Synshemninger kan skyldes en rekke årsaker og kan gi svært forskjellige konsekvenser. Vi møtte Torunn Gaarder som selv fikk problemer med synet i starten av tjueårene. Hun er et godt bevis på at det fint går an å leve med øyne som ikke fungerer normalt.
Vi har lest oss opp på ulike synsutfordringer på gode hjemmesider hos Norges Blindeforbund og forstått at det er mye støtte og hjelp å få om de fantastiske se-redskapene våre, øynene, skulle svikte helt eller delvis. Der står også å lese uttalelser fra mennesker som sier at “Du lærer at det går an å leve bra selv om du ser dårlig.” Når vi besøker Torunn Gaarder hjemme for å snakke om synshemninger, blir vi overbevist om det.
Mistet gradvis skarpsynet
Torunn var en aktiv, ung dame på et par og tjue år, med jobb som reiseleder for Hurtigruten og nyforlovet med Øystein, da hun så smått merket at hun slet med å lese skarpt. Hun forstod at dette ikke var normalt, og oppsøkte lege.
-Undersøkelser viste at jeg hadde en netthinnesykdom som heter Tapeto Retinal Degenrasjon, som først og fremst går på skarpsynet. Ettersom netthinna blir tynnere, blir jeg mer og mer lysømfindtlig. Min verste fiende er lyset. Synet blir dårligere for hvert år, men man vet ikke hvor lang tid det vil ta før det eventuelt blir helt borte.”
Utålmodig og forskende
-Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte jeg å undersøke de mulighetene som fantes for å kunne leve et så normalt liv som mulig med øyesykdommen. Jeg kunne jo ikke bare sitte å vente. Gjennom Hjelpemiddelsentralen kom jeg i kontakt med Huseby Kompetansesenter og Norges Blindeforbund. Både ved Huseby og ved Blindeforbundets syn- og mestringsenter i Hurdal fikk jeg opplæring i det å mestre hverdagen som synshemmet.
-Når synet svikter, må man lære mange ting på nytt, og på disse stedene lærte jeg alt fra Mobility, matlaging, lære å bruke tekniske hjelpemidler, punktskrift og mye annet. Men den viktigste delen i mitt rehabiliteringsløp har vært å treffe andre synshemmede. Det å treffe andre i sammen situasjon og utveksle erfaringer betyr veldig mye.
Tidlig på nittitallet fikk Torunn og Øystein sin første sønn, og svangerskapet gjorde synsproblemene verre. Torunn var da ansatt hos Redd Barna, og da hun skulle begynne å jobbe igjen etter endt barselperson, fikk hun problemer. Det var spesielt reisen til jobben i Oslo som ble vanskelig. Etter relativt kort tid, ble det besluttet at hun var kvalifisert til å bli uføretrygdet, og litt fortumlet som hun var over hele situasjonen, takket hun ja. Tre år etter at førstemann ble født, fikk de en gutt til, og som under forrige svangerskap, ble synet ble enda dårligere.
Et nytt liv med førerhund
Årene gikk med familieliv og mange aktiviteter. Øystein fulgte Torunn helt fra hun fikk synsproblemene og støttet henne hele veien. Da sønnene begynte på skolen, inviterte Torunn seg inn i deres respektive klasser på første trinn og informerte de som ikke kjente henne fra før om situasjonen. Guttene deres har selvsagt vært vant til morens utfordringer, og har taklet dem veldig greit, om enn forskjellig.
Etter som guttene ble større, engasjerte den energiske damen seg i Norges Blindeforbund og ble leder for Follo lokallag i 1998. Siden da var hun aktiv som rehabiliteringskontakt og tillitsvalgt i lokallaget, fylkeslaget og senere i sentralstyret til Blindeforbundet. Hun lærte seg å kjenne organisasjonen fra flere sider og brant for å informere og hjelpe flest mulig synshemmede til en bedre hverdag. I tillegg jobbet hun med sin egen hverdag og utfordringer og fikk sin første førerhund i 2002. Hvit stokk har hun aldri vært glad i å bruke.
-Den kler meg ikke, fleiper hun, men innrømmer at hun i dag bruker den fra tid til annen.
-”Loke”, min første førerhund, snudde helt om på tilværelsen min. Det ga meg en utrolig frihetsfølelse, etter opplæring ved Norges Blindeforbunds førerhundskole, å la han gjøre jobben. I dag har jeg min tredje førerhund, sier Torunn, og kan ikke få lovprist disse hundene nok.
Tilbake i full jobb etter 26 år
Den helt store omveltningen skjedde i våres da daglig leder ved fylkeskontoret i Akershus gikk av med pensjon. Torunn hadde søkt jobben og fikk den! Hennes store fortrinn, er at hun kjenner Blindeforbundet. Hun forteller hvordan ting har lagt seg til rette for at hun nå kan jobbe i full stilling:
– Transporten til og fra arbeidsstedet er løst ved at jeg har fått arbeidsreiser (-og utdanningsreiser) via NAV. Det betyr at jeg har taxi fra dør til dør. Jeg betaler en egenandel som tilsvarer 5 soner fra Vestby til Lillestrøm, dersom jeg hadde kjørt kollektivt. Dette er en ordning over statsbudsjettet, som er med på å sørge for at funksjonshemmede kan jobbe 100%.
Det går forøvrig fint an å arbeide når en fra ung alder har lært “touch”-systemet på tastaturet og ved hjelp av systemer som forstørrelsesprogram på PC og at det er mye “lyd” på Ipad og Iphone.
En evig kamp å nå frem
Det den daglige lederen og synshemmede Torunn Gaarder stadig brenner for, er å formidle kunnskap til synshemmede og hjelpeapparet rundt. Det er en evig kamp å få hjelpeapparatet som f.eks. kommunene, fastlegene, optikerne og øyelegene til å forstå viktigheten av at Blindeforbundet er der når synet svikter og kan formidle at livet ikke er over fordet!
-Man trenger ikke være medlem av Blindeforbundet for å få en helhetlig synsrehabilitering i Norges Blindeforbund, men Blindeforbundet er den eneste som gir denne form for habilitering av voksne som får et synsproblem i Norge.
-Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for Blindeforbundet, avslutter Torunn.