Pisa tallene er nedslående og tydelige på at noe ikke fungerer. Samtidig preges skolene av mye vold og trusler. Statsministeren og skoleministeren uttrykker til media at det trengs mer statlig styring og mer konform undervisning. Men, er dette god medisin? Politikere faller fort for innfallsmetoden, det vil si å gjøre mer av det som ikke virker. Når storparten av elevene i dag går i fellesskolen, er det ikke der man finner løsningene. For statsministeren og kunnskapsministeren vil det være en god ide å lytte mer til noe annet enn sin egen ideologi. Det er ingen skam å lytte mer til lærerne og til privatskolene. Privatskolene skårer bedre på grunnleggende ferdigheter. Hva gjør de som ikke fellesskolen gjør?
Hvordan forstå dette?
Kan noe av årsaken være at Norge har digitalisert for mye for fort? Disse elevene er imidlertid de første som har fått sin opplæring etter en gedigen digital reform, uten bøker og blyant, en reform uten særlig faglig forankring. Med andre ord et skjørt og lite faglig eksperiment. Skolen får det rett og slett ikke til. Selv om man ikke bør legge all skyld på digitaliseringen, må politikere reflektere om det kanskje ble det for mye skjermbrett?
Hva har fungert tidligere?
Papir, bøker, blyant og lekser må tilbake i skolen. Har skolen glemt verdien av å kunne bla i en bok, eller bruke blyant? Som i idretten er det mengdetrening som må til. Man blir ikke god uten trening. Et annet viktig prinsipp er dette med tilpasset opplæring. Troen på at en dagens digitale tilnærming skulle realisere idéen om tilpasset opplæring var nok et bomskudd. Alle elever har krav på at opplæringen tilrettelegges.
Skolen trenger mer variasjon både i møtene med elever og i opplæringen. Ikke alle elever lærer på samme måte eller i samme tempo, så mer konformitet er ikke løsningen. Det handler også om skolens egen kompetanse. Eksempelvis må spesialundervisningen utføres av fagfolk, ikke assistenter. På samme måte må kunnskap om atferds-utfordringer økes. Vi hører mye om atferds-utfordringer der elever truer både medelever og lærere. Dette er uakseptabelt og må stoppes. Mange plages av mobbing. Det er ikke lett å konsentrere seg om en bruker mye energi på å beskytte seg mot vold og trusler. En utrygg skolehverdag gir ikke gode læringsmiljøer. Skolen må verne om gode verdier og om hva som er lov og ikke lov. Det skulle være selvfølge at elevene oppfører seg. Her må en spille mer på lag med foreldrene. Skolen har også selv fått en rekke utfordringer de ikke selv har skapt.
Et forstyrrende element er elevens forhold til smarttelefonen og selv om det er gjort noen begrensinger styrer den mye av deres liv, ikke bare i skolen, men også hjemme. I tillegg vil det å bruke mye av natten til å game gir lite energi til å holde seg våken på skolen. Når livet hjemme preges av skjermer, også av foresatte, både dag og natt, blir det vanskelig å utvikle en god «lesekultur», å bli vant til bøker, eller å henge med i skoletimene. Journalist og historiker Sanna Sarromaa skriver i Dagbladet 12. september: «Få de helsikes gaming PC- ene og playstationene ut av gutterommet. Kast dem! Steng internettet!» Sterke ord, men det må kanskje «røskes» noe opp både i skole og i hjemme-miljøet. I tillegg opplever skolen kulturelle utfordringer. Skolen må informere og inkludere foresatte mer om hva som skjer og forventes i skolen.
Vi må kanskje tilbake til «The Basic», både når det gjelder hvordan være sammen, hvordan en snakker med hverandre, og ikke minst foreldreansvar. Vi må forebygge en situasjon der foreldre abdiserer? Men, det er lov å undre over om barn og foresatte lever for mye på «hver sin klode»? Selvfølgelig gir dette utfordringer. Som Saromaa uttrykker kan dette være behagelig for mange å ikke se hva som skjer, men en dårlig investering i barnas fremtid.
Hva må vi ha mer av?
For det første må politikere gi bedre rammer for skolen og de ansatte. Dette betyr også mer til utdanning og etterutdanning. Det er uheldig at lærerutdanningen har blitt for akademisk Det er ikke alle studenter som har erfaring fra skolen uten sin egen skolegang. Det er behov for mindre klasser hvor læreren kan ha fokus på den enkelte elev. Ikke minst trengs mer blandet kompetanse. Opplæring til gangs, menneske er mer enn norsk og regning. Det betyr at kommunene må slutte å kutte i lærertettheten. Det koster kroner og øre å investere i fremtiden.
Den viktigste ressursen i skolen er en signifikant lærer (betydningsfull). Skolen må organiseres etter faktabasert kunnskap, ikke etter innfallsmetoden eller ideologiske synspunkter. Støre vil ha nye læreplaner. Det er typisk. Ved problemer ivres det for å nedsettes utvalg og utarbeide utredninger som ingen leser. Er det noe skolen har nok av så er det læreplaner og utredninger. Det skolen trenger å se eller vite noe om «ligger rett foran» dem. Man går ikke til glassmesteren for å få bekreftet at ruta er knust! Politikere må lytte mer til fagfolk og til de som har «skoene på, selve læreren. Lærerne må få tilbake autoriteten i klasserommet. Det må bli slutt på dagens atferds-utfordringer. Barn og unge trenger grenser, både på skolen og ikke minst hjemme. Manglende konsekvenser skaper usikre barn. Barn må slutte å bråke for å bli sett. All atferd er en form for kommunikasjon. Det må gis tilstrekkelige rammer slik at gode og ikke minst trygge klassemiljøer kan utvikles.
Klassemiljøarbeid er vel ikke første-prioritert i lærerutdanningen. Lærere og elever må lære å snakke med hverandre, ikke til hverandre. Det høres rart ut, men det må læres. Skolebibliotekene må komme tilbake og skolen må kjøpe inn klassesett av bøker som motiverer. Det må settes av tid og rom for både gymnastikk og sløyd, ikke bare teoretiske fag. Og ikke minst få en PP-tjeneste som ikke bare jobber med individ-orienterte sakkyndige utredninger, utredninger for spesialundervisning som ofte ikke hjelper. Det er så mye byråkrati for å beskytte seg mot mulige rettsaker, at læring lider. PP-tjenesten må være god på skolen som system (læringsmiljø) og hva som fremmer gode læringsmiljøer. Ikke minst må skolen involvere foresatte mer. Foresatte må vite hva som skjer i skolen.
Norge er et rikt land og det vil være en skam å ikke satse på generasjonen som skal styre og utvikle fremtiden. Det viktigste spørsmålet kommunene må stille seg selv er: Hva må til for at skolen skal mestre samfunnsoppdraget? Hva må til for å forhindre utenforskap. Dette er noen av spørsmålene. Alle har et ansvar. Svaret vil gi seg selv. Skolen trenger ikke flere festtaler, men handling. Lykke til.