Det er stas å få intervjue en herremann, en Vestby-kar, en allsidig mann som stadig har mange jern i ilden selv om han nå fyller hele 90 år. Han serverer kaffe og noe attåt og spør hvilke deler av historien hans vi vil ha. Ja, hvor skal vi begynne?

Henning Karlstad har mange minner å ta av. Vi forstår at 90 år er lang tid, men karen som vokste opp “nere ved rampa” har utrettet mer enn de aller fleste, vil vi påstå. Vi får begynne med begynnelsen og se hvilken vei det bærer. Sønn av møllemester Ragnvald Karlstad og Klara Pedersen Rove og og med én bror, Kjell Magnus, som han har samarbeidet mye med. Hans kone Birgit Einstad døde i 2014, og var sammen med Henning er pådriver i Vestby kommune både innen kultur og historie. De fikk sammen tildelt Vestby kommunes kulturpris i 2010. 

Han sier han vokste opp og ble formet som menneske der “nere ved rampa” på Vestby stasjon. Familien bodde rett ved, og rampa var et naturlig samlingspunkt for de unge. Før fest og etter fest og ellers. Her ble det servert både skryt og jug, og de var mange små “gryter” med store ører. De unge lærte å passe på hverandre. Det var riktignok så godt som ingen biler i 1929, mest hestetrafikk, men litt action ble det jo. Toget gikk gjennom Vestby.

-Vi la mynter på skinnegangen – togene gikk tre ganger om dagen – og de myntene ble veldig flate. Henning Karlstad kommer med mange lokale historier og minner i sin bok “Nere ved rampa”. Den har han nylig skrevet ferdig, og den blir gitt ut av Vestby Historielag, antagelig nærmere jul. 

Det som kjennetegner Henning Karlstad er at han tidlig lærte å ha empati for “de som ikke får det til”. Den har gått som en rød tråd gjennom livet hvor han har jobbet som lærer, logoped og rådgiver med to spes. ped. områder: Atferdsvansker og logopedi. I ungdommen begynte han på gymnaset, men sluttet da han ville jobbe etter 1 år. Gutten ville tjene penger. Men da lærer’n fra barneskolen tok kontakt og til Hennings forbløffelse ville ha han til vikar en periode, endret alt seg. Han var 17 år, men det gikk veldig bra. Med vikariatet endret alt seg. Henning fullførte gymnaset, tok lærerskolen på Elverum, befalsskolen i forsvaret, og utdannet seg etterhvert til logoped. Han hadde sett og forstått mye.

Mora hadde pleid å si at han en dag kom til å havne på Våk. Det var en av spesialskolene (den andre var Bastø) ungene ble truet med å bli sendt til om de ikke oppførte seg. Henning kom dit som spesiallærer…. Mora hadde rett. Det skal sies at hun sa det med glimt i øynene. Det var mye humor hjemme hos Karlstads!

Den unge, men oppegående Karlstad jobbet gjennom årene som lærer i grunnskole, i spesialskoler for elever med lærevansker, atferdsvansker og med logopedi, som skoleleder på Larvik offentlige spesialskole, som førstelærer ved Statens verneskole for unge piker, som undervisningsinspektør ved Bredtvet senter for logopedi og senere som rektor for øvingsundervisningen ved Statens spesiallærerhøgskole og rektor ved Huseby utdanningssenter for synshemmede. Han var med på å utvikle nye tanker og idéer innen skolesystemer og forstod at han måtte helt til topps for å kunne påvirke. Og det klarte han.

Jobben har vært viktig. Nærmere bestemt, arbeidet han har fått gjøre og påvirkningen han har kunnet bidra med har vært avgjørende. Han vært i tillegg til lærer-engasjementene vært veileder når det gjelder språk og stemme ved fire kunstfaghøyskoler for teater, opera, musikk og ballett og ikke minst i NRK og TV2. Vi kunne ha fortsatt å ramse opp, for internasjonale oppgaver innen Norad og Nordisk samarbeidsråd står også på meritt-listen. Likedan hans arbeid som fagkonsulent innen spesialpedagogikk i Kirke- og undervisningsdepartementet og som underdirektør Oslo Kretsfengsel

Sang og musikk. Familien Karlstad hadde en organist boende i 2. etasje hjemme hos seg. Han spilte også fiolin, og det var dermed mye musikk å høre i huset. Organisten øvde på sitt orgel med pedaler og det hele. Karlstad senior var tenorsanger og sang i kor. Ikke lenge før han skulle debutere, viste det seg at Klara var blitt gravid, og Henning Karlstad stoppet dermed Rangvalds debutplaner. – Karlstad stopper opp og humrer godt over skjebnens vei. – Når vi titter rundt oss i Karlstads stue på Randem, ser vi både et keybord og fiolin og et godt stereoanlegg i hylla bak godstolen.  At han er glad i å synge har vi også snappet opp.

Henning Karlstad sammenligner livet med en fotball-bane. -Det kunne sikkert også vært en håndballbane, men det var nå fotball jeg spilte, så.. Vi har rammer rundt oss, vi setter oss mål, vi har de på sidene som passer på lover og regler, og så har vi han som blåser i fløyta om vi overskrider disse. – Han er realist og synes at dette er en grei sammenligning. Vi kommer på banen, og en dag er kampen over. Enkelt og greit. Verken mer eller mindre. 

I Vestby er han nok mest kjent for sitt arbeid innen historielaget og utgivelse av både artikler og bøker, men han har også vært delaktig i idrett, kultur, barne- og ungdomsarbeid og eldreomsorg. Han er også en betrakter som reflekterer over hvordan ting blir som de blir og gir oss en tankerekke om hvordan Vestby vokste frem fra å være en bondebygd som fikk jernbane, sagbruk, og etterhvert industri og en enorm befolkningsvekst. Arbeidsdagene ble etterhvert kortere, og mannfolk fikk god tid, samlet seg for å være sosiale og begynte med idrett, korps, kor osv.. Kvinnfolkene hadde den gangen mer enn nok å gjøre hjemme før vaskemaskiner og andre maskiner kom i hus. Han snakker om bøndene og arbeiderbevegelsen som vokste seg frem og om borgerskapet med lærere, prester og forretningsmenn. Hvordan samfunnet har endret seg i takt med tiden. Nå er det den enorme befolkningsveksten som presser folk ut av byene og utover landsbygda.

I “Nere ved rampa” får vi fortellingene om bygdeoriginalene som han spør seg om har blitt navet vekk i våre dager, om fyll og fattigdom, men boka er nok også ganske sikkert spekket med artige historier og litt jug og fanteri han snappet om der han lyttet på de store gutta. Han er hemmelighetsfull, for boka er ikke ute enda. Men den er ferdig skrevet, og vi får høre noen linjer som vi kjenner er viktige å få med seg. Han klarte målet, å få boka ferdig til sin 90. årsdag den 20. juni. Og enda har han mye ugjort, og mer på hjertet.  Samtidig som han er godt fornøyd med det som har vært. 

-Kampen er snart slutt. Det er ingen gutter igjen fra min klasse. Bare 3 damer også meg.. – Sier han uten et snev av sentimentalitet.