ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret

Illustrasjon: Pixabay

VINNERNOVELLEN 2023

Juleengelen

av Ellen Margrete Grong

 

Det var en uke igjen til jul, og Ann Helen gledet seg ikke. Tanken på julen brakte bare fram såre minner.  Nå var det snart et år siden søsteren Evy døde av kreft. Det hadde gått så fort. Det var ikke sånn det skulle være. Ann Helen var sju år eldre enn Evy, og det var mot naturen at den yngste skulle forlate denne verdenen først. Det var to små skjønne barn som var blitt morløse. Evy hadde vært så flink til å ta seg av familien sin, og besøkte også de spreke foreldrene sine flere ganger i uka helt til hun ble for syk og ble lagt inn på sykehuset. Evy var den sprudlende av søstrene, Ann Helen den litt alvorlige. Tross aldersforskjellen hadde de alltid hatt et nært forhold.  Nei, denne julen så hun ikke fram til. Selvfølgelig ble det koselig å feire sammen med foreldrene, svogeren og barna, men en viktig og høyt elsket person kom til å mangle – Evy.

Flybillettene var bestilt for lenge siden. Tenk om hun heller kunne ha hatt billetter til Syden? Bare glemme alt, slappe av i varmt og deilig vær og gjøre noe helt annet enn å feire jul? Men hun hadde ikke hjerte til å la familien i stikken på julaften. I hvert fall ikke denne julen, denne første uten søsteren. Kanskje hun kunne reise ut av landet neste år? Forrige år måtte hun jobbe. Hadde hun visst at forrige jul ble den siste for søsteren, hadde hun insistert på å få fri. Men i stedet ble det en kort hjemreise på nyåret for å delta i begravelsen.

Det var jo vanlig som enslig og barnløs å bli spurt om å jobbe på høytidsdagene. Urettferdig, men i år hadde hun i hvert fall en god grunn til å si nei. Både sjefen og kollegene forsto at det var viktig for henne å dra hjem til familien.

Ute begynte det å mørkne mens hun begynte å pakke kofferten. Hun så speilbildet av seg selv i vinduet. Det var kanskje ikke den kvikkeste utgaven av seg selv hun så. Kanskje hun skulle trekke for gardinene? På gaten utenfor hastet folk forbi med poser med pakkenelliker og juletrær fra torget like bortenfor der hun bodde.

Ann Helen hadde allerede kjøpt gaver på nettet som hun har fått sendt direkte til venner og familie. Alle pakkene ville krevd en egen koffert, så de gadd hun ikke å drasse på. Heller ikke ville hun ta sjansen på å sende noe i posten. Hun husket den dårlige erfaringen med pakken som forsvant forrige år. Før jul i fjor hadde Evy ringt og sagt at julegaven snart skulle være på vei i posten, men den kom aldri. Ann Helen hadde henvendt seg til post i butikk, men pakken var sporløst borte. En uke senere var også Evy borte. Ingen hadde forventet at sykdommen skulle ta henne fra dem så fort, på selveste nyttårsaften.

Det var et kraftig snøvær da flybussen svingte inn mot flyplassen. Ann Helen begynte å tvile på om hun ville komme seg av gårde, men det var ingen grunn til bekymring. Inne i terminalen så hun at flyet hun skulle ta så ut til å være i rute, og en halvtime senere hadde været roet seg, og det var klar sikt.  Kanskje ble det ikke så verst å reise sørover for å feire jul likevel? Det skulle bli godt å komme hjem til foreldrenes hus, og hun kjente at hun hadde savnet både dem og tantebarna. Selv om det skulle bli den første jula uten Evy skulle de være sammen og følge de samme tradisjonene de alltid hadde hatt. De måtte se «Tre nøtter til Askepott» og «Reisen til Julestjernen» på julaften formiddag. Så skulle det være ribbe til middag, og dessert hvis det var plass i magen. Pakkeåpning med barna, og kanskje spille noen spill etterpå.

Faren hennes var allerede på plass for å hente henne da flyet landet. Han ba henne sette seg i bilen mens han stablet kofferten hennes inn i bagasjerommet. Vel inne i bilen merket hun at det rørte seg under ett pledd i baksetet, og snart stakk det to små fjes opp. «Hei, tante Ann Helen! Ble du overrasket nå? Vi gjemte oss så du ikke skulle se oss.» Det skulle være sikkert, hun ble veldig overrasket og glad for at tantebarna var med for å hente henne. «Jeg trenger ingen gaver til jul jeg, jeg har jo fått en overraskelse fra dere allerede».

Hjemme ventet moren og svogeren Arnt, som var i full gang med matlagingen. Begge ønsket henne velkommen hjem, og klemte etter tur Ann Helen med et smil, men hun merket at stemningen var litt trist og sår. Moren så litt dratt ut i ansiktet, og det var som øynene var klare til å flomme over av tårer, så blanke var de. Men hun holdt det inne. Slik var moren. «Så godt å få deg hjem til jul», sa hun, uten å nevne sorgen over den andre datteren.

Arnt unngikk også å si noe mer, han fortsatte iherdig å skrelle potetene. Spisestuen var fint pyntet, og bordet var dekket med sølvtøyet og det fineste serviset. Julemåltidet smakte, men det gikk stille for seg. Det var ikke så mye det falt naturlig å snakke om. Til og med barna satt helt i ro, og spiste uten en lyd. De merket nok alvoret hos de voksne. Forhåpentligvis ville stemningen bli bedre når barna skulle åpne pakkene. Da ville de få all oppmerksomheten og bli begeistret over alle de nye lekene de hadde fått.

«Du skal få den aller første pakken», sa Arnt til Ann Helen.  «Den er egentlig fra i fjor.» Ann Helen sendte svogeren et spørrende blikk. «Jeg fant den da jeg ryddet i en veske etter Evy. Jeg har ikke klart å se over sakene hennes før nylig. Det er en pakke hun hadde gjort klar til å poste rett før hun ble innlagt.»

Det var en innpakket eske med gråpapir rundt, og med Evys skrift på. Den var adressert til Ann Helen. Hun hadde også limt på noen klistremerker med julehjerter. Typisk Evy! Ann Helen fikk en klump i halsen. Det måtte være den forsvunnede pakken fra i fjor! Den var altså ikke sendt.  Den hadde aldri kommet så langt som til post i butikk. «Jeg vet ikke om jeg klarer å åpne den..det blir for vondt.»

«Kan jeg få åpne den for deg, tante?» spurte Lotte på fem år. Det fikk hun. Opp av esken plukket hun fram en vakker juleengel av glass. Den skinte så fint i lyset fra juletreet. «Det er mer oppi her!» I esken var det også en liten boks med hjemmelagde, nå nesten forstenede sandnøtter. På et vakkert håndlaget kort sto det: «Kjære aller beste Ann Helen! Denne engelen skal du få, for den minner meg om deg. Takk for at du alltid er der for meg. Jeg vet at du elsker sandnøtter. Det er den eneste sorten jeg orker å bake i år. Vi savner deg. Håper du får fri fra jobb og kommer hjem neste år. God jul, og masse klemmer fra din søster Evy med familie».

Det er du Evy som er engelen nå, tenkte Ann Helen. Det var nok en mening med at pakken ikke skulle dukke opp før denne julekvelden. Det var nå vi trengte et tegn fra deg, og en trøst, og det fikk vi. Ann Helen plasserte den fine glassengelen i vinduskarmen i foreldrenes stue. Sandnøttene var gamle og harde. De kunne ikke spise dem nå. Dem satte hun rundt engelen så det så ut som de dannet en snøborg.

Utenfor dalte snøfnuggene ned og dekket den grønne plenen. Hvis snøen ble liggende til neste morgen skulle hun ta med ungene ut i hagen og lage snøengler, slik hun og Evy hadde pleid å gjøre da de var små.

Illustrasjon: Pexels

Historien om de stjålne julegavene

av Oddbjørn Gjeilo

 

– Det har vært innbrudd i bilen min!  En meget forarget herremann travet inn på politistasjonen denne hustrige ettermiddagen den 22. desember.

Mannen var iført en mørk ullfrakk.  I hallen hadde noen konstabler prøvd å pynte opp et plastikktre med glitter og stas.  Dette sto og støttet seg mot murveggen.

– Innbrudd i bilen.  Javel.  Betjent Ivarson bak skranken foretrakk ikke en mine.  Dette var en daglig hendelse.  Noen fornærmede var oppgitte, andre kunne være fortvilet, denne så ikke ut til å være i direkte godlune. 

– Og vet du hva? spurte mannen.

– Kan jeg få navnet slik at vi kan begynne å fylle ut, avbrøt Ivarson.

– Halvorsen.  Og vet du hva? fortsatte mannen høyrøstet og fektet hissig med armene, akkurat når vi er ferdig med juleinnkjøpene så kommer et krapyl og grabber med seg alle julegavene.  Å Herregud!  Hva kommer Sigrid til å si.  Nå må vi ta hele shoppingrunden en gang til.

– Hm.  Det var verre, betjenten fikk dype rynker og fikk medynk med denne stakkaren som måtte bli med kona ut på enda en handlerunde.  

– Heldigvis har det meldt seg et vitne til katastrofen, Halvorsen slo ut hånden mot en ungdom som sto duknakket borte ved døra.

– Vitne.  Kjempebra.  Ivarson lyste opp, det var sjelden det meldte seg vitner til bilinnbrudd. 

Betjenten vinket til seg vitnet:  – Kan du gjenkjenne gjerningspersonen?

– Skulle mene det, ja. det var en mann i grå hettegenser og…

Ivarson viftet han av og løftet av telefonrøret:

– Sierra 20.  Kom inn på vakta og plukk opp et vitne.  

–  Patruljen vil kjøre deg rundt og se om du kan gjenkjenne gjerningsmannen.

– Bra!  Fornærmede Halvorsen gned seg i hendene, – jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre med dette utskuddet!

– Så, så.  Dempet Ivason, overlat til dommeren til å utmåle straffen.

– Var det noen skader på bilen? ville Ivarson vite.

– Ingen som jeg kunne registrere, forklarte vitnet.

– Bilen var låst!  Halvorsen grep inn, – jeg går ikke fra en ulåst bil full med julepresanger.  Dette er sikkert proffe folk som raider biler med julegaver i.

Intet dumt resonnement, tenkte Ivarson.  Det kunne være en liga som hadde spesialisert seg på akkurat slike saker.

Patruljen meldte seg på vakta og tok med seg vitnet i bilen.

– Sett i gang spaningen! ropte Halvorsen etter patruljen i det de forsvant ut døra.

– Hva gjør jeg nå?

– Et godt råd.  Dra hjem og ta deg en varm kakaokopp, foreslo Ivarson.  Et møte mellom tyven og fornærmede ble sjelden en kosestund.

Halvorsen tok ikke i mot rådet.  Han travet tvers over gata til en kaffebar.  Der hadde han god utsikt mot inngangen til politistasjonen.

– Har du noe signalement på gjerningsmannen? spurte piketten i patruljebilen.

– Han var iført en grå hettegenser, og det var en ungdom, ikke stort yngre enn meg.  Kanskje sytten – atten år.  Antagelig et medlem i en forbryterliga.

Patruljen kjørte rundt og politifolkene og vitnet fikk inntrykk av at annen hver person i byen gikk med en grå hettegenser.  Patruljen kjørte opp på siden av hettegenserne slik at vitnet kunne betrakte den mistenkte litt nærmere.  Vitnet ristet på hodet.

Været var surt og kaldt.   Det lød bjelleklang fra alle butikker, og utstillingsvinduene var pyntet med nisser, gull og glitter.  I noen var vinduene satt det nisser som rørte på seg, utenfor disse hopet det seg opp med barn og foreldre, og ungene dro og maste var ivrige etter å gi ønskelistene sine til nissen.

Det unge vitnet sitret av spenning.  Dette var første gangen han satt i en politibil.  Og han følte et enormt ansvar, alt hvilte på han om saken ble oppklart.

– Der er han! vitnet pekte på en person i grå hettegenser, personen gikk foroverlent med hendene dypt begravd i lommene.

Patruljen kjørte raskt bort til personen og piketten spratt ut:

– Hei du!  Politimannen hogg tak i armen på gutten.

– Hva i svarte! Ungdommen prøvde å rive seg løs.

– Det er ikke han likevel, vitnet satt storøyd bak bilen.

Piketten slapp taket.

– Politistat!  Ungdommen ristet av seg konstabelen, snudde seg og viste fingeren.

Patruljen kjørte videre og alle i bilen ble tause.  De hadde ikke kjørte lange stubben før vitnet pekte ut en ny person.

– Det kan være han.

– Er du sikker? spurte sjåføren.

– Nei.

Sjåføren kjørte i gangfart ved siden av ungdommen slik at vitnet kunne se nøyere på personen.

– Er det han?

– Kanskje, mumlet vitnet spakt.

– Nå må du snart bestemme deg!  Vi kan ikke kjøre rundt og arrestere halve byen bare for noen stakkars julegaver.

– Det er han, ytret vitnet mutt.

– Ok.  politimannen spratt ut av bilen og ropte mot personen:  – Hallo!  Vi vil snakke med deg!

Ungdommen snudde seg og konstabelen fikk øyekontakt med vitnet inne i bilen.  Denne nikket forsiktig.

– Bli med oss! konstabelen grep gjerningsmannen i armen.

– Hvorfor det?

– Det vet du utmerket godt selv.  Inn i bilen med deg!  Politimannen dyttet ungdommen inn i apeburet bak.

– Dere må være klin sprø,  hva er vitsen?

– Det vet du best selv. 

– Jeg har null peiling.  Jeg har vært hjemme i hele dag, det kan mamma bekrefte.

– Mamma?  Det er klart hun blir skuffet når vi ringer og forteller hva poden hennes har gjort.

Fornærmede Halvorsen satt og fingret med kaffekoppen inne på kaffebaren.  Han håpet inderlig at politiet fakket tyven.  Han orket ikke tanken på å bli med kona ut på en handlerunde til.  Dyrt var det også. 

Plutselig stoppet patruljen rett utenfor inngangen.  Og tett mellom politifolkene gikk en person ikledd grå hettegenser!  Halvorsen fikk det travelt.

– Hah!  Dere fakket krapylet!   Nå skal jeg virkelig klå dette… Halvorsen hadde stø kurs mot tyven, – hvor har du gjemt julegavene mine?

Konstablene stilte seg breibeint foran tyven.

-Pappa!  Hva i huleste gjør du her?

– Ole!  Halvorsen bråstoppet.

Tausheten bygget seg opp i hallen, før det gikk opp et lys for Ole:

– Mamma ga meg reservenøklene og sa at jeg bare kunne hente julegavene slik at…

Illustrasjon: Pixabay

Julemagi

av Jorunn Valle

 

       Så ble det jul igjen, og visse rykter sier at julen varer helt til påske. Det skal en ikke se bort i fra, tenker Lise, for julebortryddingen kan ta lang tid for mange. Hun tenker på naboen, som pleier å la julelysene på granen i hagen stå på i ukesvis – ja, ofte helt til påske.

     Men den tid den sorg. Enn så lenge er det sylte og gløgg, nisseenglestøv og bjelleklanggang, og ikke minst surkålsmell på nattestid. Julen er en ok tid, synes Lise.

       Tindrende barneøyne. En kusine som kommer med nyskapende godteri (i år usedvanlig vellykket), og onkel Per som dukker opp etter to langkoronede år i Danmark og ser ut som den huleboereremitten han er blitt. Han som alltid var julenisse da barna var små. Han bodde på den andre siden av byen, og kom kjørende over broen i fullt nissekostyme.

  • Julenissen kjører gratis! pleide en smilende bropengeinnkrever å si.

Og barna oppdaget aldri at det var onkel Per som var nissen.

       Pinnekjøttet smaker som vanlig fortreffelig, og tante hinter diskret at hun nok klarer en porsjon til, om noen skulle by. Mammo og tante blir enige for tjuende år på rad at selv om pinnekjøtt ikke kan måle seg med Rudolfsteik, så er det jo faktisk ikke så galt. Og dessuten blir det jo Rudolf i viltsaus på annendag, så da får det heller gå.

           Prat og klirrklirr – og så går oppvaskmaskinen rundt om en enebærbusk.

           Lise kikker ut kjøkkenvinduet og oppdager at barna i nabohuset har laget snømann i hagen. Hun tenker på snømannen som døtrene hennes laget for mange år siden, med gulrot som nese. Den ble spist opp en julemorgen av de to hvite kaninene Nonstop og Blanca – den ene med ørene til værs, den andre med ørene hengende sørgmodig ned. Ikke lenge etter forsvant de to rakkerne, som dugg for solen.

           Hun konstaterer ellers at juleneket henger greit på stolpen der ute (i motsetning til i fjor, da det blåste ned), og at naboen har pyntet huset med enda mer lys i år, blinkelys i gult, rødt og hvitt, og lys langs alle vindus- og dørkarmer. Den oppblåsbare julenissen har han droppet, kan hun se. Den blåste over ende, og la seg ved inngangsdøren hennes i fjor. Klok av skade, antagelig.

           Så er det tid for tyske skiver, sandnøtter, sjakkruter og krumkaker med aprikoskrem. Aprikoskremen har «gått i arv» fra Lises mor, mormor til oldemor som begynte med denne tradisjonen med å servere aprikoskrem på julaften. Eller hvem vet – kanskje hun hadde lært det fra sin mor? undrer Lise. Kremen er i hvert fall så nydelig god at den har overlevd flere generasjoner. Årets sjakkruter får mange kommentarer rundt bordet. Sånn blir de seende ut når en har tøyet deigen for langt og kvadratet glipper – de ble liksom litt psykedeliske i formen. Lise er den første til å innrømme det. Men det får være greit, sånn ble de i år.

           Timene går, og til slutt, når alle i selskapet har krøpet inn i sine egne blåfjell, setter Lise seg i lyset fra treet og betrakter pastaenglene hun laget med eldstedatteren og et tantebarn for lenge, lenge siden. På en annen grein henger minion-nissen, som svigerinnen strikket til henne i fjor jul. Glassnissen hun med hjertet i halsen kjøpte på glassmagasinet, mens yngste turbojente fløy som en virvelvind mellom karaflene og terrinene, henger der også. Ekspeditrisen var forferdet, og pustet svært lettet ut da handelen var overstått.

             De to keramikkenglene i grønt og rødt, som hun kjøpte i ei sjappe i Kenya. Den gamle nissen laget av rødt garn, som hang på mormors juletre. Og kremmerhusene hun broderte med bittesmå sting og julemotiv. Flettede julehjerter av glanspapir, som hun laget sammen med døtrene da de var små. Og trenissen på en gul kjelke, som var en adventskalendergave. To julekuler i tre med GOD JUL svidd inn, som hun fikk av en nevø da han var liten. Julekrybben i keramikk med Josef, Maria og Jesus + noen sauer og julenek skvist sammen i en ørliten stall, som hun kjøpte en solfylt dag av en gateselger i Napoli. Hun elsker Napolis trange gater!

           Den underlige dorullengelen yngstedatteren laget i barnehagen, med glitterhår, blondevinger og et skjelmsk smil. Den heklede, rosa sjøhestjulekulen hun alltid må smile av fordi – vel, det er en sjøhest. Den får henne til å tenke på at hun i fjor rundt juletider debuterte både som isfisker og isbader. Det ene var en nydelig opplevelse, det andre pinlig pinglete; hun sank bare til livet før hun begynte å kave seg opp igjen. Naboen, som hadde fått henne med på eventyret, bare ristet på hodet.

              Det røde heklehjertet som mormor laget en gang i tiden, med akkurat plass til en twist, er også der. Og det lille, forgylte valthornet som henger i en lang, rød tråd, og er et minne fra mormors barndomsjuletre – minner oss om julens musikk. På den nederste greinen henger et hefte kalt «Julens sanger». Et juleminne fra Lises barndom med juletrefester og juletregang. Hun lurte alltid på hvem sine armer de sang om i «Her kommer dine arme små».

          Juletreet til Lise tindrer like sterkt når hun slukker lysene. Det er vel magi?

Jorunn Valle har publisert et par titalls noveller/fortellinger,  dikt og lokalhistoriske tekster, og har gitt ut albumet Good Songs (2020) og EPèn Seasons (2023) under artistnavnet Jova.

Illustrasjon: Pixabay

En juleromanse

av Ingrid Bakke Strand

 

De fargerike julelysene som butikkhyllene er dekorert av, skinner mot meg mens jeg venter på at kunder skal komme inn i bokhandelen. Det pleier alltid være lite å gjøre på jobb i juletiden, siden nesten ingen gir hverandre bøker til jul lenger. Jeg kikker drømmende forbi det store over-dekorerte juletreet og den lille pølseboden, inn i klesbutikken som er plassert ovenfor Nicholas’ bøker på kjøpesenteret. Jeg skulle ønske det var like mange som handlet hos oss. Nicholas kommer muntert ut av lageret. “Da er de nyeste julehistoriene bestilt!” sier han spent. Nicholas er skremmende lik julenissen. Han har langt hvitt skjegg, han er høy og litt lubben og går til og med alltid med rødt. Hvis jeg ikke visste bedre, eller bare var litt yngre, ville jeg trodd det var han. 

 

“Har vi hatt noen kunder i dag?” spør han håpefullt. “Det har vært stille her, dessverre.” Han sukker. “Gi dem tid-” sier jeg. “De kommer nok snart.” Jeg skulle virkelig ønske at vi hadde flere kunder. Nicholas går tilbake inn på lageret. Jeg hører kjente fottrinn gå inn i butikken. “Hei søster!” Jeg kikker opp. Felix! Jeg går bort og gir han en klem. “Er du tilbake allerede?” spør jeg overrasket. “Ja, jobben var dessverre ikke noe for meg” svarer han. “Det var dumt. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?”  “Jeg tenkte jeg kunne kjøpe en bok til kjæresten min. Kan du hjelpe meg å finne en hun vil like?” Det er enkelt å finne noe som er hennes smak. Jeg finner en perfekt true crime på den mest dekorerte hyllen, før jeg går bort og skanner den ved kassen. Jeg sjekker prisen på skjermen før jeg skyver boken mot Felix. “Det blir to hundre og nitti kroner” sier jeg. “Skal jeg pakke den inn for deg?” “Nei, takk.” Nicholas kommer ut mens Felix betaler. “Hei, Felix!” han lyser opp. De klemmer hverandre før Felix går. “Sees en annen gang! God jul!” Jeg og Nicholas vinker helt til han er ute av syne.

 

Felix er så heldig som har funnet den rette for ham. Jeg skulle ønske at jeg var i et forhold. Nicholas kikker bort på meg. “Hei, Dani. Jeg fikk en melding om et møte med de andre butikkeierne. Du har ansvaret til jeg kommer tilbake.” Jeg blir stresset med en gang jeg hører “møte”, men jeg prøver å skjule det for Nicholas skyld. Jeg håper virkelig ikke at de har tenkt å selge Nicholas’ butikk, den betyr så mye for ham. “Okei, lykke til!” sier jeg før han også forsvinner ut av syne. Jeg kjenner på at jeg er etterlatt i butikken, med mine egne tanker. Jeg lurer på hva som må til for å tiltrekke flere kunder. Jeg står i kassen en liten stund, før jeg bestemmer meg for å rydde litt. Jeg går inn på det lille lageret, som ser så stort ut fra utsiden. Det er fullt av forskjellige esker, flest med bøker, men også noen få med fargerike julelys og julepynt vi ikke har satt fram enda. 

 

Jeg plukker opp en tilfeldig lukket eske med “Kjærlighet” skrevet med store fargerike bokstaver. Jeg setter den ned ved noen halvfulle hyller, og begynner å pakke opp. Det første jeg ser når jeg tar opp lokket er et bokcover hvor et ungt par holder rundt hverandre. Jeg skulle ønske jeg hadde det de har. Jeg blir stående å stirre på coveret en stund mens jeg fantaserer om en juleromanse. Noe som er lite sannsynlig at jeg havner i, men likevel har drømt om lenge. “Hei!” Jeg kvepper og mister boken på foten min. Au! Jeg snur meg hinkende. Bak meg ser jeg en mann, – trolig rundt min alder, med det svarteste håret gjemt under en stor rød nisselue og de bruneste øynene jeg noen gang har sett. “H-hei. Hva kan jeg hjel-hjelpe deg med?” Hvorfor stammer jeg? “Jeg ser etter en bok” sier han, mens han fortsetter å holde blikkontakt. Jeg prøver å ta blikket mitt bort fra hans, men det er vanskeligere enn forventet. “Hvilken bok ser du etter?” Jeg snur meg og plukker opp boken jeg mistet. Jeg prøver å sette den i hyllen, men jeg skjelver så mye at jeg ender opp med å snuble i esken og dytter ut andre bøker fra hyllen i stedet. Den unge fyren setter seg ned på kne ved siden av meg og begynner å sette bøkene tilbake i hyllen. “Takk, men du trenger ikke gjøre det altså” sier jeg til ham, men han fortsetter. Når alle bøkene er på plass, inkludert den jeg skulle sette inn, reiser han seg opp og rekker hånden sin mot meg. Jeg kjenner varmen av han når jeg griper den. “T-takk” Han nikker, og tar av seg nisseluen.

 

“Hvilken bok ser du etter?” gjentar jeg. “Vel, dette var lite gjennomtenkt” mumler han. “Hæ?” Hva var lite gjennomtenkt?  “Hva er din favorittbok?” Skynder han seg å spørre. “Ehm, Stolthet og fordom?” Jeg har lest den så mange ganger at jeg nesten kan den utenat. Vet han ikke hvilken bok han ser etter? “Da er det den jeg ser etter” Konkluderer han. Jeg går forsiktig rundt esken bort på den andre siden av hyllen og løfter forsiktig boken ned. Vi går sammen bort til kassen hvor jeg skanner den inn. “Det blir ett hundre og nittini kroner” sier jeg. Han tar fram kortet sitt fra lommen og betaler. “Har du lest boken før?” spør jeg. Mens han prøver å stappe boken inn i lommen. “Ja, jeg leste den på biblioteket en gang, men jeg ble ikke ferdig før de stengte.”  “Du får kose deg med å lese den nå da!” Det er en slags varme med hele ham. Jeg får lyst til å spørre ham om han vil ta en kaffe, men jeg feiger ut.

“Men du, jeg burde nok komme meg tilbake på jobb nå!” sier han. Jeg prøver å hale ut tiden litt til. “Hvor jobber du?” spør jeg. Jeg vil virkelig ikke at han skal gå nå. “Rett der borte i pølseboden!” Han peker. Hvorfor har jeg aldri sett han før? Kanskje fordi jeg alltid er så opptatt av alle kundene i klesbutikken. “Kult. Jeg må komme forbi en gang”, kaster jeg ut. Var det for vågalt? “Det hadde vært hyggelig” sier han før han begynner å gå. Han blir mindre og mindre mens han går mot pølseboden. Jeg snur meg til kassen for å sjekke hvor langt Nicholas bestillinger har kommet. Ved siden av skjermen ser jeg nisseluen fyren hadde på. Jeg ser inni den for å dobbeltsjekke om det er hans. Til min overraskelse står det et åttesifferet tall. Nummeret hans! Ved siden av navnet “Fred”.

Illustrasjon: Pixabay

Juleglede

av Jelena Pozdnakova

 

Aksel tråkket seg sakte gjennom lagene med snø som hadde lagt seg i et tykt lag i løpet av tiden han hadde tilbragt i lesesalen. Klokken var ikke fire på ettermiddagen enda, men mørket hadde allerede senket seg. Han kjente sekken fylt av bøker tynge ham ned der han gikk. Han visste ikke hvorfor han tok dem med seg hjem i kveld, han hadde uansett ikke tid til å lese mer på pensum i dag, men han trengte følelsen av presset som dyttet ham fremover, han trengte å håpe at han kanskje kunne rekke å smette inn noen minutter med lesing. Det var ikke nok å lese hver dag, han trengte mer tid, mer veiledning. Eksamen nærmet seg med stormende skritt, og her sto han og brukte tid på å gå hjem. Han burde blitt i lesesalen en stund til, øvd litt mer, lest gjennom kapitlene en gang til. Det var håpløst. Han ville ikke rekke det. Han ville stryke og det ville være det.

Aksel kikket bak seg etter en butikkansatt som bar ut eske på eske med ulike varer. «Det vil bli min skjebne om jeg ikke fullfører studiet. Jeg kan ikke råtne slik som ham, det er ikke meg verdig!» tenkte han, men mannen så ham se på, og smilte bredt tilbake. «God Jul!» ropte han.

«En smule tidlig for slikt, synes du ikke?» svarte Aksel trassig tilbake. Det hadde ikke vært meningen, men de tidligere tankene reflekterte det han sa før han kunne tenke seg om.

«Slettes ikke! Det er 1.desember, og da er det ingen som kan be meg om å vente lenger til jul!»

«Hvordan kan han være så glad i en slik stilling?» tenkte Aksel «Det klarer jeg ikke å begripe.» «God Jul til deg og da» sa han «Jo, takk så mye! Snart er skiftet mitt over, og da er det rett hjem til ungene og bake pepperkaker.» Butikkarbeideren lo litt og returnerte til bæringen av kasser.

Aksel snudde seg og gikk videre kjappere enn før. Mannen han hadde støtt på virket så munter, slik Aksel selv ikke kunne huske å ha vært på lenge. Det betydde ingenting. Han ville smile langt bredere enn en butikkarbeider når han besto eksamen. Eksamen. Formler og definisjoner, og alt måtte kunnes på rams.

«Pass opp!»

Aksel så opp i tide til å se en snøball falle i brysthøyde, én meter fra der han sto. Ett barn kom løpende mot ham å unnskylde seg, og ett annet barn kom løpende ikke lenge etter. Det var to jenter. De kunne ikke være mer enn ti. Som på kommando så de opp på ham og sa:

«Unnskyld, vi har snøballkrig!»

«Så fint» sa Aksel, litt overrasket og ikke sikker på hva som forventes av svar fra hans side «Vil du være med?» «Nei! Er du dum Elsa, vil du bli kidnappet?» De to jentene så på ham en stund, men må ha konkludert at han ikke lignet særlig på en kidnapper, for i stedet for å løpe vekk, begynte de en samtale.

«Det er 1.desember! Det vet du ikke sant? Hva slags julekalender har du?» «Ikke vær dum, Elsa. Voksne har ikke julekalendere da vel!» «Har de vel! Hvordan ellers teller de ned til jul?» «Jeg vet ikke. Kanskje de kikker på julekalendrene til barna?» «Så merkelig, skal vi spørre?» Jentene så spørrende opp på ham igjen, tilsynelatende helt ubevisste over at de hadde hatt en hel samtale seg imellom foran en fremmed mann.

«Har du en julekalender? Du har en julekalender, ikke sant?» «Ehh, nei, jeg har faktisk ikke det» «Ser du, det var det jeg sa! Men hvordan vet du hvor mange dager til jul det er igjen da?» «Jeg følger ikke så nøye med på slikt. Jeg har andre ting å tenke på.» «Hæ! Tenker du ikke på Jul?» «Jeg håper jeg aldri blir voksen!» «Enig! Tenk å ikke tenke på Jul!» Dermed løp de av gårde, og Aksel kunne fortsette ferden hjem. «Tenk å ha julekalender i min alder» tenkte han, og det var nesten så han lo litt av det for seg selv. Han prøvde å fokusere tilbake til eksamen og utdanning, men kjente dagene dra i en retning han mislikte. Hvor mange dager var det egentlig til jul? Jo, det var 1.desember naturligvis. Det hadde jo blitt nevnt flere ganger kun på hjemturen. Barna óg, hadde virket glade og muntre. Ingen andre tanker enn snøballer og julekalendere svirret i hodene deres. Slik var det sikkert for hans egen bror og, han var tross alt kun syv år gammel. Kanskje Aksel skulle gjøre noe sammen med broren i kveld? Se en film, eller pynte leiligheten? Aksel dro seg selv skarpt tilbake til virkeligheten. Eksamen var det som gjaldt, han hadde ikke tid til slikt. Ikke nå, ikke før han var ferdig med utdanningen og hadde begynt karrieren sin. Utdanning var alt som betydde noe akkurat nå. Han kunne ha det gøy når han hadde nådd alle sine mål.

En ung kvinne i omtrentlig samme alder som han selv gikk mot ham. Hun hadde på hodetelefoner og nynnet til en sang, en julelåt om han ikke tok feil. Hun var noen meter unna da mobilen falt i bakken og skled bortover en isbelagt pytt. Aksel tok opp mobilen og strakte den til kvinnen. Det var tydelige riper og kutt i glasset.

«Beklager» sa Aksel

«Det er ingenting å beklage for, det var jeg som mista mobilen. Det går helt fint, dette er uansett ikke en tid til å sitte på skjerm hele dagen! Jeg har så mange gaver jeg må få kjøpt! Tusen takk!» «Bare hyggelig» «Du må ha en fin kveld da! Og en riktig god jul!» hun nærmest valset videre langs veien, og utstrålte en energi som fikk selv den mørke natta til å lyse.

Aksel smilte. Han forsto ikke hvorfor selv. Alle disse menneskene virket så glade, og Aksel ønsket å ta del i det. Eksamen ville fortsatt være der i morgen, men kanskje det ikke hadde like stor betydning som det han trodde.

«Én kveld» tenkte han «Bare en kveld»

Før han var hjemme stakk han hodet innom en butikk fylt av julepynt. Den var på vei til å stenge, men butikkarbeideren lot ham nappe til seg julelysene han hadde sett fra vinduet, før han løp hjem. Det var ikke mye arbeid den kvelden. Julelysene skinte i vinduskarmen, og bøkene lå glemt i et hjørne. Aksel ga broren en klem, som den syv år gamle gutten vridde seg unna. For én kveld, alt var perfekt.

Illustrasjon: Pixabay

«JUL» – Romklang & begerklang

av Herman Ø.

 

Det slutter å snø når Per setter seg ned ved vinduskarmen. Oversikten fra vinduet på det polerte kjøkkenet gir han den høyden han trenger nå. Øyene speiler utover jordene på jordkloden. Der borte til høyre ligger grøden i tykke rekker. De iskalde radene speiler i armene til Per. Han klør på en føflekk, ser de tykke røde og blå blodårene pulsere. Stubbene på kinnet hans er skarpe. Han er ustelt. Per tok med en ustelt busk fra den lille hagen sin. Huset har en stor stue, men det måtte kompenseres for en liten hage. Busken han tok var visst vissen. Han tok også med noen kongler og la de nederst ved rota. Fingrene måtte hale og dra. Per har ikke mye styrke igjen nå. Styrken ligger i gin & tonicen med et lite glasert lag med vodka på toppen. Han nipper kruset med håndmalte julefigurer. Varmen stiger fra tærne, pakket inn i sorte ullstrømper til slitte julelua. Ute er kaldt og Per har begynte å fyre inne i stua. Det varme røde lyset fra peisen gjør at han ikke skrur på lyset. De gneldrende fargesprakende strålene skyter bortover veggene som er flassete i gulfargen. Bildene av han og Marianne henger over invitasjonen til begravelsen. Et maleri av Marianne, som viser Naustvika i lekre sommerslør, henger over masseproduserte julenisser og innskrumpne rosiner. Bortenfor kruset ligger en kikkert.

Per ser litt på det før han speider på den mørkeblå tilsetningsstoff-himmelen. Solen er som en klementin som spidder øynene til Per. Han ser litt siden. Travmagasiner. Han tenker at nå, 21. desember, kunne han ønske at Goddard var her. Hesten henger i en ramme over sofaen og under ligger det regninger for TV-abonnement. Per ser hesten komme inn i stuen, se seg rundt og puste rolig. Den er her med oss. Det kommer til å gå fint. Faren til Per hadde bare en hest. Navnet Goddard har blitt gravert inn i en flambert plankebit over det røde, polerte kjøkkenet. Inne i kroken til høyre for kjøleskapet ligger den noen flasker med rødt julebrus og reklamer for helsekosttilskudd. Per tar på vinduskarmen. Han kjenner treverket. Bildene han skaper i hodet peker i retninger av boden utenfor med veden og hammeren som ligger på stuebordet. Det er slik at noen av vedkubbene er fulle av sevje, litt som blod. Faren til Per kunne slå han om han oppførte seg dårlig. Kanskje han ikke hadde plukket opp hestemøkka. Muligens er det fordi han ønsket ikke a feire jul med faren og moren sin. Savnet som var utenfor hans rekkevidde hadde manifestert seg i bildet av besteforeldrene som flyttet til Amerika. Bildet av dem henger på gjestetoalettet. Det lukter grønnsåpe og kryr av små sølvkre som glinser i mørket. Vinduet trekker kjølig luft inn mot Per og han får ståpels, trekker den hjemmestrikka genseren nærmere nakken, akslene er nakne nå og han reiser seg. Døren er ikke lukket helt enda. Hvorfor? Utenfor, under dørmatta, er det skrukketroll. På veggen henger adressen og navnet til Per og Marianne. Han har ikke skiftet lyspæren som skal hjelpe gjester å finne ringeklokka. Han lukker ytterdøren og vinduet. Kikkerten tar han med fra soverommet og han setter seg ned. Blikket er festet på nabohuset. En dame ser opp mot han fra sitt eget vindu. Per sitt bekmørke hus sender varsler til det gule huset. Det er i det gule huset at denne fruen sitter og ser opp mot Per.

Hun har ordnet en kopp te klar. Det står et nettbrett foran henne. Det har fullt batteri og er inne på en slags ringeapp. Per ser at hun snur seg. Et bilde av noen barn, en yngre dame og en stor hund maler seg foran glasskulene til damen. Per ser at hun ler. Skjermbrettet er fettete, og Per tror at hun har prøvd å klype kinnene til de små ungene gjennom skjermen. Det virker som om hun er desperat. Det kan virke som Per er det også. Han drikker opp drinken. Det tar en time før hun legger på. Likevel prøver hun a hale ut tiden.

Hun gestikulerer, men til slutt blir skjermen svart og akslene senkes. Håret går i det lange elegante, furete fingrene. Nakken er stram og går bakover før hun strekker seg. Hun forsvinner fra Per. Han sitter stille et minutt. Han venter. Hvor er du? Tenker han. Det tar litt tid før han ser lyset slukkes. Vinden har begynt å ta seg opp og Per er sliten i beina. Han er tung i brystet og reiser seg. Han åpner kjøleskapet. Der henter han frukt. Han begynner a romstere stua. Det ordnes med lamper og gamle bla julelys fra Amerika som henges opp i vakre lenker utenfor. Flere forbikjørende tror at snuten er oppe hos gamle Per. Han koker grøt, finner dadler, mandler og karameller. I skapet under en oval bilderamme av Marianne, finner Per en flaske konjakk som er av italiensk opprinnelse. Han holder den. Tyngden. Han ser på bildet av Marianne og gar sakte mot vinduskarmen, åpner flasken lukter på den og tar opp kikkerten.

Han ser ned mot det gule huset og ser at lyset er på igjen. På bordet ligger samme flaske som Per har. Han ser også at det ligger en kikkert nede ved siden av den. Han tar flasken og lukker den. Han nøler med a sette den tilbake i skapet. Hva er du egentlig vil med meg, flaske? God jul, kanskje? Han venter litt. Per ombestemmer seg, tar flasken og ser ned mot huset. Lyset er borte. Vinden hyler i grusomme kalde piskeslag. Han dempes og går inn i stua. Han ser ut av vinduet ved sofaen og får øye på en skikkelse som nærmer seg boden til Per. Han ser at noen setter en liten skål med grøt utenfor og denne skikkelsen beveger seg mot døren. Per blir svett og klam. Han kjenner tærne krølle seg og føler fingrene bli gradvis numne. Han reiser seg og smyger seg til døren. Utenfor er det helt galaktisk. De blå julelysene skaper en klorskyllende aura rundt huset hans. Det renser det ellers dunkle uttrykket dette gamle huset har. Det ringes på som om det var kirkebjeller fra Nordheim. Ytterdøra er ikke naken, men her står hun. I hendene holder hun en flaske. Hun smiler. Per begynner a smile også. Han inviterer henne inn og han skrur på TV-en. En reportasje av julemusikere fra Tyskland som synger sure toner gjør at begge to tar en slurk av flaskene sine, hiver seg opp av stolene sine og begynner a danse utover den ellers heslige julestormen. Latterkrampen fra begge overdøver stormen og Per rakk å henge opp en stjerne fra snekkerkurset han hadde med sin bestefar før han reiste. Den er polert og speiler smilende mennesker som har varme ører, fuktige øyne og dunkende hjerter i takt med tysk julepolka

PS!

Vi har skrivekonkurranser i:

NESTE ER: Påskemagasinet – frist: 27. februar

Sommermagasinet

Høstmagasinet

Julemagasinet

 

Det er ønskelig med tema som følger årstidene 

REGLER FOR SKRIVEKONKURRANSEN:

 

Novellen bør helst ha  “PÅSKENsom tema 

Novellen må være på 5000 – 6000 tegn (inklusiv mellomrom).

Det vil si cirka 2 sider i en av våre fire sesongmagasiner

 

 

Send gjerne med et foto/­illustrasjon som vi kan bruke i bladet om du vinner og/eller her på nettsiden…

Vinneren vil bli honorert med kr. 1.000,-

+ heder og ære for bidraget sitt.

(Kun vinneren vil bli kontaktet av juryen).

Juryen vil bestå av redaktør Ronny Nermo, frilansjournalist Hege Krogseth, mediakonsulent Hilde Westby og grafisk formgiver Christine Johannessen.

Merk “PÅSKE-NOVELLE 2024”

Skriv gjerne ditt navn i selve word-dokumentet, da vi ikke har mail tilgjengelig når vi legger novellen ut på nett.

 

 

Men nå litt julestemning

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.