ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Den lille jenta kom løpende ut fra skogen og opp i veikanten. Hun vinket febrilsk med armene der jeg kom kjørende på vi hjem. Da jeg stoppet og hun hoppet inn i bilen min, så jeg at det var en ung Asiatisk kvinne. Trolig fordi hun skammet seg, gjemte hun ansiktet sitt mens hun snakket. Han slo meg, sa hun på Engelsk. Kan du kjøre meg til mine venner? Han kommer etter meg, fortsatte hun. Hun skalv og gråt.

“Ikke slå”, sang Gustav ­Lorentsen, i en sang han publiserte i 2003.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Det er en rørende og flott barnesang. Kanskje den burde få oss voksne til å tenke litt? Det var vel meningen det?

“Jeg gjemte meg i skogen til du kom for at han ikke skulle finne meg”. Han som hadde slått henne kom etter oss i sin bil nå. “Han tok fra meg telefonen min”, sa hun. “Returbillettten min hjem til Filipinene også”. Da jeg spurte om hun ville at jeg skulle ringe politiet, sa hun nei. Jeg sa også at jeg kunne kjøre henne til krisesenteret for kvinner. Hun sa nei til det også.

Mannen fortsatte å kjøre etter oss. Da vi kom fram til hennes venner, ventet jeg til hun var vel inne hos dem, før jeg gikk bort til bilen hans der han hadde stanset rett bak oss.

“Skam deg”, sa jeg. Dette har ikke du noe med, var svaret jeg fikk. “Har jeg ikke det? Har ikke vi alle det?”

Angår ikke dette oss alle sammen?

Hvor lenge skal menn som ham få fortsette å slå, uten at vi bryr oss, enten de slår kvinner eller barn? Hvor lenge skal vi late som om vi ikke ser og ikke hører? Han var sikkert dobbelt så stor som henne, sikkert dobbelt så gammel også. Burde han ikke vite bedre? Burde ikke all menn som slår vite bedre?

Illustrasjonsfoto: Pixabay