John Virapen: Bekjennelser fra en tidligere legemiddeldirektør

John Virapen forfatter av boka, dødlige bivirkninger, arbeidet i mange år som legemiddeldirektør i et stort medisinselskap. Han hadde ansvaret for Skandinavia. I denne boka forteller han i detalj hvordan han og hans medarbeidere gikk frem for å få markedsført og solgt selskapets medikamenter.

I følge ham var de ofte i handelen lenge før de visste helt hvordan de virket.

Dette fortalte de selvsagt ikke de hundrevis av legene de kontaktet og overbeviste om at joda, alt var grundig forsket på og utprøvd. Om dette ikke er nok, beskriver han hvorden de henviste til ­falske forskningsresultater hvor han og andre i selskapet hadde bestukket forskere til å skrive under på de resultatene de ønsket, som bevis på at alt var i orden. Ofte var det ikke det. Noen av de medikamentene de solgte var direkte livsfarlige. Disse er navngitt i denne boka, så du kan sjekke det selv. I blant når det gikk riktig galt, dysset han og selskapet det ned etter beste evne. Hvis noen av familiene gikk til rettsak, ble det som oftest forlik, beskriver han. Selskapet ønsket heller dette, og betalte ut erstatninger til de etterlatte. De ville for all del unnggå at det skulle bli alment kjent at årsaken til dødfallene var bivirkninger av noen av deres medisiner. I forliket var det selvfølgelig bakt inn en avtale om at familiene ikke skulle fortelle noen om hva som hadde skjedd. Slik kunne de fortsatt selge og markedsføre de samme medisinene som tidligere. I den boka han har skrevet om sine erfaringer, beskriver han i detalj hvordan dette foregikk. Selskapets argumenter er så kyniske er det nesten vanskelig å tro at det er mulig.

Når jeg skriver om dette, er det ikke av noen annen gunn enn at jeg mener vi alle har krav på å få vite hva som foregår og har foregått lenge i produksjonen og markedsføringen av en del av de medisinene vi blir anbefalt å bruke. Selvsagt er det ubehagelig kunnskap, og kanskje også vanskelig å tro at det kan foregå slike ting. Det beste vi kan gjøre er å undersøke selv. Mange av oss er ganske nøye med hva vi spiser. Vi tenker oss litt om før vi kjøper inn den maten vi trenger. Kanskje vi burde være like nøye med de medisinene vi tar?

Les pakningsvedlegget nøye, står det i papirene som følger med de medisinene vi kjøper.

Hva om disse opplysningene er gale eller ufullstendige? Hva om farlige eller dødlige bivirkninger er utelatt? Hva om disse medikamentene aldri skulle vært markedført eller forsøkt solgt? Hva om inntjeningen er mye viktigere enn vår helse og våre liv?
Hva om de forskningsresultatene som blir presentert blir sjekket og dobbeltsjekket både to og tre ganger? Hva om våre ofte meget dyktige leger, ikke lengre kan trues med at de vil risikere sine legelisenser om de stiller seg mere kritiske til hva som er gjengs behandlingsmetoder i dag? Ikke minst når det gjelder bruken av cellegift og stråling i kreftbehandling. Hva om de nekter å behandle oss med medikamenter de har mistanke om eller vet kan ha alvorlige og livstruende bivikninger? Hva om de stiller seg bak Dr Aseem Malhotra som i april i år åpent sto fram og sa hva han mente i EU parlamentet om hvor vanskelig det er for ham å være en god lege så lenge han har disse truslene hengende over seg i sitt daglige virke?

Det koster å være den som varsler når noe er galt.

Jeg har selv arbeidet med konflikter i arbeidslivet i mange år og har sett utenkelige scenarier utspille seg mellom kollegaer. Derfor er jeg en stor beundrer av alle de legene og forskerne som nå så tydelig sier ifra, på tross av alt det de risikerer, både økonomisk og sosialt. Det gjelder vår helse. Ikke mindre enn det.