg heller god tid til det som skulle gjøres.
På vei opp trappa kjente hun plutselig at det rant varmt nedover bena. Hun kjente ingen smerter, bare sin egen spente følelse som satte seg i magen. At vannet gikk betydde at fødselen var i gang.
Hun ringte mannen sin, men de var blitt kalt ut på oppdrag, alltid flere små branner på julaften. Vaktlederen skulle få overbragt beskjed så snart han fikk mulighet.
Veene hadde ikke startet enda, så hun tok det med ro, men ville ikke gå og legge seg. Hun satte seg på en stol i kjøkkenet, og der hun satt helt alene tok hun seg i å kjenne etter alt i kroppen. Nei, tenkte hun, det kan jo gå timevis, jeg kan ikke bare sitte og stirre ut i luften.

Hun rakk akkurat å hente frem bærene som skulle bli rødsaus, da hun kjente den første veen. Hun satte seg på stolen igjen, for å følge med og telle. Innen en halvtime var gått, kom de både hyppigere og kraftigere.

Hun ringte lillesøsteren, men de hadde ikke kjørt hjemmefra enda og det ville ta minst to timer før de kom. Hun ringte vaktlederen igjen, men mens hun snakket ble det plutselig stille. Hun så på telefonen, og så at strekene for nett var borte.
Enda en halv time senere var det fortsatt ikke mulig å komme gjennom til noen, heller ikke nødnummer fungerte. Veene var sterkere og hun forbannet den idiotiske ideen de hadde fått om å flytte ut på landet. Hvem pokker brydde seg om flotte omgivelser og stor hage når man ikke kom i kontakt med noen? Hun forbannet utbyggerne av basestasjoner, teleselskapene og til sist de som hadde oppfunnet mobiltelefoner i første omgang.

Det begynte å presse. Hun gråt, prøvde å ta seg sammen, tenkte på de mange som føder i primitive omgivelser, tenkte på at kvinner har født i titusenvis av år, gråt enda mer og tenkte på barnedødeligheten under mer usiviliserte forhold opp gjennom historien.

Det var så vidt hun hørte det, men noen banket på døren. Hun beveget seg mot døren, stoppet opp når veene kom og holdt tak der hun kunne.
Det var blitt mørkt ute, hun ante ikke hva klokken var, men utelyset fra veggen viste en voksen dame som smilte forsiktig. Damen forklarte at hun hadde sett nyinnflytterne på butikken, lagt merke til den voksende magen, hun var faktisk jordmor, og nå da nettet forsvant ville hun som nærmeste nabo over jordet bare sikre seg at alt sto bra til.

Da begynte hun å gråte igjen. Av lettelse og en slags forløsning i at hun ikke lenger var alene. Jordmor-naboen ble med inn, og trengte ikke lang tid for å forstå at her var faktisk en fødsel i gang, å kjøre til noe sykehus var ikke et alternativ.

Hun vet ikke hvor lang tid det tok, om det var en time eller fire, siden det hadde banket på. Nå lå hun i sengen deres med en liten datter, et knøttlite varmt menneske som sov, sliten etter strabasene med å komme til verden.
Jordmoren ble hos henne en times tid, men da mannen kom hjem og den lille familien ble oppslukt av hverandre, kremtet hun og sa hun ville ta hjemover.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg, sa den nybakte mamma, jeg vet ikke engang hva du heter.
Matja, svarte jordmoren og smilte.

Der og da bestemte hun seg, og visste at hun aldri ville angre. Der og da bestemte hun at den lille datteren skulle få navnet etter mormoren sin. Mormoren som aldri kom til å være som en mormor skal være, som til og med bare en kort tid hadde vært som en mor skal være. Mormoren som hadde sviktet, gått til grunne og falt sammen etter sine mange år herjet av noe hun hadde mistet kontroll over.

Det var det ene minnet. Det minnet fra da moren var mamma, tok henne på fanget og sang som om de befant seg i Julekveldsvisa, da hun var en mamma som elsket barna sine, forgudet dem og gjorde alt som en mamma skal.
Datteren skulle bære mormorens navn til minne om et menneske som en gang hadde elsket sine barn og vært en god mor, men som livet veltet, kastet overende og som ikke var sterk nok til å reise seg igjen.

«SELSKAP»

av Monika Lorås Rønning

 

Åse gikk ned trappen fra soverommet i andre etasje, holdt seg godt fast i gelenderet. Hun kjente det kalde underlaget under føttene. Vegglampen i gangen ga trappeoppgangen et rødt skjær. Hun stoppet et øyeblikk, husket med ett at hun nok ville få besøk i dag også. Skrittene ble litt hurtigere, lettere nedover den lange trappen. Åse løftet lett på den ene foten i det hun kom ut på gulvet, som om hun tok sats til en dans, og nynnet søkende på en melodi. Hun fant den sjelden. Vannet suste i kranen på badet, hun satte den på fullt. Det kalde vannet strømmet over hendene, så inn i de skålformede håndflatene som hun førte opp til ansiktet. Åse kikket så på seg selv i speilet, nesten beskjedent. Dråper dryppet nedover halsen, innenfor nattkjolen, hun dro den over hodet, tørket vekk de overflødige dråpene. Hun så seg fremdeles i speilet, førte hånden opp til halsen, lot den stryke nedover brystet, til magen, for så å la den hvile på den ene hoften og ned langs siden av kroppen. Det skarpe lyset dirret i øynene, og Åse så blikket hans flyte frem i de mørke merkene etter kvistene i veggpanelet. Brune øyne. Store, milde øyne hadde han hatt. Hun lukket øynene, støttet seg lett til håndvasken. Det gjorde ikke noe. Hun ville nok få besøk i dag også, tenkte hun. Det røde ullskjørtet med innsvinget jumper til satt godt på henne, hun kjente det. De blå steinene i smykket blinket i lyset fra taket, håret var fortsatt fint etter turen til frisøren i går. Ja, hun ville få besøk i dag også. Hun kjente det på seg.

Døren ut til vindfanget var åpen, og det kom kald trekk inn i stuen. Hun dyttet døren på plass. Krakken stod klar foran ovnen. Åse satte seg ned og dro ovnsdøren åpen. Vedkassen hadde hun fylt opp kvelden før, det ville bli raskt varmt. Det luktet never. Melkekartonger fylt med kvister og avispapir ble manøvrert inn i ovnen sammen med den tørre bjørkeveden. Hun dro av noen biter av neveren, plukket opp fyrstikkesken som lå på gulvet, og dro en fyrstikk langsmed siden av esken. Ilden tok fort tak. Ovnsdøren var halvt åpen, flammene fylte ovnsrommet, og lyset flakket ut i stuen, over ansiktet hennes der hun satt. Åse ante allerede varmen. Helt inn, helt inn til beinet, tenkte hun.

De hadde hatt en lik ovn på hytta, hadde vært fornøyd med typen; stabilt og solid merke, hadde han sagt, sløser ikke med varmen. Smilet nådde alltid munnvikene hennes når hun tenkte på det, på tiden oppe på hytta, og på all den detaljerte og omstendelige omsorgen for veden, ovnen. De ble alltid svette av turen opp, og utover høsten når kulden begynte å ta tak, stod de som to dampende badstuer begge to i det de nådde fram. De hadde ledd de gangene, snakket om at de tåkela rommet i hytta i det de gikk inn i den rå luften der inne; all den dampen som stod ut fra kroppene deres da. Egil hadde alltid begynt opptenningen, hentet frem den tørre avisen de hadde tatt med seg, fått stablet veden raskt på plass, tent på, og han visste akkurat hvordan innstillingene på trekken burde være, når han kunne lukke ovnsdøren, og snart varmet det godt. De dampende klærne ble hengt på spikerne som var slått inn i takbjelkene over ovnen. De hadde skiftet til tørre klær, og satt seg i hver sin stol foran varmen. Snart satte de på gnistfangeren, drakk hver sin kopp kaffe.

Åse reiste seg fra krakken, skjøv ovnsdøren inn under ovnen, hektet av gnistfangeren og festet den foran. Det brant godt nok, og lyset fra flammene la seg ut i hele rommet nå. Lyden av veden som brant ble avbrutt av den skingrende skyvedøren i det hun gikk inn til kjøkkenet. Hun helte vann i kjelen, satte på platen, hentet fram presskannen hun hadde fått til bursdagen, målte til riktig mengde kaffe. Åse smilte, gledet seg til å dekke på det lille bordet i stuen. Den hvite duken passet så fint der. Hun hadde gjort alt klart i går, den var nyvasket, strøket og rullet. Smultkjelen hadde hun også tømt. Båret noen av melkekartongene, som hun hadde fylt halvfulle med smult, ned i kjelleren. En av dem stod ute på verandaen. Smultringene hadde blitt vellykket. Hun nynnet videre på en melodi hun trodde hun husket i det hun gikk bort til den lille sofakroken. Den hvite rullegardinen som dekket hele det store stuevinduet ut mot veien gjennom nabolaget dro hun ikke opp før dagslyset begynte å komme. Konturene av stjernen som hang i vinduet fikk henne til å huske å slå den på. Kneppet lød i den stille stuen, og nå hang stjernen og ulmet på sitt vis bakenfor gardinet. Som solen som snart kommer opp bak åsene her bak. Solen som på denne tiden av året ligger som en glødende hvilepuls i verden, tenkte hun. Alle venter vi på noe, tenkte hun videre.

Hun merket forventingen i brystet, i magen i det hun la den hvite duken ut over det runde trebordet. Hendene hennes strøk rolig over damasken, før hun satte den blå glassvasen med hvite svibler i midt på bordet. Hun hadde hentet frem det blå og hvite serviset, sølvskjeer og en skål med sukker, litt melk i en mugge, og hun tok seg tid til å sette seg ned i stolen. Hun likte lyden av knitringen i ovnen, av vannet som var i ferd med å koke opp ute på komfyren.

Det hadde blitt nesten fire måneder sammen i det nye huset. Egil hadde jobbet hardt helt til det siste, det var som om han visste at det var nå eller aldri. Åse samlet hendene sine i fanget, holdt den ene i den andre. Han visste hva som kom, tenkte hun. Blikket hennes la seg på den lukkede døren i enden av gangen i det hun igjen gikk mot kjøkkenet. Hun sov oppe i andre etasje nå. Rommet der de sov sammen, rommet der han til slutt aldri våknet igjen, stod som det hadde vært.

 

Hun trykket ned presskannen, helte over i en kanne, la smultringer, noen biter av appelsinkaken og makronene på kakefatet av krystall, og bar begge deler inn i stuen. Satte det forsiktig ned.

Det dampet i det hun skjenket i kaffen. Rullegardinen var lett å få opp, og det var først nå hun så all snøen som hadde falt i natt. Hun hadde merket brøytebilen helt tidlig på morgenen, lysene som hadde blinket som fjerne signaler utenfra. Nå var dagslyset i ferd med å komme. Solen hadde kommet litt opp på himmelen allerede. Var hun var for sent ute? De kan ikke allerede ha vært her, tenkte hun. De vil komme. Ja, de vil det.

Det var i det solen la seg i toppen på det bladløse bjørketreet at hun la merke til flokken. Sidensvansene ble opplyst av det duse lyset som nå var på vei, og hun så hvordan de markerte trekkene deres ble enda tydeligere. Og der kom meisene. De landet på brettet og hakket ivrige, et par av dem dinglet på en av kulene som hang ned fra kanten av taket på utbygget av verandaen. Hun pustet ut. Kartongen med smult stod like inntil juleneket, en blåmeis og noen spurver var veldig ivrige med å forsyne seg. Den ekstra greinen hun hadde festet inntil den ene stolpen var ennå tom, men hun visste at han ville dukke opp også i dag. Etter å ha fulgt med i flere dager i strekk og spurt seg selv hvorfor dompapen bare satt der borte i treet ved parkeringsplassen, at han ikke kom nærmere, inn på verandaen sammen med alle de andre små, hadde hun gått ut med håndsagen og skåret av en større grein. Sannelig kom han ikke da! Til og med dompapdamen kom. Siden den dagen har de kommet omtrent hver dag. Og visst, hun hadde hatt det på følelsen. Der kom de. Hun lente seg tilbake stolen. Kaffen var riktig så god, og hun så frem til å smake på smultringene.

Dompapp snøfull gren

PS! 
Det blir også skrivekonkurranse til Påskemagasinet 2021

(se konkurransen for Påskemagasinet 2020)

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement. Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.

Vis mer om støtteabonnement