ANNONSE

ANNONSE

Vi takker for alle julenoveller, som er å finne i tilfeldig rekkefølge under vinnernovellen

Illustrasjon: Pixabay

VINNER: 

En annerledes jul av Hege Johansen 

 

De funklende stjernene på nattehimmelen lå i skul bak snøfnuggene som dalte. Det var 1. desember, og snøen var som bestilt. Små barnehender åpnet første luke i adventskalenderen. Nedtellingen mot juleaften var i gang.

Miriam så hele bygda våkne til liv. Lysene som ble tent i de ulike vinduene, barna som hoppet av glede i snøen. Selv gikk hun med tunge skritt ned trappen mot stuen, hadde sovet dårlig denne natten og grudde seg til hva som møtte henne.

Faren hennes stod der med et forsiktig smil. Hun smilte tappert tilbake, i det han rakte henne kalenderen. Med skjelvende fingre åpnet hun første luke, og en sjokoladebit dukket opp. Det var en engel. Tårene stod i øynene på henne, og hun kjente farens trøstende hånd på skulderen sin. – Jenta mi, vi må prøve å ta julen tilbake, hvisket han mykt og bedrøvet.

Hun bar sjokoladeengelen forsiktig i hånden tilbake på rommet sitt og satte den i vinduskarmen. Orket ikke spise den. Det føltes helt feil. Hun kikket ut og opp mot himmelen, hvor snøfnuggene hadde stilnet og bare noen få bleke stjerner var igjen. – Mamma …, hvisket hun, fortvilet og knapt hørbart. Både tårer og minner strømmet på;

I fjor, som alle år før, hadde det vært moren som stod i stuen med kalenderen i hånden da hun kom løpende. Bekymringsløst hadde hun åpnet første luke, og enset ikke engang hva sjokoladen hadde vært formet som, før den forsvant i munnen. Moren hadde ledd høyt av den barnlige gleden som desembermåned lokket frem.

I takt med at kalenderlukene ble åpnet, hadde moren fylt huset med stadig mer adventsstemning. I vinduene ble det hengt opp lysende stjerner, og det luktet gløgg og nybakte pepperkaker når de satte seg tett sammen for å se dagens episode av julefortellingen på TV. Spenningen var til å ta og føle på i det de samlet seg rundt julegrøten på lillejuleaften og bordet var pyntet med en stor marsipangris. Hun hadde følt ekte seiersrus da hun kjente mandelen mellom tennene. Nå ønsket hun at det var moren som hadde fått den i stedet.

Likevel var det ingen ting som toppet julestemningen mer enn lukten av et nyhugget grantre, og fellesskapet familien følte da de pyntet det. Det var nostalgi og gode minner i hver kule som ble hengt opp.

Juleaften året før, hadde vært like magisk som alle tidligere år. Det luktet av røkelse og svibler, før juleribba lokket frem sulten. Gavene var pakket med omtanke og kjærlighet og papiret ble revet vekk i vill begeistring. Da kvelden var omme, hadde moren sunget for henne på sengen. Hun sovnet med et smil om munnen.

Hun husket ikke når hun hadde lagt merke til det. De små tegnene på at noe var galt. Latteren til mamma som stilnet. Bekymringene i farens blikk. Uroen økte i takt med at moren stadig ble blekere. – Kom og sett deg her, jenta mi, sa hun plutselig en dag. Moren hadde prøvd seg på et smil, men det nådde ikke øynene. Faren satt der sammen med henne. Alvoret preget dem begge.  – Jeg er syk, begynte hun. – Det er lungene mine som ikke fungerer slik de skal. Legene sier det er kreft.

Fra det øyeblikket husket hun ikke mer. Hun husket ikke mer av hva moren og faren fortalte henne. Bare at det var alvorlig. Veldig alvorlig. Dager, uker og måneder fløt over i hverandre i fortvilelse, redsel og stadig hyppigere sykehusbesøk. Det var ingen vei tilbake, og hun holdt moren i hånden da hun pustet ut for siste gang.

Flere måneder var gått, og hverdagen var så smått begynt å komme tilbake. En ny og annerledes hverdag. Daglige gjøremål og faste rutiner gjorde livet enklere å leve. Det var mye vanskeligere med høytider. Som nå. Jul for første gang, uten mamma..

Desember snublet seg av gårde, men alt føltes feil. Faren hadde funnet fram pappesken med julestjernene, men ingen av dem så noe glede i å henge dem opp. Juleseriene på TV passerte uten at hun fikk de med seg. Hun skrudde av radioen når det ble sunget julesanger, det minnet henne for mye om når moren gjerne stemte i. Hun gruet seg mer og mer til juleaften. Hun kunne ikke forestille seg den uten moren sin.

Julemorgenen kom og gikk i stillhet og mørket begynte å falle på. Miriam satt ved vinduet og så ut. Sjokoladeengelen stod fortsatt i vinduskarmen på rommet hennes. – God jul, mamma, hvisket hun. I det samme banket det på døren. Da hun åpnet, stod onkel Ole der. – Hei, sa han enkelt. – Kle på dere varme klær og bli med meg. Bak han stod en skinnkledd hesteslede og en fjording som stampet med føttene. Miriam og faren ble helt forfjamset, men kom seg raskt i klærne. Ombord i sleden, tuslet fjordingen av sted. – Her, sa onkel Ole og rakte dem hver sin lange fakkel som han tente. – Det er i ferd med å bli mørkt. Hestebjella klang stemningsfullt, og faklene lyste opp i mørket, der de forsvant lenger og lenger inn i skogen.

Plutselig strammet onkel Ole tøylene på hesten. – Her, sa han, her skal vi av. De kikket seg rundt. Det var helt stille og ingen ting å se. – Følg meg, sa han. Og onkelen begynte å gå innover på en smal sti i skogen. – Dette begynner å bli rart, tenkte Miriam. – Hvorfor er vi her? I det samme åpnet skogen seg til en liten lysning og der rett foran dem stod familie og venner tett i tett. – Velkommen, ropte de i kor, og kom mot dem, med åpne armer og gode klemmer. De hadde tent fakler i en stor bue, og fyrt opp bål. Miriam stod midt iblant dem og kjente på hjertevarmen og omsorgen fra dem alle og smilte for første gang på lenge. – Kom hit alle sammen, sa onkel Ole, som stod i den mørke delen av den åpne plassen. De samlet seg rundt ham. –Her, sa han. – En julegave til deg. Han rakte Miriam enden på to ledninger. – Koble dem sammen, sa han med et lurt smil. Miriam kikket på de andre, og de nikket tilbake. Miriam satte de to kontaktene i hverandre og foran dem tentes lysene på et julepyntet grantre. Det vakreste Miriam noen gang hadde sett. Denne juleaften var så annerledes og rar, likevel kjente hun julestemningen vokse frem fra hjertet. Hun fikk tårer i øynene og faren la en arm varsomt om skuldrene hennes og hvisket ned til henne; – God jul!

Illustrasjon: Pixabay

Pinnekjøtt eller Paella? av Tom Paulsen

 

Alle ønsket seg snø på julaften, unntatt Pål og Vegar. Tjueåringene som lå bakoverlent i strandstolene. Etter halvannen dag under Gran Canarias solsteik var grunnlaget for den gyllenbrune fargen lagt. Likevel verdsatte en av dem de norske juletradisjonene mer enn den andre.

«Booket du pinnekjøtt i morgen?» spurte Pål.

«Du sa ja til en annerledes julefeiring?» svarte Vegar, og rettet opp stolryggen. Han viftet på en av strandservitørene. «Una cerveza, por favor!»

«En til meg også, eller?» spurte Pål.

«And one for my friend!» ropte kameraten etter servitøren med kjølebagen.

Mannen plukket opp to ølflasker. Vegar helte i seg tørstedrikken, mens Pål sippet på skummet. «Så, hva tenker du om julemiddagen?»

«Paella? Spanias nasjonalrett.»

Pål styrtet også ølen.

Etter strandoppholdet returnerte Vegar til hotellet. Pål tok seg en luftetur, vandret hvileløst langs Puerto Ricos ‘Shopping center’. På søken etter en restaurant som serverte pinnekjøtt. Han henvendte seg til Norskekysten. Møtte servitøren i døra.

«Har dere ledig bord til to i morgen?»

«Eh, hablas español?»

Pål nølte «Jeg speak bittelitt engelsk, men not bra. Em, two ledige tables for tomorrow, maybe?»

Servitøren sukket. «Sorry, senior.»

Desperasjonen satte seg på nordmannens skuldre. Det måtte da finnes ett annet sted som serverte sau på julaften.«Du, em, you know noen sheep plass?»

Spanjolen kikket rart på turisten. Klødde seg langs det sorte bukkeskjegget, før det gikk opp et lys for ham. «Si, senior. I know. Map?»

Pål dro opp et sammenbrettet kart fra shortsen. Servitøren sirklet rundt et område på skyggesiden av øya. Den siden av Gran Canaria som var minst preget av turismen. Nordmannen satte pris på hjelpen. «Takk, du.»

Å få Vegar med på pinnekjøtt ville bli en utfordring, men julaften måtte inneholde pinnekjøtt, uansett hvor de var i verden. Pål bestemte seg dermed for å pakke forslaget inn i noe annet.

Neste morgen møtte ungdommene opp på bussterminalen, mens solen fortsatt klatret oppover langs himmelen. Starten på det som kunne ha blitt en nydelig julaften. «Må bare si» sa en lattermild Vegar.  «Jeg er fortsatt positivt overrasket. Serr, trodde aldri du ville foreslå en tre timers busstur. Også til en restaurant kilometere utenfor Agaete, for å spise julemiddag

«Jeg meldte meg jo tross alt på en annerledes julefeiring.» Pål smilte lurt. «Takk for at du tok meg med, og sa ja til dette.»

Vegar klappet kompisen på skulderen. Plukket opp mobilen fra kortbuksa. «Når går bussen?»

«Skulle gått for femten.»

Kameratene snudde seg, studerte rutetabellen, da en taxi kjørte forbi og bråstoppet. Sjåføren reverserte bilen, senket vinduet på passasjersiden. «Where you going, my friends?»

Taxisjåføren fikk se kartet. Han trengte ikke å studere det i mer enn fem sekunder. «Jump inn, my friends.»

Vegar skulle til å åpne døra, da Pål grep skulderen hans. «Spør om å få en fast sum, i tilfelle han er en luring.»

Den skeptiske nordmannen fikk ønsket sitt oppfylt. Fast sum. Nitti euro for en kjøretur på halvannen time. Det nærmeste ungdommene kom en luring på denne turen forble skeptikeren selv, dersom ingen så på uhellet som oppsto etter tre kvarter med skeptiske øyne.

«Sorry, my friends» sa taxisjåføren. Alle sto utenfor bilen. Sukket ved synet av det punkterte dekket.

Vegar spurte hvor lenge de måtte vente. Sjåføren vrikket på skuldrene.

«Han vet ikke» sa Vegar.

«Jeg forstår kroppsspråk» svarte Pål. «Skal vi bestille ny taxi?»

Før kameratene fikk fortsette samtalen pekte spanjolen på en liten fjelltopp. «Short cut.»

«Betyr ikke det å klippe håret?»

«Karen snakker om en snarvei» sa Vegar og pekte i samme retning. Han forklarte videre at det var snakk om en førtifem minutters gåtur over toppen. «Det er minimum tiden det tar å vente på en ny drosje, pluss at da sparer vi de pengene.»

Pål var i ferd med å gå, da taxisjåføren grep tak i skulderen hans. «Money, please?»

Han innså at de hadde glemt å betale. «How mye?»

Ungdommene betalte mannen nitti euro. En kostnad som definitivt kunne blitt mindre, dersom de hadde betalt per kilometer.

Øverst på toppen tok Vegar opp telefonen. Tastet et telefonnummer. «I want to cancel a reservation, a table for two. Yes, please. Vegar Markvig. Thanks.»

«Hvilket bord?»

«Det skulle egentlig vært en overraskelse. Fatteren kjenner innehaveren av Norskekysten. Og jeg kjenner deg jo såpass. Visste at du digget pinnekjøtt, lenge før avreisen, liksom. Men ser på klokka nå at dette blir altfor seint. Som sagt, glad for at du tok initiativet i dag. Hadde aldri trodd det om deg.»

Mens de trasket nedover bakken kjente Pål på svetten. Den skyldtes ikke varmen, men angeren. I ferd med å innrømme sin utspekulerte plan, da latteren traff ham fra siden.

«Din syke jævel, ass. Du køddet virkelig ikke!» Vegar hoppet nesten av iver, samtidig som han pekte på det nedslitte gårdshuset. Mellom frittgående høns sto fire plastikkbord med tilhørende stoler, perfekt for en billig barnebursdag. Stedet var god skiltet ved hjelp av spikra papplate til husveggen. Budskapet definitivt viktigere enn estetikken og rette linjer.  

‘El Palacio Barato/ The Cheap Palace’

Pål svelget tungt, da bonden jogget mot dem hundre meter fra endelig destinasjon. «Sånt helt ærlig, jeg har lyst til å si deg noe» sa han til Vegar.

«Si det når vi har satt oss. Hello! Waiting for us?»

«Yes, yes» svarte den veivende spanjolen som dro på hvert ord. «We. Are. Waiting. Waiting for anyone.»

«Du, em, you har sheep?» spurte Pål.

«Yes, yes. We have. Very sheep paella.

Julaften kunne ikke blitt mer annerledes.

Illustrasjon: Pixabay

Bilturen av Ina Margrethe Gabrielsen

 

Sånn! Da var hundene godt fornøyde etter trening, radioen er slått på, og de har litt å tygge på. Da kan jeg med god samvittighet dra til gården. Hvor la jeg bilnøklene? Der ja! Sånn! Da har jeg med kjeledress, lue, votter… Ullsokker og tursko har jeg på meg. Tror ikke jeg har glemt noe? Har jeg tatt med øksa? Ja, stemmer! Den ligger i bilen. Jeg kommer snart tilbake!

Fra garasjedøren høres et lite smekk idet hånden hennes blir litt småkald av det kjølige håndtaket. Bilen er fulladet og klar for tur innover det hvitdekkede Agder-landskapet. Porten skviker litt idet den går opp, og ut av høyttaleranlegget siver lyden av Niklas Baarli, Stian Røste og Vida Lill Berge fra Frokostshowet podcast mens bilen rygger møysommelig ut. Det dufter intenst fra hundeburet i baksetet, og dashbordet er pyntet med et lite støvlag. Foran et solfylt blåmalt lerret daler det små hvite krystaller ned fra lufta. Piggdekkene får enkelt tak i den glinsende asfalten, og trekker bilen kontrollert fremover.

Hvem var det nå igjen mamma sa skulle komme? Jeg regner med at mine fettere er der siden det er gården til onkel. Helt sikkert… Var det noen av mine brødre som sa de skulle reise opp? De er sikkert så opptatt at de ikke prioriterer det. Egentlig burde de gjort det! Jentene hadde sikkert synes det var kjempemoro å hogge sitt eget juletre. Jeg vet jeg hadde satt pris på det… Det hadde egentlig vært moro å ta med hundene også! Da har jeg alltid noe å prate om. Men jeg orker ikke å holde styr på dem rundt alle folkene. Sa mamma noe om Besta skulle opp? Ja, jeg tror hun skulle sitte på med tante. Håper vi skal grille tålig fort; jeg er sulten! Og tørst. Husket jeg å ta med grillpølser? Ja, de ligger bak! Ketchup glemte jeg. Det er sikkert noen som har med. Det er alltid noen som har med ketchup.

Byen lukter salt idet bilen sakte glir forbi små grå snøfonner langs hovedveien. Gjennom gatene går pelskledde hetter som synger med frostrøyk. Trafikken går rykkvis fremover mens oransje lys gjenspeiles i den våte asfalten. I passasjersetet ligger en pose med flere gaver innpakket i rødt og grønt papir med sølvbånd som skal leveres. Det klikker svakt fra bilen idet den svinger av hovedveien, og glir mot de hvite landeveiene. Prosentene på bilen synker sakte nedover idet piggdekkene tar fatt på bakkene innover heia.

Jeg liker Frokostshowet! Det får tiden til å gå. Lurer på hvorfor ingen tror på meg når jeg anbefaler det. Det er aldri noen som tar meg på alvor. Uansett hva jeg anbefaler, eller hva jeg forteller om, så følger de ikke med. Hvorfor er jeg så utrolig uinteressant? De kommer sikkert ikke til å like gavene heller. De kommer sikkert bare til å åpne dem, og legge dem i en skuff… Godt jeg tok med byttelapp. Da kan de hvertfall bytte til noe de heller vil ha. Det er så vanskelig å kjøpe gave. Jeg følte meg så dum det året jeg virkelig gikk inn for å kjøpe brukt, eller lage selv. Mamma som flere ganger i ettertid har sagt at jeg er så god på å gi miljøvennlige gaver. Jeg tror egentlig hun mener at jeg er flink, men det høres fortsatt ut som et stikk. Hvorfor er det bare meg som bryr meg om miljøet? Hvorfor er det bare meg som ikke har råd til å bruke tusenvis av kroner på julegaver? Jeg liker å gi gaver, men det er ikke moro nå… Jeg tror ikke de mener det vondt. Gavene mine forsvinner vel bare i mengden uansett. Folk har jo slutta å si takk til hverandre også, det bare forventes at man gir gaver liksom. Jeg sier hvertfall alltid takk. Jeg er alltid takknemlig. Jeg blir til og med takknemlig for å kunne få litt ketchup.

Gjennom en liten glipe i vinduet slippes den deilige skarpe kulden inn. Vakre lysglimt danser mellom snøtunge grantrær, og speiler seg i snøens krystaller. Veien blir smalere og smalere, mens skjønnheten vokser seg stor gjennom vinterlandskapet. Bakkene spiser av batteriet på bilen, mens den stødig krabber seg oppover. Lyden av piggdekkene mot den blankpolerte veien er det eneste som forstyrrer rådyret som slukker tørsten i den nærliggende bekken. Duften av hund seiler ut av vinduet, mens to ullkledde hender holder om rattet.

For et vidunderlig landskap. Jeg blir helt overveldet av hvor vakker naturen er. Hvorfor er det ingen som kjenner på det samme? Hvorfor er det bare jeg som setter pris på de små detaljene? Det er ikke rart jeg ikke har noe å snakke med dem om… Det hjelper så mye hvis jeg kan prate om hundene. Da går jeg hvert fall ikke tom for ting å si. Men ingen vil høre på meg. De syns vel ikke jeg er verdt å snakke med. Jeg er ingenting for dem. Jeg skulle ønske mine brødre kunne komme. Det hadde småjentene satt pris på. Men de har sikkert ikke tid. Lurer på hvordan de vet så mye om hva som skjer i hverandres hverdager. De vet ingenting om min. Mamma fortalte at de skulle flytte. Lurer på hvor. De skal sikkert ikke langt. De vil jo ikke flytte jentene for langt bort fra besteforeldrene. Jeg tror ikke de hadde merket om jeg ikke kom heller. Hadde noen merket om jeg ikke dukket opp? Sikkert ikke… Det er garantert noen andre som også har glemt ketchup.

Flammene fra bålpanna skimtes bak låvebroa når bilen glir inn på gårdstunet. Rundt den står det et mangfold av kjeledresser med grillspyd rettet mot flammene. Kulden biter i leppene idet bildøren åpnes. Bilen har under 50% igjen på batteriet. Den kommer seg ikke helt hjem igjen.

Illustrasjon: Pixabay

DEN MAGISKE SNØKULEN av Per Lund

 

Det var lille Julaften.

Lars satt i bilen sin på vei hjem fra jobben. Han hadde avsluttet arbeidet klokken 12 for å slippe unna rushtrafikken. Men han var ikke alene på veien. Snarere tvert imot: Alle var ute på veien nå med bagasjerom fylt opp av julemat og presanger. Og noen hadde til og med juletrær tjoret fast på biltaket. I tillegg lavet snøen ned til tross for meteorologenes unisone dystre varsler om nok en snøløs jul. Alt av brøytemannskap var mobilisert for å holde veiene oppe.

Det uventede snøværet var også det store samtaleemnet i trafikkradioen og Miljøvernerne snakket optimistisk om klimaforandringer!

Den saktegående køen hadde stanset helt opp nå. Varmeapparatet og vifta sto på fullt for å holde duggen borte fra innsiden av rutene. Og vindusviskerne hadde sin fulle hyre med å holde frontruta fri for snø.

Mistrøstig fulgte han vindusviskerne med øynene – fram og tilbake.

Grunnen til hans dårlige humør var noe som hadde skjedd i morges før han dro hjemmefra.

Sønnen hadde en pakkekalender som han pleide å åpne før Lars dro på jobb. Det var ikke dyre gaver. Som regel var det luktevisklær eller fargeblyanter, men i dag hadde det vært en større ting. Sønnen hadde sett på den i spenning i hele desember og nå var dagen endelig kommet. Derfor var skuffelsen desto større da sønnen, etter å ha flerret av papiret, i en blanding av vantro og sinne hadde utbrutt: «Bare en snøkule?!»

«En magisk snøkule» korrigerte Lars og fordreide stemmen sin slik at han hørtes ut som en spåmann: «Ønsk deg noe og rist på kula, så skal du se at ønsket ditt går i oppfyllelse!»

«Da ønsker jeg at dette blir en drittdag!» sa gutten og kastet kula fra seg før han stormet inn på rommet sitt igjen.

Heldigvis landet kula i en haug med klær slik at den ikke knuste.

Lars hadde tatt opp kula fra haugen og skulle til å kaste den i søpla. Den hadde ikke kostet mer enn 20 kroner på TGR, men ved en tilfeldighet ble han stående og se inn i kula. Tablået var en klassisk miniatyrby med hus, trær, fabrikker og veier fulle av biler. Det var utrolig detaljert. Ja, han hadde aldri sett noe så forseggjort. Det var nesten som om det var virkelig. Når han så nærmere, så det ut som om bilene sneglet seg avgårde rundt i byen og fra pipene kom det røyk…

Men han kunne jo ikke stå der hele dagen. Han ristet på hodet og satte kula fra seg på kjøkkenbordet.

Lars hadde gått og tenkt på denne episoden gjennom hele dagen, og på mange måter hadde det virkelig blitt en drittdag.

På jobben hadde alt gått på tverke: Da han skulle kopiere noen greier, hadde han lagt originalen opp ned i kopimaskinen slik at det bare kom ut blanke ark. Og da han skulle gjøre det på nytt, så hadde det blitt papirkrasj så han ble stående og fikle med det en god stund. I tillegg var det en viktig mail han skulle ha sendt. Den var faktisk så viktig at han hadde skrevet det ned i kalenderen med rød tusj. Men da han omsider skulle gjøre det, så var nettet nede.

«Jaja, da får jeg heller ta meg en tur innom jobben i romjula og sende den da» hadde han tenkt.

Det hadde sluttet å snø, og køen begynte å sige sakte framover igjen. En måkebil passerte i motgående fil i stor hastighet så bilen ristet av lufttrykket.

Men han hadde ikke kjørt mange meterne før det var stopp i trafikken igjen og nye voldsomme mengder med snø veltet ned fra himmelen. På bilradioen sang Anne Grete Preus om Himmelsk korrekturlakk. «Ja, om man bare kunne viske ut denne dagen!» tenkte han bittert.

Plutselig ringte mobiltelefonen hans. Han koblet til handsfree’en slik at han kunne prate uten å ta hendene fra rattet.

På displayet så han at det var sjefen som ringte. «Han skal vel høre om jeg fikk sendt mailen.» tenkte han og vurderte å la være å svare, men han fikk bare stå for det han hadde gjort.

Han trykket på svarknappen og presenterte seg.

«Ja, altså jeg ringer angående den mailen…» sa Sjefen nølende.

«Ja, jeg beklager» sa Lars, «men nettet var nede så jeg gjør det i romjula. Jeg kan eventuelt komme på formiddagen i morgen.» Til tross for at han visste at det ville bli ramaskrik og spiker’n i kista for det vaklende ekteskapet.

«Så du har ikke sendte mailen?!» spurte sjefen vantro.

«Nei, beklager» sa Lars og tenkte at her er det bare å begynne å se seg om etter ny jobb.

«Men, det er jo aldeles strålende!» utbrøt Sjefen «Nei forresten, det er helt fantastisk» fortsatte han. «Lars, du har gjort dette til vår lykkedag! Du kan vente deg en skikkelig påskjønnelse for dette! God Jul!»

«God Jul» sa Lars ettertenksomt, men Sjefen hadde allerede lagt på.

Igjen begynte køen å snegle seg framover. Da han etter stund kom hjem og parkerte i oppkjørselen, ble han møtt av minstemann som kom løpende gledesstrålende i bare sokkelesten.

«Det stemte jo Pappa! Den er magisk!»

«Hva?» sa Lars fortumlet.

«Snøkulen! Jeg ønsket meg snø og så ristet jeg på den. Og så kom det snø – akkurat som du sa!»

Lars smilte og løftet sønnen sin høyt til værs.

«Ønsket du deg noe mer?»

«Ja» sa gutten litt forlegent «Jeg ville si unnskyld i morges, men da hadde du allerede reist på jobben, så da ønsket jeg at det ikke skulle bli en drittdag allikevel.»

«Og det ønsket gikk også i oppfyllelse!» tenkte Lars og sa: «Men nå må vi skynde oss inn så du får på deg tørre sokker. Du må jo ikke bli forkjølet i Julen.»

Katten deres hadde vært ute hele dagen og så sitt snitt til å smette inn idet Lars skulle lukke døren. Med et byks hoppet den opp på kjøkkenbordet. Men det katten ikke hadde forutsett, var at det nå lå en liten juleduk oppå bordet. Så istedenfor et elegant nedslag, så sklei den framover på bordet og butta i Snøkulen som sto der. Og den igjen begynte å trille mot bordkanten…

Illustrasjon: Pixabay

Kanskje neste år av Anne Camilla Næss

 

Han ser adventsstakene som lyser i vinduene på den andre siden av gaten. Det er liv og lys i vinduene. Fem etasjer med liv og lys. Det er lys i blokka hans og. I etasjene over. Og under. Hos ham er det dunkelt. Sett utenfra. Han har en adventsstake. Fått i gave. Han fikk den for to år siden. En enslig nisse står ved siden av. Nissen var også en gave. Den smiler til ham. Er egentlig ganske stygg. Etter hans smak. Men han blir varm og øm i brystet når han ser på den.

Lyden fra tv´en overdøver stillheten i stua. De førjulsglade, dagen-før-dagen-hektiske ekspertene. Julestemningsekspertene. Han har flere ganger vurdert å skru av lyden. For mye mas. Han lar lyden være der. Ribbetips. Pyntetips. I-siste-liten-tips. Han har ikke bruk for tips. Eller råd. En eller annen juleengel spiller ham et puss likevel. Hver gang han skal til å skru av, blir det et øyeblikks pause fra tomheten. Vakker musikk fyller rommet. Akkurat nå er det et sangkor som synger «O Helga Natt». Der er den. Ømheten i brystet. Han ser ut på den tomme gaten utenfor. Det ligger et hvitt lag av snø på bakken. Det begynte å snø for noen dager siden. Han bryr seg ikke så mye om snø. Vanligvis. Dessuten blir det glatt å gå når den regner bort og det fryser til. De hvite, dunlette fnuggene faller i en virvlende dans mot jorden. Lydløse danser de alene mot teppet under dem. Der de forenes og dekker over alt som har vært, er og skal bli. Nå ligger det tildekket, bortgjemt og usynlig. Det er en slags stille lettelse å se på.

«O Helga Natt» er over. Han ser på klokka. Den er bare sju. Det er for tidlig å legge seg. En av naboene rett over gata har satt opp et stort juletre. Nå er hele familien i gang med å pynte treet. Han kan se at de ler. At de hygger seg. Et eldre menneske står med en kopp, og ser på. Han klarer ikke å se om hun smiler. Men det gjør hun sikkert. De andre naboene har pyntet trærne sine for flere dager siden. Noen før det og. Det er nytt. Sånn var det ikke før. Han liker det naboen gjør. Dagen før. Sånn som det alltid har vært.

Den stygge nissen smiler til ham. Det er som den sier: – Verden går framover, vet du. Han tar seg i å smile tilbake. Hører seg selv si høyt: – Gjør den det?

Han skrur til slutt av tv´en. Han kommer ikke til å lage ribbe. Ikke spise det heller. Ser det ut til. Han orker ikke høre mer om perfekt stekt ribbe. I det skjermen går i svart, puster han ut. Stille. Nå kan han høre skrittene til dem som bor over ham. Hyggelige folk. Hilser på dem i trappa.

Han ser på klokka igjen. Nærmer seg åtte. Om bare fire timer er advent over. Ventetida. Ikke mer å vente på. I det han skal gå inn på soverommet, faller blikket hans på en enslig pakke som ligger på spisebordet. Til Nelly. Fra bestefar.

Han har ikke så greie på det med gaver. Alltid kona som ordna det. Den enslige gaven med rødt papir og gullbånd. Der er det igjen. Ømheten i brystet som har vært der i hele

kveld. Han vil skyve den vekk, men den er sta. Han er også sta, men i kveld er ømheten staere. Han gir opp å kjempe Brystet knyter seg sammen. Det blir vanskelig å puste. Nå må han manne seg opp. Grining vil han ikke ha noe av. Han henter seg inn igjen. Retter seg opp og går inn på soverommet. Det er bare en dag, som alle andre dager. Hvis en ser bort fra ståket. Det kan en jo skru av. Tross alt.

Det er stille på soverommet. En og annen bil. Skritt over gulvet over ham. Noen prater høyt i naboleiligheten. Vegg i vegg.

Det var godt å få lagt seg. Han er ikke trøtt, men han er sliten. Øynene glir igjen. Han vet ikke om han sover eller er våken, men hører en ringelyd i det fjerne. Han blir først irritert. Prøver å overhøre den. Pokkers mobil. Den ligger i stua. Han lar den bare ringe. Der ble det stille. Han blir liggende å stirre i taket. Må ha duppa av litt for det foresvever ham at han har vært hjemme hos mor si. På kjøkkenet. Midt iblant alle grytene. Luktene. Tett inntil den gode, runde kroppen med baksteforkle. Mel over alt. Det var da julestress før i tida og, sier han halvhøyt ut i lufta. Til den som måtte være der. Og jækla så hyggelig det var. Han prøver å få øynene til å gli igjen. Det ringer på nytt. Er det ikke mulig å få fred, mumler han irritert. Han kommer seg på beina og ut i stua for å svare at han ikke vil forstyrres så seint på kvelden.

– Hei bestefar. Stillhet. – Går det bra? Stillhet igjen. Nå er tårene der før han klarer å nedkjempe dem. Han må kremte for å få stemmen i gang. – Ja da. Hei Nelly, er det deg? Så hyggelig da. – Er du syk, bestefar? Du høres litt forkjølet ut? – Nei da. Nei, alt er bra med meg. Ingen fare. – Jeg ringte deg, men du svarte ikke. Han setter seg ned på en stol. Den som er nærmest julegaven. Hvordan går det med deg da, jenta mi? Han vil vite, og han vil ikke vite. – Jeg har det bra. – Trives du på skolen? En bil kjører forbi utenfor. Har hastverk. Så blir det stille. Lenge. – Det er deilig med juleferie. Elsker at det snør. -Ja, det er hyggelig med snø. Ny stillhet. Han prøver å tenke på noe passende å si. Han kjenner henne jo så godt. De var bestevenner. Det var det hun kalte dem da hun var mindre. Vi er bestevenner, bestefar. Så klemte hun den myke hånden sin rundt den grove arbeidsnever hans. To kontraster som passet perfekt til hverandre. Forenet i trygghet. Fra stor til liten.

Bestefar? – Ja, Vesla. Stillhet igjen. – Var det noe du ville si? – Mm. Bare at jeg savner deg. Han svelger. Kjemper. En lydløs kamp. Vil ikke at hun skal bli lei seg. Vil ikke at hun skal bli berørt. Vil hun skal være beskyttet mot alt. Et håpløst ønske. Det er voksenverden som bestemmer. Barn må ta det som kommer. – Savner du meg, bestefar? Han trekker pusten dypt, så stille han kan. Tårene renner nå. Han lar dem. – Klart det, Vesla. Klart det. – Jeg ringer deg igjen i morgen. – Det høres hyggelig ut. – Vi snakkes, da. – Vi snakkes. – God jul, bestefar. – God jul, Nelly.

Han ser på klokka i det han legger seg. Ti på tolv. Det er fortsatt advent. Fortsatt ventetid. Fortsatt tid for håp.

Illustrasjon: Pixabay

Gje meg handa di av Marion Kristiansen

 

Jeg fryser på fingertuppene, og jeg tror jeg fryser litt i hjertet. Et tynt islag har lagt seg på ruten til Håndverksbakeriet, og jeg ser henne omfavne cappuchinokoppen og ta en sipp. Øynene hviler ned mot det hjerteformede skummet, og munnvikene er trukket forsiktig opp som om det ikke var denne “Mona” som satt der, men Mona Lisa. Hun holder rundt koppen slik jeg skulle ønske hun kunne holde hendene mine, hvert fall en gang. Ro, trygghet, varme. Langt i fra de følelsene som herjer inni meg. Men ærlig talt er det vel ikke normalt å føle det sånn. Hun kjenner det vel som meg på innsiden hun også. På over fem hundre år er det fortsatt ingen som har greid å lese Mona Lisas gåtefulle smil heller. Sukk. Jeg må gå inn. Hun har ventet lenge nok nå. Rister på skjerfet og retter på lua, dytter i døra. Tung.

Øynene lyser opp når hun ser meg. Det er som om hun stiger fra stolen. Hånden er tynn og kaldere enn jeg trodde. “Mona! Niclas, ikke sant? Hyggelig!” sier hun med en engleaktig stemme gjennom Kurt Nilsen-musikk. Hun leder an samtalen fra første stund. Stiller alle slags vanlige og uvanlige spørsmål om hvem jeg er, hva jeg vil med livet, hva jeg jobber med, hvor mange søsken og hva for kjæledyr jeg har, hva jeg ville gjort om jeg møtte en levende Tyrannosaurus Rex i dag og favorittfargen min. Hennes var lilla. Hun sier at det trumfer alt, for fargen er jo hellig, og det er jo den fargen adventslysestaken har. Jeg har aldri hørt den begrunnelsen for en favorittfarge før.

Hun tar en ny sipp av cappuchinoen. Nå har jeg sjansen til å også få spørre om noe. “Hva skal du i julen?” spør jeg som om vi er gamle venninner. Idiotisk spørsmål, men jeg greide ikke komme på noe bedre så fort. Hun løfter øyenbrynene og kremter etter å ha svelget kaffen. “Jeg tenkte å ikke feire i år.” mumler hun. “Ikke jeg heller.” svarer jeg fort. “Åh?” Hun høres lettet ut. “Jul er bare noe mas. Gleder meg til det er over.” sier jeg. Hun kikker ned i koppen sin. Hjerteskummet har for lengst rørt seg inn i det mørke. “Kanskje vi-” sier hun og stopper seg selv. “Hva da?” Lillefingeren hennes dirrer litt på hanken. “Kanskje vi kunne tatt vår neste date da? På julaften? Hos meg?” “Ja!” svarer jeg uten å nøle. Jeg vet ikke hvorfor Mona vil

droppe julen, og jeg vet at jeg egentlig ikke vil droppe den selv, men jeg vet at det er noe med henne, noe gåtefullt, noe herlig og nydelig, som gjør at jeg vil møte henne igjen. Dette kan ikke bli første og siste gangen.

“Jeg gleder meg.” sier jeg og tar motet til meg. Strekker hendene mot hennes, samler dem i mine, og vi varmer hverandre. De gule julelysene fra Drøbaks gater utenfor speiler seg i øynene hennes. De smiler, selv om det er et slags slør av tristhet i dem.

Julegavene i baksetet rister og hopper om hverandre opp den snødekte kjerreveien gjennom skogen til huset hennes. Flaks det ikke er noe knuselig. En liten Bambi bykser unna kjørelysene. Jeg visste ikke hva jeg skulle gi til en praktisk talt fremmed kvinne, og jeg vet ikke om hun vil ha julegaver i det hele tatt, men jeg spurte mamma hva favorittgavene hennes fra pappa var gjennom tiden og ordnet noe lignende til Mona. Jeg har skrudd av telefonen, for den ville ikke stoppe å ringe, og jeg vil heller ikke at de skal finne meg på Snap-kartet. Jeg har alltid feiret med familien, men tradisjoner er vel ingen hellig lov som må følges hele livet heller. Jeg løy ikke da jeg sa til Mona at jeg synes jul er noe mas. Jeg sa bare ikke hele sannheten, at jeg også synes det er veldig deilig når man først kan deise ned ved spisebordet, trekke inn duften av dampende, honningglasert pinnekjøtt og la julekvelden begynne med de man er glad i. Men hvem vet? Tenk om Mona er den jeg blir mest glad i av alle? Svært usannsynlig, men et julemirakel kunne økt sjansen. Jeg vet ikke hva slags julemat hun foretrekker. Vi har egentlig ikke snakket noe som helst siden daten. Jeg prøvde å sende henne noen meldinger, men hun var alltid opptatt. Vi får ta det som det kommer. Håper det ikke ble for mye jobb å arrangere. Håper det ikke er lutefisk.

Hun er så vakker at jeg har et rosa fyrverkeri i brystet. Kjolen glitrer i lilla. Håret henger løst nedover de bare skuldrene, og sminken fremhever de perfekte ansiktstrekkene. Hun smiler sjenert i døråpningen og lener seg mot karmen som om den skal bære henne. Jeg vil kaste fra meg gavene og klemme henne, men jeg tør ikke. I stedet sier jeg en unødvendig faktaopplysning, at jeg greide å finne frem. “Har du med gaver?” spør hun, og jeg føler jeg må gjemme bæreposene bak meg. Stemmen virket irritert. “Satte jo lista høyt på første date.” sier jeg flåsete. “Må uppe gamet nå, og én gave ække nok.” Hun ler, og jeg følger henne inn. Legger gaveposene i gangen. Det henger dyrehoder på mørke tømmervegger. Ingen

julepynt. Det knitrer varmt fra peisen gjennom lav jazzmusikk. Foran ligger et stort bjørneskinnteppe. Der deler vi en Grandiosa og en Amarone.

Hun er ikke like pratsom som sist. Men hun er like fascinerende. Jeg har så lyst til å ta henne inn, holde henne, få henne til å smile, kysse henne. Men jeg vil ikke skremme henne. Hun har tross alt tatt meg inn i sitt eget hus, på selveste julaften. Det føles bare ikke som julaften, men… Romantisk. Skal jeg våge å spørre? Vil det ødelegge stemningen? Hun tør å møte blikket mitt. Flammene fra peisen ligner dansende engler i hennes. “Hvorfor er du her, i dag?” spør hun. “Jeg vil være med deg.” sier jeg. Hun smiler sitt lille Mona Lisa-smil, selv om det virker mildere enn det pleier. “Hvorfor vil du ikke feire jul?” spør jeg. Uttrykket endrer seg. “Jeg feirer, jeg.” sier hun og klinker glasset mot mitt. “Ikke jul, men jeg feirer.” “Det er så mange forventninger til julen.” sier jeg. “Det kan bli… betent, på en måte, eller ensomt. Dette kan jo like gjerne være en vanlig dag.”

En forsiktig latter og varme fingertupper som hviler mot låret mitt. “Men det er det ikke.” sier hun og tar en sipp av vinen som har farget tungen blodrød. Så kysser hun meg.

Foto: Vigdis Engen

Jul i stua av Vigdis Engen

 

Den gule undulaten, Pippen, trippet rundt på gulvet. I stedet for å fly, foretrakk den etter hvert å gå. May la seg til rette i godstolen, lukket øynene, og nøt lyden av julemusikk i radioen. For første gang skulle hun feire jul alene. Begge barna studerte i utlandet, og hadde bestemt seg for å feire jul der. May hadde blitt skuffet, men forsonet seg fort med tanken. Begge hadde viktige eksamener på nyåret, og ville bruke fridagene til å lese. Vi kommer hjem på fødselsdagen din i februar, hadde de sagt. May smilte. Så hadde hun det å glede seg til. I stua sto juletreet ferdig pyntet. Den gamle nissen med en spade i hendene, sto på bokhylla. Slik hadde det alltid vært. Selv om May skulle være feire jul alene, måtte alt være som før.

Hun hadde alltid hatt evnen til å ta ting som de kom. Det var mye sant i at det ikke bare kommer an på hvordan man har det, men hvordan man tar det, mente hun.

En førjulsdag var hun med og skapte julestemning på et sykehjem. I starten hadde May følt sorg ved å være tilbake der.  Mannen hadde slitt med Alzheimer og bodd der de siste årene han levde.  Men treffene på sykehjemmet hadde blitt et høydepunkt for May. Beboerne hadde glede av det, og selv ble hun takknemlig for at hun fortsatt klarte seg selv.  

Bittelille julaften snødde det tett, men May våget seg ut for å handle ribbe. Da hun kom ut fra slakteren, sklei hun på en issvull, landet på ryggkulen, og kjente med en gang smerte i brystet. Da hun stablet seg på beina, ble hun ør og svimmel.  Slakteren kom løpende, og spurte om hun slo seg.

May nikket. – Men det går greit.

– Nei, du er hvit som et laken, jeg kjører deg til legen, sa slakteren May mente det var unødvendig, men lot seg overtale.

– O` jul med din glede, sa hun da legen konstaterte ribbeinsbrudd.

– Det gror av seg selv, men ikke uten smerter, sa han.  May så det komiske i at ribbeina knakk, da hun hadde kjøpt juleribbe. Legen lo også, og mente at hun hadde en god porsjon humoristisk sans.

– Ribbeina gror vel ikke fortere om jeg surmuler, lo May.

Det var vondt å gå opp trappa hjemme. Da hun bøyde seg for å ta av støvlettene, ynket hun seg, og pustet tungt før hun gikk inn på kjøkkenet. Der sparket hun borti noe som føk bortover gulvet. May skrudde på lyset. Da så hun Pippen som lå livløs under bordet.  Hun glemte at ribbeina var vonde, satte seg på huk, og tok forsiktig tak i fuglen.  Pippen var død! Hun hadde drept Pippen. May ble sittende med den i hånda lenge, og gråt sine modige tårer. Hun hadde glemt å ta Pippen inn i buret før hun gikk. May pleide alltid å gjøre det etter at den hadde begynt å spasere rundt. May la den i en eske, fylt med bomull.  Dette blir en trist jul, tenkte hun. Pippen hadde vært der i ti år. Den hadde hatt et godt liv. Men at det endte slik, gjorde May både trist og lei.

Det ble en tung kveld. May prøvde å snakke seg selv til rette. Det var unormalt å sørge slik over en gammel undulat. Men det hjalp ikke stort.

Det ble en urolig natt. Hun sov ikke stort på grunn av ribbeina, og kunne ikke tilgi seg selv for at hun hadde sparket i hjel Pippen.

Hun rullet seg ut av senga lille julaften. Ribbeina verket, men hun hadde så smått begynt å tilgi seg selv for fugledrapet.

Etter frokost vasket hun buret etter Pippen, og satte det i kottet.

Utpå formiddagen ringte det på døra, og der sto slakteren.

– Hvordan går det med ulykkesfuglen, spurte han.

May sa at med henne gikk det bra, verre var det at hun hadde sparket i hjel undulaten.

– Unnskyld, hadde jeg visst det, hadde jeg ikke sagt ulykkesfugl, sa slakteren. Men så lo de begge to.

Da kvelden kom ringte May til datteren, Ida.

 –Hei, kvitret Ida. – Står det til liv?

 –Ja, men ikke stort mer heller, sukket May. Hun fortalte om Pippen som var død, og om et par ribbein som ikke hang sammen.

– Stakkars deg, her sitter Bror og jeg, og kan ikke hjelpe deg. May sa at det gikk helt fint, og at julaften skulle feires uansett.

– Men det blir nok litt tomt og trist uten Pippen, sa hun.

–  At Bror og jeg uteblir spiller altså ingen rolle, lo Ida.

May lo. – Nei, det blir deilig å slippe rotet deres. Etterpå pratet hun med Bror, som også syntes det var leit med Pippen, og at mamma ble alene i julen.

Julaften tente May røkelse, og snart duftet det av jul. Hun forberedte ribba, før hun gikk ut på balkongen med den gamle og vaklevorne engelen. Der skulle den stå og skue utover byen, en tradisjon som mannen hadde startet.  En tåre tvang seg fram, men May tørket den fort vekk.

Etter hvert duftet det av ribbe og surkål i huset. Da kjente May plutselig på et sårt vemod. Savnet etter mannen, barna og Pippen overfalt henne rått og brutalt, og hun gråt til hun hikstet.

Da hun hørte «Deilig er jorden» i radioen, ringte det på døra. May tørket vekk tårene. Hvem ringte på døra på selveste julaften? Nølende åpnet hun døra, og der sto Bror og Ida.

– God jul, sa de i kor. -Trodde du virkelig at vi lot deg sitte alene på julaften? Tilgi at vi løy, men vi ville overraske deg. Vi er julegaven din i år! May klemte dem både lenge og vel. Det hadde nok blitt jul uansett, men først nå spredte den gode, gammeldagse julestemningen seg i stua.

 Etter at de hadde spist, gikk Bror ut, og kom inn igjen med en liten eske. Den inneholdt en gul undulat. May smilte fra øre til øre, og tok fram buret etter Pippen, og ordnet i stand til den redde fuglen. May hvisket at den ikke skulle være engstelig, snart ville de bli perlevenner.

– Den skal vel kalles opp etter Pippen, sa Ida.

May ristet på hodet. – Nei, den skal kalles opp etter anledningen, den skal hete Jul, lo hun. – God jul, Jul, sa hun, og slapp fuglen inn i buret.

Likte du denne artikkelen?

Ja
Nei
Takk for din tilbakemelding!