Vi snirkler oss fram på Vestbys siste grusvei. Gylne kornåkere svaier lett i ettermiddagsbrisen og venter på skurtreskeren. Noen svaler flyter lavt over havreaksene og en flokk med duer letter fra jordet. Himmelen er høy, noen mørke skyer fargelegger horisonten og det grønne gresset hjorten beiter på har knapt vært grønnere. Det surkler rundt mokasinene. 35 mm med nedbør natta før har skylden.
- Skal vi begynne med å ta en titt på det nye slakteriet?

Vi befinner oss på Nes gård langs Støttumveien. En av avlsgårdene det beiter hjort på. Den andre flokken gresser på Pepperstad gård. 160 dyr i alt, og med alle tillatelser, godkjenninger, sertifikater, EU bevis, Mat-tilsyns-rapporter og rutiner på stell. Det minste slurv og et tilsyn eller et vesen står på døra, får vi vite.
- Her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene, forteller Helge Randem.
En av fire som forteller oss villig vekk om utfordringer de har møtt på veien for å kunne selge fersk hjort indrefilet, ytrefilet, entrecote, flatbiff, hamburgere, pølser eller hva det skal være. Og som folk nærmest går mann av huse for å sikre seg. Det aller meste av det som ble slaktet forrige slakterunde er utsolgt, og nå venter 60 dyr på det som om ikke lenge vil bli siste dag med gjengen.   

Slakteriet, som er møysommelig bygget inne i gårdens låve, er gjort 95% på dugnad av familiemedlemmene. Likevel kostet det rundt en million kroner å få det på plass. Men de angrer ikke.
- Nå har vi kontroll på hele produksjonskjeden. Fra hjortebukken forsyner seg av kollene til vi slakter hjort som er halvannet år gammel, og selger kjøttet til kundene. Med egne designete etiketter og forpakninger, i tillegg til moteriktig hjortecaps. Det eneste vi ikke gjør selv er å skjære opp kjøttet. Det har vi fagfolk til.
- Men hva med slaktingen?
- Det ordner vi selv. Det har vi gått på kurs og lært oss, forteller Jakop Spone.
Og legger til at alt skjer under kyndig oppsyn av Mattilsynet.

-Hvordan startet hjorteeventyret?
- Det startet i 2018 hvor lysten til å gjøre noe med kortreist og bærekraftig mat meldte seg, forteller Brita Linnestad, og får bekreftende nikk fra Lise Randem. Etter et tre dagers hjortekurs på Vestlandet var saken klar. Første flokk med 10 drektige koller kjøpte vi av en oppdretter i Enebakk. Så supplerte vi med en viril avlsbukk fra Ringsaker. Den første flokken kom til Pepperstad, og vi må innrømme at det var noen innkjøringsproblemer knyttet til å holde dem samlet i innhegningen. Noen av dyra ville absolutt ta seg en tur i nærmiljøet, men det løste seg etter hvert.
- I dag har vi gode gjerder rundt beiteområdene, og god plass til dyra som beiter her. Det så kanskje litt skummelt ut under tørken i juni, men med det våte være vi har hatt i juli og august er det grønnere og frodigere på beitemarkene enn noen gang. De ser ut til å storkose seg med saftig gress og litt tilskuddsfór, som erstatning for barken de spiser på Vestlandet. Bark er en viktig næringskilde for hjort, og det får den ikke så mye av her, derfor gir vi de litt nødvendig vitamintilskudd hver dag, forteller Jakop.

- Og så har det ballet på seg, forteller de fire hjortebøndene. Vi har utviklet et godt samarbeid familiene mellom og fordeler oppgavene mellom oss på en god måte. Drivkraften er på mange måter at vi ser hvor godt dyra har det. Vi driver dyrevelferd i ytterste potens. Ingen av dyra blir stresset når de skal slaktes, de er ute hele tiden, har god plass til å ta noen heftige løpsrunder og avlsbukken får begrenset opphold i kolleflokken før den skiftes ut med en ny. Vi skal ikke ha noen form for innavl.
- Og når bukkene er i farta, og i brunsten, er det skikkelig liv på gården. Da lager den et brøl som kan være litt skummel og som bærer godt gjennom høstkvelden. Vi har faktisk hatt besøk av naboer som tror at det har skjedd noe med dyra, men er du enslig hann og står med 30 koller rundt deg hadde noen hver satt i et hyl, humrer de fire.

Og like etter at VestbyNytt kommer på gata i september tar årets slakting til. Slakteriet fungerer glimrende, forteller Jakop og Helge. Og vi har kapasitet til mer. I EU løses det nå opp for hjemmeslakt av flere dyr som i dag ofte sendes til slakterier langt unna der gården ligger. Lam slaktes for eksempel på Gol i Hallingdal. De kan utmerket godt sendes til et lokalt hjemmeslakteri som vårt.
- Vi ønsker også å komme i kontakt med restauranter som kunne tenke seg å ha hjort på menyen. Får gjestene først smaken på dette kjøttet er vi ikke i tvil om hva de vil velge neste gang de besøker restauranten, sier Brita og Lise. - Dessuten er det kortreist mat, noe mange restauranter setter sin ære i å ha på menyen.

På beitet utenfor stuevinduene har flokken spredt seg. Noen er mer nysgjerrige enn andre, og kalvene holder seg tett inntil moren. Helge fyller en bøtte med tilleggsfór, og roper noen kallingsbrøl til flokken. Med ett kommer de løpende over jordet i retning matfar. De vet godt hva som venter. Noen er fortsatt litt nølende, men de fleste legger på sprang. Snart har Jakop hele flokken rundt seg.
- Dyra oppfører seg forskjellig, forteller Jakop mens Helge fórer. - Noen er mer usikre og holder seg unna mens andre er tett på. Kalvene blir gjerne som mora. Nysgjerrig eller sky, ettersom. Det er morsomt å registrere forskjellene, og vi har mange hyggelige kveldsstunder ved stuevinduet. Og de er jo flokkdyr. Blir ett dyr skremt og stikker, så følger gjerne hele flokken etter. Det er flukt som er forsvarsvåpenet. Ikke angrep.
- Det er viktig å ikke få et for nært forhold til dyra, selv om det ikke alltid er lett når det kommer små kalver med hvite prikker dansende over den grønne enga. Vi driver tross alt med kjøttproduksjon. Og det skal vi stadig ble bedre på. Vi har vokst i et fornuftig tempo, og justert driften deretter.

I dag har vi full oversikt over alt vi driver på med. Vi selger kjøttet fra butikken til Vestby mølle i sentrum og fra gården, og så får vi se hvor det bærer. Vi har vel plass til flere dyr, men hele tiden er det dyrevelferd og kvalitet som styrer oss.
Uansett…vi trives godt med det vi holder  på med, det er spennende og utfordrende dager, og vi angrer ikke på at det ble hjort og ikke struts som går rundt i innhegningene våre, sier de alle smilende.