Hva gjør El Zorro i et bruktmarked i Vestby, og hva har dette med hverdagslige gleder å gjøre?
Det er en lørdag rett før utgivelsen av januarutgaven av Vestby Nytt. Jeg har akkurat gått fra Vestby Arena ned til Garderveien, i retning Vestby sentrum da jeg stopper innom bruktmarkedet til Paktens Ark, Sundby Gård, i Garderveien 90 for første gang. Klokken er tre og solen er så fin at jeg går baklengs for å få med meg de siste strålene av gull.
Alt henger sammen.
Jeg ser ett par gå inn i butikken, og blir nysgjerrig. Hva er det der inne? Da jeg nærmer meg ser jeg det var åpent – enda en time….Anna Grethe Justnæs spør om hun kan hjelpe meg med noe.
En time senere går jeg ut igjen, med mikrobølgeovn på sekketralle, «ny» lue, en dvd jeg har ønsket meg lenge, nye bilder på mobilen og mange lyse tanker i hodet. Jeg smiler til noen forbipasserende og triller forsiktig sekketrallen langs gangveien i retning gullelven og fiskene på bygningene der vi har kontorer. Ved siden av biblioteket.
At synet av El Zorro føles så spesielt er kanskje fordi han minner meg om Zorrita, som har skrevet for oss tidligere. Noen ganger er masker så søte…Zorro er også en helt som står for å hjelpe de svakere. At han ikke hadde sverd/kårde, pisk eller pistol lenger er i grunn også interessant.
Hva er det med masker?
Snart er det karneval. Anna Grethe fortalte meg at skolebarn ofte kommer innom butikken for å kle seg ut. Datteren min elsket også å kle seg ut da hun var liten. Vi hadde en kurv full av «kle seg ut klær». Den første drakten hun hadde var en leoparddrakt. Det morsomme er at bestevennen hennes dukket opp i akkurat samme drakt, uten at noen hadde avtalt noe som helst.
«Det er noe som mangler her»…
Geir Einar Erichsen kommer bort til disken med to flotte lysestaker og El Zorro. «Det er noe som mangler her» sier han, og peker på den maskerte figuren. Vi ser ett hull i hånden til figuren. «Pistol , eller sverd (kårde)» kommer det fra Anna Grethe og meg. Det kunne ha vært pisk også ser jeg når jeg senere googler opp wikipedia. Jeg spør om jeg kan ta ett bilde av dem sammen med Zorro, og ha det med i Vestby Nytt. Geir Einar ikler Zorro den røde kappen og jeg knipser i vei. «Jeg vet ikke om jeg får til å skrive så mye», sier jeg, men jeg vil gjerne ha med dette. Geir Einar skryter av butikken.
Det er ikke første gang han er her. «Det bra for miljøet» sier han, man slipper å kaste, lommeboken tømmes ikke like fort (vippsen) ja «jeg har funnet mange fine leker her». Dessuten er det klær, bestikk, lysestaker, mikrobølgeovner, ja nesten alt mellom himmel og jord kan man finne her. Man gleder andre ved å kjøpe noe en selv har glede av. En vinn vinn situasjon på alle plan.
Jeg leser om Paktens Ark på Facebook og ser at de henter og tar imot diverse.
Om å følge ett kall
Anna Grethe vet at hun er på rett sted. Jeg merker også at jeg er på rett sted denne dagen. Ikke noe er tilfeldig – og det er en glede i det å observere de detaljene en får med seg, og senere de man går glipp av.
Jeg leverer tilbake sekketrakken mandagen etter. Anna Grethe rydder fremdeles i lokalet akkurat som hun gjorde da jeg dukket opp på lørdagen. De hadde nettopp tømt nabolokalet og hun hadde mye å gjøre, allikevel hadde hun tid nok til å snakke med oss som kom innom. «Jeg kommer tilbake en annen dag» sier jeg.
Vi har skrevet om Paktens Ark tidligere. Det var Arild Forsberg som gjorde det. Jeg kom på det idet jeg trådte innenfor døren. Jeg er på ett vis inne i en av artikelene våre. Det er snart gått to år siden de åpnet lokalet. Jeg skal se etter artikkelen og linke til den her…