ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret
ANNONSE

ANNONSE

Kaja Magnussen jobber i perspektivet fred og reiser mye for å treffe sine globale nettverk som jobber for samme visjon. En oktoberkveld hadde hun invitert 6 kvinner til å fortelle sin historie for å dele god energi og inspirasjon hos Villa Vestby på storsenteret.

Kaja Magnussen inviterte til å lytte til 6 kvinners totalt ulike historier og la oss inspirere. Hun bød på kvelden som en liten energikilde. Litt påfyll vi alle kan trenge iblant. Villa Vestby stod for den fantastiske buffeten som inneholdt nydelige “starters”, salater, en utrolig smakelig hovedrett av lam, og kaker, og mange – flest kvinner –  var tilstede i det hyggelige lokalet. Kaja og flere av hennes medsøstre som bød på sine liv, hadde gjort det hyggelig og innbydende. Mellom historiene fikk vi høre musikk av Mari Boine, som forsterket den gode og til tider rørende stemningen.

-De 6 flotte kvinnene i Vestby kommune har hver og en tatt bevisste valg og lever ut sine verdier og visjoner, sa initiativtageren. -Dette vil garantert bli en innholdsrik kveld som du vil huske i lang tid fremover.

 

Mitt gode liv

-Det er ikke lett å gjøre enn 77 år gammel reise kort, begynte Gislaug Teigene Carr. Hun fikk polio 2 år gammel og sitter i rullestol. Hun ble sendt avgårde fra foreldre og annen familie til Rikshospitalet hvor hun ble i 2 år. Hun husker ikke dette, men ble tatt hånd om av sykepleieren Laila Willock som ble en venn for livet. Hun har blitt fortalt at hun sturet litt og tydeligvis syntes det var kjedelig der, og at hun gjerne ville synge. Det var hun vant til fra hjemmet hun kom fra. Gislaug fortalte videre at da krigen kom, ble hun sendt til Sverige, og senere fikk hun et opphold som varte i 8 år på Nøtterøy sammen med polio-pasienter fra hele landet. Da hun omsider ble 18 år og kunne gjøre som hun ville, var det en stor befrielse.

Gislaugs start på livet kunne gjort henne til et ulykkelig menneske, men hun fortalte videre hvordan hun har hatt et godt liv med mye sang og musikk. Hun har bodd mange år i Spania hvor hun og barna lærte kulturen og språket å kjenne. Hun har et nært forhold til naturen og må ut hver eneste dag. Gå på kafé og treffe mennesker er en stor glede. Barn og barnebarn er en stor velsignelse. Hun forteller at hun snakker med trær og blomster – helst når ingen hører på henne. Den godt voksne damen sier hun har vært heldig med helsa og har hatt et godt liv, men minner om at en må ta tak selv. “Ingen kommer vanligvis å banker på døra di en lørdagskveld”, avsluttet hun.

 

En hånd å holde i

Suad A. Farah, ble presentert som en utrolig flott kvinne med masse energi av Kaja, da Suad selv var i utlandet. Hun var 25 år da hun kom til Norge og landet på Fornebu i en vanvittig snøstorm en tidlig vårdag i 1989. “Hvor i all verden har jeg havnet, hvordan skal jeg klare å leve her”, leste Kaja fra Suads manuskript. Utfordringene med å leve i Norge startet. Hun var 6 måneder gravid og var kommet til Bærum med masse snø som velkomstgave. Hun og familien ble boende på Vestlandet i et stort hus. Det var uvant og ensomt å ikke være i en storfamilie som hun var vant til, og den  1. julen forstod hun virkelig hvor forskjellige våre kulturer er.

Suad var en jordmor fra Somalia. Hun er, og har alltid vært, en veldig proaktiv person. Hun har jobbet på sykehjem flere steder og i hjemmesykepleien, er politisk engasjert og er spesielt opptatt av kvinners forhold både i Norge og i utlandet. Hennes styrke og inspirasjon på reisen har vært å være ydmyk og villig til å ta imot hjelp for å kunne utvikle seg selv. Selv om hun ikke var fysisk til stede i Villa Vestby, var hun med på Skype en liten stund og hilste til alle.

 

Tørre å trosse smerte

-I januar fikk jeg påvist brystkreft, begynte Bente Rossing. -Jeg måtte i gjennom to operasjoner, cellegift og strålebehandling. Jeg har hatt en fantastisk lege. Jeg har alltid vært opptatt av å trene Jeg sykler mye. Selv da fikk vite dette her, var jeg opptatt av at jeg måtte sykle. Bente var mer opptatt av at hun skulle være med og forsøke sette en rekord på styrkeprøven Lillehammer – Oslo sammen med et damelag enn av kreften. Når det gjaldt den, tenkte hun at “dette skal jeg klare”. – Jeg spurte legen om jeg kunne trene og stå på, og legen var klar på det; tren masse. Jeg fortsatte også å jobbe.

 

Hun var først igjennom 2 operasjoner, og begynte på  cellegift i april. Hun var naturlig nok spent på hvordan kroppen ville reagere. Til å begynne med kjente hun ingen ting, men etterhvert ble hun en del kvalm og uvel. Likevel, etter hver daglige behandling over 12 uker, skiftet hun til treningstøy og dro ut på sykkelen sammen med klubben sin. På sykkelen glemte hun ubehaget, og var konsentrert om treningen. Det samme skjedde da hun fikk strålebehandling på Ullevål; hun kjente motstand mot å ta pasienttransport til sykehuset, og begynte heller å sykle til og fra Oslo. Flere venner stilte opp og syklet med henne denne perioden, og de kombinerte turene med en kanelbolle eller en is på Aker Brygge før hjemturen. Fikk ikke Bente på seg skoene en dag om bena var i ulage av cellegiften eller kortisonen, gikk hun tur i skogen. Når hun kom seg ut og trente, ble alt mye bedre, og sinnet var alltid lysere når hun kom inn igjen. Være ute, være aktiv og ikke kjenne på smerten, ble hennes løsning. -Mitt største ønske er at det kunne komme inn fysiske øvelser i kreftbehandlingen. Selv kunne jeg gjerne sittet på en spinningssykkel å få cellegift. -Bente er kanskje i en særstilling. Hun elsker å sykle og deltok også i flere ritt, mens hun gikk på cellegift. Hun avslutter med å si: -En trenger ikke sykle flere mil, men det er viktig å komme seg ut. Være i bevegelse.. Forskning har vist at mennesker som trener kommer bedre gjennom kreftbehandlingen. Og helt til slutt: Husk å sjekke dere, damer og menn. Også menn kan få brystkreft, påminnet den spreke syklisten.

 

Seremoni i egen regi

Noen velger å gjøre ting annerledes, og det kan være spennende og bra så lenge man gjør det av et godt hjerte, åpnet Kaja for Kristin Tannums innlegg. Kristin er utdannet coach, og har blitt spurt flere ganger om å utføre rollen som seremoni-mester. Både for vielse og såkalt knesetting, som er et norrønt rituale fra førkristen tid og kan sammenlignes med vår kristne dåp. Knesetting var også ukjent for henne, men er i dag for henne en utrolig nær og fin seremoni. Historien om knesetting er interessant: Under seremonien fikk barnet navn og ble tatt opp i slekten. Mor holdt barnet fram foran far og ba ham om å erkjenne farskapet med familie som vitner. Hvis faren satte barnet på kneet, hadde han akseptert barnet som sitt eget, og det ble da tatt opp i ætten. Moren bar så barnet rundt blant familie og venner, slik at de får hilst på barnet og ønsket det alt godt. Fordelen med dette systemet var at de ikke skilte mellom ektefødte og uekte barn, også barn født utenfor ekteskap kunne bli knesatt og tatt opp i ætten. Barnet hadde da arverett på lik linje med ektefødte barn.

Kristin Tannum synes det er fantastisk å kunne leve ut sine verdier.  Hun synes det største er å få gjøre noe for andre mennesker som berører hennes egen sjel.

 

Å by på seg selv

Siv var ferdig utdannet skuespiller i 1993 i London og har jobbet som skuespiller etter det. I tillegg til andre jobber, som nå når vikarierer som miljøarbeider ved Vestby videregående og beriker skolen med sin kreativitet i så langt 6 revyer hun har regissert for elevene. -Mange har spurt meg: Hvorfor ble du skuespiller? Da tenker jeg: “Hva skulle jeg ellers ha blitt da?” Jeg har hørt hele livet at “Du kommer til å bli skuespiller”. Ja, ja, så ble jeg skuespiller, sier hun lakonisk. Folk sa alltid: “Hun er så om seg, hun Siv.” Jeg var så levende og utadvendt, sa de. Et uredd barn. På juletrefester og sånn, og det sto folk på scenen og spurte: “Hvem av disse små barna har lyst til å komme opp, så sitret det i hele kroppen.

 

Siv demonstrer auditions i Norge, hvor man tar hva man har for hånden, og roper “henda i været” og sikter på oss med sin medbrakte pepperbøsse når hun liksom raner en bank. Vi får også oppleve en liten del av en av mange revyer hun har satt opp, hvor hun spiller gamle fru Sagen som absolutt ikke liker å ha blitt en gammel dame. I løpet av et øyeblikk, bare er hun fru Sagen. Publikum gapskratter av den småbitre, morsomme dama som synes at å gjøre oss gamle, heller er en dårlig spøk av Vår Herre. Å by på seg selv er absolutt ingen kunst for Siv Klynderud som påstår at hun er en elendig løgner til tross for hva hennes omgivelser tror skuespillere faktisk er. Som skuespiller handler det om å finne sannheten, selve kimen, og spille rollen din utfra den.

 

Den nye historien

Kaja Magnussen sier intensjon med arrangementet var å dele hvilke styrker vi som mennesker bruker i ulike utfordrende situasjoner. Hun snakker om hvor lett det er å være i eller være den gamle historien vi forteller oss selv og hvordan dette kan gjøre oss mindre tilgjengelig for både nye opplevelser, erfaringer og vekst. Selv om hun jobber i det store bildet fred, sier hun at for henne handler dette først og fremst om å finne sin egen fred, sine styrker, sitt potensiale og inspirasjon til livet. Hun jobber idag med enkeltpersoner og grupper med utvikling og vekst ved å fokusere på potensialet og styrker vi som mennesker naturlig har. Først når vi tar inn ny energi og slipper det gamle kan noe nytt ta plass.

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.