Samlivsforskning har mye å lære oss når det gjelder krangling med partner. Den amerikanske psykologen John Gottman har gjennom flere tiår med studier på par vist oss flere ting. Under en krangel er det lett å miste hodet og ha som strategi å såre partneren mest mulig. «Om jeg kan gjøre han like vondt som han gjør meg nå, da forstår han hvor fælt jeg har det, og da slutter han kanskje å være så slem», blir logikken da. I realiteten ender det ofte med to mennesker som står og slår hverandre i hodet med en stadig større verbal slegge. 

 

…det begynner med meg: Valg av pronomen har noe å si når vi krangler med partner. En såkalt myk start på konflikten innebærer å bruke ord som ‘jeg’. Da tar vi utgangspunkt i egen opplevelse: «jeg opplever at..» Om man i tillegg klarer å snakke fra et sårbart perspektiv, det vil si å si noe om hvordan man selv bidrar inn i konflikten, blir gjerne motpart mer lydhør og roligere. «Jeg blir urolig når vi ikke klarer å bli enige» er et annet bidrag enn «du hører aldri på det jeg har å si». Generelt er pronomenet «du» betent, særlig om vi kombinerer det med noe negativt. Sjansen er da stor for at den andre går i forsvar og svarer med samme mynt. Da har vi to stykker som lukker ørene og stadig åpner munnen. Kanskje er det en grunn til at vi har fått utdelt to stykker av det første og bare en av den siste?

Husk 5! Gottman hevder at det under en disputt er viktig å huske på den magiske brøken – 5/1. Dette innebærer at per ett negativt innspill (kritikk, himling med øynene, latterliggjøring, herming mm.), så trengs det fem positive innspill (humor, validering, omsorg for den andre, pauser i diskusjonen mm.) for å nulle ut den negative effekten. Samlivsforskning viser at vi er fem ganger så sensitive for negative tilbakemeldinger også generelt i samlivet. 

Par som nærmer seg ratio 1:1 av positive og negative innspill, er mer sårbare for samlivsbrudd. Det blir rett og slett for lite reparering av emosjonelle blåmerker, og da øker avstanden mellom de to. De såkalte superparene forstår dette intuitivt – de har i snitt 20 gode innspill per ett negativt. Dette skaper rammen for et utviklende og godt parforhold som kan strekke seg over flere tiår. Og er det ikke det vi alle lengter etter – en partner som spiller oss gode?

 

Time-out: Det er ikke bare boksere som kan be om en time-out i bokseringen. Par kan også be om en pause midtveis i en diskusjon om den eskalerer. Forskning viser at hvis hjertet krysser terskel med mer enn 100 slag i minuttet, øker sjansen for at man blir emosjonelt og fysiologisk overveldet (engelsk: flooding). Her fungerer hjernen annerledes på grunn av stressbelastning.  De færreste av oss klarer her å lytte og vise partner empati. Løsningen er å be om en time-out. Da pauser man diskusjonen og fjerner seg fysisk for å gi hjernen en sjanse til å roe seg ned. Gottman anbefaler minimum 20 minutters pause for å la stresshormoner få lov til å legge seg. Den som ber om time-out er også ansvarlig for å ta opp diskusjonen igjen når begge er roligere. En fin måte å ta opp tråden på igjen, er ved å ta ansvar for det man har sagt eller gjort ved å si «jeg er lei meg for at..» Her er sjansen stor for at din kjæreste vil gjøre det samme og vipps er dere i gang med reparering!

Mennesker er en sosial art. Vi har overlevd vanskelige tider på planeten fordi vi har bodd i flokk og hjulpet hverandre. Det sier kanskje seg selv at kvaliteten på parforholdet har mye å si for psykisk helse. Men det viser seg at fysisk helse også blir direkte påvirket av om vi har det bra eller dårlig i parforholdet. Etabler derfor nye vaner med partner. Kikk deg i speilet og spør ansiktet som møter deg der: «hvordan kan jeg være en bedre partner for kjæresten min i dag?». 

 

Kilder: ‘7 principles to make marriage work’ skrevet av John Gottman.