Hold barn utenfor konflikten

Hvor fristende er det ikke å spørre barnet ut om den andre forelderen, og å bruke barnet som sendebud.
Barnet mister verdi i seg selv og er bare et bindeledd mellom foreldrene.

Det kan oppstå en kamp om barnets gunst, om hvem som er mest populær hos barnet. Kampen mellom foreldrene fortsetter selv om forholdet er over.

Det er lett å bli blind på hva man gjør, følelsene for den andre, om det er sinne eller lengsel, blir så sterke at barnets behov glemmes.

Er det viktig å holde en konflikt gående med et menneske du ikke skal leve sammen med. Hva tenker du at du skal oppnå med det?

Barn skal ikke velge mellom foreldrene, de skal ikke måtte ta parti for den ene eller den andre.

Selv om du ikke liker ekspartneren din, har barnet all rett til å være glad i, lengte etter, være sammen med og til å like det den andre forelderen gjør.
Du har ikke enerett på barnet ditt og det er ingen konkurranse om å være best, eller å bli best likt.

Barn forstår at noe er galt, det går fint an å forklare dem at alt ikke er som det burde være.

De har derimot ingen rolle i selve konflikten. De trenger å få vite dette.
“Du har ikke noe ansvar, det er ikke din oppgave å ordne opp og det er ikke din feil at vi voksne ikke klarer å oppføre oss.”

Hvis den ene eller begge omsorgspersonene har reelle problemer som rus, er voldelig eller er alvorlig mentalt syk, må dette selvfølgelig tas hensyn til. Barnet trenger støtte på at dette kan være vanskelig.

Det er forskjell på å sverte den andre eller holde tilbake sannheten for egen vinning og det å være konkrete på om hvordan situasjonen er.

Har den ene problemer som kan gå utover barnet eller som påvirker hverdagen i stor grad, er det greit å snakke om dette. Du trenger ikke være så perfekt og rettferdig at du ikke tør å sette ord på hva den andre antakelig utsetter barnene deres for.
Du skal derimot ikke legge til dine egne meninger og si noe om hvor forferdelig den andre er mot deg, eller var mot deg da dere var sammen. Heller ikke hvor forferdelig den andre er på generelt grunnlag.
Det er nok å støtte barnet i barnets opplevelse av den voksne, og å finne strategier som gjør samværet tryggere og enklere for barnet.

Barnet kan trenge å kjenne begge sine foreldre.

Det å kjenne opphavet vårt, er nyttig for å sortere hvem vi er, å se hvilke styrker og feil de voksne har. Det gir muligheter for valg. Vil jeg velge å gjøre som min mor, eller kan jeg gjøre det på en annen måte selv om vi også ligner på hverandre.

Å snakke nedsettende om den andre er også å snakke nedsettende om barnet. Barnet har sider og egenskaper fra begge foreldrene, om det er biologiske eller tillærte.
Du har valgt barnet og da har du valgt barnets foreldre. Barnet har derimot ikke valgt.
Vi har alle sider som er mer eller mindre sjarmerende. Barnet er summen av de arvede og tillærte egenskapene, summen av situasjonene og erfaringene, et produkt av tiden vi lever i. Barnet er hverken sin mor eller far. Og barnet er ikke ditt speil. Barnet skal ikke bekrefte deg eller være en forlengelse av deg. Barnet er seg selv i møte med verden.

Vær nysgjerrig på denne personen du er så heldig til å få lov å bli kjent med. Vit at barnet ditt har andre muligheter enn deg.

Christina Mjellem, Gestaltterapeut, parterapeut og veileder
Kontakt Christina
Terapeuten sin nettside