Tusen takk for alle de fine novellene vi mottok

Vi gratulerer årets vinner

Per Lund

med novellen

«ET FØRJULSMARERITT». 

Et førjulsmareritt

ved Per Lund

Det var tidlig i desember.

Gerd sto på kjøkkenet og bakset med noen alvorlig svære greier, som i løpet av kvelden skulle bli pepperkakedeig. «Og ikke noe billig dritt fra Rema 1000 som man får slengt etter seg, for en 4 – 5 kroner halvkiloen, sånn rett før Jul.» «Nei, det skal være laget fra bånn av!» Pleide hun alltid å si.

Barn, Svigerbarn og, ikke minst, Barnebarn skulle komme dagen etter på den årlige «Pepperkakebakesøndagen».

Den eldre garde skulle ikke gjøre så mye.

De skulle vel muligens spasere en tur og nyte noen timer uten ungebråk. Jo forresten, en ting skulle de få gjøre: Henge opp utendørsbelysning på den lille grana på tunet. Det hadde liksom blitt deres ansvar nå som mannen hennes, Fritz, hadde gått bort.

Men barnebarna, derimot, de skulle virkelig få boltre seg med deig, kjevler, former, melis, Non-stop og gode greier.

Så derfor sto hun nå og varmet smør og sirup og full pakke.

En varm deilig duft av julekrydderier bredde seg i det gamle tømmerhuset.

Omsider var deigen ferdig. Hun la litt gjennomsiktig plastfolie over bollen og satte den inn i kjøleskapet. Deigen skulle stå kjølig natten over for å gjøre utkjevlingen enklere.

Deretter satte hun seg i godstolen foran TVén for å slappe av litt etter dagens dont.

Med ett ble hun vár en lyd som ikke skulle være der. Hun rettet seg opp i stolen og spisset ørene.

Hun hørte en jevn svak dur, nei var det musikk? Hun gikk mot kjøkkenet hvor lyden kom fra. Kjøleskapsdøren sto på gløtt og ut kom det små brune menn marsjerende mens de sang: «Vi kommer, vi kommer fra Pepperkakeland». De marsjerte jevnt og trutt og forsvant gjennom katteluken i utgangsdøren.

Hun åpnet kjøleskapsdøren på vid gap og ut av bollen med deig spratt den ene etter den andre pepperkakemannen ut. Blid og fornøyd.

Hvor skal dere? Spurte hun.

Men de sang ufortrødent videre.

«Vent!» ropte hun da sistemann spratt ut av bollen. «Vi skal jo bake dere i morgen!»

Da snudde han seg i kattedøren og sa truende «Pass deg frue! Ellers så kjevler vi deg ut!»

Hun ble stående rådvill et øyeblikk, men så tenkte hun «Pokker heller – vi skal jo bake i morgen!» Også bykset hun ut igjennom kattedøren hun også og la på sprang etter dem.

Månen kastet et trolsk lys over tunet, og det var enkelt å følge fotsporene i snøen. Men da hun kom inn i granskogen, ble det verre. Det ble gradvis varmere også, snøen forsvant og sporene ble borte.

Hun famlet seg frem en stund uten å se stort. Men da øynene hennes hadde vendt seg til mørket, kom hun inn på en sti som ledet henne ut av skogen og til en klynge med små hus. Husklyngen viste seg å være en liten landsby som besto av små runde stråhytter. Og midt i landsbyen satt innbyggerne rundt et stemningsfullt leirbål og fortalte historier. Nysgjerrig tok hun plass ved bålet.

Månen hadde nå gjemt seg bak en sky. Men av og til luet flammene opp og man kunne så vidt ane konturene av de som satt i ringen.

Fra Savannen kunne man høre sirisser, frosker, hyener og andre dyr. Også var det lukten, som var helt annerledes enn det hun var vant til: Det var en søtlig krydret lukt som minnet om Nellik, Kardemomme, Kanel, ja var det ikke også en anelse Pepper?!

Ved siden av Gerd satt en mor og hennes datter.

«Mor» sa jenta «Kan du ikke fortelle bare en gang til hvor vi kommer fra?»

«Det skal jeg så gjerne gjøre» svare moren med en mild varm stemme «I begynnelsen skapte Gud himmel og jorden.»

«Jada, jeg vet det. Men hvordan ble vi til?!»

«Jo, hvis du ikke avbryter hele tiden, så kommer jeg til det. Altså. Gud Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel…»

I det fjerne kunne man plutselig høre trommer som hurtig ble sterkere og sterkere.

En vaktpost kom løpende med en fakkel i hånden. «Kakemennene kommer!»

Det gikk et gisp gjennom forsamlingen. Folk reiste seg og det ble tilløp til panikk. Alle ropte i munnen på hverandre: «Kakemennene kommer!»

Gerd reiste seg forundret: «Kakemennene?!»

Mora til den lille jenta tok tak i henne med en tørr knudrete hånd og dro henne med seg: «Kom, du vil vel ikke havne i kakeboksen?»

De flyktet avgårde gjennom småkratt, over stubber og stein.

Etter hvert stoppet de opp ved en liten lysning for å få igjen pusten.

«Unnskyld meg» sa Gerd forvirret «Kakemenn, Kakeboks – hva er alt dette?»

«Kakemennene» hvisket damen «er en rivaliserende nabostamme. De har for lengst erobret Sørlandet med sine hvite, lubne kropper og forførende røde smil, men nå er de på full fart nordover, mot Østerland.»

«Er det ingen steder hvor vi kan være trygge?» fortvilte Gerd.

«Jo, det er et sted. Der vi opprinnelig kommer fra. Fra Pepperkakeland.»

Med ett trakk skyen vekk og plassen lå plutselig badet i månelys.

Gerd gispet. Nå så hun det. Damen hun sto sammen med, var en Pepperkakedame, men det som var enda verre, var at når hun så ned på kroppen sin, armer, hender og ben, ja, så var hun en pepperkake – hun også.

«Jasså, dere trodde at dere kunne unnslippe kakeboksen?»

Hele plassen var plutselig omringet av hvite, lubne kakemenn med sadistiske røde smil…»

Med et gisp våknet hun i godstolen. Tv apparatet sto fortsatt og surret.

«Nei, kanskje på tide å legge seg.» tenkte hun fortumlet.

Så var endelig Pepperkakebakesøndagen ferdig for i år. Gerd pustet lettet, men lykkelig ut. Alt hadde gått bra. Ingen hadde forspist seg på deig eller non-stop. Ingen hadde brent seg på de varme stekeplatene. Og alle hadde fått med seg ferdigpyntede kaker hjem, bortsett fra Pepperkakemenn. Barnebarna hadde spurt etter Kakemann-formene, men hun dro en hvit løgn og sa at hun ikke kunne finne dem. Til gjengjeld hadde det blitt ekstra mange pepperkaketrær i år.

I løpet av ettermiddagen hadde det kommet et væromslag. Kake-Linna var i anmarsj. Snøen smeltet fra trærne som sto og vaiet i vinden. Det virket som om skogen hadde blitt større, dystrere og i tillegg krøpet nærmere huset…

En kunne høre det suse fra de store grantrærne. Men la man øret til og skjerpet sansene, var det så en nesten kunne høre den lille grana på tunet spørre: «Mor, hvor kommer vi fra?»

Og i skogbrynet kunne en høre storgrana svare: «Jo, i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden… Og jorden lot gress gro fram og trær som bærer frukt med frø i…»

«Ja, jeg vet det» avbrøt lillegrana, «men, hvor kommer vi fra?»

«Åja, på den måten.» svarte Storgrana «Det sies at slekten vår kommer fra et sted langt langt sør. Fra et land som heter Pepperkakeland…»

Julens lys

av Kristina Aaland

Det var den siste uken før jul, og vinteren hadde lagt sitt iskalde grep rundt den lille byen Vestervik. Gatene var dekket av snø, og lyden av barnelatter og skraping av akebrett fylte luften. Overalt skinte julelys fra husene, men for Aksel Holm, en ensom 80-åring, føltes denne julen kaldere enn noen gang.

Aksel hadde bodd i det lille, gråt huset sitt i over femti år. Det var her han og konen hans, Ingrid, hadde skapt et liv sammen. Det var her de hadde feiret jul etter jul, fylt huset med barnas latter, pepperkakebaking og varmen fra peisen. Men nå, etter at Ingrid hadde gått bort året før, føltes huset tomt og mørkt. Barna deres hadde vokst opp og flyttet langt vekk, og i år var det ingen som kom hjem til jul.

Aksel hadde aldri følt seg så alene.

Hver dag gikk han den samme runden rundt nabolaget. Han så på de opplyste husene, på familiene som pyntet juletreet sammen, og på barn som bygget snømenn i hagene sine. Han hørte julemusikken som strømmet ut fra åpne vinduer, og det fikk noe i ham til å knyte seg. Han ønsket ikke å være bitter, men ensomheten lå tungt over ham som en uvelkommen gjest. På denne tiden av året savnet han Ingrid mer enn noen gang.

En kveld, da Aksel kom hjem etter sin daglige tur, la han merke til at lyset utenfor huset hans flimret. Julelysene som Ingrid alltid hadde elsket å henge opp hvert år, lå fortsatt ubrukte i kjelleren. Aksel hadde ikke orket å ta dem frem i år. Hva var poenget med julelys når ingen andre var der for å se dem?

Han satt seg tungt ned i lenestolen ved vinduet og stirret ut i mørket. Han mintes hvordan Ingrid alltid hadde sagt at julens lys var mer enn bare pynt – de var et symbol på håp. ’’Selv i de mørkeste tider,’’ hadde hun sagt med et varmt smil, ’’kan et lite lys gjøre all verdens forskjell.’’ Den gangen hadde han smilt tilbake, men nå føltes det bare som tomme ord.

Mens han satt der og lot tankene vandre, banket det plutselig på døren. Aksel skvatt til. Det var sjelden han fikk besøk, og spesielt ikke så sent. Med et tungt sukk reiste han seg og åpnet døren. Utenfor stod en liten jente, ikke mer enn syv-åtte år gammel, med et rødt skjerf rundt halsen og snøfnugg som smeltet i det brune håret hennes.

’’God kveld, bestefar,’’ sa hun med et sjenert smil. ’’Jeg heter Emma og bor rett over gata. Jeg lurte på om du ville hjelpe meg med å sette opp julelysene utenfor huset ditt?’’

Aksel ble stående målløs. ’’Julelysene?’’ Gjentok han, forvirret.

’’Ja,’’ svarte Emma entusiastisk. ’’Mamma sier at huset ditt er så trist uten lys, og at du pleide å ha de fineste julelysene før. Jeg har sett på dem i gamle bilder. Jeg vil at det skal lyse igjen!’’

Aksel visste ikke hva han skulle si. Et øyeblikk kjente han en impuls til å si nei. Hva ville det hjelpe å henge opp julelys nå? Ingrid var borte, og ingen brydde seg uansett. Men da han så den forventningsfulle gløden i Emmas øyne, kunne han ikke få seg til å skuffe henne.

’’Vel,’’ sa han sakte, ’’jeg antar at vi kan finne dem frem. De ligger nede i kjelleren et sted.’’

Emma hoppet av glede og grep hånden hans, som om hun allerede hadde vunnet. Sammen gikk de ned i kjelleren, og Aksel fant esken med de gamle julelysene. Han hadde nesten glemt hvordan de så ut – de små, fargerike pærene som Ingrid hadde brukt timesvis på å ordne perfekt i buskene og rundt vinduene. Minnene strømmet tilbake, og et stikk av smerte fylte brystet, men samtidig var det noe annet det – noe varmt.

Ute i kulden jobbet Aksel og Emma side om side. Emma lo og snakket i vei mens de festet lysene på huset. Aksel fant seg selv i å smile til henne, og til sin egen overraskelse kjente han en liten gnist av julestemning blusse opp. Da de til slutt var ferdige, steg Emma et skritt tilbake og betraktet verket sitt med stolthet.

’’De er så fine!’’ Ropte hun og klappet i hendene. ’’Nå lyser huset ditt igjen, akkurat som før!’’

Aksel så på huset sitt, nå opplyst av de varme, fargerike lysene som blinket i den kalde vinternatten. Han kjente en klump i halsen og måtte svelge hardt for å holde tilbake tårene. For første gang på lenge føltes det som om noe hadde blitt rett i verden. Ingrid var ikke her lenger, men minnene om henne, varmen hun hadde brakt inn i livet hans, var fortsatt levende.

’’Du har rett,’’ sa han mykt. ’’Det er fint.’’

Emma smilte opp mot ham. ’’Mamma sier at julelysene hjelper folk å føle seg mindre alene.’’

Aksel bøyde seg ned og la en hånd på Emmas skuldre. ’’Jeg tror hun har rett.’’

De neste dagene fylte lydene av julen luften rundt Aksels hus. Emma kom ofte på besøk, noen ganger med kakao, andre ganger med småkaker hun hadde laget med moren sin. Aksel, som hadde vært vant til ensomheten, oppdaget at han gledet seg til disse små besøkene. Han begynte å gjøre små ting han ikke hadde orket tidligere – sette på julemusikk, finne frem gamle julekort, og til og med pynte et lite juletre i stuen.

På juleaften kom Emma med en gave. Det var en liten eske, pent innpakket med rød sløyfe. ’’Dette er fra mamma og meg,’’ sa hun, mens hun rakte den til ham. Aksel åpnet den forsiktig og fant en liten glassengel, nesten identisk med den Ingrid hadde elsket.

’’Vi tenkte at den kunne passe i treet ditt,’’ sa Emma med et smil.

Aksel holdt engelen opp mot lyset, og tårene presset på. ’’Tusen takk, Emma. Den er perfekt.’’

Den kvelden, etter at Emma hadde gått hjem til sin egen familie, satt Aksel alene foran juletreet. Men denne gangen føltes det ikke like ensomt. Lysene blinket rundt ham, og den lille glass engelen skinte i det svake lyset fra peisen. Det var som om Ingrid var der, i hvert lys, i hvert minne, og i varmen som nå fylte huset.

For Aksel var det ikke lenger bare julen som lyste opp mørket – det var menneskene rundt ham. Kanskje Ingrid hadde rett likevel. Selv i de mørkeste tider kunne et lite lys, og et vennlig smil fra en liten jente, gjøre all verdens forskjell.

Denne julen ville han aldri glemme.

Hendene over hodet

av Svein-Arnt Eriksen

En engel har blitt min venn. Jeg forteller det til mamma mens hun dekker frokostbordet. Hun heller kakao i koppen min med hane på, samtidig som hun mater lillebror med en skje.  Lillebror smatter og nedover smekken hans er det flekker av oransje matrester.
– Så koselig, Stian. En engel?
– Ja, først var den utenfor vinduet. Da trodde jeg det var en fugl. Men så fløy den inn og satte seg på nattbordet mitt. Da så jeg at det var en engel.

Frosten kom i natt og la rim på nypetrærne ved oppkjørselen, de har frosne røde bær, men ingen blader mer. Snøfjon seilte gjennom lufta og la seg i greinene i den store bjørka i hagen.

Mamma smiler og ser blidt på meg. Hun har lagt fram rent undertøy, men i natt tisset jeg ikke på meg. Dyret med edderkopparmer og nebb som har skremt meg om nettene er borte. Engelen jagde det bort.

 – Trur du pappa sendte engelen?
– Ja, sier jeg.
– Det trur æ også, sier mamma.
– Kjem han heim snart?
– Ja, det trur æ Stian, ellers hadde han ikke sendt engelen.

Det finnes både snille og slemme engler. Det har jeg hørt på Søndagsskolen. Engelen min er snill som hilser fra pappa. Sjefen der sier at om vi har gjort noe galt, så kan vi be om tilgivelse. Hun har en snål hatt på hodet og spiller gitar med tommelen.  Jeg ber hver kveld og så er jeg snill hele tiden og hjelper mamma.  

Hun har fyrt opp i dag fordi det er blitt kaldere. Parafinlukta henger igjen ved ovnen.
– Vil du hjelpe meg litt i dag også, Stian? Hun drar handa si gjennom håret mitt.

– Du har så fine krøller, sier hun, men det er blitt langt, synes du ikke?
Hun har så mye å gjøre hver dag. Lillebror er så liten at han akkurat har lært å sitte i egen stol. Han sover i senga si nesten hele dagen. Men først vil mamma gå en tur med han i vogna.

Ute henger månen hvit og tynn. Telefonledningene har fått hvite sørgebånd.
Jeg tar på meg de svarte luggene i gangen. Vedkubbene er i skjulet. De er stablet i to rader helt opp under skråtaket med bølgeblikk utenpå. Da vi sagde ved pappa og jeg, da gikk det fort i svingene. Den gamle båndsaga sang i festene. Flisa dryssa ned under skjæret og la seg på snøen i små dunger. Pappa er så sterk, han kan bære meg og mamma og lillebror på en gang. Han har gjort det mange ganger. Sagstolen er reist opp langs veggen på vedskjulet. Øksa står dypt i arret på hoggstabben.

Utenfor huset vårt er markene blitt sprengte av frost. Snøfonner har pakket seg mellom veien og huset. Kvist og blad har frosset fast under den blanke isen. Når jeg tråkker hardt på isen får den små isroser.  En snøskval ser ut som en isbjørn, overalt kommer det nye former i snø og is.

Jeg fyller favnen med ved opp til hårfestet. I stua legger jeg vedkubbene i korga ved ovnen. Det skal bli rød og god varme fra skog. Det er den beste varmen, har pappa sagt.  Kubbene er tørre på innerveden selv om de ramla i snøen.

Jeg tenker på hva pappa gjør nå og om engelen er hos han. 
Når pappa kommer hjem, er det kanskje ennå vinter? Da kan vi sette rypesnarer igjen. Myra er stivfrosset nå, og da er fint å være ute i luggene.
   
Pappa har lært meg å sette rypesnare og se etter spor i snøen og skille mellom rypespor og spor etter andre fugler. Fuglene er alltid på leit etter mat og skjulesteder i bjørkekjerret og i einebærbusker, og av og til hører jeg steggens varselrop. De døde rypene er stivfrosset når vi finner dem i snarene. De hvite brystfjærene skjelver i vinden.

Pappa skar ut bryststykket og brakk av lårene. Jeg plukka av fjærene. Det røde kjøttet lukta emment, jeg kjente lukta på fingrene lenge etterpå. Inne i magen var det noen ganger bitte små egg som ikke var blitt ferdige egg. Pappa hang rypene opp etter føttene. Sånn skulle de henge i tre dager før de kunne spises eller legges i frysa. 

– Snart skal vi besøke pappa, sier mamma. Hun setter vogna i gangen og tar av seg den grønne vinterkåpe. Vi lister oss forbi vogna og går inn i stua. Hun er rød i kinnene.
– Sett deg her, sier hun og tar fram hårklipperen. Vi må være fine når vi treffer pappa, sier hun.
– Lillebror også?
– Ja, han også. Lillebror er fin uansett, synes du ikke
– Jo da, mamma.

Jeg har lagt ut frø i to fuglekasser som er spikret opp på to trær i hagen vår. Jeg følger med når de kvister frøene med nebbet og spytter ut frøkapslene som lander på snøen under trærne. Jeg tegner de i boka mi og fargelegger. Dompap, grønnfink, granmeis og kjøttmeis, de er de fineste og de første gjestene på fuglebrettet. Senere kommer flokker av hvite snøspurv med dårlig tid.  Når jeg viser fram tegningene mine til mamma, liker hun alle sammen.  

– Du er blitt så flink, sier hun. Du er en liten kunstner.
I morgen drar vi til pappa, sier mamma. 

Pappa sitter i rullestol med slanger i nesen.  Han begynner å snakke straks han ser oss.  Veggene er helt hvite. Jeg synes det er varmt her inne.
  
– Ja, det var ungene mine sine, kom hit! Og lillebror, nei så stor han er blitt, og du også, sier pappa og klemmer meg og lillebror etter tur. Mamma gir pappa en klem og stiller seg ved vinduet.

Ei dame i hvite klær kommer inn i rommet og hjelper pappa med å komme seg opp i senga. Han ser bedre ut der. Han var så liten i rullestolen.
 
– Nei så koselig, sier hun, vennlig. Hun vil vite hva jeg heter og hvor gammel lillebror er.   Hun snakker så mye. Jeg vil bare sitte hos pappa.

Jeg har fått en salt smak i munnen. Men nå strekker pappa begge hendene i været og vinker på meg og lillebror. Og da ser jeg at i alle fall hendene virker. Det gjorde de ikke sist. Og nå ser jeg engelen. Den sitter på sengegavlen til pappa. Han svikter ikke.

Pappa lener seg bakover i senga og får støtte i ryggen med to puter. 
– Sånn, det blir så bra, sier doktordama og smiler.

Jeg får sitte i senga med skoene på. Jeg holder meg fast i lillebror og hører på pappa som snakker seg varm om juletrehogst og rypemiddag og om nissen som liker snille unger og elsker julegrøt og det er nesten helt som før.  

Drittungen på nabogården

av Solveig Skram

Leif kan høre ham lang vei. Helt fra toppen av gårdsveien begynner han å rope. Det gir gjenlyd i fjellsidene og gjaller gjennom dalen. En skokk småfugler kvitrer forskrekket opp fra en busk og flykter i panikk.

    – Unna vei! Her kommer jeg, din gamle sei!

Der kommer han. I rakettfart ned veien på den glattskurte snøen. Meiene på den gamle kjelken knaker.

    – Jeg skal gi deg gammel sei! Leif hytter med neven i det kjelken sneier forbi, han mister nesten balansen i dragsuget.

    – Drittunge!

Kjelken gjør et hopp over hovedveien og forsvinner i en trillende latter på den andre siden.

Leif snøfter og stavrer seg oppover veien, mest i grøftekanten siden det ellers er blankpolert av utallige kjelketurer. Før ungen kom til gards ble det i alle fall strødd ned veien.

Leif unner seg en pustepause, disse handleposene er tyngre enn han trodde. Han savner tida han hadde bil, det er tungvint med buss.

    – Jeg kan hjelpe deg! Gutten er plutselig oppe på sida av ham og tar tak i handleposen.

    – Slipp! Leif snerrer, tålmodigheten er oppbrukt.

    – Jeg kan hjelpe deg med posene oppå kjelken! De mørkebrune øynene glitrer mens han hopper opp og ned.

    – Jeg greier meg selv, takk!

    – Si ifra hvis du ombestemmer deg! Jeg er snart tilbake!

De små beina setter fart opp bakken, og Leif skjønner han har dårlig tid. Han må rekke det!

De gamle beina jobber så fort det går. Han puster tungt. Snart er han der, ved sin egen innkjørsel.

    – Unna vei! Her kommer jeg, kjekk og grei!

Han rekker det så vidt før kjelken hviner forbi, og blir stående i innkjørselen og hive etter pusten. Det skulle ikke vært lov å la unger renne på kjelke ned veiene slik! I gamle dager brukte de da jordene til lek og moro!

Inne på kjøkkenet har den gamle vedovnen fortsatt gode glør. Han legger innpå et par vedskier og åpner trekken. Snart durer det godt opp gjennom pipa.

Innholdet i handleposene går i kjøleskap og andre skap. Havregryn og melk plasseres direkte på bordet. Det er på tide med ettermiddagsmat, og det rumler i magen.

Leif skvetter til av et fjes som trykker seg mot kjøkkenvinduet. Guttungen har fått øye på ham der inne. Han banker på ruta, smiler og vinker. Leif vifter ham vekk som et irriterende insekt, og håper han forsvinner like raskt som han kom. Da holder gutten opp en hvit bærepose. Han peker på posen og peker på Leif.

Leif strever med vinduet, det er lenge siden det var åpnet sist. Kanskje forrige sommer, da Agnes lå syk i slagbenken på kjøkkenet. Hun fikk aldri nok luft.

   – Du kan komme til døra, vet du! Gutten peker mot utgangsdøra.

Joda, han kunne gått dit, det ville vært lettere. Men da ville det også vært lettere for gutten å bli med inn, uten invitasjon. Unger tar ikke nei for et nei!

   – Vær så god! Han gir posen til Leif. Den er tung. Han setter den på bordet.

   – Hva er det?

   – Det er god jul fra mamma. Vårruller!

Han gløtter under lokket på esken i posen. Det er noe matgreier han aldri har sett før. Det lukter middag. Utenlandsk middag.

   – De er veldig gode! Mamma er fra Thailand, vet du! Veldig flink til å lage thai-mat!

Leif nikker. Han takker. Og vil lukke vinduet.

   – Hvor er kone? Gutten har plantet håndflatene i vinduskarmen og kikker nysgjerrig inn forbi Leif.

   – Kona mi, Agnes? Hun lever ikke lenger.

Leif svelger tungt og prøver på nytt å lukke vinduet.

   – Er kone død? Stakkars deg! Gutten ser på ham med store, blanke, brune øyne.

Leif orker ikke medlidenhet nå. Han er sulten og må dessuten stenge trekken på ovnen.

   – Hun laget veldig gode boller!

Gutten rygger trist ut av vinduet. Han snur seg og går slukøret mot kjelken.

Leif lukker vinduet. Agnes laget gode boller. Han savner Agnes. Hun hadde visst hva hun skulle gjort med thai-maten. Leif putter dem i fryseboksen.

I morgen er det julaften. Den første uten Agnes. Hvis Agnes var her ville hun disket opp med noe godt på julekvelden. Ribbe eller stek, pinnekjøtt eller lutefisk. Alt ettersom hva de hadde lyst på. I år har han ikke lyst på noe. Dessuten var det Agnes som laget mat. Det var alltid noe som foregikk på kjøkkenbenkene. Hun avsluttet livet midt i en bolledeig. Han fant henne på kjøkkengolvet med deig på hendene og et smil på leppene. Det var i vårløsningen, da fuglene kvitret og bekkene klukket.

Han levde på boller hele sommeren, til det var tomt i fryseren.

Det er tomt i vedkassen også. Da Agnes levde var vedkassen aldri tom. Den var fylt til randen, sommer som vinter. Hun fløy rundt på lette bein og fylte alt som kunne fylles, alltid.

Det er tomt uten Agnes.

En kaldgufs slår inn i det han åpner verandadøra på baksiden av huset. Leif vurderer å kle på seg en jakke, men veien til vedskjulet er kort. Han får være rask. Himmelen over ham er mørk med tusenvis av blinkende stjerner.

Midt på plenen er det en issvull. Den er alltid der på vinteren, og han må passe på å gå rundt.

Vedskjulet er mørkt og knirker kaldt. Han famler rundt etter vedkubbene, legger dem en etter en i posen til den er full. Veien tilbake over plenen går ikke etter planen. Leif ser på stjernene, han undrer seg om Agnes er der oppe og blinker ned til ham. Han sklir på isen. Fotfestet forsvinner ut i den mørke natta og han lander pladask på ryggen med veden strødd utover seg.

Leif blir liggende. Kulden kryper sakte inn i marg og bein.

Så er det slik han skal dø. Frosset i hjel i sin egen hage.

   – Har du ramlet og slått deg? Jeg skal hjelpe deg!

En velkjent stemme setter seg ned ved siden av Leif og rydder vedskiene tilbake i posen.

   – Vi kjører veden din på kjelken! Nå kan du reise deg opp!

Leif blir fortsatt liggende.

   – Det er farlig å ligge her ute i snøen, du kan fryse i hjel! Jeg løper og henter hjelp, er snart tilbake!

Stjernene blinker og lever der oppe. Det er som om Agnes ser ned på ham og smiler.

En tåre forlater øyekroken, renner ned over tinningen og forsvinner bak i hodebunnen. Høylytte stemmer og raske skritt nærmer seg, og aldri før har Leif vært mer lykkelig over å se drittungen fra nabogården.  

Kjolen

av Hilde Andresen

Det var allerede slutten av oktober. Julevarene hadde nådd butikkhyllene, men i år hadde hun bestemt seg for ikke å feire jul. Det var så mye trist i verden. Hun tenkte på kriger og dyrtid. Hvordan kunne hun feire noe som helst når det var så mange mennesker som led og sultet hver eneste dag? Nei, hun fikk bare leve som vanlig.

Det var lenge siden hun hadde deltatt i noen form for festlighet. Pynte seg var det en stund siden hun hadde gjort.  Livet hadde ikke akkurat bydd på så mange anledninger til å fiffe seg opp igjennom åra. Penkjolen var fra åttitallet, rosa, oransje og lilla, med skulderputer og puffermer. Den hadde dessuten hengt lenge nok i skapet. Hun burde gi den til Fretex. Noen ville sikkert ha den. Var jo vintage. Best å bli kvitt alt man ikke har bruk for. Få det vekk. Det ville bli nok å rydde opp etter henne når den tiden kom. 

Slutten av oktober, ja. Snart november. Bare mørke, regn, sludd og snø i vente. I dag måtte hun handle litt og sjekke postkassa. Hun tok på seg lue, kåpe og støvler og gikk ut. Det regnet. Innom postkassa på tilbakeveien. Der lå det noe reklame for tilbud på mat, og sannelig var det ikke et brev også. Hm. Hva kunne det være?

Hun hengte den våte kåpa på badet. Takk og pris at borettslaget hadde pusset opp alle badene og lagt inn gulvvarme. Det gjorde at klærne tørket fort. Hun laget seg en kopp kaffe og satte seg ved kjøkkenbordet. Ja, så var det brevet. Hun åpnet det og leste:

 «Kjære russ -74! Lenge siden sist, – 50 år siden vi gikk ut av gymnaset!  Marianne, Finn og Bente har dannet festkomite, og alle fra 3. klasse 1974 inviteres med dette til kombinert russejubileum og julefest lørdag 07.12. klokka 18 på restaurant Terrassen. Påmelding skjer ved å vippse kr. 500 til Bente på nummer 98 56 63 14 innen 15.11. Dette blir gøy! Vi ses! Velkommen skal du være!»

Det var lenge siden hun hadde tenkt på gymnastiden. Alt hadde gått så fort etterpå. Hun hadde jobbet hardt. Mann og barn hadde hun dessverre ikke fått, – kanskje hun hadde hatt det for travelt, jobbet for mye. Sykepleier var hun blitt, og så snart hun hadde fått fast jobb, var det som om hun var blitt sugd opp av arbeidet på sykehjemmet. Etter en stund var hun blitt leder på avdelingen, – stadig mer ansvar, mer jobbing, – morgenvakt, kveldsvakt, nattevakt. Den siste kraftanstrengelsen hadde vært pandemien. Da hadde de heldigvis klart å skjerme beboerne. Hun var stolt av det hun hadde fått utrettet, selv om det hadde vært et slit.

Og nå satt hun her med en invitasjon til fest, hun som nettopp hadde tenkt å hoppe over all feiring i år. Så var det en vag fornemmelse som meldte seg: Finn …

Hun hadde drømt om han på gymnaset. Hadde han vært interessert i henne også? Hun hadde trodd og håpet det den gangen. Særlig det siste året. I klasserommet pleide hun å sitte og se på han. Profilen hans. Den lyse, tette luggen som stod rett opp. Leppene, halsen, hvordan han bøyde seg når han var oppslukt av arbeidet. Så han kanskje på henne også? Han var en racer i matte, kjemi og fysikk. Hun visste at han hadde utdannet seg til ingeniør. Hvordan hadde det gått med han? Hadde han egen familie? Hun husket den spesielle festen på slutten av russetiden. De hadde danset. Hjertebank. Ingen av dem hadde sagt noe. Så hadde deres veier gått i ulike retninger.

Hun bestemte seg fort, vippset penger, og så var saken avgjort. Hun skulle på fest.

I tiden som gikk, la hun merke til at hun begynte å se annerledes på ting. Det var som et skylag forsvant. Men hva med antrekket?  Det kunne ikke bli noe annet enn kjolen i skapet. Det fikk briste eller bære. Orange, rosa og lilla. Puffermer og skulderputer. Ja ja.

Så var dagen kommet. Magen romsterte. Best å ikke komme for tidlig, heller ikke for seint. Inngangen til restaurant Terrassen var pyntet med fakler. Hun åpnet døra og gikk inn. Hengte av seg kåpa i garderoben og tok skrittet inn i det julepyntede selskapslokalet. Se der var jo Marianne, og der var Bente, og Finn stod og snakket med en av de andre mennene. Mange fra russekullet var møtt fram. Så hyggelig! Hun gikk bort til noen fra klassen, og så var det som om de var tilbake i 1974. Praten gikk lett og ledig. De satte seg til bords. Det var koldtbord med innslag av julemat, og som drikke mineralvann, øl og vin.

Etter maten, mens de ventet på kaffen, sank hun ned i en myk stol i salongavdelingen. Hun satt og sjekket telefonen sin da hun ble oppmerksom på at noen nærmet seg. Det var Finn! Han slo seg ned. – Hei, så fint at du kunne komme, sa han, jeg la merke til deg med en gang. Jeg liker kjolen din. – Takk, svarte hun, – fint å se deg igjen, og med en ørliten skjelving i stemmen: – Hvordan er det med deg?  – Jeg flyttet hjem til Norge i høst, sa han, – etter gymnaset dro jeg til Trondheim og utdannet meg til ingeniør. Så reiste jeg utenlands. Jeg har vært ansatt i forskjellige internasjonale selskaper og jobbet som byggeleder i flere land, og nå har jeg gått av med pensjon.  Jeg ville bo her i Norge som pensjonist. Og hva med deg?  Hvordan har livet ført deg? Hun begynte å fortelle. Om jobben som sykepleier og avdelingsleder på sykehjemmet. Om pandemien. De snakket lenge. Kaffe og kaker ble servert. Samtalen fløt videre som elvevann.

Det kom fram at Finn i likhet med henne ikke hadde stiftet egen familie. Og her satt de altså nå, på fest i adventstiden. Hun glemte krigene og dyrtiden, mørket, regnet og snøen. Hun mintes den lyse, tette luggen fra ungdommen, som nå var erstattet med en kledelig barbert frisyre. Profilen og trekkene hans var som før. Hun følte seg plutselig elegant i kjolen sin. Hjertet banket. Det ble stille. De så ned, og begge visste.

Det er blitt 24. desember. Sølvguttene synger julen inn. Hun har tatt på seg kjolen. Orange, rosa og lilla, med skulderputer og puffermer.  Hun ser seg fornøyd i speilet. Har ro i sjelen. Det ringer på døra.  Hun åpner.

Fotspor i snøen

av Ingeborg Nordmann

Innkjørselen til Hilde er tom for fotspor. Knirket fra sko i gårsdagens snø er den eneste lyden i skumringen. Mannen som trasker langs gaten kjenner stillheten, mørket og kulda både innenfor og utenfor hodet. Når han kommer fram, ser han oppover veien på det tomme hjemmet med vegger malt med snø.

Dagen før hadde Tor gått opp mot huset til søsteren. Frakken hadde vært pakket tett rundt ham som et skjold mot morgensolen. Han hadde gått krumrygget, nesten så sixpencen falt av. Hilde sine spor fra hun hentet inn posten den morgenen hadde gått som en sti han kunne følge helt fram til døra. Hodet hadde vært i drømmeland, beina hadde gått av seg selv av gammel vane. Han hadde tenkt på hvordan han skulle overtale søsteren så han slapp unna ribba på julekvelden. «Det smaker ingenting,» hadde mannen brummet hver jul de hadde feiret sammen. «Sku’ vorre pinnkjøtt.»

Nå henger hodet tungt, skoene lager en renne i snøen bak ham. Vinduene lyser ikke opp gata slik de alltid har gjort. Det er bare skyggen av gjenskinnet fra gatelyktene igjen, som et spøkelse av det som var. Varmen i huset er vekk, men smilet hennes sitter igjen i alle veggene. Det lukter fortsatt kaffe i alle rommene, selv på loftet der barnebarna til Hildes venninner brukte å løpe rundt. Stua er like full av strikketøy som den alltid har vært. Tor kan nesten kjenne garnet mellom fingrene fra alle julegavene hun strikket ham. Han likte de aldri spesielt godt, men de var jo fra henne. Og så holdt de attpåtil varmen.

I morgen vil han ikke finne noen strikkegenser under juletreet. Juletre har han ikke hogget i år, og han kommer nok ikke til å gjøre det denne julen. Ikke i dag, og i hvert fall ikke i morgen. Ikke vil han åpne noen pakker heller. Det var hennes venner, ikke hans, vennene som kom med gaver. Han bare satt og gryntet mens hun snakket. Ingen likte en gretten gammel gubbe, men alle likte den koselige låne-bestemoren. Så var det de som gav han pakker òg, fordi de syntes synd på ham. Men nå trenger de jo ikke synes synd på ham lenger. De kommer til å glemme ham så fort de glemmer Hilde. Han vil bli en skygge, svevende gjennom byen foran tåkete blikk som ikke ser, ikke hilser, ikke bryr seg.

Butikkdamen hilste på ham i går, da han skulle ha melk på veien tilbake til sin egen leilighet. Kanskje vil hun snart slutte å spørre om søsteren hans hver gang han handler. Hun vil nok ikke blunke til ham og la en sjokoladeplate i førjulstida gå, sånn som med Hilde, men kanskje hun vil runde ned noen øre så han ikke er nødt til å dra fram de små myntene og begynne å krangle seg til det igjen. Ikke at han har noen å kjøpe julegaver til lengre, men andre ting. Brød og tobakk og sånne viktige saker. Han har ingenting annet å ta seg fore. Ingen barn å kaste vekk tida på, ingen familie som forventer at han skal være julenissen, ingen andre som finner på noe tøv og vas. Den eneste han kan skrive brev til, er kompisen han var i militæret med. Om han finner adressen i en gammel skuff, og kan avse et frimerke som ikke lenger er gyldig. Men det vil være forunderlig om ikke han òg har fått kone og barn og nok å tenke på nå i juletida. Kanskje må han attpåtil ut og være nisse. Nei, det var nok ikke noe vits å kaste bort tid og penger på sånt no’.

Lyset reflektert i en sliten gullramme drar han ut av tankene om brev. Det falmede bildet over kaminen henger så fint, nesten like levende å se på som alltid. Det er bare noe bittelitt muffens med det. Lyset eller noe sånn. Tor klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men noe er det, for smilet til Hilde ser ikke like ekte ut som vanlig, og han ser nesten trist ut selv der han står ved siden av. Han! Han som ikke har følelser. Nei, det må være lyset som spiller han et puss, ja. Forsiktig blåser han støv av toppen av bildet og går videre inn i stua, inn på soveværelset hennes, men der må han gå ut igjen med en gang. Lukten av henne sitter i hver eneste centimeter i det rommet. Alle klærne i skapet: kjolen hun hadde hatt på seg på 60-årsdagen hans, blusen hun hadde på når de feiret bursdagen hennes i sommer på ferja, med vaffel i hånda. Han kunne aldri forestilt seg da at det kom til å bli den siste bursdagen de feiret sammen.

På pulten ser han etter flere gjenstander fra bursdagen, men forgjeves. Det eneste han finner er årets julekort, fra folk han ikke lenger kjenner. Øynene glir gjennom rommet etter flere minner. På gulvet ligger skjerfet han hadde gitt henne i julegave for mange år siden. De hadde vært unge den gangen; han hadde enda ikke gått tom for gaveideer, hun hadde ikke rukket å bli lei av klærne fra han. Det var den tiden da hun alltid var forkjølet. Gaven var perfekt.

Vinterskoene han skulle gitt henne i morgen hadde hun ikke trengt. De liksom hadde skint til han fra utstillingsvinduet i skobutikken, og fargen hadde mint han sånn om det skjerfet. Han måtte gi de til henne, om ikke annet for å se om hun husket sammenlikningen.

Utenfor vinduet er gaten hvit som julekortene på kaminhyllen. Tor sukker stille. Snøen vil aldri vise fotsporene fra de nye skoene.