Vakre er de, og med levende vekt på 80-130 kg pr. kolle og opp til 240 kg på en fullvoksen bukk, kan de mette mange. Geviret felles i mars/april, og da kan bukken virke flau og være mindre tøff. Det vokser fort ut igjen.

Vi var så heldig å få besøke den ene gården som har hatt hjorteoppdrett som tilleggsnæring det siste året. Lise og Helge Randem tar oss godt i mot. Før en kaffekopp og et hyggelig intervju i solveggen på gården, tar Helge oss med gjennom et 2,50 meter høye gjerder, pluss et ekstra likedan inngjerdet område som også fungerer som sluse for å beundre en heldig hjortemann og hans stor­familie på nært hold.

Kronhjort

Det er fôringstid, og Randem har med en bøtte med kraftfôr. Flokken kjenner lyden av ATV’n han kjører, og har allerede nærmet seg foringsplassen når vi kommer frem.
– Kan vi komme helt inn, spør vi, og får beskjed om at det er greit om vi holder oss i nærheten av han. Med kameraet klart lister vi oss etter han mens vi ser på det nokså fryktinngydende geviret til bukken. Det føles plutselig ikke helt trygt å komme så nær. Imidlertid er dyra mest opptatt av å få kraftfôret som matfar strør rundt på fôringsplassen hvor det også er rikelig med høy de har tilgjengelig. Når bukken tar noen skritt mot oss, rygger vi raskt utenfor gjerdet. Det spisse geviret er stort. Veldig stort!

-Dette er en hjort, eller kronhjort, forteller Helge. Kronhjort har gevir som formes som en krone i toppen bestående av 3 eller flere tagger. Det er bare bukken som får gevir, og geviret kastes hver vår før et nytt vokser ut. Vi føler oss heldig som kom i grevens tid i mars og fikk se hele stasen. Hele flokken på 21 dyr minus 2 som har gjemt seg denne ettermiddagen, og hvorav 11 er kalver, er forøvrig et fantastisk, vakkert syn. Hjorten er skvetten, men forholdsvis fortrolig med bonden som de forbinder med god mat, og titter forventningsfulle på han om han har mer. Spesielt sjefskolla kommer nær oss, og Randem bekrefter å ha klappet henne, men at hun ikke liker å bli berørt.

PepperstadHjort

Det er ca.100 oppdrettere av hjort i Norge, forteller paret. De ble inspirert av bøndene på Pepperstad gård til å starte denne tilleggsnæringen ved siden av korn og gressproduksjon, og noe entreprenørvirksomhet. Lise jobber dessuten som sykepleier.
– Vi har et tettere samarbeid med dem som er i oppstarten i disse dager. Vi har dannet et felles selskap som heter PepperstadHjort og som vil drive med hele prosessen rundt foredling av hjort. De forteller videre:
– Før du kan bli oppdretter av disse dyra, er det mye som må på plass. En må søke konsesjon hos Mattilsynet for å holde “vilt i hegn”, som det heter. Videre er det krav til avlivningskurs i tillegg til at du må avlegge jaktprøve på storvilt hvert år. Dyra, og i vårt tilfelle bare bukkekalver i år, blir skutt i hegnet. Det kalles bedøvning på fagspråket. Så følger avblødningen som går for å være selve avlivningen. Dette skal gjøres forskriftsmessig.
– Dyra får være i sitt vante element uten å måtte fraktes bort, skyter Lise inn, og de bryr seg faktisk ikke om skudd og at én faller sammen. En stor fordel i dyrevelferd sammenheng.

75 mål og 2,50 meter høyt gjerde

Dyrene på Nes gård har hele 75 mål å boltre seg på. Deler av området er skog. Et gjerde som er over forskriftsmessig høyt (minst 2 – dette er 2,50) hindrer hjorten i å rømme.
– Disse hadde nok kommet tilbake da de har vært her lenge og fått mat, sier Helge. -Det kritiske er om de kommer seg løs før de har blitt kjent. Vi fôrer daglig bl.a. for at de skal føle seg trygge og bli såpass tamme at de er lettere for oss å håndtere ved behov.