Men at nissen er fra Drøbak ble heldigvis, etter å ha studert bygdebøkene om Frogn og en rekke andre kilder, skikkelig dokumentert i Hans Petters bok om nissens liv og opprinnelse. En utrolig historie som bør leses og som Hans Petter betegner som en forskningsrapport.

– Forskingen viser at den moderne nissen er fra Håøya, og at en gruppe med nisser dro derfra i 1762 med reinsdyrflokken sin, forteller Treider.
– Kjøpmann og reder Christen Carlsen hadde, som historiebøkene bevitner, en reinsdyrstamme på Håøya fra årene 1757 til 1762. Da forsvant plutselig hele stammen, og det var også da nissen forlot Håøya og Drøbak. Det gjorde de sammen med reinsdyrene. Det skrives om en plutselig flammende stripe over himmelen en sen høstkveld dette året, forteller Hans Petter med stor innlevelse.
– Men de dro ikke for godt, de var ute på oppdrag. Det framgår av boka, røper Hans Petter.

Julemagasinet besøker forskeren i familiens bolig i Fjellveien i Drøbak. Under oss ligger Drøbak og bader i gult høstlys mens vinden feier inn fjorden og kaster seg mot Håøya som hviler trygt bak Oscarsborg festning. Mellom husene skimtes røde hjerter og nylongran i lenker. Julegatene er snart oppe. Slik det sømmer seg i nissenes hjemby.

Veggene i alle husets rom er nærmest tapetsert med bilder, mange av Ludvig Eikaas og Ferdinand Finne, men også av Fredrik Stabel. På alle tenkelig og utenkelige steder er det plassert rariteter og gjenstander som alle har en historie. Veggen bak skrivebordet er dekket med bilder som alle hører til en reportasje. En hummerteine av tre som NRK legenden Jan Otto Johansen har gitt som gave til journalisten er blitt til en vinhylle, og på bakrommet står en signert fryser fra samme mann.

Leiligheten er fri for stilmøbler og det gamle pianoet i hjørnet har levd et langt, musikalsk liv. Det oser av nærhet, trygghet og intimitet.
– Som frilansjournalist og nisse-forsker er det her hjemme jeg tilbringer dagene, så det er viktig at det er et sted jeg trives å være i, forklarer Treider og smiler.

– Pulver eller kaffe fra maskin?
– Maskin!

– Jeg har alltid vært begeistret for jula, forklarer Hans Petter. –  Kanskje mer enn normalt. Da jeg skjønte at det ikke bare var Drøbak som ville ha en del av jula og av nissen, og at dokumentasjonen på at julenissen var fra Drøbak nærmest var fullstendig ubegrunnet og fraværende i vedtaket til Formannskapet, ante jeg fare. Det var rett og slett avgjørende at det ble skaffet tilveie riktig og sannferdig dokumentasjon om politikernes påstand.

– Klarte jeg det, kunne ingen komme å stjele nissen fra Drøbak. For det er jo verken Julehuset eller Julenissen på det gamle, vakre turistkontoret som har skapt nissen. Bevisene for at nissen hadde vært i Drøbak og Frogn i hundrevis av år fant forskningen takk og pris ut av.

– Nitidige undersøkelser førte meg til Skjellerud gård i nordre Frogn, og til området utenfor låven til Ole Johs. Hafsten. Der fant jeg på en stor sten, og under tykk mose oppdaget vi helleristninger av et skip, og på hver ende av skipet satt det en nisse. Dette måtte være arnestedet for ur-nissen, konkluderte vi.

– Forskningen min viste at nissene gikk og bar på en indre uro jeg ikke helt forsto hva var. Før det plutselig gikk opp for meg; det var rett og slett utferdstrang.
– Etter hvert som de forlot underverdenen og gradvis utvidet sitt revier, kom de til sjøen åsene rundt Drøbak. Da så de sjøen, og skjønte at det var med skip de måtte komme seg ut i verden på.

I nisseboka til Hans Petter går det tydelig og dokumentert beviselig fram hvordan ur-nissene forlot Norge. De snek seg om bord i vikingskipene. Noen ble alvorlig syke og kastet i land i Nederland, mens andre var med skipene helt til det som den gang het Konstantinopel, nå Istanbul. Så langt dro vikingene. Men med årene fikk nissene hjemlengsel, og da snek de seg om bord i seilskuter som skulle til Europa, og siden Drøbak på 1700 tallet hadde fleste registrerte seilskuter i hele Norge, var det naturlig at de havnet på en seilskute som returnerte til nettopp Drøbak, og som losset sin ballast-sand på øyene i Drøbaksundet. At de havnet på norske skip skyldes også at de gjenkjente noe av språket sjømennene snakket. Noen nisser havnet derfor på Håøya, mens andre dro inn i landet og ble fjøsnisser på gårder i nordre Frogn.

– Alt dette er godt dokumentert i boka, forteller Hans Petter.

Skriveriene til Hans Petter startet da han som 16-17 åring sto i resepsjonen til Østlandets Blad og leverte inn dikt han håpet å få på trykk i avisen.
– Det fikk jeg absolutt ikke. Redaktøren var aldeles ikke interessert i mine dikt, men spurte i stedet om jeg kunne skrive om sport. Klart jeg kunne skrive om sport, svarte jeg med en stor dose løgnaktig selvsikkerhet.

– De sendte meg på en fotballkamp, og da jeg returnerte til redaksjonen etter 47 minutter, og skrev min reportasje i god tro om at en fotballkamp bare hadde en omgang, ble det ingen flere sportsjobber. Jeg måtte skrive “5 på gaten” i et halvt år før jeg ble plassert i kulturredaksjonen.

– Fra ØB gikk turen til NRK og nyopprettede P2. Inngangsbilletten var et intervju med Kjell Aukrust og m/s Panserskipet Reodor Felgen, snekka som Aukrust hadde liggende i Drøbak. Jeg jobbet med programmet “Midt i trafikken”, og den store opplevelsen var da vi på direkten i et program om helgeutfart fikk det for oss å sjekke hvor mange som hørte på P2.

– Kan alle som hører på programmet tute i hornet, var oppfordringen vi kom med der vi sto langs Drammensveien. Herre min hatt for et horn-leven det ble. Ikke alle synes det var greit. Mange lurte på hva i all verden som skjedde når drøssevis av biler tutet med hornene. Ikke minst politiet. En liten korreks fra sjefen, men summen var nok at stuntet hadde slått an, humrer Hans Petter.

– Jeg var en rask tur innom den kulørte pressen, før jeg bestemte meg for å jobbe frilans, noe jeg har gjort i store deler av mitt voksne liv.

– Det var et tøft valg?
– Ja, det kan du si, men det har gått greit så langt, og nå kan jeg ikke tenke meg noe annet. Men det er ett krav, og det er struktur. Opp klokka 06.00 hver morgen. Ferdig snakka! Og det er interessant i den forstand at oppgavene er voldsomt varierte. Jeg kan skrive i VG om Lotto-Hilde og hennes nye liv den ene dagen, mens jeg dagen etter må lage en reportasje om reseptfrie, smertestillende medisiner og folks bruk av dette. Som du skjønner, er det et ganske stort spenn her.

– I tillegg til nisseforskning?
– Ja, den går videre. Selv om det er noe underlig at det ikke er større entusiasme å spore i kommunen rundt et så sentralt og internasjonalt tema som nissen, og ikke minst vedtaket fra 1989. Mange kjenner til Drøbak og det faktum at nissen kommer herfra. Men i dette tilfellet, som i mange andre, er det enkeltpersoners glød og engasjement for saker som er avgjørende for resultatet. Disse personene er dessverre fraværende i Frogn kommune i dag, samtidig som potensialet for videreutvikling er stort.

– Men flere ting er på gang, og selv om jeg lever på almisser og flaskepant i mangel av forskningsmidler, har jeg fått snusen i den store håndboka for nisser. Nissus publikus. Den skal visstnok være å finne her i Frogn, og jeg tror jeg aner hvor, forteller en oppglødd Hans Petter.

– Det andre er at nissen skal på scenen. Om ett år skal Studiescenen oppføre en nisseforestilling som er under arbeid, og hvor nettopp Drøbak-nissen er hovedpersonen. Det gleder jeg meg til.

Nissequiz – 2016

En annen hobby for Hans Petter er quiz, og selvsagt julequiz. En bok med 1000 spørsmål er resultatet.
– Det startet en natt jeg ikke fikk sove fordi jeg lå og tenke på hvor mange ganger hovmesteren snublet i tigerhodet på vei til skjenken i den berømte kortfilmen Grevinnen og hovmesteren. Jeg måtte rett og slett stå opp og se filmen og telle. 13 ganger. Da var det plutselig bare 999 spørsmål igjen før boka var ferdig. Det ble en svært omfattende quizjobb. Mye mer enn jeg var klar over. Men jeg kom i mål med det som er en av mine 14 bøker.
Nå har han lagt inn noen krav til seg selv for det nye året.

– Jeg skal bli flinkere til å gå på kafé. Det er så mange hyggelige steder i Drøbak at det er synd jeg ikke besøker de litt oftere. Det skal jeg bli flinkere til. Og så har jeg et ønske og en drøm kanskje noen tenner på, drømmen om et julenissemuseum i Drøbak. Tenk for et trekkplaster det ville ha vært for Drøbak i turistsammenheng. Et julenissemuseum!

Han stryker katta over ryggen. Den har fått hjerteproblemer og astma, men er på bedringens vei. Kaffekoppene er fylt opp og sola klamrer seg fast i gardinene i et av vinduene. Praten går.

– Og du vet at gamle Karl Garder fra nordre Frogn, som nesten ble 100 år, fortalte at han hadde sett nissen hjemme på gården sin.

Til alle leserne:

Hva heter nissenes håndbok som nisseforsker Treider nå er på sporet av, og som kan bringe nisseforskningen et langt skritt videre?

Send inn svaret til:
post@mediasenteret.no
og vi trekker ti heldige vinnere som får hver sin nissebok.