Livet er ikke bare lett, langt utover dette med å få på oss skoene.

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

ANNONSE

Sparebank1

Mange år seinere finner vi ut at vi kan gå over til å bruke skojern. Med skjells år og alder har vi kanskje ingen andre valg? Det er mye enklere, ikke sant? Men, etterhvert forstår vi at ikke alle utfordringer har så kjappe løsninger.

I løpet av et langt liv kommer utfordringene.

Det er ikke alltid bare snakk om å løse dette med svette brunost­ skiver på ei mer eller mindre krøllete brødskive i matpakka vår. Vi kan bli syke, som venner og andre i familien kan bli det. Noen ganger går det over, andre ganger gjør det ikke det, og det ender kanskje med at noen nær oss blir borte. Gode venner eller familiemedlemmer som vi savner veldig.
Kort sagt er dette en forenklet oppsummering av de erfaringene og den ballasten vi ufrivillig får med oss i livet. Det er dette vi må ta med oss og bære rundt på i vår hverdag, uansett hvor unge eller gamle vi er. Noen ganger er dette utfordringer som vil gjøre oss litt klokere, andre ganger kan det bli en for stor belastning for oss. Vi er forskjellige, og derfor takler vi disse hendelsene på så ulike vis.

Er vi ikke bra nok?

I Norge blir seksti tusen barn mobbet hver eneste dag. Mange av disse barna blir fortalt at de ikke er gode nok, ikke flinke nok og at de er stygge og heller bør spare omgivelsene for de problemene de skaper ved at de er til. Noen ganger har det gått så langt at de blir oppfordret til å begå selvmord. Hvor i all verden tar mobberne slike ideer fra? Hva i all verden får dem til å komme med slike verbale utgytelser? Forstår de hva de sier og hva de gjør? Hva er det mobberne har opplevd som gjør dem så umenneskelige?

Trodde du at dette skjer bare blant barn?
Da bør du tro om igjen. I mange år arbeidet jeg med konflikter i arbeidslivet. Mobbing blant voksne lever i beste, eller skal vi si verste velgående på de fleste offentlige eller private arbeidsplasser. Det er ikke få voksne jeg har snakket med som for alvor har tenkt å ta livet sitt på grunn av langvarig mobbing på sin arbeidsplass.

Utvelgelsen.

Mobberne velger sine ofre med omhu. Det er som oftest de mest sjenerte og stillferdige barna, ungdom eller voksne som blir plukket ut som målskiver for deres angrep. Det er de utpreget usikre og mest sårbare. Denne mobbingen bidrar absolutt ikke til å gjøre deres hverdag bedre. Janteloven hjemsøker oss alle sammen. Rett og slett skremmende er det. På mange områder i vårt samfunn har det dukket opp forslag til ulike strategiplaner for å bremse eller stanse denne utingen som mobbing er. Har det hjulpet? Ikke så mye hvis vi skal tro statstikken.

Hvorfor i all verden?

Klarer vi ikke være mere vennlige med hverandre? Det er da helt gratis. Hva i all verden er det vi er redde for? I mange av de landene jeg har besøkt er det uvanlig å ikke hilse og å slå av en liten prat selv med mennesker du aldri har sett før. Koster det oss virkelig så mye? Kanskje vi burde spørre oss selv om akkurat det? Hver eneste dag.
Mobberne finner alltid på noe som de mener er galt, enten det er hårfargen, klærne våre, de sier nesa vår er stygg eller at vi ikke forstår noen ting. Og så er vi for tynne eller vi er for tykke.

Er det oss det er noe galt med?

Hva skjer med oss hvis vi hører på dette gnålet dag ut og dag inn i år etter år? Noen av oss begynner å tro på det selv. Noen ganger har vi venner vi kan snakke med, andre ganger har vi ikke det. Hvis det er vi som er skyteskive for mobberne, trekker ofte venner seg unna, rett og slett fordi de er redde for å bli den neste mobberne gyver løs på.

Ingen hokus pokus løsning?

Kanskje vi skal spørre oss selv om hva slags samfunn og ha slags nærmiljø vi vil ha? Skal vi snu ryggen til, eller skal vi bry oss? Er det så vanskelig å velge?