Høstmagasinets skrivekonkurranse 2026

 

Vi gratulerer Anna Svenkerud Franing med novellen «En stjerne i høstmørket»

 

 

En stjerne i høstmørket

av Anna Svenkerud Franing

 

Vinden pisket Ola i fjeset. På bakken lå det blader i solens varme farger, men Ola enset dem ikke. Han spurtet i stedet gjennom terrenget mens han konsentrerte seg om å ikke snuble i en stein, en trerot eller lignende. Bak ham hørte han skrittene komme nærmere og nærmere. Det var ingen steder å gjemme seg. Trærne var ribbet for blader og skumringen begynte sakte å fordufte. Luften luktet svakt av regn. Det virket ikke til å være noen andre i skogen enn akkurat dem.

 

Han løp opp en bakke. Ola hadde aldri løpt så fort. Bak ham kunne han høre en hånlig latter og noe som virket som baksnakking. Han kikket fort ned på den grønne t-skjorta. Den var klistret til kroppen på grunn av regnværet. Det gjorde at redselen i brystet hans kom enda tydeligere frem. Ola hatet det. Han mislikte sterkt å vise svakhet ovenfor andre. Han hadde lenge følt seg ensom og klønete sosialt på skolen, særlig vanskelig ble det å være seg selv og pratsom når moren fikk påvist kreft. Hun gikk bort når han startet på ungdomsskolen. Det føltes som om en del av ham forsvant. Han var plutselig ribbet for farger, slik trærne var denne november kvelden. Han var som en sommerfugl om høsten, malplassert. Nå løp han for morens skyld, for hun hadde ikke muligheten lenger og han visste ikke om det var regn eller tårer som strømmet ned langs kinnet hans.

 

Hvorfor ville de ham så vondt? Han hadde da ikke gjort dem noe? Mobbingen hadde vart i flere år. Hver dag måtte han møte det, og det tok tid før noen i det hele tatt fikk vite om det. Han kjente på skam, så hørte han stemmene igjen. «Vi skal banke deg.» Pulsen økte. Ola var helt alene. Han løp så fort han kunne til han kjente blodsmak i munnen.

 

 Han stoppet opp for å ta igjen pusten i noen sekunder. Det var da han merket det. Snakkingen hadde stoppet. Ingen latter. Ingen fotspor. Ingenting. Det eneste han hørte var sangen fra en hvit due som fløy fredelig over ham. Han klarte likevel ikke å puste lettet ut enda, for hva betød vel stillheten deres? Hvor langt unna var de nå? Han så seg febrilsk rundt, men det hadde begynt å bli ganske mørkt i skogen. Han gikk noen skritt lenger bort, fant frem mobilen som ikke hadde dekning og skrudde på lommelykten. Den lyste bare så vidt. Det var ikke mye hjelp å få. Han sukket og forbannet telefonen, mens hjertet fortsatt hamret.

 

Så hørte han det. «HJELP!» Det var et høyt, skingrende og smertefullt rop. Han kjente umiddelbart igjen stemmen. Det var Bård. En av guttene som hadde plaget ham. En av guttene som hadde behandlet ham på sitt egoistiske vis med sin saueflokk. Var dette en felle? En måte å lokke til seg deres ensomme offer. Han måtte tenke seg om. Så hørte han det igjen. «Noen hjelp oss, vær så snill!» Det virket ekte. Ola tok et dypt pust, tørket vekk de potensielle tårene og la på sprang. Uviss om hva han ville møte.

 

Han tenkte på moren. Hvor hjelpsom og empatisk hun hadde vært som sykepleier. Hun møtte alltid pasientene med varme, selv om de var sinte eller direkte frekke. Ofte endret det pasientene til det bedre. Moren var hans største forbilde. Nå kunne han se guttene fra litt avstand, men det var noe merkelig. Gustav lå på bakken og Bård så skrekkslagen ut. Bård løftet opp hodet og det var da han fikk øye på Ola. «Fort deg da Ola» nærmest hveste Bård. Ola var skeptisk, men tok noen skritt i retning av dem. «Han puster ikke!» sa Bård plutselig. «Hæ, hva sier du?» svarte Ola forfjamset. «Jeg tror han har hjertestans!» skrek Bård. Ola hørte panikken i den ellers stille natten. Ola kjente pulsen øke igjen, men han hadde et førstehjelpskurs fra hospitering på moren sin jobb. «Ok. Du går og finner dekning og ringer ambulanse. Jeg starter hjerte-lungeredning. Stol på meg.» Bård nikket og fortet seg mot utgangen av skogen et par hundre meter unna. Ola telte inni seg, mens hendene hans presset hardt på brystet til Gustav. Han prøvde å si navnet til Gustav et par ganger uten respons. Han klappet ham litt i fjeset, men uten svar. Litt senere kom Bård tilbake, ambulansen var endelig på vei.

 

De rullerte på med kompresjoner og innblåsinger. De snakket knapt. De var bare som to tause roboter i høstmørket. Plutselig begynte Gustav å hoste og han trakk kraftig pusten. Øynene åpnet seg stort. Han så forvirret ut. «Hva har skjedd? Og hva gjør Ola her?» Det oppstod en pinlig stillhet. Bård tok ordet. «Du pustet ikke Gustav, og Ola reddet livet ditt. Du hadde flaks.» Gustav så enda mer forvirret ut. Han så på Ola med store øyne, og langt der inne syns Ola han kunne se et glimt av anger. «Hvorfor det?» spurte Gustav. «Livet er for kort til å hate», svarte Ola like kort og fattet. Sirenene fra ambulansen overdøvde vindens hule uling. Regnværet hadde gitt seg nå. Bård og Gustav lå enda på bakken da Ola reiste seg. «På tide å komme seg hjem» sa Ola. De to guttene som hadde vært så tøffe i kjeften, så nå ganske sjokkerte ut. Ola gikk deretter i fred hjemover på en rød løper av høstblader, og kjente morens gripende varme i brystet som peisen fra hytta. Høyt der oppe fulgte moren kanskje med på ham som en av de blinkende stjernene i høstmørket. Hun var virkelig en stjerne i andres mørke.

Kaffe først

av A.F. Tyrrell

 

Regnet hadde kommet inn fra havet tidlig på morgenen og blitt liggende over Kvaløya. Det var den kalde sorten som ikke så ut som stort fra kjøkkenvinduet, men som fant veien gjennom klærne hvis man var ute lenge nok. Nå nærmet klokka seg fire, og det lille dagslyset som hadde vært, var allerede på vei bort. Sundet lå grått nedenfor huset. På den andre siden forsvant fjellene inn i lave skyer, og bjørkene langs veien sto nesten nakne. De få bladene som var igjen, satt klistret mot den våte asfalten eller hadde samlet seg langs grøftekanten.

Einar hadde vært ute tidligere på dagen for å hente posten og hadde ingen planer om å gå ut igjen. Han satte på kaffen og skrudde radioen et hakk høyere mens trakteren begynte å putre. Noen snakket om været. Det skulle fortsette å regne utover kvelden, med fare for sludd i løpet av natta. Einar så ut av vinduet. Det kunne han ha fortalt dem gratis.

På kjøkkenbenken sto brødboksen på samme plass den hadde stått så lenge han kunne huske. De fleste tingene hadde sin plass. Ragnhild hadde hatt bestemte meninger om hvor ting skulle være, og Einar hadde aldri sett noen grunn til å flytte på dem etter at hun var borte. Kaffeboksen sto til venstre for trakteren, sukkeret i skapet over, ostehøvelen i den øverste skuffen, selv om han fortsatt syntes den passet bedre i den andre.

De hadde flyttet inn i huset som nygifte for over femti år siden, den gangen det ennå ikke var asfalt helt fram og vinterstormene tok strømmen så ofte at parafinlampene sto klare i kjøkkenskapet. Etter hvert hadde ungene kommet, og etter enda noen år hadde de dratt igjen. Nå bodde begge sørpå med barn og barnebarn og ringte når de hadde tid. Ragnhild hadde vært borte i to år. De fleste av de gamle vennene lå på kirkegården nå.

Einar tok en kopp fra skapet og satte den ved kaffetrakteren. Det var en av de brune med små blomster rundt kanten. Ragnhild hadde kjøpt seks en gang på åttitallet. To var igjen.

Det hendte telefonen ringte. Det var sjeldnere noen kom opp veien til huset. Sist noen hadde stått på trappa, var to fra Jehovas vitner i sommer. Einar hadde satt fram kaffe og boller, og de hadde blitt sittende nesten en time. Han hadde ikke vært det minste interessert i Vakttårnet, men de hadde vært hyggelige nok.

Det banket på døra. Einar skrudde ned radioen og gikk ut i gangen. Gjennom glasset i ytterdøra skimtet han en mørk skikkelse på trappa. Han åpnet.

Døden sto ute i regnet, med den lange frakken mørk av vann over skuldrene og en ljå i hånden. Bak lå veien våt og blank i skumringen.

Einar ble stående med hånden på dørklinka.

«Jasså. Er det i dag, ja?»

«Ja.»

Einar nikket. Inne fra kjøkkenet hørte han kaffetrakteren trekke de siste dråpene gjennom filteret.

«Kaffen er akkurat ferdig.»

Han åpnet døra helt og gikk inn igjen. Døden ble stående et øyeblikk før skoene ble tørket grundig på matta og ljåen satt mot veggen. Einar hadde allerede funnet fram den andre koppen da Døden kom inn på kjøkkenet. Han skjenket kaffe til dem begge. Døden satte seg ved vinduet. Regnet rant nedover ruta bak, og det siste dagslyset forsvant over sundet.

«Er du sulten?»

Det kom ikke noe svar.

Einar tok brødboksen ned fra hylla og løftet av lokket. Det var fire boller igjen. Han la dem på et fat og satte fram en skål med syltetøy og brunosten. Døden betraktet bordet en stund.

«Nå må vi faktisk gå.»

«Jada, men vi kan ikke gå herifra sultne.»

Døden tok seg en bolle.

Regnet fortsatte mot ruta. Radioen sto lavt på benken, akkurat høyt nok til at stemmene nådde bort til bordet, og vinden kom i kast rundt hushjørnet. Ingen av dem sa noe.

Einar drakk kaffen langsomt. Det var lenge siden noen hadde sittet i stolen på den andre siden av bordet. Ungene hadde vært nordover i påsken, begge to med familiene sine, og i noen dager hadde huset vært fullt igjen. Det hadde stått sko over hele gangen, jakker over stolryggene og telefoner til lading i nesten hver stikkontakt. Den yngste av barnebarna hadde sovet på sofaen og klaget over at måkene vekket henne. Etter at de dro, hadde Einar brukt flere dager på å finne igjen fjernkontrollen.

Ute forsvant fjellene først. Så ble sundet borte, og til slutt var det bare noen spredte lys på den andre siden som viste hvor land sluttet og mørket begynte. Kjøkkenvinduet ble svart nok til å speile rommet. Einar så lampen over bordet, fatet med bollene og seg selv med kaffekoppen i hånden. På den andre siden sto en kopp foran en tom stol.

Koppen løftet seg.

Einar fulgte den med blikket til den sto på bordet igjen. Så tok han kanna og fylte på.

Døden tok en bolle til.

Radioen gikk over til værmeldingen. Regnbygene skulle trekke bort utover kvelden, men det var meldt sludd i løpet av natta og kanskje snø i høyden. Einar så ut mot mørket. Det hadde sluttet å tromme mot ruta, og nå hørte han sjøen tydeligere nedenfor huset. Den hadde vært der alle årene de hadde bodd der, den samme lyden av vann mot steinene når vinden la seg. Ragnhild hadde klaget over den de første årene. Hun mente det var umulig å sove når det blåste fra nordvest. Senere hadde hun sluttet å nevne det.

Einar tok den siste slurken av kaffen. Kaffekanna var tom, og det lå bare smuler igjen på fatet.

Døden reiste seg.

Einar tok koppene bort til vasken og lot dem stå. Han gikk ut i gangen og tok på seg jakken. Et øyeblikk ble han stående med hånden på glidelåsen og se tilbake mot kjøkkenet. Lampen lyste over bordet, brødboksen sto på benken, og de to koppene ventet ved vasken.

Han kastet et blikk på kjøkkenet som en gang hadde vært fullt av liv, før han slukket lyset og lukket døren bak dem.

Før den første frosten

av Andrea Alfsvåg

 

Temperaturen hadde falt siden hun tok av fra hovedveien. Grusen slo mot understellet, og våte blader virvlet opp bak bilen. Farten økte. Hun burde ha reist tidligere. Men også denne gangen hadde han gjort det vanskeligere enn nødvendig. Veien smalnet mellom trærne. Vått løv hadde samlet seg i grøftene, og mørket tetnet under de nakne greinene. Hun kjente hver sving, men bilen lå tyngre på veien enn vanlig. Eiendommen var ennå et stykke unna. Kveldene ble kaldere. Regnet hadde gjort jorden tung, men forhåpentligvis lot den seg ennå bearbeide. Når frosten først trakk seg ned i jorden, ville spaden bare møte motstand. Nå gjensto det siste arbeidet før vinteren.

Eiendommen lå innerst ved skogkanten. Ingen naboer i nærheten. For henne hadde huset vært et fristed. Det aller fineste med landstedet var kjøkkenhagen. Der kunne hun så, stelle, vanne og vente. Som regel fikk hun tilbake det hun la ned. Han hadde aldri likt stedet. For langt fra byen, hadde han sagt. For mye arbeid. For dyrt. Huset hadde derfor stått tomt siden sensommeren, men hagen bar fortsatt spor etter henne. Det meste var allerede høstet inn, men noen røtter og knoller lå fremdeles i jorden.

Da hun svingte inn på tunet, lå eiendommen stille i tussmørket. Ingen lys, ingen lyder. Bare motoren som stilnet, og løv som raslet over grusen. Hun steg ut og trakk jakken tettere om seg. Den var for tynn for årstiden, men hun regnet ikke med å bli så lenge. Fra baksetet hentet hun spaden og annet nødvendig utstyr. Kjøkkenhagen lå mørk og frodig foran henne. Hun trakk på seg arbeidshanskene. Rene hender hadde aldri fått arbeidet gjort.

Jorden ga etter under det første spadetaket. Hun pustet lettet ut. Regnet hadde ikke gjort arbeidet lettere, men ikke umulig. Rundt røttene løsnet hun jorden og trakk dem varsomt opp, én etter én. Børstet av den verste sølen før hun la dem i kurven. Avlingen var bedre enn forventet. Med riktig stell kunne det meste vokse videre. Et smil bredte seg om munnen ved tanken på hjemmelaget suppe av det hun selv hadde dyrket. Noe kunne tørkes, og andre spares til våren.

Hvor lenge hun hadde arbeidet, visste hun ikke. Kulden hadde trengt gjennom den tynne jakken og satt seg i fingrene. Den fulle kurven bar hun tilbake til bilen. Hun åpnet bagasjerommet og så ned på ham. Denne gangen hadde han ingen innvendinger. Alt hadde hun gjort for ham. Støttet, tilgitt, ventet og forsøkt på nytt. Likevel var det ikke godt nok. Hun fikk ingenting igjen for det. Hver gang hun trodde de hadde nådd bunnen, viste det seg at det fremdeles var mulig å synke lavere. Til tross for dette hadde hun fortsatt å holde liv i noe som burde vært avsluttet for lenge side. Til slutt hadde hun sagt at hun fortjente bedre. At han ikke kunne fortsette å behandle henne på denne måten. Han hadde hånflirt. «Du er selv ansvarlig for det livet du velger å leve!» hadde han spyttet ut. Det var da hun innså det. For en gang skyld hadde han rett. Tok man ansvar for sitt eget liv, fikk man også muligheten til å forandre det. Det hadde hun gjort. Tatt ansvar. Nå var han død, og han hadde bare seg selv å takke.

Det vanskeligste var å få ham ut. Hun tok tak under armene og dro. Kroppen var stiv og tyngre enn hun hadde forestilt seg. De ekstra kiloene han hadde drasset på i alle disse årene, var heller ingen hjelp. Hun fikk ham et stykke ut før grepet glapp. Han landet med et dump i den våte jorden. Det var også en måte å få ham ut på. Han hadde brukt år på å fortelle henne hva hun kunne klare. Ikke lenger. Det fikk være hans siste feilvurdering. Denne gangen ga hun seg ikke.

Støvlene skled i sølen, armene verket, men hun fortsatte. Etter erfaringen ved bagasjerommet gjorde hun ikke noe forsøk på å holde igjen. Ved kanten slapp hun taket og lot kroppen fallen ned i hullet. Han ble liggende med ryggen mot henne. Slik hadde han ofte vendt seg fra henne mens han levde også. Denne gangen lot hun ham være. Det var ingenting igjen som måtte rettes på. Det siste arbeidet ventet. Hun grep spaden igjen. Jorden var blitt tyngre, eller kanskje var det bare kreftene som begynte å ta slutt. Jakken klebet mot ryggen til tross for kulden, og hendene skalv rundt skaftet. Likevel fortsatte hun. Spadetak for spadetak forsvant det som hadde vært. Til slutt var det bare mørk jord igjen. Hun dekket ham til, jevnet jorden og så på stedet.

Redskapene ble tørket av i det våte gresset før hun la dem tilbake i bilen. Kurven satte hun på gulvet bak passasjersetet. Resten skulle ordne seg. Først da alt var ryddet, satte hun seg bak rattet. Stillheten fulgte henne inn i bilen, og hun ble sittende uten å starte motoren. Armene verket. Skuldrene var stive, og jord hadde trengt inn under neglene til tross for hanskene. Hun ventet på at følelsene skulle komme. Sinne, kanskje. Sorg eller anger. I stedet kjente hun en ro som ikke krevde noe av henne. Gjennom bilvinduet kunne hun skimte den mørke flekken i kjøkkenhagen. Jorden ville synke litt før våren. Det kunne hun ordne når den tid kom. Det som måtte gjøres, ble gjort. Til våren skulle det sås solsikker der.

Høstoffer

av Carina Brekke Glomsrud

 

Endelig var hun alene. Ikke mor. Ikke kone. Ikke en kropp som alltid skulle være nyttig for noen andre. Bare Ida. Bare skog. Bare denne hytta som hun hadde arvet av tante Gulla. Takk kjære Gud.

Skogen var mørk og vill, akkurat slik hun ville ha det. Det var den rå høstkulda som satte seg i kinnene med en gang, og bakken var sleip av vått løv. Grenene sto så tett at hun hadde røde striper på kinnene etter basketaket opp mot hytta. Endelig sto hun på trappa. Ida strøk hånden over døren og kjente noe mykt. En mørkebrun pelsdott satt fast i flisene. Rart, så høyt opp. Hun plukket den løs og kastet den fra seg før hun gikk inn.

Hytta var akkurat som hun husket den. Alle møblene var i furu, og det hadde nok ikke blitt båret inn ett eneste nytt møbel siden 70-tallet. Den brune skinnsofaen med nedsunkne sitteputer hadde det oransje pleddet fint dandert over sofaryggen. Gulnede heklegardiner i vinduet. Visne potteplanter i vinduskarmen på kjøkkenet som hun hadde glemt å kaste sist hun var her. Hun kastet et kjapt blikk bort på det lille runde teppet som lå under lenestolen. Det skjulte flekkene som hun ikke fikk skrubbet vekk etter at kroppen til tante Gulla hadde blitt skuffet opp og båret bort i svarte søppelsekker.

Tante Gulla hadde vært helt oppløst da Ida hadde funnet henne liggende på gulvet ved siden av den slitte grønnbrune lenestolen. Det ene lårbeinet hadde stått ut i en grotesk vinkel, og det så ut som fettet i kroppen hadde smeltet og størknet omkring den slappe huden som lå der som en flat ballong. Øyeeplene hadde skrumpet inn til to små, svarte kuler og kjeven sto på vidt gap, som om hun døde mens hun skrek. Det var fluer over alt, og en klase med små, hvite makk hadde samlet seg under skjørtet.

Hun burde ha ringt den sommeren. Hun gjorde ikke det.

Det mørknet tidlig ute, sånn det gjør om høsten. Ida tente to stearinlys og fikk øye på broderiet over kommoden. Et dikt om en haugkall som lokket kvinner inn i haugen sin. Typisk tante Gulla. Ida fnyste og satte seg i sofaen. Endelig. Hun hadde ventet på å skille seg i tjuefem år. Nå var barna voksne, mannen fikk smøre sine egne matpakker, og hun var ferdig med å bruke kroppen sin på andre. Hun ville sove alene, knulle når hun selv ville, spise knekkebrød til middag og aldri mer høre noen si mamma fra andre siden av en lukket dør.

Under kommoden lå en brun skinnbok. Hytteboka. På siste side hadde tante Gulla skrevet til henne.

Ikke selg hytta. Når du kommer hit, må du gå til haugen i skogen med en halvliter øl. Hell den over steinen og si: «Vette nær, sterk og sann, vern mitt hus og folk og land.» Dette er så viktig, Ida. Hvis ikke …

Der stoppet teksten. Ida sukket. Tante Gulla hadde alltid vært overtroisk. Ida hadde verken øl eller lyst til å gå ut i mørket. Hun la seg tilbake på sofaen med pleddet over beina og lukket øynene.

Hun våknet i bekmørket. Klokken på mobilen viste 04.05. Ulvetiden, ville tante Gulla sagt. Utenfor kom et langt, skrapende brøl. Ida tente stearinlysene igjen. Rommet virket mørkere enn før, som om flammene ikke klarte å nå ut. Hun prøvde å google dyrelyder i Valdres, men telefonen døde i hånden hennes. Etterpå ble det helt stille. Ikke vanlig nattestille, men den typen stillhet som føles som noe som står og lytter.

Så kom slaget mot veggen. Hardt. Ida blåste ut lysene og krøp bort til døren. Utenfor hørte hun tunge skritt og pusting rett på andre siden. Hun kikket ut av vinduet som fylte halve veggen ved utgangen. Det sto noen utenfor. Ikke et dyr. En mann. Bredskuldret, lang i ansiktet, med to gule øyne som lyste i mørket. Han sto helt stille, som om han hadde vært der lenge. Så løftet han hånden og slo tre tunge slag mot ruta.

«Slipp meg inn.»

Ida frøs. Stemmen var mørk og seig, som noe som hadde ligget under jorda for lenge. Han lente seg mot glasset. Skjegget hang i tjafser, huden var grå og innsunket, og øynene lyste som rovdyrøyne. Tre nye slag. «Slipp meg inn.»

Hele kroppen hennes strittet imot, men føttene gikk likevel mot døren. Hva var det som skjedde? Nei, hun ville ikke! Likevel adlød kroppen. Hun hatet det. Hatet den gamle refleksen i kroppen som lystret en bydende stemme. Hånden skalv da hun grep dørhåndtaket. Hun prøvde å dra den til seg igjen. Klarte det ikke. Klikk.

Han kom inn dryppende av søle, jord og mose. Fingrene var lange som røtter. Lukten som slo mot henne var råttent løv, kjeller og gammelt kjøtt. Ida rygget bakover mot kjøkkenet. Han løftet hånden, og stearinlysene tentes igjen og kastet lange skygger på veggen.

 

«I hundrevis av år har jeg voktet denne skogen. I hundrevis av år har jeg fått øl som betaling.»

Det surklet i brystet hans da han pustet.

 

«Du eter, jeg sulter. Du eter, jeg lider.»

Ida fikk tak i en smørkniv fra benken og hogg til ham. Det var som å stikke i våt ved. Han så bare på kniven, nesten nysgjerrig, før han vred armen og fikk den til å sprette ut av hånden hennes. «Jeg hadde ikke øl med!» ropte hun. «Jeg visste ikke!» Hun hørte selv hvor ynkelig det lød.

Da grep han henne i håret. Smerten skar hvitt gjennom hodebunnen.

 

«Blod for øl. Smerte for glemsel.»

 

Han dro henne ut av hytta. Hun fikk tak i dørkarmen, desperat, men han bøyde fingrene løs én etter én til noe knakk. Ida hylte. Den kalde høstlufta skar i lungene. Hun prøvde å sparke seg fri, men støvlene bare skled i løvet. Nakne kvister hektet seg i genseren og dro den opp over ryggen. En stein traff hofta så hardt at hun så hvitt. Han peste ikke engang. Hun sparket, klorte, bannet, men han var for sterk.

Ved en stor jordhaug gjemt under grønn mose stoppet han. Rundt dem skar felemusikk gjennom mørket, skingrende og tynn, som om noen spilte nede i jorda. Haugen pustet. Det var den eneste måten hun kunne forklare det på. Ida prøvde å dra seg bakover, men hånden hans lå fortsatt i håret hennes. Så åpnet haugen seg.

Jorda bare gled til side, seigt og lydløst, som en munn som hadde ventet lenge på å bli matet.

Ida skrek da han skjøv henne frem, men lyden ble kvalt av de tettpakkede jordveggene. Kulda slo inn i kroppen med en gang. Hun slo rundt seg, traff røtter, stein, og rundt henne fortsatte fela å spille.

Så kjente hun det. Den grove neven hans lukket seg rundt håndleddet hennes og han sa med hard stemme:

 

«Nå er du min.»

 

Om morgenen lå løvet flatt og vått rundt hytta. Det var ingen spor på trappa. Ingen merker i jorda. Bare en mørkebrun pelsdott som hadde kilt seg fast i dørsprekken igjen.

 Dagen Vemund blir Vemund 2.0

av  Eirin Berdal

 

Lenge har Vemund tenkt på kvifor han ikkje er meir på tur. Faktisk kvar dag. Dei gongane han endeleg bestemmer seg for å reise, vil han som regel aldri tilbake heim. Han vil berre ligge i skogen, helst oppå ein stein, og berre være.

For tida er Vemund ein fattig sosiologi-student med nok pengar til bønner, og kanskje ein øl eller to som han spanderar på seg sjølv når han følar han har fortjent det. I tillegg er alle vennane hans glade i å gå ut på byen, noko han har likt før, men som no er blitt så kvardagsleg at han har begynt å kjede seg. Det er i skogen at Vemund får sleppe fri. Føle balanse. Han opplev ofte at han blir «eitt» med bakken der han ligg, men det er akkurat det han ynskjer. Å smelta saman til ein med naturen. Spesielt er han glad i blåbærbuskane, for han kan gå i fleire timar, uten å trenge å ha med niste. Han blir stappa på blåbær. Og det er godt kjennar han.

I dag er ein så frodig haustdag at han bestemmer seg for å reise ut i skogen, den som ligg bak universitetet. Etter Vemund sin meining er det den beste skogen, for du høyrer ingen av desse bilane som lagar så mykje bråk heile tida. Han bur diverre rett ved motorvegen, så lyd oppstår konstant. Men nei, i skogen bak skulen er det stille. Akkurat så stille at han kan høyre erla kvitre, og lauva falle stille ned ifrå tredane. Det er nesten som om han kan høyre maurane prate til kvarande. Og som oftast er dei faktisk ganske sure på kvarandre. Den eine mauren kjeftar på den andre fordi han tok for stor last og må nå ha «pustepause». Vemund synast det berre er morsomt, og kan ofte ende opp med å liggje og le samtidig imens han høyrer på maurane kjefte.

Vemund følar seg som ein ganske nøytral og kjedeleg kar. Han har liksom ingen store interessar anna enn å ha spontane gåturar som varar i fleire timar, men som han kun gjer sånn av og til. På ein måte likar han det aspektet ved at det skjer så sjeldent også. Det gjer han meir uforutsigbar. Og det er jo eit trekk som kan vere bra å ha når ein ellers er ein relativt kjedeleg og nøytral fyr. Men han lengtar etter noko meir. No som sommaren er mål, og han luktar at det er meir friskt og kaldt i nasen på morningen, er Vemund inspirert og på jakt etter noko like nytt og friskt. Noko som kan sette i gang prosessar. Gjere han til eit litt meir interessant menneske. 

 

Dermed lagar Vemund planen sin. Han tek fram kulepennen sin, og den gule skriveboka han kjøpte på Norli for 199kr. På ei ny stripa side skriv han med så fin løkkeskrift han kan, «Vemund 2.0», og teiknar små stjerner ved sida av for motivasjon. Under tittelen som han blei svært nøgd med, skriv han ned nokre punkt som skal hjelpe han med å bli mindre kjedeleg.

Vemund 2.0

• Være meir i skogen
• Kjøpe nye kule klær
• Kanskje skaffe kjæreste??
• Løfte masse tungt
• Lære seg ein Bjørn Eidsvåg-låt på piano
• Finne gå-gruppe som også vil være meir i skogen (saman)
• Kjøpe blåbærplukkar

 

Det er søndag, og klokka er 07.04. Vemund har nettopp stått opp, fordi i dag er starten på hans nye og meir interessante liv! Han fortar seg i dusjen og gjer den raskaste vasken han nokon gong har gjort. Klede, tannkost i munnen, kaffikopp, husnøklar, oransje joggesko, og rett ut døra i den kalde høstfrosten. Han joggar som han aldri har jogga før. Den lange bakken ifrå huset, no dekka med rimfrost, følast ut som ein bris i dag. Smilemusklane til Vemund skal jobbe hardt i dag kjennar han. For i dag skjer det. Han følar at om kvart augeblikk er han i ferd med å skifte over til Vemund 2.0.

Endeleg då Vemund er innkomen i skogen bak universitetet, kjenner han at han lev. Etterkvart som tida går byrjar han å utforske meir, og går utanfor stien, noko han eigentleg aldri hadde gjort før. Vemund synast det alltid var litt skummelt, spesielt utan mobiltelefonen. Men i dag var det det rette og minst kjedelege og nøytrale valet han kunne gjere, så da val han det. Etter ein og ein halv time med vandring utanfor stien, festar han blikket på ein gapahuk, godt gjemt bak store trær og ein haug med gamalt lauv. Så kult!, tenkjer Vemund. Han nærmar seg, og ser at gapahuken er laga med veldig gamle trestokkar, masse lauv og mose, og bindt fast med rotna tau. Han kryp inn og tenkjer at dette var ein fin plass å ta kaffipausen. 

 

I det han set seg ned, dett han ned med rompa først, og landar pladask i ei kald og mørk undergrunnsgrotte. Han åpna sakte augne, og blir forskremt når han ser ein troll-aktig skapning med hår som kunne minne om brokkoli.

• KVEN ER DU? KVA VIL DU?, skrik Vemund.
• Slutt å skrike. Det kan hende du er skadet, svarar skapningen.
• KVA MEINAR DU? FORTELL MEG KOR EG ER!, fortset Vemund å skrika.
• Åghh… dere mennesker skal alltid være så aggressive. Ro deg ned så skal jeg forklare.

 

Vemund roar seg. Og legg merke til at denne brokkoli-skapningen snakkar bokmål. Det er nesten som han besvim på nytt.

• Okei, hvor skal jeg begynne? Vel, jeg heter Grim, og er fengselsbetjent her i Lalukka. Du falt gjennom portalen som egentlig er ment for villdyr, men av og til faller det ned dumme mennesker som deg som går utenfor stien, byrjar skapningen å fortelje.
• Heldigvis for deg, er trollesker som oss ikke noe glad i menneskekjøtt. Dere ser bare ikke NOE appetittlig ut. Uheldigvis for deg, er det ekstremt vanskelig å rømme herifra, så vi får begge bare håpe at du finner en utvei.

 

I sjokk, reiser Vemund seg sakte opp, og byrjar hylgrine foran Grim. Han tenkjer på det trollesket nettopp har fortalt han, om Lalukka og menneskekjøtt, og mens han grin, ser han no at han er like liten som trollet. Og då renn det eit par tårar til. Kvifor akkurat i dag når han skulle bli Vemund 2.0? Kvifor måtte han være så dum som dei andre dumme menneskene som gjekk utanfor stien og nedi gapahuken? Kvifor akkurat han? Han står der og grin i sikkert 10 minutt, og Grim har reist ifrå cella for lengst. Men så kjem han til å tenkje på, at kanskje på ein eller anna forvridd måte, kunne dette vere ein moglegheit for han å bli mindre kjedeleg og meir interessant på?

 Hauststorm

av  Elin Lillebø

 

Stormen kjem frå vest slik han alltid har gjort.

Ho høyrer han lenge før dei første vindkasta når huset. Først som eit lågt sus ute frå fjorden, nesten som om havet pustar tungt, så sterkare, til vinden tek tak i bjørka utanfor stoveglaset og ristar dei gule blada laus. Dei dansar forbi ruta i små virvlar, som om dei ikkje heilt har bestemt seg for kvar dei skal lande.

Katten lyfter hovudet frå det slitte ullpleddet i sofaen, følgjer eitt av blada med blikket og legg seg til rette att. Han kjenner hausten. Han veit at stormane kjem og går, og at huset alltid blir ståande.

Ho òg.

Ho trekkjer pleddet tettare rundt beina. Fingrane er blitt tynne og blålege dei siste åra, og ledda protesterer kvar gong vêret skiftar. På bordet står ein kopp kaffi som alt har blitt lunken. Ho gløymer ofte å drikke medan han framleis er varm.

Avisa ligg bretta ved sida av koppen. Ho opnar henne av vane. Før likte ho å lese reportasjar frå verda, politiske analysar og lange intervju. No blar ho rett til dødsannonsane.

Namn etter namn.

Ansikt etter ansikt.

Ein gammal nabo.

Ei veninne frå ungdomslaget.

Ein tidlegare lærar.

Ein fetter.

Nokon som ein gong sat ved sida av henne på bussen til byen.

Kvar annonse er som eit lite vindauge inn til eit liv som er ferdig levd.

Ho sukkar, brettar saman avisa og let handa bli liggjande oppå henne.

Det er merkeleg kor stille eit hus kan bli når stemmene forsvinn.

Ein gong var det latter her. Barn som sprang gjennom gangen med våte støvlar. Dører som smalt. Ein radio som alltid stod på kjøkkenbenken. Lukta av nybakt brød, våte regnklede over omnsluka og kaffikoppar som aldri rakk å bli kalde.

No høyrer ho berre klokka i gangen.

Tikk.

Takk.

Tikk.

Barna flytta.

Det var slik det skulle vere. Dei drog for å studere, forelska seg, fekk arbeid og eigne familiar. Før ringde dei kvar søndag. Så vart det annakvar. Etter kvart kom meldingane i staden.

«Alt bra her.»

«Travelt på jobb.»

«Vi kjem kanskje til jul.»

Oldebarna kjenner ho mest gjennom bilete på ein skjerm. Dei smiler med mjølketenner og manglar framtenner og veks fortare enn ho rekk å forstå.

Mannen hennar døydde for åtte år sidan.

Han var eit godt menneske.

Stødig.

Påliteleg.

Ein mann som alltid skauv snø før ho vakna, og som sette kaffien på før han sjølv drakk den første koppen. Dei hadde eit godt liv saman. Eit stille liv. Dei krangla nesten aldri. Kanskje var det fordi dei kjende kvarandre så godt at dei ikkje trong ord for alt.

Likevel er det ikkje han som kjem først når kveldane blir lange.

Det er den andre.

Den første.

Han med det skeive smilet.

Han som alltid stod med hendene djupt i jakkelommene når han venta på henne etter dansen på samfunnshuset.

Ho ser han framfor seg enno. Mørkt hår som vinden aldri fekk skikkeleg orden på. Augo som lo før munnen gjorde det.

Den haustkvelden då regnet kom overraskande, sprang dei leande bort og gøymde seg under tribuna ved fotballbana. Regnet tromma mot bølgjeblikket over dei. Ho hugsa lukta av våt ull, nyslått gras og den søte eimen frå epla som låg i sekken hennar.

Han tok handa hennar.

Ingen av dei sa noko.

Dei trong ikkje.

Den kvelden snakka dei om framtida. Om huset dei skulle byggje. Om barna dei skulle få. Om byar dei ville reise til. Om kor gamle dei ein dag kom til å bli.

Så kom livet.

Han flytta for å studere.

Ho vart att.

Breva kom ofte det første året. Ho kjende att handskrifta hans lenge før ho opna konvolutten. Etter kvart vart det lenger mellom breva. Telefonsamtalane vart kortare.

Ein dag stod det eit bilete i lokalavisa.

Han i mørk dress.

Ei vakker kvinne i kvit kjole ved sida av.

Ho sat lenge med avisa i fanget den dagen.

Så bretta ho henne saman og la henne i vedkorga.

Etter det lærte ho seg å leve vidare.

Stormen tek tak i huset igjen. Regnet slår mot rutene som små never. Bjørka bøyer seg heilt ned mot plenen før ho rettar seg opp att.

Katten hoppar opp i fanget hennar.

– Berre du og eg no, seier ho lågt.

Han svarar med eit djupt spinn som vibrerer gjennom kroppen hennar.

Mørket kjem tidleg no. Ho tenner lampene, éi etter éi. Det varme lyset legg seg mjukt over dei gamle bileta på veggen. Bryllaupsbiletet. Konfirmasjonane. Barnebarna som små.

Ho blir ståande framfor eit bilete av seg sjølv som tjueåring.

Ho smiler forsiktig.

Så vakker ein er utan å vite det.

Telefonen ringjer.

Ho stansar.

Ingen ringjer lenger.

Legekontoret sender melding.

Kommunen sender brev.

Barna skriv på telefonen.

Men ingen ringjer.

Han ringjer ein gong til.

Ho løftar røyret.

– Hallo?

Det er stille.

Så kjem ei forsiktig innanding.

– Er det… deg?

Stemma er eldre.  Mørkare.  Som ei dør som har opna og lukka seg tusen gonger.

Men ho kjenner henne att.

– Ja, svarar ho.

– Eg fann nummeret ditt.

Ingen seier noko.

Berre pusten deira fyller linja.

To gamle menneske som lyttar etter kvarandre for å vere sikre på at den andre framleis finst.

– Korleis har du det? spør han.

Ho ser rundt seg.

På katten.

På avisa.

På huset som rommar eit heilt liv.

– Eg har det bra, seier ho.

Ho høyrer sjølv at det ikkje er heilt sant.

Han sukkar tungt.

– Eg har bore på noko i seksti år.

Ho lukkar auga.

– Du treng ikkje seie det.

– Jo.

Stemma skjelv.

– Eg trudde eg valde rett. Eg trudde eg valde det trygge livet. Men eg valde feil.

Ho kjenner tårene presse på.

– Det var alltid deg, kviskrar han. Du var mitt livs kjærleik. Eg har tenkt på deg kvar einaste haust sidan den dagen eg reiste.

Ei tåre renn sakte ned over kinnet hennar.

Ute stilnar vinden.

Regnet blir til stille dropar frå takrenna.

Eit einsleg lauv slepper taket i bjørka og sig roleg ned mot den våte grasplenen.

Ho løftar blikket mot vindauget.

Skyene glir til side.

Ei stripe bleik kveldssol fell inn gjennom glaset og legg seg som eit varmt band over golvet.

Ho smiler.

Det er merkeleg, tenkjer ho.

Korleis eit heilt liv kan kjennast som haust.

Og korleis eitt einaste menneske kan få det til å bli vår igjen.

Stormens gave

av Emily Winther-Sørensen

 

 

 

Det var dag to av en septemberstorm som ulte forbi gatehjørnene i byen. Under en jerngrå himmel pisket regnet mot vinduene, og sommeren virket allerede som et blekt minne med høsten så kraftig i anmarsj. I utkanten av byen satt Georg ved peisen og stirret inn i de knitrende flammene. Ved seg hadde han en roman han ikke hadde orket å begynne på, et glass rødvin som han hadde orket å begynne på, og ved føttene lå en døsig irsk ulvehund som et stort ullteppe. Georg mente han var en helt alminnelig førtiåring. Han hadde alminnelig mørkt hår og mørkt skjegg, var av alminnelig høyde, hadde alminnelig lynne og så langt i livet hadde han oppnådd alminnelige bragder. Det eneste som kanskje skilte seg ut i det også alminnelige ansiktet var et par store, grå øyne under strenge bryn, for de fleste som så de klarte sent å glemme det klare blikket. Han var forfatter og de ovennevnte alminnelige bragdene var en roman han hadde publisert sent på 90-tallet som hadde fått en glimrende velkomst og en rekke kult-fans. Men det var lenge siden. Lenge siden han hadde skrevet noe som helst. De lange fingrene hans trommet på den uåpnede boken i fanget; en roman skrevet av en debuterende forfatter om en vennegjeng i Italia og en sommer fylt av intriger, sjalusi og kjærlighet. Georg reiste seg fra den dype lenestolen, tråkket over hunden Watson, og stilte seg ved vinduet. Huset til Georg hadde vært i familien i generasjoner; det var strategisk plassert på en topp ved utkanten av en tykk, frodig skog og med utsikt ned til sjøen. Strategisk var ment som avsidesliggende og langt nok unna slik at folk fra byen ikke bare kunne “stikke innom”. Georgs oldefar hadde vært veldig bestemt på den siste delen. Han så ned mot sjøen som lå som en grå disk blant dalene. Han tenkte at han burde gå til sengs idet han skimtet noe ute i uværet. Instinktivt presset han ansiktet nærmere vinduet for å se. Kanskje var det et tre der ute, tunge blader i vinden, en eller annen luftspeiling. Ute på jordet foran huset stod det noen og vinket til Georg. Han skvatt og Watson så opp med undrende blikk. “Det var dette oldefar var redd for,” sa han til hunden.

 

Da han åpnet den tunge ytterdøren, flommet lyset utover den våte bakken foran huset. Skikkelsen var en kvinne. Hun må ha vært i førtiårene hun også, men med alt annet enn et alminnelig utseende. Han så inn i lyseblå øyne i et pent ansikt innrammet av dype, røde krøller. “Jeg skal til Tinntjern,” sa hun og pustet tungt i vinden. “Er jeg på riktig vei eller er jeg helt fortapt til naturens makter?” Ansiktet hennes brøt ut i et smil så varmt at Georg kunne senere sverge på at selve vinden løyet, og regnet sluttet å falle i respekt.

 

“Det er milevis unna,” sa han og pekte på skogen bak huset. Vindkastene tok tak i de mørke trærne og grenene raslet som skjelett.

 

“Fortapt da,” sa hun. Ansiktet hennes var vått og nesetippen rosa i kulden.

 

“Kom inn,” sa Georg før han visste hva han hadde sagt. Han ville garantert bli hjemsøkt av oldefar i natt. Kvinnen så skeptisk på ham et øyeblikk før hun nikket og fulgte etter ham inn i gangen.

 

Hun het Emma og etter at hun hadde fått på seg tørre klær, skjenket han henne et glass rødvin og de satte seg foran peisen. Hun strøk Watson kjærlig over hodet, mens blikket sakte falt på stuebordet. Hun løftet boken og studerte nøye. “Ulest,” sa hun.

 

“Jeg har ikke rukket å lese den. Den er skrevet av en bekjent,” begynte Georg. Det var rart å høre en annen stave ut navnet hennes og studere det lille svart-hvitt bildet på baksiden; en fremmed som så for første gang et ansikt så kjent for ham.

 

“Mer enn en bekjent,” sa Emma idet hun åpnet boken og så innskripsjonen på den første siden. Hun sendte han et blikk. Hjertet hans hamret i brystet. Han hadde ikke orket å lese den enda. Det var vondt nok å se baksiden.

 

“Hvorfor sier du det?”

 

“Du har bokhyller på hver eneste vegg i denne stuen, alt pent plassert og organisert, alt nedstøvet og urørt… Dette er den eneste boken som er ny. Den kom ut ifjor, den er plassert rett ved siden av deg, men du har ennå ikke lest den. Som om det er noe du venter på”, sa Emma varmt.

 

Georg lo svakt. “Er du egentlig en psykolog i forkledning? Er det forlaget mitt som har sendt deg?”

 

“Det ville i så fall hvert et ekstremt dedikert forlag som ville sende noen ut i denne stormen, særlig for å finne noen som ikke vil bli funnet,” smilte Emma.

 

Georg rørte på seg i stolen. Kanskje peisen trengte mer ved. Emma reiste seg før han rakk det og sendte en vedkubbe inn i flammene.

 

“Jeg gjorde en feil,” sa Georg plutselig.

 

“Med henne?” spurte Emma og nikket mot boken. “Det skjer jo. Hva gikk galt?”

 

“Jeg kunne ikke elske henne slik hun ville. Slik jeg burde. Har du noen gang gjort det?”

 

“Elsket noen?”

 

“Ikke elsket dem nok?”

 

Emma så på ham, øynene hennes lyste i mørket. “Nei. Jeg er redd jeg elsker dem for mye.”

 

De satt i stillhet i noen minutter og lyttet til Watson som snorket lett på gulvet. “Du kan forberede deg så mye du vil, men du må uansett møte det du har i vente. Tiden går nådeløst frem uansett om vi er klare eller ikke,” sa Emma etter en stund. Georg så lenge på henne før blikket vandret tilbake til flammene. Han sloknet i stolen foran peisen.

 

Neste dag var solen tilbake og det blendende lyset skylte over høstlandskapet. Regndråpene glitret i hagen, og i horisonten var det mørkeblå havet et velkomment syn. Watson jagde etter spurvene som satt på taket og kvitret. Emma hadde reist. Han hadde lett etter henne i stuen, men det var ikke spor etter henne. Helt til han snudde seg mot boken igjen, og så denne gangen at den gamle skriveblokken hans og en penn hadde blitt plassert på toppen av den. Han plukket alt opp, men plasserte boken i bokhyllen før han tok lokket av pennen og begynte å skrive.

Sensitivitet: Åpen

av Erik Aunvåg Matsen

 

Denne høstdagen i oktober hang over byen som et matt, grått slør uten temperament. Solen hadde gått ned bak skyene, og den da lysegrå himmelen kunne nå skimtes som fargen på vingene til de byduene med endeløs appetitt som for lenge siden var blitt nytteløse for oss, og dermed forlatt for interesse eller sympati. Gaten var blekt belyst av høye gatelys langs fortauskanten i kaldt metall iført tilsynelatende hvite LED-lamper som aldri ville gå tomme. Bakken var tildekt av de første falte høstbladene for året, kun avbrutt av nedtråkkede sigarettstumper i samme oransje farge. Synet vekket i ham det gamle suget etter å røyke, en vane han hadde ristet av seg årevis tilbake. Savnet boblet opp og fanget oppmerksomheten i noen sekunder, før fokuset vendte tilbake til veien, pusten og steget. Rytmisk og raskt beveget han seg fremover; lett fremoverlent i kroppen, armene svingende frem og tilbake tett til kroppen med ben som løftet seg i en lett bevegelse. Pusten gikk rolig inn og bestemt ut, omringet av den friske høstluften som gjør ånden synlig i et øyeblikk, før den forsvinner. Mens han løper ned gaten ser han for seg selv som en glidende pendel som lydløst passerer gatelys og høye boligblokker. Han stopper ved et lyskryss og spytter i bakken. Til venstre står en tynn, eldre dame og lener seg over gåbukken sin, og han tenker at hvis han så mye som prikket henne på skulderen så ville hun falle over ende og knuse i tusen biter slik han hadde knust blomstervasen til moren sin som barn. Hun vrir hodet sakte og møter blikket hans. Blikket hennes er tomt, og ansiktet uttrykksløst. I jakkelommen hennes ser han en pakke Prince Mild i den nye spygrønne etiketten, og rekker å tenke at etiketten ikke gjorde noe som helst for å kvele savnet etter et drag. Signalet blir grønt. Han setter i gang igjen og etterlater både damen og sigarettpakken i fortauet bak seg.

 

Han passerer boligområdet og følger veien til han når elva, som renner stille og flatt gjennom byen. Under den fredelige elveflaten vet han at det gjemmer seg en sterk og iskald strøm som hadde dratt selv den erfarne svømmer til den iskalde bunnen hvor tiden står stille og verden på overflaten blir umulig å nå tilbake til. Han snur og løper på stien som går langs elva, men passer på å holde seg på utsiden så langt fra vannet som mulig. Her vet han at det ofte er folketomt, og at han kan rette tankene på steget sitt uten avbrytelser. Flere gatelys passeres i jevn fart, mens tankene holder seg til armer, knær og tær. I rytmen og omgivelsene forsvinner alt av tanker og bekymringer. Kroppen og hjernen forvandles til et maskineri hvis eneste formål er å ilegge kilometer bak seg uten å kvele motor eller slite ut dekkene. Han foretrekker livet som denne ensomme maskinen, som ikke har minner, bekymringer eller ansvar. Steg, steg, blikk frem, steg, sving med armene, steg. Pulsen er komfortabelt høy, og tiden passerer med få andre tanker. Etter en stund langs denne stien skimter han en bevegelse på andre siden av elven. En mørk skikkelse ikledd en skitten dongeribukse og alt for stor hettegenser står svaiende langs kanten. Han kan se den likbleke huden fylt av små sår og halvåpne, utslitte øyne som et dyr som har vært buret inne for lenge. Skikkelsen stiller seg langs den stille elven med blikket rettet mot han og mot vannet, drar ned buksa, og begynner sjanglende å tisse ut i elven. Han vender blikket vekk og øker farten.

 

Han drar frem nøkkelen til inngangsdøra, nå tilbake i leiligheten sin. Hendene skalv, og nøkkelhullet var vanskelig å treffe. Han tråkker inn, drar av seg klærne og hopper inn i dusjen. Den bekymringsløse Maskinen var forlatt ute på den stien, og en flom av tanker raste gjennom hodet hans. Hvorfor hadde han ikke stoppet? Falt den gutten uti vannet? Kunne han ha gjort noe som helst for å redde han hvis falt uti? Vannet treffer hodet hans, først kaldt, så varmt. Tiden gikk sakte nå, som om hver tanke og bekymring måtte observeres nøye før neste tanke kunne slippe frem. Uvitenheten om hva som hadde skjedd ved elven skar i ham som nåler, og søvnen var umulig å mane frem. Han reiste seg fra sengen, gikk til boden, og hentet frem sigarettpakken han hadde lagt igjen for nødstilfeller. Han lette gjennom hver skuff på kjøkkenet etter en lighter, men måtte til slutt nøye seg med fyrstikk. Han forsøkte å tenne på sigaretten, men så til sin store misnøye at den hadde råtnet, og var umulig å tenne på. Nikotinsuget var blitt enda verre, og han spurte seg selv om dette var guds måte å straffe han for å forlate gutten ved vannet. Hodet var fylt av bilder av den bleke skikkelsen som kjemper imot strømmen, hvis kropp er sjanseløs mot naturens krefter, og skrik etter hjelp som ikke kan høres av den stien over elven, en tom ørken uten liv og medlidenhet. Den natten gikk uten søvn og hvile.

 

Neste dag drar han ut på løpeturen sin tidligere. Solen står fortsatt oppe, og ligger lavt på en lys blå himmel fylt av små skyer. Fugler kvitrer, trærne blomstrer i gyllenbrune og mørkegrønne farger. Gatelysene er av, og han begir seg ut på løpeturen igjen, med søken etter den tankeløse rytmen. Han passerer lyskrysset, så boligblokkene og kommer ut langs elven, men bestemmer seg nå for å løpe på den andre siden enn han vanligvis gjør. Rytmen er vanskelig å finne, og kroppen er ikke lenger et tankeløst maskineri. Er gutten å se på denne siden av elven? Hvor kom han fra? Han stopper. Elven ser like fredelig ut som vanlig, og speiler høstdagens vakre farger. Han løfter blikket. Solstrålene trenger gjennom skyene, og varmer ansiktet. Han puster dypt inn, og begir seg ut på løpingen igjen. Steg, steg, blikk frem, steg, sving med armene, steg. ‘For en vakker dag’, tenker han. Han finner rytmen, og pendelen glir igjen gjennom stien. Men Maskinen ligger igjen.

Høsten tviholdt på sommeren

av Jens Christensen-Dreyer

 

Om du var der, ville du ikke ha sett det. Den halvskakke, solgrønne furua hellet over grusstien, og tviholdt på sommeren. Bladene fra blodbøken rullet på høstbrisen, som om vinden ikke ville slippe taket på dem, og likevel ikke klarte å holde dem til seg. Skyggene deres krympet i stadig sterkere høveldrag mot skogbunnen, før blodet traff kinnet til den unge jenta, liggende, med håret gjennomtrukket av gjørme.

Buksa var skrelt av henne. Livet delvis vrengt nedover lårene. Den blåstripete skjorta, åpen som himmelen over skulderen, revnet fra nederste søm, opp ryggraden. Et eple, kløyvd med tomlene rundt stilken, det røde skallet i taggete revner, leppene hennes mot jorden.

 

Mor sa folk burde rydde opp etter seg da vi kjørte forbi hubroen, smurt utover humpene i asfalten. Hun så munnvikene dine stramme seg fra baksetet. Fjærene blafret i vinden, livet sto med én fot inn, én fot ut—kanskje, om den ventet rolig nok, ville livet bli sluppet inn igjen. Sola falt på den ene foten, som forknoklet seg over grusen på kjørebanen, sprengt løs fra senene og hinnen av grålig hud som viste at den ikke lenger hadde noe å gjøre inne i kroppen.

«Hønsehauk,» sa du, knokene hvite på rattet. «Det er en hønsehauk. Du ser jo det,» Lukta av svett lær klinte seg sammen med appelsinparfymen du dusjet bilen i hver gang vi dro ut. Han her var seg selv, tenkte hun og iakttok de truende pannerynkende sine fra bakspeilet. Denne mannen, som virket adamseple modnere ut enn han var, var ikke den første hun plukket, men han måtte være den siste.

«De er tynnere og vingene er dessuten lengre.» Blonde hårstrå sto ut av den ellers glattklemte frisyren din. Indianerfjær. Hun talte to skalper, én krigsfange og ei i falmet blod, skjemt malt over med leppestift. Kjevene hennes rustet sammen, hun fikk ikke munnen til å protestere.

 

Hun sa ingenting, skogbunnen lyttet ikke. Kroppen tok over:

Gjennom dunene på magen,

som fersken, han hvisket,

ikke gråt,

inne i neseborene, øyevippene; gjørma hun aldri ville få vekk igjen.

Hun var skitten til margen, klissete den òg. Stokken lot seg ikke rikke, for ikke å knekke de siste greinene som skillet den fra de andre, stivt struttende, blei den en del av henne for nå. Det var de to der ute. Med beina krokete mot hver si grøft, klarte hun ikke stoppe skogen fra å komme inn i henne.

Blodbøken skalv av enda et blad, blodskutte øyne dalte mot henne. Skosålene hans ledet ut mellom furuleggene. Selv stubbene gjemte seg for henne, halshogde, leggene pulserende, klare til avsats. Sporet mørnet mellom barnålene, mørkere enn resten. Han trådte på nåler, uten at det brydde ham. Pusten hadde tilstoppet ørene hennes, paret som ikke fikk stoppe. Hun hørte pusten fra neseborene, eller var den hans? Selv med to nesebor, hadde hun inntil da vært sikker på at hun pustet aleine. Ingen hadde fortalt henne hvor dyretråkket ledet hen og hvor det grodde igjen.

 

Du skyllet tankene av i oppvaskkummen og lukket dem inn i kjøkkenskapet. Rester av salat, tomat og kyllingskinn dumpet i bunnen av matavfallet. Det undret deg. Hvor likt hud og skinn var hverandre. Hadde du ikke filetert hønsa selv, kunne du likeså godt ha ett en av dine egne. Lokket til søpla smalt igjen.

«Mat får hu lage selv. Om hu ikke følger reglene, får det være så godt.» Du myste ut gjennom vinduet, for ikke å gjenkjenne deg selv, brent inn i glasset. Bladene i skogbrynet ga etter i vindkasta. Det slo i ytterdøra. Du gjenkjente deg selv i henne. Hvorfor måtte det være to av dere? To kropper kunne ikke følge ett sinn.

Ingen av dere kom på å si ha det, da hun dro ut med ham i går kveld. Du hadde ingenting å gi henne. Alle ord var sagt, to måneder siden. Når ble kjærester forbruksvarer?

Hvorfor måtte han være så gammel?

 

Høsten tviholdt ennå på sommeren. Bladene tunge, klamme som hender, presset gressrøttene dypere ned i mollen slik at de ikke skulle visne som dem selv. Den måtte aldri få overtaket, sommeren. Hun merket tommelen hans under kjevebeinet. Ennå urørlig. Ville leppene svi, riften av sollys morgenen han våkna? Beina hadde mørnet der de lå under natten, og hun rettet ikke knærne ut igjen. Solgangsbrisen gikk henne forbi.

Hårbunnen kilte. Alt måtte av. Tenk om det var maur, hun holdt pusten. Lokkene måtte fortjenes, som før var hun ikke sikker på om hun var verdig. Ingenting måtte ligge om halsen hennes. Ingenting måtte legge seg etter fallet på kragebeina. Ingenting hvile på brystet. Helt av – nei, kreft hadde hun ikke. Nei, bare sånn hun hørte dem komme. Så de ikke hadde noe å gripe tak i. Forsyne seg fra. Hun bet seg på underleppa. De ville ikke røre en som dem selv, tenkte hun. Beina kjølnet vekk.

Hun rørte ikke ved noe i frykt for å bekrefte at hun fortsatt var der. For om hun fortsatt var, måtte hun fortsatt være. Et sted ved ham. Med ham. Oppå ham. Under ham. Samme hvor mange ganger hun fylte lungene med luft, fikk hun ikke pustet seg opp igjen, bruse gjørmen av og lette.

Saltet bet i øynene—lettere enn vinden, og likevel blind for den. Hinnen over de gule irisene var revnet, en glassaktig væske seig ut, men ulikt kvaen, festet ingenting seg i det.

Ingen unger ville stikke en finger borti og straks trekke den ut igjen, for det skulle ikke kjennes sånt. Det solen skinte gjennom, skulle ikke klebe seg til den. Gresset, myggen, piggtråden langs trafikkåren blødde i sollyset, hønsehauken en dam over den bleke asfalten.

Hendene var åpne, men de ville ikke gripe noe. Hun lå og ventet. Ventet til det hadde størknet, for da var frosten kommet. Var du der, kunne du ikke sett det. Ikke denne gangen heller.

Da høsten sluttet å komme

av Jon Terje Holma

 

Sommeren hadde endelig gitt slipp, men den gjorde det motvillig, som en brann som nekter å dø ut. I ukene etter heten lå dalen som en forlatt slagmark, der uttørket gress og sprukken jord vitnet om kampen mot solens herjinger. Luften var fortsatt tung av den søtlige lukten av svidd jord. Det var en sommer så altfor lik de siste jeg opplevde i byen jeg rømte fra.

Allerede da jeg kom hit i våres, skjønte jeg at min barndoms dal ikke lenger var den samme. Jeg hadde ikke ventet det heller. Det var flere tiår siden sist jeg satte foten her, men minnene hadde holdt landskapet levende i meg: den gangen var dalen grønn, nesten overveldende grønn, og elva bar med seg en kjølighet som kunne få en gutt til å glemme tiden.

Jeg hadde ikke planlagt å vende tilbake hit til barndomshjemmet. Det var først da byen jeg bodde i ble erklært ubeboelig – da vannet ble brunt, da strømmen forsvant, da de siste trærne i parkene ble til svarte stammer – at tanken om dalen kom tilbake til meg. Den hadde ligget i minnet som et stille rom, et sted jeg aldri trodde jeg skulle se igjen. Nå var den det eneste stedet jeg ville dra til. Ikke fordi den var trygg, men fordi den var kjent. Fordi den en gang hadde vært mitt hjem, lenge før verden begynte å brenne.

Folkene som bodde her nå – de få som var igjen – beveget seg sakte, som om varmen hadde trukket ut noe av livskraften deres. De hilste sjelden. Ikke av uvennlighet, men fordi stemmen ble tung i varmen, og ordene føltes unødvendige. Jeg så dem av og til på avstand, bøyd over jorda, ikke for å dyrke den, men for å lete etter det som ennå kunne spises. De kunne fortelle om tidligere regnskurer som hadde kommet plutselig, om morgener med dugg i gresset, om netter der man kunne sove uten å åpne alle vinduer – slik jeg også husket dem. De ble mer stille for hver uke.

Jeg husker en dag i juli, da temperaturen steg så raskt at luften ble hvit. Fuglene falt fra himmelen den dagen. Ikke mange, bare noen få. De lå i veikanten med vingene halvutstrakt, som om de hadde forsøkt å fly fra varmen og blitt tatt igjen. Jeg forstod at heller ikke her kunne jeg bli lenge.

Da høsten kom, var det ingen lettelse. Den kom uten vind, uten regn, uten den klare, kjølige pusten jeg hadde ventet på. Bare en stille, sykelig varme som fikk bladene til å falle før de hadde rukket å skifte farge. Jeg hadde sett høstfarger her som barn – ravgult, kobberrødt, brennende oransje – men nå var alt bare brunt, grått og dødt.

Jeg hadde jobbet som lærer i mange år, og hvert år sto jeg foran nye klasser med barn som var litt mer slitne, litt mer rastløse, litt mer preget av varmen enn de forrige. Jeg lærte dem om sammenhengen mellom forurensning og klimaendringer, om hvordan små handlinger kunne bety noe, om hvordan verden en gang hadde hatt årstider som var til å stole på. Men for hvert år jeg underviste, var situasjonen blitt verre. Det var som å stå i et rom som sakte fyltes med vann, mens jeg forsøkte å forklare hvorfor det skjedde — uten å kunne stoppe det.

Det var en merkelig form for hjelpeløshet. Jeg formidlet hva som var i ferd med å skje, så det skje, og følte ensomheten av at politikerne aldri klarte å gjøre noe med det. De holdt taler, opprettet komiteer, lovet tiltak. Men når sommeren kom, var det alltid den varmeste noensinne. Og det var stadige branner, nyhetene var fulle av katastrofer. Og når høsten kom, var den alltid den korteste. Og når vinteren kom, kom den ikke.

Jeg husker spesielt et år der vi måtte avlyse undervisningen i flere uker fordi temperaturen inne i skolebygningen oversteg det som var forsvarlig. Barna ble sendt hjem, men hjemmene deres var ikke kjøligere. Noen bodde i leiligheter der vinduene var teipet igjen for å holde støvet ute. Noen få heldige i boliger der klimaanleggene fortsatt virket.

Det var i disse årene jeg begynte å miste troen på at noe kunne snus. Ikke fordi jeg var pessimist av natur, men fordi jeg så hvordan alt rundt meg ble litt mer ulevelig for hver sesong. Trærne i parkene ble til svarte stammer. Fisken i elva døde. Folk begynte å flytte nordover, lik trekkfugler som forsøkte å finne et sted der de kunne overleve.

Jeg ble værende. Kanskje av plikt. Kanskje av stahet. Kanskje fordi jeg trodde at hvis jeg bare fortsatte å undervise, ville noe endre seg. Men det gjorde ikke det. Da byen endelig ble dømt som uegnet for liv, da de siste skolene stengte, var det som om en dør i meg lukket seg. Jeg pakket det jeg hadde, som ikke var mye, og dro.

Det var først da tanken om dalen kom tilbake til meg. Ikke som et håp, men som et minne. Et stille rom jeg hadde båret med meg hele livet, et rom som ikke var brent ned ennå. Jeg visste at jeg ikke kunne finne det slik det hadde vært, men jeg visste også at jeg ikke kunne bli i byen. Jeg måtte hjem, selv om hjemmet ikke lenger fantes.

Nå, i høsten som fulgte, var det som om dalen prøvde å hente seg inn, men ikke klarte det. De få som fortsatt bodde her, snakket om høsten med en slags forsiktig forventning. Ikke håp, egentlig, men et ønske om at temperaturen kanskje ville synke litt mer enn i fjor.

Jeg gikk gjennom dalen og så sporene etter et samfunn som hadde forsøkt å tilpasse seg. Gamle vanningsrør som lå tørre og sprukne. Solcellepaneler som var matte av støv. Jeg stanset utenfor skolebygningen. På veggen hang fortsatt skiltet fra høstfesten som aldri ble arrangert.

Jeg tenkte på klasserommet mitt i byen. På tavla der jeg år etter år tegnet kretsløp, CO₂-kurver og stigende temperaturer. Jeg fortalte elevene hva forskerne advarte mot. De forsto. Det var aldri barna som tvilte.

Det var de voksne.

Og for meg ble dette det verste: ikke varmen, ikke tørken, ikke ødeleggelsen. Men vissheten om at alt dette kunne vært unngått.

Vi hadde visst.

Vi hadde blitt advart.

Vi hadde hatt tid.

Men vi handlet ikke.

HØST- i livet

av Kari Elisabet Svare

 

Da jeg var ung og innadvendt elsket jeg høsten. Den høye, blå himmelen. Den klare, kjølige lufta. De ildfulle lønnekronene. De heftige høstvindene som feide trærne rene. Bladene virvlet omkring. Lyden av føttene mine subbende gjennom hauger av nedfallsløv. Eimen av muld og planter som ble omdannet til næring for nye planter. De tåkegrå dagene må også ha vært der. Enten brydde jeg meg ikke, fortrengte eller har glemt regn som falt og falt over vasstrukken jord. For mennesket er fødsel vår, sommer ungdom og høst modning. Men hva er vinter?

 

Høsten, et ledd i naturens syklus, slik tenkte jeg den gang. Blomster blir frukt og frø. Organisk liv visner og falmer. Trær møter vinteren med nakne greiner. Alt rotfast liv kryper ned i røtter, i løker, lagres i frø som faller til jorda, går inn i dvale, i søvn for så å vekkes til live av vårsol og milde luftdrag. I naturens runddans er død naturlig, ikke en endelig slutt, slik var min innstilling en gang. Som ung hadde jeg ingenting å frykte. Det fryktsomme har vokst seg på meg her jeg er i min livs høst.

 

Jeg falmer og forringes. Noe er likt, og mye ulikt, som måten vi eldes på. Mange har det verre enn meg, men artig er det ikke. Det at jeg har tilmålt tid, uten å kjenne målet, er et svært ubehagelig og påtrengende fakta. For et par år siden gikk jeg i begravelsen til en nabo. Og brått, idet kista ble båret ut, kjente jeg et gufs av kulde. Vissheten om at snart er min tur til å ligge livløs og kald under et kistelokk. Vinteren venter. En brutal realitet, som de fleste skyver unna. «Du er ikke gammel», sier folk når jeg bemerker at jeg har blitt en gammel dame. «Alder er bare et tall.» «Nei», svarer jeg. «Aldringsprosessen merkes på kroppen. Stive knær, krefter som svinner. Det er realitet.»

 

Vinteren, som før var naturlig i et endringsløp har blitt besværlig. Jeg skal forsvinne ut av denne kroppen, som jeg etter hvert har vent meg til og identifiserer meg med. Det tok tid å bli vant, og vips, så skal det være over. Foran meg ligger uvissheten. En ting er det uunngåelige opphøret, en annen at jeg ikke aner hvordan det il skje. Det å ikke vite. Jeg er ikke klar her jeg sitter og samler minner. Da jeg leste om Ingmar Bergmann, som sørget over alderdommens ran, kunne jeg kjenne meg igjen. Det å bli eldre betyr å gradvis begrenses, for min del er det slik. Underveis har jeg lagt bort mye. Maling og kreativt arbeid, fortellervirksomhet, massasje, sang og dans og farting med ryggsekk på lavbudsjett.

 

Mitt enkle syn på naturens gang er blitt forkludret og komplisert. Det å miste et menneske for godt, smerte, tomrom og påminnelsen om at vi selv er dødelige og må miste oss selv. Kulturen er ikke til hjelp. Ethvert menneske blir uunnværlig i døden. Tenk om vi kunne vært verdifulle mens vi levde? Og hatt større aksept for at ingen er født med garanti for lange, gode liv. Tenk om bortgang ikke betød uerstattelige tap, men ga grunn til å feire liv som har vært.

 

Som barn visste jeg at folk blir gamle og til slutt dør, men den gangen hadde jeg en hel evighet foran meg. Man ble grå i håret, huden rynket seg, noen ble lutrygga mot slutten. Alt har vært teoretisk viten. Jeg var ikke forberedt.

 

Mitt jeg i dag er ikke det samme som barnets. Jeg befinner meg i livets motsatte ende, i endetiden, om enn ikke i bibelsk forstand, eller hvem vet. Skulle menneskeheten alder på planeten settes inn i en års syklus, ville vi kanskje ha nådd tidlige tenår. Sanseløs dansing på bord med vaklevorne bein. De færreste anser seg selv som lite kloke, men særlig klokt blir ikke verden styrt. Mye går i oppløsning rundt meg, i velferdssamfunnet, i våre kapitaliserte systemer, og krig er visst nedlagt i vår natur. Forandring kommer om vi vil eller ei. Ikke til det bedre er jeg redd. Jeg undres på hvor ille det kan bli?

 

Min blomstring er uansett over. Jeg er blitt frukt og frø. Høsten tar livet i favn, mens bladene faller og mennesket skrukkes og skranter. En dag er det snøen som daler ned, dekker til fotspor, visker ut konturer, det som er, har vært, vil bli. Vil jeg røskes løs eller dale stillferdig som et høstvissent løv i årstiden for opphør? Kan hende vil jeg skotte opp mot treet der vinden leker, tar tak i løvmanka, river og rusker. Kan hende vil jeg løfte ansiktet mot stjernene og se meg selv i vrimmelen. Og når snøen faller utenfor ruta jeg sitter foran, kommer vårens farger til å forbli inne. Da jeg fylte femti ønsket jeg hjelp av datteren min til å male kjøkkenet i vårgrønne farger. Vi gjorde det sammen. Et vakkert minne.

Lønnebladet

av Kimberly Phan

 

Det er torsdag ettermiddag, og jeg venter på 30-bussen på Majorstuen til Bygdøy. Jeg kan kjenne den lune, varme følelsen fra tente lys som stråler fra koselige kaféer som fortsatt ønsker meg velkommen inn mot høstkvelden. Lukten av pumpkin spice latte og kanelboller krydrer opp tilværelsen og får det til å sikle på tunga mi. Jeg kan se de sterke, varme fargene fra trærne som daler ned og brer seg utover byen. Oransje, gult og rødt. Øm og varm høstkjærlighet i hjertet av Oslo.

Det er tre måneder siden jeg startet på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo og ble kjent med Sana. Vi har blitt nære, gode venner gjennom høstsemesteret. Hun har blitt min faste makker fra dag én, fra lange og kjedelige forelesninger til nervepirrende og kaotiske labforsøk og fremføringer. Gjennom tykt og tynt har vi stått sammen siden studiestart, og selv om vi er som natt og dag, utfyller vi hverandre. Hun er sola som tar sin rette plass og skinner så sterkt av håp, glede og ekthet. Mens jeg er månen som står i skyggen når nattehimmelen tar over og trenger andre for å lyse meg selv opp.

Sana kommer fra en lavinntektsfamilie. Foreldrene immigrerte fra Iran sammen med henne og lillebroren fra krigen. Hun kunne knapt norsk da hun stod der foran alle elevene i klasserommet på første trinn, men plukket opp ordene litt etter litt av egen viljestyrke og læringsevne. Selv om hun ble bedt om å ta over familiebedriftens kebabsjappe på Holmlia og gifte seg i ung alder, trumfet hun alt. Hun startet med ingenting, født uten superkrefter. Likevel satt hun her i dag ved min side på Det medisinske fakultet og lærte meg muskeltypene og pugget latinske ord. Jeg vil bære refleksjonene av Sana på overflaten, som månen bærer lyset av sola.

Mens jeg venter på bussen, åpner jeg kalenderen på mobilen og ser dagene fylt med avtaler. Familieselskap til helgen, golf med storebror på torsdag neste uke, ballett på Operaen med mamma uken etter, aksjefest med pappa samme uke grunnet eventyrlige avkastninger, og til slutt familietur til Sicilia i november. Men før det kommer eksamen. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid. Mer tid til meg selv og mer tid til å ta egne valg. Men jeg har knapt tid til å studere. For i dag er siste lesedag før første eksamen.

På kvelden sitter jeg og studerer menneskets fysiologi. Pensumboka er like tung som kropp og sinn føles. Jeg legger fra meg pennen og ser ned på hendene mine, og bøyer fingrene helt inn mot håndflaten og legger tommelen over. Hardt. For hver gang jeg holder knyttneven, strømmer det elektriske signaler og flyt av ioner i cellene mine. Alle cellene mine, på hendene mine. De hendene som ikke har grepet egne valg, men fått alt båret og servert på et sølvfat og dirigert frem til der jeg er i dag. Fordi jeg er et vidunderbarn.

Omtrent 2,3 prosent av befolkningen er høyt begavede. Født med krefter av nysgjerrighet, kreativitet og kunnskap. Et vidunderbarn. Jeg studerer medisin og skal bli lege. Jeg har tatt pianotimer og spilt fiolin. Men likevel føltes det aldri som mine egne hender som tok på tangentene eller holdt strengene. Det føltes aldri helt som jeg klarte å finne mine egne noter eller min egen melodi i livet. Selv om jeg innerst inne har det på fingertuppene. Å fortelle historier, rime lyrikk og skrive sangtekster.

Før jeg legger meg, hører jeg høstvinden rasle gjennom vinduet. Jeg går bort til vinduet og skimter månen lyse der ute i mørket. Sanas stemme og ordene hennes hvisker meg inn i øret, de samme ordene som da vi satt og øvde sammen på universitetsbiblioteket og delte våre historier. Jeg legger meg i senga igjen, lukker øynene og lar ordene klirre som ekko i mørket.

«Livet er ditt å bære, Sunniva».

«Du ble kanskje født med en gave, men denne gaven er din til odel og eie. Du er ment til å være fri. Du er ment til å løsrive deg fra grunnstammen, familietreet. Som lønnebladene fra lønnetreet. Bladene er vakrere enn noensinne og mer fargerike enn noensinne. Se dem lyse i oransje, gult og rødt. Og det kommer en dag der bladene når bakken og dør. Men noe må visne og dø, for at noe annet skal få liv og oppstandelse. Husk det, Sunniva».

Dagen etter møter jeg opp på eksamenslokalet 20 minutter før eksamenen starter. Jeg vinker til Sana, og vi ønsker hverandre lykke til før vi setter oss på våre tildelte plasser. Sanas ord klirrer fortsatt som ekko i morgenlyset. Eksamensvaktene deler ut oppgaven som jeg raskt skumleser gjennom. Innerst inne sitter jeg på svarene. Mens jeg skriver ned navnet mitt øverst i hjørnet, tenker jeg på hvem jeg egentlig er og vil være. Etter 15 minutter reiser jeg meg og går til eksamensvakten. Alle de andre studentene løfter hodet opp i samme takt, og jeg blir midtpunktet i lokalet gjennom deres blikk. Eksamensvakten ser undrende opp på meg også, og deretter ned på innleveringen. Det er blankt.

«Er du ferdig allerede?»

Jeg smiler til ham og nikker.

«Ja.»

«Dette er svaret mitt.»

Utenfor eksamenslokalet på Silurveien 2 titter jeg opp på formiddagshimmelen og ser sola glitre fram høstens farger enda mer. Bladene blåser av sted med vinden og tar med seg blader fra trærne.

Det er riktig at noe døde i meg her og nå. Men fra og med i dag skal jeg være ekte og sann mot meg selv. For noe må dø for at noe annet skal gjenopplives. Høstbladene vil alltid visne og dø hvert år, og det kommer en smertefull vinter. Men jeg vet at det også kommer en ny vår.

Jeg ser opp mot treet. Et lønneblad løsriver seg fra grenene og lar vinden føre det av sted. Jeg lytter. Og for første gang er det min egen melodi jeg hører.

 

Det som blir igjen

av Mirjam Haidler Skorpo

 

Jeg har alltid likt høsten. De gylne fargene. Luften som blir klarere. Dagene som blir kortere, som om livet ber oss om å senke farten og vende blikket litt innover. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at det er nettopp dette jeg prøver å unngå. Å vende blikket innover. Senke farten. Det er lettere å se ut. På trærne som glir forbi togvinduet. På de fargerike bladene som slipper taket, ett etter ett.

Snart er jeg framme. Det har vært en lang reise. Jeg skal besøke henne. Vil hun kjenne meg igjen? Ja, mest sannsynlig. Vil hun huske det jeg forteller henne? Neppe. Jeg kjenner en knute i magen. Var det blitt mye verre? Hvordan skulle jeg forberede meg på det som ventet? Telefonsamtalene hadde vært fine. Men hvor mye forteller egentlig en stemme gjennom et telefonrør? «Du kan ikke stole på telefonsamtalene. Da tar de seg alltid sammen. De virker friskere enn de er», hadde Nora sagt.

Vi hadde vært venninner siden jeg var atten. Hun var eldre enn meg, og vi hadde opplevd mye sammen. Vi kunne både le og gråte til vi lo igjen. En dag, på en varm høstdag for snart tre år siden, kjente jeg denne urolige følelsen i magen da jeg var på besøk. Ikke i hodet. I magen. At noe ikke var som før. Følelsen ble forsøkt bortforklart med at «hun har det travelt» og den slags ting. Jeg ville ikke se det. Men den anelsen var der og ble sterkere.

Et halvt år senere fikk hun diagnosen. Demens. I veldig ung alder. Hun som alltid hadde vært så sprek. Så sterk. Hun som daglig løste sudoku og drev med hjernetrim. Jeg husker fortsatt da hun fortalte meg diagnosen. Det var en egen klarhet i stemmen hennes. En styrke. Én holdeplass igjen. Knuten i magen blir større. Blandet med gleden over å skulle se henne igjen.

Jeg går av toget og tråkker gjennom en myk pute av fargerike blader. Hun står ved holdeplassen og smiler. «Så koselig å se deg igjen, Maja! Det er lenge siden.» Hun gir meg en god, varm klem. Hilsenen er som alltid varm. Som om tiden har stått stille mellom oss. «Hva var det du jobbet med nå igjen?» «Hvor lenge skal du bli?» Det er slike ting hun glemmer. Og det blir verre med uforutsette ting. Hun spør meg igjen hvorfor minstemann ikke er med. Jeg ser på katten som leker med et garn. «Hvor lenge skal du bli? Har jeg allerede spurt deg det?» 

Fem minutter senere kommer spørsmålet på nytt. «Har jeg allerede fortalt deg at Mona har fått barn?» Ja, tenkte jeg. Tre ganger. Men bare fortell det igjen.

Katten sover i vinduskarmen. «Jeg har lagt litt ekstra middag i dag, i tilfelle Kari, Jonas og familien kommer.» «Vet du om de kommer?» spurte jeg forsiktig. Det er jo mye arbeid å lage mat til fem ekstra. «Jeg husker ikke», svarer hun. «Skal vi spørre dem?» foreslår jeg. «Da vet vi det helt sikkert.» «Nei. Jeg tror jeg har spurt dem flere ganger allerede. Jeg vil ikke mase. For sikkerhets skyld har jeg laget litt ekstra.»

Hun viser meg kalenderen sin. Jeg er imponert over systemet hun har laget seg. Hver minste detalj står skrevet inn med blå kulepenn. Det er et bedre system enn jeg selv har. «Vet du, Maja», stemmen hennes var litt lavere enn ellers, «det som er så vondt med å glemme, er at du ikke vet hva du kommer til å glemme.» «Men det hjelper meg å skrive alt ned.»

Hun forteller om den kreftsyke søsteren. Svulsten har spredt seg. Til hjernen. Etter hvert smiler hun. «Jeg vet ikke hva som er verst for barna», sier hun og ler stille. «Å ha en kreftsyk tante eller en tutlete mor.» Og likevel smiler hun. Varmt. Hun var ikke bitter. Hun som alltid hadde vært den sterke. Hun som gikk med motorsag og felte trær. Hun som aldri var redd for å ta i et tak. Hun var en ildsjel. Og samtidig var jeg imponert av hvordan hun klarte seg, hvordan hun tok det.

Jeg ser ut av vinduet. Løvet hadde begynt å skifte farge. Noen blader hang fortsatt fast. Andre hadde allerede sluppet taket. Hun visste selv at hun hadde blitt glemsk. Likevel møtte hun det med en verdighet jeg beundret. «Maja», sa hun og smilte. «Jeg har hatt et godt liv. Jeg har det godt fortsatt, selv om det er litt utfordrende. Det finnes verre ting enn dette. Da forsto jeg noe. Et menneske kan bli dement. Men det er ikke borte. Hun var fortsatt seg selv. Måten hun er på. Fortsatt like aktiv. Måten hun forteller om ting.

Vi går en tur gjennom beite. Hun viser meg trær hun har hogget, planter hun har satt. Kanskje husker hun ikke alltid hva hun spiste til frokost. Men hvert eneste tre på gården kjenner hun igjen. Når jeg skal gå, gir hun meg en liten konvolutt. «Denne kan du lese på toget», sier hun. Jeg legger den forsiktig i vesken.

På reisen hjem ser jeg ut av vinduet. Trærne glir forbi. Gule og røde blader virvler langs skinnene. Jeg hadde nesten glemt konvolutten. Da jeg tar opp boken min, faller den ned på gulvet. Jeg åpner den sakte. Inni ligger et lite kort. «Takk for at du er der for meg.» Men et smilefjes ved siden av. Jeg kjenner tårene presse på. Noe som er en selvfølge for meg, er noe hun takker meg for.

Utenfor togvinduet slipper et gult lønneblad taket og blir tatt av vinden. Jeg ser etter det til det forsvinner. Et menneske kan bli dement. Men det er ikke borte. Noe blir igjen. 

 

Bak den lukkede døren

Av Pernille Strindin

 

Når hun dytter opp døra ut av bygningen hvor hun jobber blir hun møtt av en skarp luft. Sola skinner, og det er ikke en sky å se på himmelen. Men det ligger noe surt over lufta. Temperaturen er fremdeles for varm til å finne fram lue og skjerf, men en tynn vindjakke er på plass. Jakken blir blåst i alle kanter. Hun trekker den rundt seg og lukker glidelåsen. Hun begynner å gå bortover gaten. Vinden får håret til å blåse i alle kanter, men bare til hun har kommet seg rundt hjørnet av bygget. Vinden roer seg, og det blir nesten litt for varmt for å ha jakken lukket. Hun trekker ned glidelåsen igjen, og kjenner solas varme på kroppen. Det er kommet til den tiden av året hvor man ikke helt vet hvordan man skal kle seg. Det ene minuttet er det varmt og deilig med masse sol, men så fort solen gjemmer seg blir det kaldt.

En liten sky har seilet inn på det blå lerretet over hodet, og nærmer seg sola sakte. Men vinden holder seg fremdeles rolig på denne siden av bygningen, og hun kan gå med åpen jakke. Hun går målrettet, men tar rolige steg. Kjenner luften i ansiktet. En ansatt rydder vekk tallerkener og vasker bordet utenfor det lille bakeriet. Ansiktet til den ansatte lyser opp i et smil. Hun møter det med et like stort smil, og stopper foran butikken. «Hei, ferdig på jobb?» sier den ansatte. Hun nikker, og de slår av en kort prat om hvordan dagen har vært. «Skal du ha noe på veien? Vi har akkurat begynt med noen helt nye kanelsnurrer som jeg tror du vil like» spør den ansatte i slutten av samtalen. Hun rister på hodet og sier «ikke i dag heller.» De vinker til hverandre. «Du får ha en god dag videre så kanskje i morgen da» sier den ansatte med en kort latter. Hun ler tilbake og sier «kanskje i morgen» før hun fortsetter bortover gaten.

Vinden holder seg fremdeles rolig. Den lille skyen dekker for halve sola, men den lyser nok til å kaste skygger på bakken. Hun har plukket opp tempo litt, men har fremdeles ikke noe hastverk med å komme seg noe sted. En eldre mann står midt på fortauet og ser seg rundt. Hun går bort til ham og spør om alt går bra. Han ser på henne med store forvirrede øyne. Hun blir stående og venter på et svar. Han bruker litt tid til å tenke seg om. Men til slutt sier han at han ikke vet helt hvor han skal. Hun spør hva han ser etter, og når han svarer smiler hun til ham. Det er rett ned i gata, samme veien som hun skal. Hun rekker ut armen og spør om hun skal følge ham. Ansiktet hans lyser opp og han tar tak i armen hennes. Sammen går de i et sakte tempo. Han forteller om gamle historier og hun lytter ivrig.

Hun lukker døra etter å ha vist mannen veien, fortsetter bortover gaten alene. Vinden har tatt seg opp litt igjen. Den lille skyen har seilet videre og forsvunnet fra den blå himmelen. Men to litt større skyer truer seg fram mot sola. Det er en travel gate. Hun må flytte seg til siden for å slippe fram noen som løper etter bussen. En ung gutt dulter borti henne og snur seg med en gang for å si unnskyld. En pose med epler faller ut av hånden hans. De ser på hverandre. Kjenner hverandre igjen med en gang. Hun bøyer seg ned, plukker opp posen og gir den tilbake til ham. «Hvordan gikk det på eksamen?» Hun lytter spent mens han forteller om eksamen i fysikk. Han snakker intenst og får det til å høres så spennende ut selv om hun ikke skjønner noe av det. Men lytter like interessert uansett. Han smiler til henne, men han sier han må skynde seg av gårde og begynner å småløpe bortover veien. Hun fortsetter å gå i den andre retningen.

Hun trekker igjen glidelåsen på jakka. Sola har forsvunnet bak noen skyer. Men det er ikke mange, så den kommer nok tilbake snart. Men i mellomtiden gjør vinden det kjølig. Hun går inn i en butikk. Blir møtt av en mannlig ansatt som vinker og smiler «hei». Hun vinker ivrig tilbake, men han er opptatt med å hjelpe noen i kassa. Hun går bakerst i butikken. Stopper foran hyllen med glassflasker i forskjellige fasonger og farger. Blikket skanner raskt over hele hylleseksjonen. Strekker fram armen og tar tak i en flaske med en helt gjennomsiktig klar væske. Går til kassen. Mannen er akkurat ferdig med den andre kunden, og skanner flasken hennes. «Begynner å bli en stund siden jeg har sett deg nå» sier han med et smil og fortsetter «skal ha gjester over igjen ser jeg, er det mange som kommer denne gangen?» han holder opp flasken før han legger den i en pose. Hun betaler, smiler og sier raskt «neida, blir bare noen få venner i dag.» Han sier «dere får ha det hyggelig da» før han snur seg til neste kunde. 

På den korte tiden hun var inne i butikken har himmelen blitt invadert av skyer. De kom helt ut av ingenting. Men det er noe blått som stikker fram her og der. Sola klarer fremdeles å lyse gjennom det tynne skylaget som har gått foran den store lysende ballen. Hun holder et hardt grep på flasken og går med raske steg hjemover. Et ungt par løfter en sofa mot en dør. Hun ser seg for før hun løper over veien og bort for å holde opp døra for dem. De nikker i takknemlighet. Hun smiler tilbake og venter til de har kommet seg helt inn før hun går videre.

Alt det blå på himmelen har blitt byttet ut med grå skydotter. Hun stopper foran bygningen hun bor i. Skynder seg å låse opp døra, lukker den raskt etter seg og skrur på lyset. Gardinene er trukket ned, og det eneste lyset kommer fra en eneste lampe i taket. Hun faller ned på sofaen. Fyller et av glassene som allerede står på stuebordet fra dagen før. Når hun setter fra seg flasken dytter hun borti en annen flaske som velter og triller av bordet. Den går i bakken, men knuser heldigvis ikke. Hun lar den være. Tar små slurker av glasset og synker dypere inn i sofaen. Hører lyden av regn som pisker mot vinduet, mens det er helt stille i rommet.

liecio-calming-rain (lyd) og illustrasjon: Pixabay

Assistentvikaren

av Hilde Andersen

 

Sommerferien var over. Det var et kjølig drag i lufta. Snart ville det være høst.

 

Han hadde strøket på eksamen i matematikk. Derfor kunne han ikke gjøre det han hadde planlagt, å studere. Det var kjipt. Han hadde prøvd å klage på sensuren, men karakteren var blitt stående på 1. Så var han vel ikke bedre, da. Ikke at han hadde lagt ned så stor innsats … Han innså at det han hadde tatt så lett på, var blitt alvor.

Egentlig ville han studere statsvitenskap sammen med gjengen. De hadde søkt på samme studium og hadde avtalt å bo i sammen i kollektiv. Men drømmen om en sammenhengende fest med kompisene var gått i vasken. Kameratene holdt avskjedsfest før de skulle dra. Han stakk innom for syns skyld og tok et par øl, uglad. – Vi holder kontakten, sa kompisen, og så kommer du etter neste år. – Ja, selvfølgelig, hadde han svart, men var ikke så sikker på det. Han var ikke sikker på noe lenger.

Foreldrene var overbærende når det gjaldt mattekarakteren.  Ja, de var faktisk glade for at han ble hjemme i hvert fall et halvår til.  – Så vet vi hvor du er, sa faren, liksom spøkefullt. Det var ikke morsomt. Selv var han i villrede.  – Hva skjer, tenkte han. Løvet var begynt å gulne.

Han surmulte, murte seg inne på rommet sitt og dykket ned i Netflix-universet. Det ble skuffende kjedelig etter ei uke.  Han burde finne på noe, ta grep.

For å få vitnemål og komme seg videre måtte han bestå den matten. Fikk vel ta seg en tur på skolen. Han banket på hos rådgiveren. Der fikk han vite at han hadde han rett til ny eksamen i november.  – Det var jammen bra du kom i dag, sa rådgiveren, for fristen for oppmelding er til uka. Så var han oppmeldt til eksamen i november.

På vei ut traff han mattelæreren sin fra forrige skoleår. – Neimen hei, sa hun, så fint å se deg. Han fortalte at han nettopp hadde meldt seg opp til ny eksamen. – Så flott, sa hun, så kan du søke om å få hospitere i mine mattetimer. Gå innom kontoret, så får du søknadsskjema. –  Ja vel, tenkte han, like greit å gå all in. Svaret fikk han av rektor med en gang, – han skulle få hospitere.  – Gå innom biblioteket, sa rektor, så får du låne bøker og kalkulator. Hm. Den turen til skolen hadde gitt resultater.  Endelig hadde han gjort noe bra.  

 

Det var liksom ikke måte på velviljen han var blitt møtt med. Han, som aldri hadde vært noen aktiv eller interessert elev, hadde nå fått inntrykk av at folka på skolen ville han bare godt og ønsket å hjelpe han. Han ble faktisk litt rørt. Nå må jeg satse, tenkte han, jeg må klare dette og komme meg framover.

Neste dag møtte han opp i klasserommet, utstyrt med mattebøker, kalkulator, skrivebok og skrivesaker. Til sin overraskelse skjønte han omtrent halvparten av det som læreren snakket om og viste på tavla. Etter timen vekslet han noen ord med et par av de andre elevene og dro hjem.

 

Slik gikk det et par uker; han kjente at han kom godt inn i matten.  Nå jobbet han med stoffet på en helt annen måte enn før. Dette hadde å gjøre med hans egen framtid.  Han begynte å se seg om etter en deltidsjobb ved siden av mattetimene. Kronasje var aldri feil.  

 

Hjemme hadde han det faktisk hyggelig sammen med foreldrene. En dag nevnte mora, som var lærer på barneskolen, at de hadde fått så mange nye elever dette året, inkludert noen fra asylmottaket, så de trengte en assistent til. –  Kunne det være noe for deg, spurte hun, – det blir kanskje en halv jobb.

Hvorfor ikke, tenkte han, og kontaktet barneskolen. Jo, det viste seg at det var en halv jobb ledig, og de kunne tilpasse arbeidstida slik at han kunne delta i mattetimene på videregående. –  Han gikk fra møtet med en kontrakt på et 3 måneders engasjement som assistent i skole og SFO og skulle begynne så snart han hadde fått politiattesten.  

En dag var det tur som stod på planen. –   I dag skal vi gå opp i skogen og samle høstblader, sa læreren, så skal vi lage bilder etterpå. Han fikk ansvaret for en gruppe; noen av barna var nye.  Alle pratet i vei mens de gikk oppover i skogen. – Hva er høst og hva er høstblader, spurte en av guttene, og hvorfor skal vi plukke dem? Spørsmål som krevde et lettfattelig og ordentlig svar.  –  Høst betyr at sommeren er slutt, forklarte han, da blir bladene på trærne røde og gule, og de faller av, og vi kan lage fine bilder av dem. Etter høsten kommer vinteren, og da kan vi gå på ski, sa han. – Gå på ski?  Kan vi det? spurte ei jente, hun sa at hun hadde sett ski på TV. – Ja, det kan dere, sa han, vi har ski og skisko som dere kan låne. Og vi kan ake også. – Ake? Og sånn fortsatte samtalen.

Dagene gikk, og han merket at han var tilfreds. Han trivdes med mattetimene og med jobben. Livet var rolig og rutinemessig.  November og eksamen kom. Han syntes han hadde god kontroll nå, og grudde seg bare litt. – Jeg har i hvert fall bestått, tenkte han etterpå, det blir nok en toer, og det er bare det jeg trenger. Sensuren ville falle i januar.

Januar kom, og han kunne ikke tro sine egne øyne da han så karakteren: en treer. Han var lettet. Nå kunne han komme seg videre. Han hadde takket ja til skolens tilbud om full jobb som assistent fram til skoleslutt i juni. Noen ganger hadde han ansvaret for uteaktiviteter. Da ble det aking og skigåing, ansikter med gledesstrålende øyne og røde kinn i skolegården og i bakkene. –  Hvorfor er det så kaldt i Norge? Hvorfor har vi snø? Hvorfor smelter snøen? Når blir det sommer igjen? Han svarte så godt han kunne på spørsmålene fra barna. Og faktisk kunne han også hjelpe noen av dem med matten …

Så var skolen slutt, og han fortsatte som assistent på SFO til de stengte for sommeren. Lederen holdt en liten tale da han sluttet. Hun sa de hadde vært glad for å ha en så hjelpsom og hyggelig ung mann som assistent, og at han hadde gjort en god jobb.  Skjer dette meg, tenkte han, – ung mann, hjelpsom, hyggelig, – jeg?

Så hadde han fri resten av sommeren. Kameratene var hjemme. Det var plass til han i kollektivet til høsten. Han gledet seg. Nå skulle han utdanne seg til lærer.

Draumar ved midnatt

av Rune Hegrenes

 

Det er omlag ikkje eit einaste bilete på veggen som heng rett. Det har eg ikkje lagt merke til før no. Skulle tru det har vore fest her. Det har det for så vidt, men det er lenge sidan no. Den gong då vi var yngre. Får rette dei opp før du kjem. Men først eit glas vin. Kanskje ein sigarett. Burde sjølvsagt ikkje. Men av og til må vel vere lov. Det har eg i alle fall overtydd meg sjølv om. Skal ligge ein pakke her ein stad. Trur eg. Skal uansett sette meg ut på terrassen. Oppvasken, den står seg.

 

Det er så stille denne tida på året. Etter at feriefolket har reist attende til kvardagen og latt klokka styre livet. Eg likar denne tida. Då skuggane vert lengre og kveldande rolegare. Vert det litt kjøleg er det lite som slår varmen frå peisen. Gjerne med eit pledd i fanget. Sitte ute og høyre på stillheita. Etter kvart vil alt det grøne endre seg til det vakraste fargespel. Vi skal sitte her og berre nyte. Med uhorveleg mange stearinlys. Lese ei bok. Drikke vin og høyre på Cohen. Du sa du skulle komme. Var det ikkje slik? Eller skulle du tenkje på det? Nei, du ville komme. Nesten sikker på det. Heilt sikker på det.

 

I morgon skal vi ta opp krabbeteinene. Det er no dei er best. Krabbene. Det er no dei har mat i seg. Mykje betre enn på sommaren. Men først skal vi inn på kaia. Kjøpe ferske reker og nysteikt loff. Kanskje ta oss eit glas vin på bua. I ro og mak. Sikkert nesten for oss sjølv. Om vi spør pent spelar dei sikkert Cohen for oss. Majones. Det må vi for all del ikkje gløyme. Må nok skrive liste, eller så er det garantert eitt eller anna som vert gløymt. Dumt å la slikt legge ein dempar på kvelden. Det er visst eit par terrassebord som bør skiftast ser eg. Sokkane heng fast. Får skrive det på lista. Trur eg har nok skruar i boden.

 

Skal eg opne ei flaske til, eller legge meg? Det er spørsmålet. Det siste er sikkert lurast, men dumt om eg ligg å søv når du kjem. Hadde eg berre visst når du kjem. Nei, eg kan ikkje legge meg før den tid. Eg skal vente på deg. Det var det eg sa til deg. Eg lova å vente. Du kan alltid stole på meg. Før eg gjer noko som helst anna, må eg ta den forbaska oppvasken. Den hadde eg gløymt ein augneblink. Skulle gjort det i stad. Hadde ikkje lyst då. Endå mindre no. Men det er berre å få det gjort. Vert ikkje meir moro av å utsette det endå meir. Den steikte kantarellen har blitt så inntørka at den kastar eg rett og slett. Er rikeleg der den kom frå. Det er tida for sopp og blåbær no. Vi skal ta oss ein tur i lag. Når du kjem. Vaskekluten er så full av blåbærflekkar at den kjem aldri til å bli seg sjølv att. Men det gjer ingenting. Eit vitne om at her i huset haustar vi frå naturen. Det er ikkje så mange som gjer det no til dags. I morgon skal du få nylaga blåbærsylte til frukost.

 

Loff, majones, sitron, raudlauk, terrassebord står det på lista. Hugsar ikkje om eg har nok smør. Best å skrive det opp sånn i tilfelle. Nye terrassebord får bli ein annan dag. Stryk det ut. Dei held litt til. Vi får bruke tøflar inn til vidare, om det skulle bli for gale. Skriv vin i staden. Var god den eg opna no. Må skrive ned namnet. Eg hugsar aldri slikt. Har sikkert nok, men greitt å vere på den sikre sida. Veit ikkje kva du har med deg. Ikkje sikkert du har tenkt på slike ting. Det er heilt greitt. Du har truleg nok med alt det andre. På tide å legge alt det gamle bak seg. Berre kom til meg. Så skal vi få det fint. Du og eg. Hadde du vore her no kunne du sagt kva anna vi må hugse å kjøpe. Men det får vi ta att. Det står seg. Men eg orkar snart ikkje vente lenger. Du må komme no snart.

 

Det er noko eige med lyden av ei snekke som sig sakte inn mot land. Det er slikt som senkar blodtrykket. Ikkje noko stress. Skal tru om dei har fått noko. Er ikkje like mykje å få no, som før i tida. Men vi lokalkjende veit kvar vi skal legge oss til. Ser ikkje heilt kven det er der ute. Men det er ikkje du. Det veit eg. Du kjem ikkje med båt. Men vi skal ta oss ein tur ut å prøve lukka vi og. Meir enn ein gong sjølvsagt. Vi skal vere sjølvforsynt med sjømat. Neste sommar kan vi kanskje dyrke våre eigne grønsakar.  Ja det skal vi. Sette poteter i hagen. Har nok plen. Bygge eit drivhus. Best å lage ei eiga liste for det. Alt det vi skal finne på i lag. Men du må vere med å bestemme. Når du kjem skal vi sette oss ned å skrive lista i lag. Lurer på når du kjem. For du kjem vel. Det var det du sa. Det er eg heilt sikker på.

 

Månelyset speglar seg i fjorden. Skulle tru den var full av blinkande sild. Nesten til å bli svimmel av. Eller kanskje er det vinen som gjer det. Veit ikkje. Sikkert ein kombinasjon. Kan ikkje opne endå ei flaske. Bør ikkje. Men eg vil ikkje ligge å sove når du kjem. Sjølvsagt orkar eg å vente på deg. Eg ventar, på deg. Det var det eg sa. Du kan stole på meg. Vil ta deg i mot. Legge armane mine rundt deg. Gjere deg trygg. Så skal vi ha det fint. Du og eg. Dyrke grønsaker og lese bøker framfor peisen. Du må berre komme først. Det var det du sa. At du skulle komme. Det kjem ein bil oppover vegen. Er det endeleg du som kjem? Det må det vere. Kven elles skulle det vere. Det må vere du. Eg håpar det er du.

Teltturen

av Stein Arild Iglebæk

 

Som en slags julenisse i september hadde Snorre kommet hjem fra butikken med de nyinnkjøpte turstøvlene til ungene. Stolt viste han fram det dyre fottøyet.

            – De er teite, de vil ikke jeg bruke, sa Simon.

            – Ikke jeg heller, lød Stellas ekko.

            – Dere må da i det minste prøve dem. Vi skal jo på ekspedisjon, insisterte Snorre.

            Det hjalp ikke. Ungene sa at det var støvler for gamle menn, og at ingen de kjente ville finne på å gå med sånne kladder.

            – Du kan vel la barna gå i det de vil, sa Inger da de trakk fram turnskoene av stoff.

            – De skoene gir ikke noe støtte til anklene. De kan vrikke foten. Dessuten er det innesko som sikkert blir ødelagt av skitt på de stiene vi skal på, protesterte Snorre.

            – Nå oppfører du deg som en dårlig kopi av Lars Monsen. Ungene er seks og åtte år. De kan ikke være et middel for at du skal få realisert et ideal fra egen barndom. Dette er en teit egotripp fra din side, sa Inger.

– Du sier hele tiden at det er viktig å få ungene i aktivitet, og da helst i skogen, men du tar aldri konsekvensen av levereglene du selv setter opp.

 

Ved bommen på Sognsvann er det som om noen drar ut høyttalerledningen. Borte er irritasjonen over køene i matbutikken, biler som tuter og småbarnas krangling i baksetet. Luften lukter våt høst.

Skogsbilveien bukter seg som en vilter meitemark oppover i skogen i retning Ullevålseter. Snorre puster inn duften av våt skogbunn og grønt gress og retter seg i ryggen mens sollyset blunker til ham fra overflaten av det intenst blå vannet.

Inger tar hånden til hans. Foran dem tripper Simon og Stella, de har allerede glemt at de «hater å gå tur».

– Så deilig, sier Inger.

Snorre leder flokken inn på en sti som tar av fra veien. Etter hvert må han stadig stoppe opp for å finne veien videre. Snart kan ikke Snorre se stien fra rødmerke til rødmerke. Og bakken er våt. De er faktisk på full fart inn i en myr.

            – Snorre, er du sikker på at det er rødt og ikke blått som viser sommerrutene, spør Inger.

            – Selvfølgelig. Om vinteren er det snø og kaldt. Derfor blått. Rødt er en sommerfarge.

            – Jeg tror du tar feil. Om vinteren synes rødt mye bedre. Jeg tror selveste villmarksmannen har lurt oss inn på en av vinterens skiløyper.

            – Pappa, jeg har plumpa. Skoene er helt våte. Jeg er kald og skitten på føttene, klager Simon.

            – Faen!

            – Snorre, ikke bann foran barna, sier Inger strengt.

De går tilbake til veien.

 

Ved den bratte bakken før Ullevålseter tar de inn på en ny sti, blåmerket denne gangen, og går noen hundre meter inn i skogen.

            Snorre går i gang med teltet. Sprer det ut på bakken, teltplugger i hvert hjørne, trer inn de bøyelige teltstengene som løftet ytterteltet opp fra bakken, strammer bardunene, kryper inn i teltet og klipser fast innerteltet. Man kan se at han har gjort det før.

– Kan jeg hjelpe, spør Stella.

– Nei, det er litt komplisert. Dessuten er jeg nesten ferdig. Du kan heller gå og spikke litt i stedet.

– Er det så lurt, spør Ingrid.

– Pappa tok oss med i skogen forrige helg, med Skiforeningen. Der lærte vi alt om å spikke, mamma, sier Stella stolt.

 

Plutselig hyler Stella hjerteskjærende. Hun ligger og vrir seg på bakken med de små hendene rundt foten.

            – Stella mistet den digre steinen på tærne. Hun skulle vise hvor sterk hun er, sier Simon.

            – Kan hun bevege tærne normalt? Da er det ikke så farlig. Vondt, men ikke kritisk, sier Snorre.

            – Det bør kanskje en lege bedømme? Du tror du kan alt, snerrer Inger.

            – Og du tror ikke jeg kan noe i det hele tatt. Sånn har det alltid vært. Vi skal alltid underordne oss, stå bakerst i køen og tro alle andre er bedre. Det gjør meg så forbanna. Når skal du innse at jeg faktisk er ganske flink på enkelte områder, sier Snorre.

            Inger blir stille. Svelger tungt.

            – Snorre, jeg hadde tenkt å vente med å si det til vi kom hjem, men nå orker jeg bare ikke mer. Jeg vil skilles, hikster Inger.

            – Nå overdramatiserer du. Ro deg ned!

            – Slutt å overse meg og mine meninger. Ta meg på alvor for helvete, skriker Inger.

            – Ikke bann foran barna, sier Snorre.

            – Mamma, hva betyr skilles? hulker Stella.

            – Det er ikke farlig, Stella. Nå skal jeg bære deg inn i teltet, så kan du slappe av litt og hvile benet, sier Snorre.

 

Himmelen eksploderer i lyn og smell. Så spruter regnet ned, som om noen har glemt å stenge springen. Kjelen på stormkjøkkenet fylles raskt med vann.

            Ungene sutrer over den ødelagte middagen, men slår over i latter da Inger tar fram kjeks og saft fra sekken.

            – Vi er i alle fall nødt til å bli her i natt. Vi kan ikke gå hjem i dette været, med den vonde foten til Stella, konstaterer Snorre.

Etter dem improviserte middagen blir ungene kommandert til å krype inn i soveposene. De sovner raskt. Det gjør ikke Snorre. Han kikker rådløs opp i telttaket, før han vrikker soveposen inntil Ingers og legger armene rundt henne.

– Snorre, jeg mente det jeg sa. Det er slutt.

– Jeg ville bare være hyggelig jeg, protesterer han.

Inger aker seg bort fra ham, nærmere barna og omfavner dem. Snorre tenker på de fine tingene de har hatt sammen. Hvordan de traff hverandre, feriene, den første leiligheten, fødslene. Ingen kan ta fra ham minnene, men de blir lite verdt uten henne. De blir vitnesbyrd om tap, ikke søte drops de kan suge på når de blir gamle.

            Etter en stund rykker soveposen til Inger ukontrollert. Han hører at hun snufser. Snorre forsøker på ny å legge armene rundt henne. Hun skyver dem bryskt bort.

 

Neste morgen setter de seg med ryggen mot en fjellvegg og spiser. Inger vrir hodet og smiler mot solen. Den gløder i de mørke krøllene hennes. Den litt fremskutte munnen under den markerte nesen, kombinert med hennes rolige og grasiøse bevegelser, gir Snorre assosiasjoner til et rådyr.

            Snorre strekker seg fram og vil gi Inger en klem.

– Snorre, jeg mente det jeg sa i går. Det er slutt, sier hun.

– Kom barn, det er på tide å gå, sier Snorre.

– Pappa, hvorfor gråter du? spør Stella.

– Det er så trist å gå fra denne fine leirplassen, forklarer Simon.

– Ha det, leirplass! Vi kommer tilbake, sier Stella.

Når stillheten brister

av Tone Undem

 

 

Det første som slo henne da hun åpnet døra, var hvor stille huset hadde blitt. Det bleke høstlyset kom inn gjennom det skitne vinduet og laget lyse striper på gulvet, og støvkorn virvlet i luften. Mona satte flytteeskene på gulvet og kikket rundt seg. Blikket ble dratt mot den gamle kommoden.

 

Hun la hånden på topplaten og dro en finger rundt tungene på hekleduken. Konturene av en papirlapp laget en bulk. Hun flyttet en porselensfigur av en gutt med blomster i trillebår, og kastet duken på en stol.

 

Den øverste skuffen satt fast. Hun tømte de fire andre, sorterte bankbrev og giroer. Blikket beveget seg mot den siste skuffen. Den var låst. Den hadde alltid vært låst.

 

Hun åpnet termosen og satte seg i stolen med det rødgrønne hekleteppet. Øynene søkte rundt i rommet. Her hadde hun gjort lekser. Her hadde Erlend kysset henne for første gang. Kjevene strammet seg. Hva gjorde han nå?

 

Hun løftet kruset, svelget de bitre dråpene og smalt koppen i bordet. «Hvorfor?»

 

Den første esken var allerede full, og i den andre lå porselensfiguren. På veggen bak henne hang et svarthvitt bilde av strømpegutten. Hun hadde alltid likt bildet av babyen.

 

Kommoden sto stille og ropte.

 

Hun rykket i skuffen og satte foten som motvekt. Armene skalv, og det bruste i kroppen. «Helvetes skuff!» Svetten rant nedover tinningene og dro med seg brunkremen.

 

Hun kikket seg over skulderen og bet seg i underleppa. Ventet …

 

Skuldrene sank. Huset var tomt. Hun var alene.

 

Hun skjøv kommoden inn i hjørnet og kastet et teppe over den. Haspen på vinduet satt fast, men hun fikk den opp med et dytt. Hun lente seg over karmen og trakk pusten. En skarpt trekk av oktober fant veien inn og fikk henne til å skjelve.

 

Hjernen dirret av uro og fanget glimt fra barndommen. Bestevennen Marit, og Erlend …

 

Det svei i brystet da hun smalt igjen vinduet.

 

Sakte, listende på tærne, smøg hun seg forbi kommoden. Kastet bare et blikk på den før hun gikk ut. Lukten av våt jord og råtnende blader lå tungt i luften. Hun satte seg på trappen og løftet ansiktet mot nabogården. Pusten var ustø og ville ikke forbi strupehodet. Mona bøyde hodet og skjulte ansiktet i hendene. Tårene laget mørke flekker på olabuksa. Hvorfor?

 

«Hei, Mona.»

 

Stemmen ga henne sitronbrus i brystet. Smerten flatet ut og ble til en mild kløe. Hun løftet hodet, smilte og ville danse. «Hei, lenge siden jeg har sett deg.»

 

Blikket var det samme, bevegelsene like. Den tunge panneluggen var blitt tynnere og hadde fått striper av grått. «Jeg har tenkt på deg …»

 

En lerke lettet og tok en piruett i brystet. «Jeg har tenkt på deg også …»

 

Munnen hans smilte, øynene var alvorlige. Han sa ingenting, men hun følte det. Alt var der fremdeles. Mona reiste seg og gikk stille mot ham.

 

«Pappa, kommer du snart?»

 

Hendene falt ned og ble liggende som et panser foran magen. Hun knyttet nevene og gned dem mot buksa. Hun ga jentungen et tamt smil.

 

«Jeg får vel gå inn igjen. Vi sees.»

 

Inne i det halvmørke rommet kom raseriet. Hvorfor? Hun tuppet til flyttekassene og så at figuren delte seg i to. Bena bar ikke. Hun skled ned og ble til en brennende ball. Kroppen beveget seg taktfast att og fram, og buksa ble mørkere og mørkere.

 

Solen dro seg sakte tilbake og lot henne være i fred med månen. Skyggene ble lange og mørke. Gamle ansikter trådde fram med iskalde smil.

 

Mona slo rundt seg, jaget ånder, minner og kjærligheten. Under salongbordet sovnet hun med duken over seg.

 

Regnet pisket mot vinduet da hun våknet. Hun var stiv i kroppen og frøs. Raskt kastet hun eskene bak i bilen, satte seg bak rattet og ventet. Blikket beveget seg automatisk mot nabogården, til dit hvor han var …

 

Mona startet bilen og kjørte ut av porten og stoppet. Hun løp tilbake, låste seg inn og gikk inn i stua. Hun klatret opp i sofaen og strakk seg etter gutten. Bildet var tungt og skled til siden.

 

Noe rutsjet langs rammen, spratt i sofaen og landet med et klirr på gulvet. Mona la bildet forsiktig fra seg og kikket under sofaen.

 

Der lå den. Nøkkelen.

 

Pusten var uhørlig, og armene dirret til det brant i brystet. Hun stirret på nøkkelen som om den var et monster som kunne overfalle henne hvert øyeblikk.

 

Hun snappet den fort og klemte fingrene hardt rundt den taggete kanten. Bena var tunge da hun slapp teppet ned. Nøkkelhullet ventet. Mona ventet. Litt.

 

Hånden skalv, og det var vanskelig å treffe blink. «Faen!»

 

Nøkkelens klikk smalt som et skudd i rommet og fikk henne til å dukke.

 

Skuffen var lett, som om den var nylig brukt. Mellomgulvet vred seg, og grevlingen gnagde seg ut av magen. Hun løftet en babyjakke, et sykehusarmbånd og en bunke med bilder.

 

Hun satte seg i sofaen. Bladde, kikket, studerte.

 

Ansiktene på det siste bildet virket kjente, og hun var ganske sikker på at det var et ungdomsbilde av moren. Hun stusset. Moren smilte og lente seg mot mannen, og hvem var babyen?

 

Mona snudde bildet.

«Arnt og jeg med veslegutten vår, Erlend.»

Stengevann

av Niklas Petterson

 

Fergen gikk bare to ganger om dagen etter første oktober. Jeg tok den tidlige over til Skarvøy med verktøykassen mellom føttene. Regnet lå skrått over sundet. På bildekket sto tre biler med løv klebet til vindusviskerne.

Vera ventet ved den røde boden. Hun hadde mannens gule regnjakke over armen.

– Den lå i bilen, sa hun.

Jeg nikket. Vi gikk opp bakken uten å snakke. Grusen var mørk av vann. Eplene fra treet ved brønnen hadde falt ned i gresset og blitt brune på én side. Det luktet gjær helt bort til trappen.

Jeg hadde stengt huset deres hver høst i elleve år. Før pleide Einar å være der. Han bar inn hagemøblene mens jeg krøp under kjøkkenbenken og åpnet tappekranen. Etterpå kokte Vera kaffe, og Einar gikk en siste runde med en oljekanne. Hengslene, låsen på vedskjulet, trinsen over brønnen. Alt fikk en dråpe før vinteren.

Denne gangen sto møblene ute.

– Jeg tenkte vi kunne begynne med vannet, sa Vera.

Hun låste opp. Inne var luften kaldere enn ute. På kjøkkenbordet sto en kopp med en mørk rand i bunnen. Ved siden av lå en halv pakke knekkebrød, lukket med en treklype. Jeg satte verktøykassen ned.

– Har strømmen vært på?

– Bare kjøleskapet.

Jeg åpnet det. En kartong melk hadde svellet i skjøten. I grønnsaksskuffen lå to gulrøtter som myke fingre. Vera tok ut melken og holdt den over vasken.

– Søppelposene er under trappen, sa jeg.

– Jeg vet hvor de er.

Jeg gikk ned i krypkjelleren. Stoppekranen satt fast. Jeg la en fille rundt og brukte tangen forsiktig. Røret ga fra seg et støt da kranen løsnet. Over meg åpnet Vera begge blandebatteriene. Vannet rant hardt først, så tynnere.

Gjennom gulvet hørte jeg skapdører. Én etter én.

På veggen hang kalenderen på september. Den tjueandre var ringet inn med blå penn. Ingen tekst. Jeg visste hva datoen var, men lot kalenderen henge.

Ute slo en løs grein mot takrennen. Jeg hentet stigen. I rennen lå våte bjørkeblader presset sammen som tobakk. Jeg dro dem ut med hendene. Vannet fant nedløpet og fosset over støvlene mine.

Fra taket så jeg båten nedenfor huset. Den lå på land med baugen mot sjøen. Presenningen hadde løsnet og slo i vinden. Einar hadde alltid brukt for mange tau. Over baugen, under kjølen, gjennom kryssholtene og rundt en stein han hadde boret et øye i. Nå var det bare to stropper.

Vera sto på tunet med den gule jakken.

– Skal den inn? ropte jeg.

Hun så ned på armen sin, som om hun hadde glemt hva hun bar.

– Jeg vet ikke ennå.

Bak vedskjulet fant jeg en død ærfugl. Den lå inntil grunnmuren med hodet under den ene vingen. Jeg tok en spade og bar den ned mot fjæra.

– Ikke legg den i søpla, sa Vera bak meg.

Jeg gravde mellom røttene ved tangvollen. Under den svarte tangen var sanden grå og full av skjell. Vera holdt jakken tett inntil kroppen mens hun så utover sundet.

– Einar ville kastet den på sjøen.

– Da driver den inn igjen.

– Det ville jeg sagt til ham også.

Jeg la fuglen i hullet og skjøv sand over. Det ene beinet ble liggende synlig. Jeg brukte baksiden av spaden til å trykke det ned.

Tilbake ved huset spurte jeg etter tau. Vera pekte mot boden. Nøkkelen sto i døren.

Der inne var alt på plass. Fiskekassene stablet etter størrelse. Penslene vasket og hengt med busten ned. På arbeidsbenken lå en forgasser i deler på et hvitt håndkle. Skruene var lagt i lokket fra et syltetøyglass. Einar hadde begynt å rense den og skulle ha fortsatt dagen etter.

Jeg fant en bunt hampetau på en knagg. Under den hang den blå kjeledressen hans.

Da jeg kom ut, sto Vera i døren.

– Du kan ta verktøyet, sa hun.

– Det får barna avgjøre.

– De vil ikke ha det.

– Da kan de si det.

Hun strøk hånden over kjeledressens skulder. En stripe sagflis satt fast i stoffet.

– Han låste aldri boden. Ikke om vinteren heller.

– Det var ingen som tok noe.

– Nei. Det var visst ikke det.

Vi dro presenningen over båten. Vinden fylte den nedenfra, og et øyeblikk sto den spent mellom oss som et seil. Vera slapp ikke. Jeg førte tauet under kjølen med en lekte. Hun tok imot på den andre siden og laget den knuten Einar hadde lært henne. Den holdt, men tampen ble for kort. Jeg skjøtet på et stykke.

Regnet gikk over i yr. Lyset sank tidlig, selv om klokken bare var fire. Vi bar møblene inn i stuen. Bordet måtte på høykant gjennom døren. Den ene stolen hadde jord under beina. Vera skrapte det av med en smørkniv før hun lot meg sette den på teppet.

Til slutt helte jeg frostvæske i slukene. Den blå væsken la seg blank i bunnen av dusjen. Jeg åpnet alle innerdørene og satte skapdørene på gløtt.

Vera gikk fra rom til rom. På soverommet åpnet hun Einars side av skapet. Den rutete skjorten han brukte når han malte, hang ytterst. Hun tok i ermet, så lukket hun døren. Jakken beholdt hun over armen.

– Den blir kald her, sa hun.

– Den tåler det.

– Jeg mente huset.

Jeg bar søppelposene ut. Hun hadde kastet melken, gulrøttene, knekkebrødet og kalenderen. Koppen med randen sto fortsatt på bordet.

Det var ti minutter til siste ferge. Jeg slo av hovedbryteren og prøvde ytterdøren to ganger. Vera sto på trappen og lette i vesken.

– Har du nøkkelen? spurte jeg.

Hun tok opp nøkkelknippet. Den lille korkbiten Einar hadde festet til det, var mørk etter regnet.

Nede ved kaia hørte vi motoren før vi så lysene. Vera snudde seg mot huset. Vinduene var svarte. Takrennen dryppet jevnt mot tønnen.

– Jeg kommer tilbake i november, sa hun.

Jeg svarte ikke med en gang. Fergen la baugen mot kaia. Mannen på dekk løftet lemmen, og hydraulikken skrek.

– Da må vannet være stengt, sa jeg.

– Jeg vet det.

Hun gikk om bord foran meg. Midt på sundet tok hun nøkkelknippet opp av lommen og holdt det i hånden. Hun dro i korkbiten med neglen. Den løsnet ikke.

På fastlandet hadde regnet stanset. Parkeringsplassen var dekket av vått løv. Vera la den gule regnjakken på baksetet, pent sammenbrettet, før hun kjørte.

 

 

Det som lå igjen i løvet

av Dawid Lukasik

 

 

Den første snøen falt den dagen vi skulle rydde huset etter bestemor.

Ikke nok til at bakken ble hvit. Bare noen få fnugg som smeltet mot frontruten.

«Det snør,» sa mamma.

«Det er oktober.»

Huset sto nederst i bakken, akkurat som jeg husket det. Det mørke taket, den skjeve postkassen og epletreet ved kjøkkenvinduet. Under treet lå hundrevis av epler, mange allerede råtne.

«Vi må få tømt alt i dag,» sa mamma.

Jeg svarte ikke.

Lukten av kaffe, lavendel og gamle bøker slo imot meg da døren åpnet seg.

«Du kan begynne på rommet hennes.»

«Hvorfor meg?»

Mamma så på meg.

«Fordi du var den eneste hun faktisk ventet på.»

På nattbordet sto den gamle vekkerklokken. Den hadde stoppet på 16:17. Ved siden av lå et fotografi av meg som åtteåring. Jeg hadde falt i bekken den dagen, og bestemor hadde ledd så hun måtte tørke tårene.

«Du må aldri bli redd for å bli våt,» hadde hun sagt.

Bak bildet kjente jeg noe hardt.

En konvolutt.

Navnet mitt sto på forsiden.

Inni lå et ark.

Hvis du leser dette, er jeg ikke her lenger.

Jeg holdt pusten.

Før du blir sint på moren din, må du vite at hun gjorde det hun trodde var riktig. Men noen ganger er det riktige ikke det samme som det gode.

«Hva fant du?» ropte mamma fra gangen.

Jeg brettet arket sammen.

«Ingenting.»

Hun sto i døren.

«Du lyver dårlig.»

«Du lærte meg å ikke lyve.»

«Nei,» sa hun. «Det gjorde bestemor.»

Da hun gikk, leste jeg resten.

Gå ut til epletreet.

Finn steinen som ikke hører hjemme der.

Og når du finner det som ligger under den, må du bestemme deg for hvem du vil være.

Regnet hadde begynt. Mellom røttene fant jeg en flat, ren stein. Under den lå en metallboks.

I boksen lå et nøkkelknippe, et fotografi og et brev.

Fotografiet viste en gutt ved siden av bestemor.

På baksiden sto:

JONAS, 2004.

Jeg åpnet brevet.

Jeg vet at du kommer til å spørre hvem han er. Han er grunnen til at jeg aldri fortalte deg sannheten.

Jonas hadde vært seksten da han bodde hos bestemor en høst. Han hadde rømt hjemmefra, og hun hadde latt ham sove på loftet.

Så forsvant han.

Politiet lette etter ham i flere dager. Han ble aldri funnet.

«Legg det fra deg.»

Jeg snudde meg. Mamma var blek.

«Du visste.»

Hun nikket.

«Hvorfor har du aldri sagt noe?»

«Jeg lovet moren min det.»

«Men han forsvant!»

«Jeg vet.»

«Hva skjedde?»

Mamma lukket øynene.

«Han kom tilbake.»

Regnet trommet mot metallboksen.

«Hva?»

«To dager etter at politiet sluttet å lete. Han ville ikke bli funnet.»

«Hvorfor?»

«Fordi han hadde skadet noen.»

Jeg kjente kulden gjennom jakken.

«Så bestemor skjulte ham?»

«Ja.»

«Og du lot henne?»

«Jeg var fjorten.»

Det hadde jeg aldri visst. Mamma hadde vært en jente som sto midt i en hemmelighet hun aldri hadde bedt om.

«Hvor dro Jonas?»

«Bestemor hjalp ham til en buss. Han fikk penger og et nytt navn.»

Jeg fant nøkkelen i boksen.

«Hva åpner denne?»

Mamma stirret på den.

«Garasjen.»

Bak en gammel hylle fant vi en trekasse. Inni lå en bunke brev, alle fra Jonas.

Det siste var skrevet for to måneder siden.

Jeg har tenkt på å komme hjem i tjue år. Jeg vet ikke om jeg tør.

Hvis du fortsatt har eplehagen, vil jeg at du skal vite at jeg husker høsten. Det var første gang noen lot meg være redd uten å gjøre meg til et monster.

Jeg så på mamma.

«Han lever.»

Hun nikket.

«Hvor er han?»

«Jeg vet ikke.»

«Du lyver.»

«Nei.»

Hun snudde brevet.

På baksiden sto en togstasjon og en dato.

I morgen.

Mamma satte seg på huk.

«Bestemor ba meg gi deg dette når du var klar.»

«Klar til hva?»

«Til å forstå at mennesker ikke alltid er det verste de har gjort.»

Neste morgen dro vi til stasjonen.

Løvet virvlet over perrongen. Luften luktet våt asfalt og røyk.

Et tog kom.

En mann med grå jakke og slitt ryggsekk steg av. Han stoppet da han så mamma.

«Du må være barnebarnet hennes,» sa han.

Jeg nikket.

«Hun fortalte meg om deg.»

«Hva sa hun?»

Han smilte svakt.

«At du alltid stilte for mange spørsmål.»

Jeg lo.

Så ble han alvorlig.

«Hun fortalte meg også at du kanskje ville hate henne.»

«Gjør du det?»

Han så mot sporene.

«Nei. Hun var den første som ga meg muligheten til å bli noe annet enn den jeg hadde vært.»

Jeg tenkte på gutten på fotografiet.

«Ble du noe annet?» spurte jeg.

Han svarte ikke med en gang. Så rakte han fram hånden.

«Jeg prøver fortsatt.»

Jeg tok den.

Den var kald, men fast.

På vei hjem stoppet jeg ved epletreet. De fleste eplene var råtne, men ett hang fortsatt igjen, rødt og tungt mellom de nakne grenene.

Jeg tok det ned.

«Hva gjør du?» spurte mamma.

Jeg tørket eplet mot jakkeermet.

«Bestemor sa at man aldri må være redd for å bli våt.»

Mamma smilte.

«Det sa hun.»

Jeg bet i eplet.

Det var surt. Altfor surt.

Jeg lo.

For første gang på tre uker lo mamma også.

Bak oss begynte snøen å falle. Denne gangen ble den liggende.

Og jeg forsto hva bestemor hadde ment.

Noen hemmeligheter er som steiner. De kan ligge skjult i årevis. Men en dag løfter noen dem, ikke for å finne skyld eller straffe, men for å se hva som egentlig har ligget der hele tiden.

Det siste løvet løsnet fra treet og danset gjennom snøen.

Et sted mellom høsten som var over og vinteren som begynte, føltes det som om bestemor endelig hadde kommet hjem.

 

Huset i skogen

av Maria Kamp

 

Det lille trehuset lå et godt stykke unna togstasjonen. En smal sti, som hver sommer holdt på å gro igjen, kronglet seg frem gjennom høyt gress, mose og tykke trær. Det var blitt høst og solen skinte gyldent gjennom røde og gule blader. Hvis det blåste nok, fløy de med vinden og sirklet seg rundt det gamle huset som befant seg langt inne i den store skogen.

Det var første gang jenta reiste hit alene. Etter flere timer med tog hadde hun tråkket seg gjennom skog og myr. Endelig sto hun foran det som for litt siden fortsatt hadde vært bestefarens hjem. For hvert år som gikk, virket huset mer og mer oppslukt av naturen rundt. Taket var dekket av en tykk, mørk og fuktig mose, og oppover vinduene vokste små planter som spredte seg på kryss og tvers.

For å åpne den gamle, tunge døren trengte man vanligvis en del kraft. Derfor undret det henne at døren denne gangen gled opp med et lett dytt. Hun ble stående i døråpningen. En kjent varm lukt av ved, krydder og jord møtte henne og fylte henne med gamle minner. Bestefaren hennes hadde bodd mellom disse veggene i over 60 år. Jenta var kommet for å ta farvel med en tid hun aldri kom til å få tilbake.

Nå sto hun i den lille stuen hvor ingenting virket å ha forandret seg. Den grønne sofaen sto slik den alltid hadde stått, under vinduet i stuen. Tegningene hun hadde laget til ham da hun var liten hang fortsatt teipet til veggen slik de hadde gjort så lenge hun kunne huske. På trebordet lå gamle aviser og lesebrillene til bestefaren hvilte skjevt over en oppslått side, som om han snart skulle komme tilbake for å lese ferdig. Gardinene var trukket til side og utenfor glødet skogen i
sitt fargeskifte. Hun tok av seg støvlene og sokkene som hadde blitt våte etter å ha måttet krysse en dyp myr. Under de barbeinte føttene kunne hun kjenne tregulvet som fortsatt hadde en varme til seg. På kjøkkenbenken sto to kopper og en vannkoker, som om noen skulle til å servere te. Hun ble stående og granske de to koppene. Bestefaren hadde jo alltid bodd alene? Hadde han ventet noen?

Hun åpnet døren til soverommet. Alt sto akkurat slik det hadde blitt forlatt, den sensommerkvelden da bestefaren ble fraktet til sykehuset.
Et halvdrukket vannglass sto på nattbordet, sengen var uredd. En bok lå oppslått på skrivebordet, og de slitte ulltøffl ene sto pent plassert foran kommoden. På badet sto tannbørsten hans fortsatt i koppen ved vasken og dusjen laget den samme dryppelyden den hadde gjort i alle år. Til og med gyngestolen i hjørnet av stuen så ut til å ha en svak gynging til seg, som om noen nettopp hadde sittet der.

Det var som om huset fortsatt pustet og ventet på at noen skulle komme hjem igjen. Som om bestefaren bare var gått ut for å hente ved og snart var tilbake. Hun kunne nesten høre ham i gangen. Se for seg at han når som helst ville komme inn døren med armene fulle av ved, tenne i peisen og at de snart skulle drikke te og spille kort. At han skulle sette seg i gyngestolen, fortsette på en av historiene sine og at hun skulle sovne til varmen og knitringen av peisen.
Men om natten kunne hun ikke høre ham snorke lenger, og huset hadde en merkelig og uvant stilhet til seg. Utenfor fikk vinden det til å rasle i trærne og fra skogen lød lyden av en ravn.

Dager ble til uker og hun ble en hel høst i det lille trehuset. Hun følte seg fortsatt som en gjest i bestefarens avbrutte liv og klarte ikke å få seg til å flytte på noe som helst. Hun lot avisen stå åpen på akkurat den siden han hadde kommet til, vannglasset sto fortsatt urørt på nattbordet med hans siste fingeravtrykk og de to tekoppene samlet støv på kjøkkenbenken. Hun brukte dagene på å lese bøkene han hadde i bokhyllen, bladde gjennom gamle brev og handlelister og tilbrakte flere timer ute i skogen hvor hun samlet høstbær og kantareller. Etter hvert lærte hun skogen å kjenne, fant gamle stier som nesten hadde forsvunnet og tråkket dem langsomt fram igjen. Noen dager regnet det, og luften fyltes med en lukt av våt jord, grantrær og myr. Om kveldene satt hun ved peisen og kunne føle bestefaren sitte i gyngestolen ved siden av henne.

Da desember kom og de første snøfnuggene la seg over bakken, visste hun at det var på tide å dra. En hel høst var gått i den store skogen og tiden var kommet for å vende tilbake til livet i byen. Bestefarens spor fi kk stå slik hun fant dem en stund til, tenkte hun, og var fortsatt ikke klar for å gi slipp på tegnene etter ham som ga følelsen av at han snart ville komme tilbake.

Et helt år gikk før hun vendte tilbake til den store skogen. Høsten hadde igjen gitt naturen en varm, gyllen farge, og den kjente lukten av myr, jord og grantrær fylte henne med minner. Alt virket som før.

Hun fulgte de samme gjengrodde stiene som kronglet seg mellom trærne, og forventet å få øye på det lille trehuset bak hver sving. Men til sin forskrekkelse
kunne hun ikke finne det lenger. I flere timer surret hun rundt i skogen, trasket opp og ned de samme stiene hun kjente så godt. Men hun kunne ikke finne et eneste spor av et hus eller bestefaren som hun i så mange år hadde besøkt hver høst. Det var som om skogen omsider hadde slukt opp alt de hadde latt stå igjen.

I skogåpningen hvor det lille huset hadde stått, sank hun ned i mosen. En sort ravn fløy over henne i sirkler. Under seg kunne hun plutselig kjenne noe hardt presse mot huden. Gjemt under løvet skimtet hun en enslig tekopp, den samme tekoppen hun hadde latt stå urørt på kjøkkenbenken sist høst. Hun løftet den opp og fyltes med varme. I et øyeblikk syntes hun å kjenne lukten av ved og krydder, hun kunne høre dusjen dryppe og gyngestolen knirke i stuen, fra inngangen hørte hun skritt og en varm latter som fylte henne med tårer. Rundt henne fikk vinden det til å rasle i trærne. Hun ble stående lenge med koppen i hendene før hun snudde seg og så utover skogen én siste gang.

Jegeren

av Daniel Løberg-Klausen

 

Lyden av dekk over pukk.

Lyset fra billykter mellom sprekken i vinduslemmene.

Han lot hendene hvile på ryggstøtten til gyngestolen, lukket øynene og sugde til seg det som måtte komme med tunge innpust. Det var ikke noe poeng å gjemme seg.

Dagen han ble tatt på fersk gjerning, skulle han ta det som en mann; det hadde han lovet seg selv allerede den første dagen han lot seg fortrylle av ildens dans over neveren, sittende i en lenestol som ikke var hans. Nå som dagen var kommet, betraktet han seg heldig hvis han slapp unna med en kraftig ørefik.

Det var egentlig det han så for seg, som fantasien ofte projiserte for hans indre, at den dagen han ble tatt, ville hytteeieren være en jeger. Han ville være en resolutt og uredd mann, lik en ildsint tiur i skiløypa. Jaktrifla hans skulle med få anstrengelser røskes opp fra våpenbagen, og snart skulle kolben pryle seg inn i nesebeinet hans så blodet fosset og alt ble svart. Ingen inntok andres revir på denne måten uten å smake vreden, det var en naturlov han respekterte og ikke var rent uenig i. Han visste godt hvor i hierarkiet skattebetalerne plasserte ham – spesielt de som ble direkte berørt på hans vei. Til slutt skulle jegeren likevel la ham få vandre videre med livet i behold, ut i den skarpe høstnatta. Atter en gang ville det så bære over Røsslyngens myke leie, og inn i den absolutte stillheten som disse fjellene har voktet siden tidenes morgen. Og et stykke der framme: ei ny og mørklagt hytte ved et ensomt tjern. Nye netter under tak.

Lyden av hermetikk og vinflasker mot skifertrinnene.

Plastposer mot inngangsdøra.

Enten ble det juling, i ytterste fall et velplassert «vådeskudd» mellom øynene, eller så kunne gjemmestedet han nå begynte å se for seg, faktisk fungere. Han bestemte seg for å prøve. Det var nå eller aldri. Når jegeren i natt snorket taktfast, skulle han krype fram fra under køyesenga i gjesteværelset, tråkke i sikk-sakk som på et sjakkbrett over de knirkete gulvbordene, forbi jegerens rom og helt fram til vindfanget. Han skulle selvfølgelig huske på å dytte til inngangsdøra med slik kraft at knirken ikke hang på. Og gikk alt til helvete, som det mest sannsynlige ville, fikk han beine over sletten og la det stå til.

Lyden av subbende og ubesluttsomme føtter.

Bildører og bagasjerom som gikk opp og igjen.

Stua som han selv ikke eide, men som han nå hadde bodd i en stund, så ut som rene tenåringsbula. Han var tenåringen. 59 år og tenåring. 59 år og surrehode. 59 år og tydeligvis helt ute av trening. Han gestikulerte resignert og slo seg til pannen gjentatte ganger. 59 år og en forbanna idiot, det var det han var. Lofferens første og viktigste bud hadde alltid vært å leve ut fra ryggsekken, det visste han egentlig utmerket godt. Ting som ble tatt ut, måtte til enhver pris legges tilbake med det samme. Å bli tilbakelent på denne måten, var selve kardinalsynden – nettopp på grunn av situasjonen han nå befant seg i.
Lyden av et lighterhjul.

En buksesmekk og piss som traff gresset.

Pusten stod fast i halsen. Realiteten begynte å skylle over ham som bitende fjellvann. Han så seg selv utenfra; plaggene han hadde strødd utover store deler av gulvet, kartet han hadde latt ligge utslått på spisebordet, alle tallerkenene med inntørket saus og suppe. Han snerret en forbannelse over seg selv og kastet seg ned han på alle fire. Lik en paddetunge som snapper til seg fluer, røsket han tak i klesplagg fra under bord og stoler, og kastet alt i hjørnet. Hjernen hang på ingen måte lenger med på kroppens bevegelser. Alt han fikk med seg, var følelsen av ild og vann som prikket synkront i brystet.

Han klemte kleshaugen mot overkroppen og la kartet og tallerkenene på toppen. Han spente haka over det hele og lente seg litt fra side til side for å vurdere sikringa. Det kunne fungere, det her. Det måtte fungere, for omrokkeringer nå var helt uaktuelt. Han subbet den ene foten fram og la kroppsvekten forsiktig over. Han var heldig og traff riktig. For alt han visste, kunne neste skritt ødelegge alt. Det var altså sånn her det måtte være å krysse et minefelt.

Lyden av en smijernsnøkkel i et nøkkelhull.

En kraftig dytt på en allerede ulåst inngangsdør.

Blendende lys fra en hodelykt.

En illsint tiur i skiløypa.

Lyset fra lykta til jegeren veik ikke unna ansiktet hans. Stillheten mellom dem var øredøvende. Han hadde lyst til å treffe de magiske ordene som forklarte alt, ordene som om ikke annet ga jegeren en slags forståelse av situasjonen. Noe videre sympati forventet han på ingen måte, men kanskje – kanskje ville det være mulig å unngå blod. Ordene satt fast i mellomgulvet. Han klarte ikke annet enn å se ned på tallerkenene og gape som en fisk med dødskramper.

«Ja vel. Jeg har lest litt om dere», hørte han jegeren omsider si. Stemmen hans stemte ikke med fantasien.

Jegeren dro av seg hodelykten og vrei på en lysbryter bak stumtjeneren. Konturene av ham begynte å bryte gjennom flekkene på hornhinnene. Langt, grått hår. Kofte med skjorte under. Blikket til en som ikke helt visste hva han så på. Var det et smil han så?
«Du trenger ikke å skyte. Jeg rydder etter meg og går», fikk han stotret fram. Han gikk sakte ned i knebøy og la fra seg haugen på gulvet, hele tiden mens han fulgte blikket til jegeren. «Jeg går nå».

Jegeren så opp i taket og slapp ut en kort latter som avslørte et halvt liv med sigaretter.

«Ja, du. Det eneste vi skyter med her i gården, er luftgevær…». Han tok et skritt fram og la armen sin under hans, dro ham opp så knærne knaket. «Det vil si, vi gjorde. Barnebarna gidder ikke å bli med hit lenger».

Den eldre mannen, jegeren som ikke er en jeger, løftet en handlepose fra skifertrinnet utenfor. På vei forbi ham rakte han ut hånda.

«Jens Petter. Og du er?»

Han så ned på hånda og tenkte med ett at den tilhørte noe overmenneskelig. Mannen som hånda var festet til, var guddommelig.

En guddommelig gave i en hytte han egentlig hadde bestemt seg for å passere.

«Tore».

«Tore. Vandreren», smilte han. «Er du sulten?»

Det som visner først  

av Christine Gulliksen

 

 

De duggvåte høstblomstene strakte seg dovent mot morgensolen. En rødstrupe tittet frem mellom bladene på den gamle eika, og fylte den kjølige luften med muntre toner.

 

– Åh, som jeg elsker dette, hvisket hun lavt ut i den tomme hagen.

 

Papiret knitret hemmelighetsfullt da hun forsiktig pakket ut paistykket hun hadde gjemt innerst i skapet etter at lesesirkelen var her i går. Hun tok en munnfull. Syrlige epler og karamelliserte pecannøtter smeltet sammen på den knasende sprø bunnen. Smaken bar med seg lukten av brent sukker og tryggheten fra mormors lune kjøkken. Hvis Jonas hadde sett paistykket, ville han garantert ha rynket på nesen og gitt henne det velkjente blikket sitt. Men den jevne pusten hans tilhørte den dype natten ennå, og her ute var hun helt fri.

 

Hun svelget den siste biten, men en bismak bredte seg.

Alltid dette vurderende blikket. Som om hun var skåret ut for å passe inn i en bestemt form, men likevel tøt ut både her og der. Forsøket på å gli inn i hans verden hadde pågått så lenge nå.

 

Blikket gled utover den langstrakte hagen og festet seg på smijernsgjerdet.

En av stolpene hadde knekt, og en brun rustflekk hadde begynt å bre seg utover den svarte glatte overflaten.

 

Hun brettet det tomme matpapiret sammen så mange ganger at det til slutt bare var en liten, hard klump i hånden. Det var så lenge siden hun hadde tilbrakt timer med småprat og litt for sterk kaffe på mormors varme kjøkken. Hvorfor hadde hun egentlig sluttet å besøke henne etter at hun traff Jonas?

 

En intens, hard banking på vindusruten trakk henne tilbake til nåtiden. Jonas så nesten vill ut i blikket på den andre siden av glasset, der han gestikulerte så voldsomt mellom kaffetrakteren og henne at man skulle tro han oversatte tidskritiske nyheter på tegnspråk. Selv når han var nyvåknet, og dagen så vidt hadde rukket å åpne øynene, virket det som om tålmodigheten hans allerede var i ferd med å renne ut.

 

Med tommelen opp klistret hun på seg det velkjente smilet. Det smilet som aldri helt nådde øynene hennes. Idet hun reiste seg, stappet hun den lille papirklumpen ned i sprekken mellom tretrinnene på terrassen, før hun gikk inn skyvedøren til kjøkkenet.

 

– Skal si du er tidlig oppe i dag!

 

Jonas rakte henne kruset med nytraktet kaffe og kysset henne flyktig på pannen.

 

– Hadde du bare kunnet bruke den energien og entusiasmen på viktigere ting, mumlet han. Han brettet ut Dagens Næringsliv, satte seg på barkrakken ved kjøkkenøya og fordypet seg i nyhetene.

 

Kaffekruset skalv i hendene hennes. Hvor mye lenger skulle hun bite i seg de nedlatende stikkene hans?

 

– Hva er det egentlig som er så mye viktigere?

Stemmen var skingrende, ukjent.

– Du er akkurat som faren din!

 

Ansiktet hans stivnet. Munnen åpnet seg uten en lyd idet avisen glapp ut av hendene hans. Det sjokkerte uttrykket gled over i en hard, sammenbitt grimase. Kjevene hans strammet seg og hun så han kjempet for å beholde kontrollen. Det var som om et eldre, strengere ansikt la seg over hans eget. Alt liv forsvant fra øynene hans, og blikket som traff henne var helt tomt.

 

Han reiste seg så brått at krakken smalt i gulvet.

 

– Hva pokker er det som går av deg?

Han fnøs høyt og tok et skritt tilbake.

– Så det er altså slik jeg er for deg? Da skal jeg for helvete holde meg unna!

 

Nei. Nei, nei, nei.

 

–Jonas! Vent!

 

Hun rakk ikke å si mer. Døren til kontoret smalt så hardt igjen bak ham at det digre maleriet av Andy Warhol hoppet av spikeren og traff gulvet med et brak.

 

Hulkene hennes var det eneste som brøt den trykkende stillheten i huset etterpå. Der hun satt sammensunket på kjøkkengulvet, ristet skuldrene, og små, våte flekker kom til syne på skipsgulvet for hver tåre som dryppet.

 

Hun reiste seg fra gulvet, snudde ryggen til det knuste maleriet og gikk med tunge skritt mot trappen. Den virket plutselig uendelig lang og bratt.

 

Utmattet kastet hun seg ned på sengen. Slik ble hun liggende mens minuttene sneglet seg av sted i stillheten.

 

En nølende subbing over teppet rykket henne ut av ensomheten. Jonas sto ved sengen med sammensunkne skuldre. Det alltid perfekt stylede håret hans strittet nå til alle kanter. Han flakket med blikket før han så på henne.

 

– Unnskyld, sa han. – Du har rett.

Han strøk en hårlokk bak øret hennes. – Jeg vil ikke være sånn. Det å bygge opp dette firmaet betyr så enormt mye for meg, og jeg er bare så redd for at alt skal rase sammen.

 

– Kan vi ikke reise bort? Bare oss to sammen? hvisket hun.

 

– Det høres fint ut, sa han og smilte svakt. – Jeg må bare få landet et par jobbting nede på kontoret først, så er jeg bare din.

Han klemte henne tett inntil seg, før han slapp taket og forsvant nedenunder.

 

Det kjente presset ved neseroten bygde seg opp igjen, og de nye tårene som kom, blandet seg med et smil som fylte hele ansiktet hennes.

 

En iskald luftstrøm trakk plutselig helt opp og inn på soverommet. Hun grøsset. Hvor kom den intense kulden fra?

Hun reiste seg fra sengen og gikk ut i gangen.

Undrende lot hun blikket gli nedover trappen.

 

I gangen sto en skikkelse, ikledd en lang, svart ullfrakk og en femtitalls-inspirert hatt. Under armen holdt han en gammel dokumentmappe i brunt skinn i et fast grep.

Øynene i det bleke ansiktet brant av raseri mot henne.

 

Synet traff henne som et hardt slag. Foten hennes gled på det øverste trappetrinnet, og hun kastet seg i panikk etter rekkverket. Neglene hennes laget striper på det mørke treverket, og en blodstripe rant over håndflaten. Da hun på nytt vendte blikket utover, var gangen tom.

Åsgårdsreia

av Neal William

 

 

Hvordan kunne de? Blodårene i hjernen min svulmet av å tenke på det.

Gaten var tom, og det fantes ingen tegn til liv, bortsett fra noen tomme ølflasker og godteripapir som lå strødd omkring. Jeg var omringet av hus som så forlatte ut, men allikevel var pyntet til Halloween.

Vinden var sterk, og nattens kulde ga meg gåsehud. Jeg skulle ønske jeg hadde en tykkere jakke, for min egen hadde blitt ødelagt, og den jeg stjal på vei ut, var så tynn at den knapt utgjorde en forskjell.

Jeg hadde aldri gått gjennom dette området før, men jeg kunne ikke bli værende på festen og vente på skyssen vi hadde avtalt. Jeg klarte ikke engang å se på henne. For ikke å snakke om å sitte i en bil med henne.

Jeg fortsatte å gå, overbevist om at veien måtte føre til et busstopp, eller i det minste en benk der jeg kunne hvile. Jeg vurderte å ringe noen og få dem til å hente meg, men sannheten var at jeg ikke visste hvem jeg skulle ringe. Ikke nå lenger.

Men så skar et skrik gjennom himmelen, og jeg skvatt og falt bakover. Jakken skrapte mot betongfortauet, og jeg kjente en brennende smerte i ryggen. I panikk så jeg meg rundt, men det var ingen der. Rundt meg var det bare tomme hus, pyntet med råtne gresskar med merkelige utskjæringer. Spindelvev hang langs husveggene, og på flere av dem satt det store edderkopper, men jeg kunne ikke se om de bare var dekorasjoner eller ekte.

Jeg reiste meg og fortsatte å gå. Men føttene mine ble fort slitne, og da jeg gikk forbi en lekeplass, bestemte jeg meg for å stoppe og trekke pusten. Jeg lette gjennom lommene etter inhalatoren min, men innså raskt at jeg hadde glemt den i huset. Jeg nektet å dra tilbake. Så jeg sto og så på rusten som hadde krøpet oppover huskestativet og nesten fortært det helt. Jeg tenkte på barna som en gang hadde dyttet hverandre på disse huskene, lekt sisten og sparket fotball. Nå hang huskene bare der og vred seg i vinden, tunge av rust.

Skriket brøt igjen ut, og jeg så meg febrilsk rundt, men fikk ikke øye på en eneste sjel. Jeg rettet blikket opp mot himmelen, og kroppen min stivnet av skrekk.

På bleke hester red de gjennom en himmel innhyllet i tykk røyk. Et følge av skrikende ryttere, vanskapte skikkelser og krigere. Jeg så kvinner med gyldne hjelmer med vinger og spyd løftet mot månen. Blodet rant nedover de nakne kroppene deres, og fra én hånd hang et avhugget hode som svingte i takt med hestens bevegelser.

Jeg så menn med hvite, flettede skjegg, med hud som var gusten og lignet pergament. De flekket blodige tenner og slo sverdene mot skjoldene. Lyden rullet gjennom skyene og lød som trommer.

Mellom dem var trollaktige skapninger, små og forvridde i ansiktet. De red på hestene, og jeg så at de pekte på meg, smilte og skrek.

Jeg løp til det brant i leggene. Brystet snørte seg sammen, og kreftene rant ut av meg. Hvert åndedrag ble mindre enn det forrige, og alt jeg ville, var å falle dypt inn i en mørk søvn.

Jeg prøvde å rope etter hjelp, men fikk ikke frem en eneste lyd. Jeg kastet et blikk bakover og så at følget kom nærmere. Kaklingen og hamringen ble høyere for hvert sekund som passerte.

Men jo lenger jeg løp, desto tydeligere innså jeg sannheten. Hjertet og kroppen min verket så mye at jeg ikke kunne fortsette å løpe, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å sette meg ned på den kalde betongen og få pusten tilbake.

Akkurat idet det så ut som om de kom til å stupe ned fra himmelen og treffe meg, svingte de unna og begynte i stedet å sirkle over meg som gribber. Krigstrommene drønnet stadig høyere. Det så ut som om det var hundrevis, kanskje tusenvis av dem, mange skjult mellom de tette, tåkete skyene.

Jeg ba til Gud om at hva enn de skulle gjøre med meg, måtte det skje raskt og smertefritt. Jeg ville ikke prøve å rive meg løs fra tråden de hadde spunnet for meg. For det var ikke mye igjen for meg her.

Jeg så opp igjen og fikk øye på en av rytterne. Og hjertekamrene mine pumpet blodet hardere enn de noensinne hadde, for hun så akkurat ut som henne. Som Sigrid.

Uansett hvor mye jeg prøvde, klarte jeg ikke å begripe det hun gjorde mot meg.

Brydde de seg virkelig så lite om meg? Respekterte de meg virkelig så lite at de ikke engang hadde anstendighet nok til å skjule den skitne hemmeligheten sin? Nei, de ønsket nærmest å bli tatt. For de trodde at jeg ikke kom til å gjøre noe.

De hadde ikke engang låst baderomsdøra. Kanskje de trodde at jeg også hadde dratt, men neida, jeg ventet tålmodig på henne. De så ikke engang på meg da jeg gikk inn, for kroppene deres var sammenkveilet, symbiotiske. Og da jeg begynte, virket det ikke som om de forsto hva som skjedde før det var for sent.

Men selv etter alt som skjedde, elsket jeg henne.

Og da jeg satt på den kalde betongen, hulket jeg og skrek navnet hennes. Sigrid, Sigrid, Sigrid! Om og om igjen, til strupehodet verket.

Idet jeg så opp, stupte det groteske følget ned fra himmelen og red bort til meg, men spydene og sverdene deres var ikke rettet mot meg; de pekte oppover.

Snart var rytteren foran meg, og jeg la merke til at øynene hennes var helt hvite. Hun så ikke på meg, sa ingenting, bare satt der på den bleke hesten.

Så reiste jeg meg og klatret opp på hesten. Jeg holdt hardt rundt det nakne kjøttet hennes, som kjentes ut som rimfrost. Hun skrek så vakkert og så høyt.

Hesten red dit himmelen åpnet seg.

Og jeg ropte navnet hennes:

Sigrid!

 

Utsnitt av Åsgårdsreien, 1872 avPeter Nicolai Arbo.
Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Ojemaleriet utsnittet er tatt fra:  av Peter Nicolai Arbo: Åsgårdsreien, 1872. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland. 
https://www.nasjonalmuseet.no/guide/collection/49/217/ Falt i det fri (Public domain) 

Kilde her til lesing eventuelt (dersom det interesserer).
https://www.forskning.no/halloween-partner-ritualer/asgardsrei-og-samhain-var-de-nordiske-versjonene-av-halloween/2424997

 

Kort om Peter Nicolai Arbos «Åsgårdsreien» (1872) av Kjetil Røed (Kunstavisen).

 

 Piet Hein utgav fra 1940 over 10 000 gruk under sitt pseudonym Kumbel Kumbell. Han skrev om spøk og alvor –  rom og tid

 

 

 

 

RUM OG TID

Rummet, så vidt vi forstår det,

bevæger seg ikke.

Men tiden er evigt på vandring

– vi hører den tikke.

Vi rejser i verden

på jagt etter idel forandring.

Men selv på det selvsamme sted

er vi evig på vandring

	Vi takker alle de 24 som sendte inn novellene sine til oss denne høsten. Om du har sendt inn, men ikke finner den her, beklager vi, for da må det ha skjedd noe på veien. Send gjerne novellen inn på nytt om du ønsker den her på siden, blant de andre høstnovellene, eller ikle den litt jul og send den til Julemagasinet, med frist 5. november, og bli med i konkurransen.   Vi er heldige som får æren av å lese så mye fint, alt fra skumle, søte, triste, inspirerende, opplysende, underfundige, tankevekkende noveller; alle med noe på og imellom linjene, som roper ut i høstmørket.

 

Velkommen til neste skrivekonkurranse med julen som tema.

Tenn lys: Alle vers med tegnstøtte

Surreal AI Film | The Little Crystal Town | A Very Unusual Town (4K)

Neste skrivekonkurranse

Julemagasinet 2026

TEMA: jul/foregår i juletider

5000-6000 tegn

Skriv navnet ditt  i et word-dokument og  send gjerne med en illustrasjon som vi kan bruke i bladet og/eller på nettsiden,
da vi legger ut novellene her

Premie: 1000,- 

(kun vinneren blir kontaktet)

send novellen  til:

redaksjon@mediasenteret.no

 

Merknad «Julenovelle 2026»

 

Frist : 5. november 2026