Vi gratulerer Lise Marie Fjellsbø som vinner av skrivekonkurransen til Høstmagasinet 2025
Tiden som stod stille
av Lise M. Fjellsbø
Tikk takk, tikk takk. Klokken på veggen går uutholdelig sakte. Det er rart hvordan vi opplever at tidens hastighet varierer avhengig av aktivitet og sinnsstemning, selv om den i realiteten er konstant. Jeg skulle ønske sekundviseren kunne gå litt fortere. Eller – kanskje det var bedre om den stod helt stille? Utenfor vinduet ser jeg en osp med skjelvende blader i nyanser av rødt og gult. Høsten er kommet for fullt nå. Jeg tar opp ringen og studerer den nok en gang. Din Eva 29.09.1984.
Det er merkelig å være tilbake i hjembygden. Det er mer enn 40 år siden jeg dro til Amerika. For å søke lykken ble det sagt. Bare jeg vet at jeg ikke dro til noe, men fra noe. Vakre, omtenksomme Eva som kom inn i livet mitt som en storm. Det var en lys vårdag i første trinn på videregående skole. Gresset var duggfriskt, og de første solstrålene lyste som diamanter over fjorden. Klassen hadde samlet seg utenfor inngangsdøren i påvente av en ny, kjedelig skoledag. Men dagen ble alt fra kjedelig da hun plutselig stod der og den lave solen skinte rundt henne som en glorie. Det lyse håret hang viltert ned over skuldrene, og øynene skinte i dypt blått. Hun var ny på skolen og smilte forsiktig mens hun så i vår retning. Jeg turte selvsagt ikke ta kontakt med henne denne første dagen, men det viste seg at Eva hadde flyttet inn i nabohuset vårt, så etter noe nervøs nøling, spurte jeg om vi skulle ta følge til skolen. Hun takket ja, og etter det gikk vi sammen hver dag. Hun pratet i vei om hennes drømmer om å bli lege, og jeg fortalte mine drømmer om å reise og oppleve verden. Iblant tok vi en liten avstikker på vei hjem fra skolen, og gikk ned til en liten vik hvor floen lagde små basseng på svabergene. Her kunne vi finne både sjødyr, drivved og andre skatter som ble skylt i land av bølgene. Jeg ble stadig mer forelsket i denne nye piken, men hun var i en klasse for seg selv; vakker, smart og uoppnåelig. Kjærligheten min ble derfor en godt bevart hemmelighet.
En dag i midten av september i tredje gym dro vi ned til viken vår etter å ha vært på plommeslang. Jeg hadde brettet opp genseren min for å fylle den med de gule, saftige fruktene. Vi satte oss ned skulder ved skulder og så ut på fjorden mens vi nøt den stjålne frukten. Jeg hadde spist minst ti plommer og saften rant ned over haken. Eva snudde seg mot meg og tørket saften bort mens hun smilte. Jeg fikk et lite støt når hun tok på meg og tok motet til meg. «Du, Eva?» Hun løftet blikket og så meg inn i øynene. Motet sviktet. «Førstemann hjem!» ropte jeg og reiste meg brått så de siste plommene trillet ned svaberget og ut i fjorden. Øyeblikket var over og jeg forbannet meg selv for å være så feig.
Etter videregående skole flyttet Eva til en annen by for å studere medisin, mens jeg dro i militæret. Sommeren etter fikk jeg høre at hun skulle gifte seg med en hun hadde truffet under studiene. Alt håp var ute, og i sorg og fortvilelse dro jeg så langt bort jeg kunne komme.
Det var mine foreldre som til slutt fikk meg hjem igjen. Vi har aldri hatt et nært forhold, men nå er de blitt eldre og har behov for hjelp. Jeg bor i mitt gamle barndomshjem og har tilbragt de siste ukene på å bli kjent med mitt barndomssted på nytt. Mye er forandret, med flere bilveier, moderne hus og et stort kjøpesenter i grå betong som kaster en trist skygge over det tidligere pittoreske tettstedet.
Det var derfor en stor glede å gjenoppdage den lille viken som Eva og jeg pleide å besøke. Det var som om tiden hadde stått stille akkurat her. Svabergene bølget seg opp til en liten skogkant der trærne hadde fått spetter av gult og rødt. Jeg innså hvor intenst jeg har savnet dette stedet. Siden oppdagelsen har jeg gått hit hver eneste dag for å se på fjorden og kikke nysgjerrig i de små dammene. For tre dager siden oppdaget jeg noe som glimret intenst fra bunnen av ene dammen. Jeg satte meg på huk for å se nærmere og oppdaget en dyp sprekk og et glimt av gull mellom tang og grus. Jeg tok av jakken, brettet opp genseren og stakk armen ned i dypet. Etter litt lirking og graving stod jeg med den lille skatten i hånden. Det var en giftering. Da jeg leste inskripsjonen hoppet hjertet over et slag. Din Eva. Var dette min Eva? Datoen stemte, men jeg kunne ikke fatte hvorfor ringen skulle ligge her og ikke være godt plassert på den heldige eierens ringfinger.
Nå har jeg grublet på hva jeg skal gjøre i tre dager. Til slutt spurte jeg moren min om hun visste noe om Eva. Hun tenkte seg kort om før hun svarte «Hun er fastlege i Ås, tror jeg. Hun kom hjem hit en periode da ektemannen døde, men det må vel være 20 år siden». Jeg takket for informasjonen og visste umiddelbart hva jeg måtte gjøre.
Nå sitter jeg her på et legekontor i nabobygda Ås, og ser på sekundviserne som snegler seg stille av sted. Jeg har bestilt en akutt-time. Sa til legesekretæren at jeg hadde merket noe i hjertet. Ikke helt løgn, selv om det kanskje ikke er akutt. Plutselig åpner døren til legekontorene seg og en kvinne med lyst hår og blå øyne ser ned på et ark og deretter rundt i rommet. Håret har grånet litt og det er kommet noen fine linjer i ansiktet, men hun er like vakker som jeg husket. «Johan? Er det virkelig deg?» Jeg reiser meg sakte mens jeg nikker og holder frem ringen. «Jeg fant denne i den lille viken vår». Hun tar imot den og leser inskripsjonen. «Ringen min! Den glapp ut av hånden min og trillet ned i fjorden. Jeg lette og lette, men det var for dypt.» Hun smiler takknemlig. «Jeg går ofte dit til den viken, når jeg trenger å finne ro. Jeg var der mye den sommeren du forsvant også. Alt skjedde så fort. Jeg ble gravid, planla hastebryllup og plutselig var du borte også.» Jeg blir litt skamfull, hadde ikke tenkt at hun hadde hatt behov for meg, den gangen. Hun ser på meg med et granskende blikk, som for å forsikre seg om at det faktisk er meg. Så smiler hun og sier «Husker du den gangen med plommene?». Jeg tar henne i hånden og vet inni meg at denne gangen skal jeg ikke flykte.
Som et høstblad
Av Hilde Andersen
Hun hadde nytt sommeren i fulle drag. Vært mye ute, pyntet seg med sommerkjoler, grillet med naboene på plenen i borettslaget. Det hadde blitt mye bading i sjøen ved hytta til en venninne. Det var bunkret opp lys og varme i kropp og sinn, og hun hadde nesten glemt det forestående, det uvisse, som nå nærmet seg.
Hun la merke til at løvet på trærne hadde skiftet farge og var begynt å falle av. Snart skal det skje, tenkte hun. Spredte gule bjørkeblad dalte sakte ned og la seg på bakken. Noen av dem ble ført videre av en svak bris. Det falt flere og flere blader for hver dag. Hun la merke til det når hun gikk fram og tilbake til jobb. Hverdagsrutinene var kommet i gang etter ferien, og ting var som vanlig. Bortsett fra Dette, da. Datoen var satt til 30. september.
Hun både grudde seg – og gledet seg faktisk litt. Det var skremmende å tenke på hva det kunne være. Hun ble skjelven av å tenke på det. Det var kanskje ikke riktig å si at hun gledet seg, heller at hun var spent. Nå skulle hun gjennom noe hun ikke hadde vært med på før. Det ville bli en ny erfaring for henne.
Spørsmålet om hun skulle fortelle kollegene om kulen, hadde opptatt henne en viss tid, inntil hun hadde kommet til at hun ville være åpen. Ellers kunne det bli spekulasjoner, gjetninger og rykter, og folk ville komme til å unngå henne for å slippe å komme inn på temaet. Hun hadde bestemt seg for å fortelle åpent at hun hadde en kul i kroppen, nedentil, og at hun skulle opereres. Åpenhet skaper åpenhet, tenkte hun, og hun hadde møtt bare snille øyne, gode ord og til og med betroelser fra kollegene, som ønsket henne det beste.
Det var nå blitt søndag 28. september og altså dagen før hun skulle innlegges. Om kvelden pakket hun en liten koffert med det aller nødvendigste, for de hadde forespeilet henne å måtte være innlagt i noen dager etter operasjonen. Hun hadde nettopp kjøpt en roman med tittelen En lykkelig slutt, som hun puttet i kofferten. Likeså tannbørste, tannkrem, deodorant og kremer til ansikt og hender, og et klesskift. Så la hun seg. Hun lå og tenkte og vred seg mesteparten av natta.
Hun var våken tidlig neste morgen, stelte seg og spiste frokost. Det var ikke mye hun klarte å få ned. Munnen føltes tørr og magen kjentes full. Så tok hun på seg yttertøy og sko og satte seg klar med kofferten ved siden av seg og ventet på bilen fra Pasientreiser. Hun fikk en sms, gikk ut og satte seg i bilen. Var glad for at legen hadde rekvirert bil for henne, ellers hadde hun måttet bytte buss 3 ganger. Nå kunne hun sitte i ro på vei til sykehuset. Sjåføren lot henne sitte uten smalltalk. De kjørte gjennom et høstlig bybilde.
Da hun gikk inn døra til avdelingen, hadde hun hjertebank og måtte finne toalettet med en gang. I skranken fikk hun beskjed om å sette seg på stua og vente, og så ble hun kalt inn til en samtale, for deretter å få tildelt et rom på pasienthotellet til neste dag. Hun fikk med seg et par små flasker med næringsdrikk som hun skulle innta. Hun benyttet seg av tilbudet om middag og kveldsmat, og fikk i seg litt av den delikat tilberedte maten. – Dette var jo tross alt ikke så verst, tenkte hun.
Det hun hadde grudd seg så lenge for, nærmet seg ubønnhørlig. Så godt hun kunne, prøvde hun å forberede seg mentalt. De skulle fjerne noe fra kroppen hennes, noe uvedkommende, som hadde tatt plass, eklet seg inn. Det kunne være noe ubetydelig eller noe skadelig. Det ville hun få vite når operasjonen var ferdig og analysen av kulen var utført.
Neste morgen møtte hun opp som hun hadde fått beskjed om, og så gikk alt fort. Vennlige sykepleiere tok seg av henne. Hun dusjet, fikk sykehusskjorte, beroligende og ei seng å ligge i og ble trillet ned til operasjonsavdelingen. Etter noen timer våknet hun med intravenøs smertestillende, og ble kjørt ned på avdelingen på et rom. Det var kveld, og rommet var mørkt. «Hei, er det noen andre her?» spurte hun. Stemmen var svak. – Ja, vi er tre her på rommet, svarte en stemme. Så døste hun av og sovnet.
De neste dagene gikk med til måltider, medisinering og hvile. Og trening. Damene på rommet fikk besøk av en fysioterapeut som tok dem med seg etter tur ut i korridoren og trappene. Hun fikk blomster fra kollegene med ønske om god og snarlig bedring. Hyttevenninnen kom på besøk. Sammen så de fram til hyttetur og mer bading neste sommer.
Utenfor sykehusverdenen gikk naturen sin gang. Hun lå i senga og så ut. Trærne utenfor var farget av høsten. Bladene dro av gårde med vinden. Der hun lå, tenkte hun på livet sitt. Nå var hun selv blitt ført av gårde på en ny reise. Hun var kommet til et sted hun før hadde tenkt på med frykt. Men hun hadde møtt kyndige og vennlige folk der på sykehuset, og hun hadde kjent seg godt ivaretatt.
Dagen før hun skulle hjem, kom legen inn på rommet. Hun sa at laboratoriet nå var ferdig med analysen av kulen de hadde fjernet. Den var godartet. Nå skulle hun bare dra hjem og hvile ut. Det ble seks ukers sykemelding for å komme til hektene.
Så var hun klar til å dra. Ute blåste det denne dagen også. Gule, oransje og røde blader føk rundt. Hun tenkte tilbake på den siste tida. Som et høstblad hadde hun selv seilt av gårde. Nå var angsten og spenningen borte. Fremdeles tenkte hun at hun var som et blad, men nå var hun et blad som virvlet og danset av sted, med ubekymret letthet. Bilen fra Pasientreiser kom presis og var behagelig varm i det kjølige været. Bilradioen sendte ut dempet musikk. Hun lente seg tilbake i skinnsetet. Nå skulle hun hjem og lese En lykkelig slutt.
Høsten rundt svingen
av Petra Rodewald
Det er sommer. Hver bevegelse fører til svetteutbrudd. Bare sirissenes sang overdøver stillheten. Naboene har flyktet fra den brennende solsteken og søkt tilflukt i husene sine. Jeg ligger i skyggen. Flat som en kveite flyter jeg utover solsenga med kapsen trukket langt nedover ansiktet. I halvsvime og med lukkede øye puster jeg bare overfladisk, av angst at bevegelsen vil føre til et nytt ukontrollert svetteutbrudd. Plutselig avbryter en summende lyd hetens stillhet. Nysgjerrig drister jeg meg til å åpne et øye for å finne kilden til lyden. Hva jeg ser ligner en forunderlig feberdrøm. En massiv kvinne med enorm solhatt nærmer seg tunet i full fart på en skinnende rødlakkert senior scooter. Med strak rygg og hodet hevet høyt suser hun med en slik hastighet at det generøse stoffet til den fargerike blomsterkjolen blafrer etter henne som et flagg i vinden. Med nesa hevet stolt i været og en viktig mine tar hun seg en ekstrarunde på tunet vårt og hever hånda i hilsen som selveste Queen Elizabeth. «Hvilket gamlehjem har du rømt fra?» mumler jeg og løfter en finger for å hilse. Med litt for høy fart runder hun svingen opp innkjørselen til den gamle nabokvinnen på sørsiden av tunet, før den elleville farten stopper tett foran blomsterkassa med årets potetplanter. I en perfekt treveis rygging parkerer hun i den trange forhagen. Det der har hun øvd på. Respekt. Jeg trekker kapsen i tankene, dama har skills. Den gamle naboen min går henne i møte og fra under kapsen min betrakter jeg dem dovent. Betrakter deres fortrolige underholdning. Betrakter hvordan dem side ved side spaserer gjennom hagen. Hvordan de arm i arm bøyer seg over blomstene som skiller seg ut som mangefargete klatter mellom et hav av friske sommergrønne vekster. Jeg kan oppfatte enkelte ord fragmenter og munter latter. En sommerscene. En sommer vi hadde lengta etter i mange måneder, men som vi nå tar for gitt og som vi i påvente av høsten, har glemt at vi noen gang hadde higet etter. Jeg tar med meg bildet av den sprudlende damen i den prektig blomstrende hagen med i drømmen idet jeg lukker øynene igjen. Den livlige latteren hennes trenger inni øret mitt som fra lang avstand. Hun er sommer pur. Jeg blir revet ut av søvnen da den summende lyden på nytt overdøver sirissenes sang. Sommeren tar seg en ekstra runde på tunet vårt på den skinnende røde el-scooteren sin og vinker til meg en siste gang. Jeg ser etter henne til hun runder gatehjørnet. Stoffet til den flagrende kjolen er det siste jeg ser. Akkurat som sommeren, tenker jeg, reiser hun like fort som hun kom. Samtidig som hun runder hjørnet dukker det opp en gammel mann kledd i brun kordfløyelsbukse og islendergenser. Krumbøyd støtter han seg på en svart paraply og stabber sakte på usikre ben mot tunet vårt. En frisk vind fra nord blåser gråsvarte skyer foran sola og med ett blir det kaldere. En dundrende torden varsler om kommende forandringer. Og med ett høljer det ned. Med regnet strømmer den etterlengtede avkjølingen inn, men samtidig den vemodige vissheten om at sommeren nærmer seg slutten. At høsten står foran døra med kortere dager og mørkere netter. Ærverdige høst. Sønn av sommeren og vinterens far. Ettertankens tid. Han som med melankolsk bestemthet ringer inn erkjennelsen om en nært forestående vinter. Hutrende står jeg på terrassen og ser på uværet. Brått blir jeg meg bevisst årstidenes forgjengelighet. Med bøyd hodet springer naboene ut av huset mot parkeringsplassen. Dem enser meg ikke der jeg står alene på terrassen. Allerede glemt er sommerens åpne smil og vennlige hilsen, og enhver trekker seg innover. Inn til seg selv, inni seg selv. Forbi, men ikke glemt er latter og skrekkfrydefulle skrik av barn som bevæpnet med vannpistoler jager etter hverandre over tunet. Forbi, men ikke glemt er de lange solfylte dagene ved vann der en solgul spade rører sammen kakedeigen i en himmelblå plastbøtte. Brune bein begravd i varm sand. Brune bein i glitrende vann som plasker flerstemmig i takten til sommerens symfonier. Forbi er dagene hvor sommerens overflod blir feiret i felleskap. Men ikke glemt. Tungsindig følger blikket mitt de gamle manns ustøe trebente skritt. Der han går falmer det sommergrønne landskapet og med ett virker alt som dekket i et gyllent lys. Trærne som for et øyeblikk siden var dekket i saftig tjukt bladverk har falmet og blitt tynnet ut, lik hårstubbene til gubben som har sett sine beste år. Marken som akkurat stod i kraftige grønnfarger, har bleknet til varme nyanser av sepia. Skogbunnens lette sommerklær har veket for et brungrønt teppe drysset med høstens prikkete gaver i blått og rødt. Gamlingen stanser foran rekkehuset på nordsiden av tunet, som har stått tomt hele sommeren. Ærbødig hever han armen og hilser på meg med en lett berøring mot den dryppende våte trilby-hatten sin. I sakte kino løfter jeg en hand for å besvare hilsenen fra den nye naboen min, høsten. Armene mine føles tunge. Et øyeblikk blir jeg stående med hånda i været. «Jeg hadde ikke ventet deg så tidlig», sier jeg lydløs, idet døren lukker seg bak ham. Et ekorn spretter i sinnssyk fart foran meg gjennom hagen. Snurrer som en virvelvind. Plukker. Graver ned. Snur seg mistroisk mot meg, om jeg muligens følger med hvor han gjemmer vinterlageret sitt. Jeg vil ikke forstyrre ham i sine forberedelser og går inn. På kjøkkenet bytter jeg sommerens glass med de halvsmeltede isbitene mot den tjukke kakao koppen som har havnet bakerst i skapet. Shorts og t-skjorte er byttet mot joggebukse og ullgenser der jeg sitter og nipper på varm kakao. Et lite nebb hakker mot vinduet. Jeg ser opp. Svarte små øyne stirrer ettertrykkelig inn mot meg. Små blågule vinger flagrer energisk opp og ned for å gjøre meg oppmerksom på at det er på tide å sette opp årets matstasjon. Som hvert år, før man helt har skjønt at det som er kan forandre seg, gjør høsten sin entré på et glimt av et øyeblikk.
Spor
Av: Mirjam Yvonne Kristiansen
«Hva gruer du deg mest til ved å dra tilbake?»
Psykiateren så på han med forventning i blikket. En forventning om at han skulle svare ærlig på spørsmålet. Han hatet når hun gjorde det. Han hadde gått til psykiateren over så lang tid nå at han visste hun kom til å gjennomskue det hvis han ikke snakket sant. Sivert kikket mot det store vinduet og utsikten mot havet. Det blåste friskt i dag og han kunne se bølgene skumme hvitt. Det var den første ordentlige høstdagen. Sivert pleide ofte å kikke ut av det store vinduet for å kjøpe seg litt mer tid. Egentlig hadde han blitt ganske god på å snakke om følelsene sine i det siste. Men denne samtalen var annerledes. Denne samtalen hadde ikke vært en del av planen. Denne samtalen dukket nå opp som en konsekvens av den siste ukes hendelser.
Sivert satt med armene i kors og lukket øynene mens han tok et dypt pust. Han ville helst lukke seg inn i seg selv. Han ønsket å være alene og ikke bli plaget av mennesker som ikke hadde noen mulighet til å forstå hva han følte inni seg nå. Han angret på at han hadde fortalt noe i utgangspunktet. Han kunne jo bare funnet opp en annen unnskyldning for at han ikke kom til å møte opp til timen neste uke. Han kunne ringt inn syk, sagt at han glemte det, eller at han måtte kjøre faren sin til sykehuset. Hvilken som helst unnskyldning egentlig. Men han hadde sagt det som det var.
Sivert lukket opp øynene igjen. Det hadde gått flere minutter siden psykiateren stilte han det siste spørsmålet. Han satte pris på dette ved doktor Midtstuen. Hun kunne riktig nok stille han vanskelige spørsmål, men han kunne bruke så lang tid han ville på å svare.
«Hva får deg til å tro at jeg gruer meg til å reise tilbake?»
Sivert tenkte at han var smart nå, at han hadde kjøpt seg mer tid. At makten over samtalen nå lå hos han. Doktor Midtstuen la hodet litt på skakke og satte kaffekoppen sin på det lille bordet ved siden av seg. Hun kremtet.
«Hvis noe av det du har fortalt meg tidligere har vært sant syns jeg det hadde vært litt merkelig om dette var en reise du så frem til å ta? Ikke nok med at du skal tilbake til en plass du ikke har besøkt på over 20 år, du skal også si farvel til en venn.»
«En venn jeg ikke har sett på 20 år.»
Sivert svarte før han fikk tenkt seg om. Han kjente en følelse av bitterhet begynne å bre seg over kroppen. Han lagde en knyttneve med venstre hånd og lot den høyre hånden gripe over de hvite knoklene. Det var ikke Doktor Midtstuen sin skyld. Han hadde selv klart å treffe et ømt punkt et sted inni seg selv.
«Jeg ser du er litt opprørt nå. Skulle du ønske dere hadde hatt mer kontakt de siste årene?»
Sivert sukket tungt. «Det hadde ikke så mye å si hva jeg ønsket.»
«Hva får deg til å si det?», spurte doktor Midtstuen.
«Det var hun som avsluttet det. Vår relasjon. Hva enn den relasjonen egentlig var.»
«Er du sint på henne for det?»
Sivert trakk på skuldrene. Den høyre hånden knuget fortsatt over den venstre knyttneven.
«Jeg pleide å være det. Nå vet jeg ikke helt hva jeg føler. Det er vanskelig å være sint på en som er død.»
«Hvorfor er det vanskelig?», spurte doktor Midtstuen.
Sivert holdt pusten. Han ville ikke snakke om dette mer. Han så ikke poenget med det. Han hadde ikke noe behov for å dvele noe mer ved fortiden. Han hadde bestemt seg for å reise i begravelsen for å vise respekt for familien til Nora og for å stille opp for resten av vennene sine. Noe mer var det ikke. Han skulle reise opp kvelden før begravelsen og deretter ta første båt vekk fra øya etter minnesamværet var over.
Sivert kunne ikke komme seg raskt nok ut etter timen hans var ferdig. Da han åpnet ytterdøren og kom ut på steintrappen var det nesten så han higet etter pusten. Han tok et dypt åndedrag og lot den skarpe høstluften fylle hver celle i lungene hans.
Ute lå de gule og oransje bladene klistret til asfalten og de snart nakne trærne i parken vaiet forsiktig i vinden. Om litt måtte de gi tapt for kong vinter, men foreløpig så de ut til å kjempe til siste blad var falt. Sivert tok hetten på seg og hørte med en gang den hule lyden av regndråper som traff hodet hans. Her inne var han trygg, tenkte han. Her inne i regnjakka var det ingen som kunne vite hva som foregikk inni han. Det var ingen som kunne dømme han, selv om han innbilte seg at den lille dachsen han nettopp gikk forbi hadde gitt han et svært nedlatende blikk.
Plutselig slo det han hvor nærme døden hadde vært, hele tiden. En fast følgesvenn for livet som hvert øyeblikk kunne gjøre sin entre fra bak sceneteppet. Og nå hadde den altså slått til, uten hensyn til noen av de som noen gang hadde brydd seg om Nora. For det var jo nettopp det som var problemet. Han hadde aldri sluttet å bry seg om Nora, men hadde likevel aldri klart å legge stoltheten sin til side og fortalt henne hva han egentlig følte.
Det hadde ikke gått opp for han, ikke egentlig. Og det var derfor han måtte dra. Det med å vise respekt og stille opp for vennene var bare et skalkeskjul. Innerst inne visste han at grunnen til at han måtte opp dit var for å se med egne øyne at hun virkelig var borte. Hun, som hadde var hans eget personlige tidsvitne i hele barne-og ungdomstiden. Hvordan kunne han egentlig være sikker på nå at noe av det de hadde opplevd sammen var ekte?
I parken gikk han forbi en eldre dame som satt på en av benkene. Han ante ikke hvorfor, men av en eller annen grunn gikk han bort til henne og spurte om han kunne sette seg ned sammen med henne litt.
Hun smilte varmt til han og svarte at det måtte han gjerne. Så kikket hun litt mer intenst på han.
«Det blikket der kjenner jeg igjen. Er det noe spesielt som plager deg i dag?»
«Ja», svarte Sivert, og ble blank i øynene. «Jeg har mistet vennen min, Nora.»
Den eldre damen så ned i bakken før hun kremtet og svarte.
«Vi er her så kort tid alle sammen, men alle etterlater vi oss spor etter vi er borte. Og de sporene er det mange som lever som har bruk for når de har gått seg vill på stien. Kan ikke du fortelle meg om henne? Jeg har god tid.»
Er du glad i å skrive, og liker å dele dette med andre,
burde du sende inn en novelle til oss.
