Hans Rotmo er kjent for de fleste over en viss alder. Vømmøl Spellmannslag debuterte i 1974 med sin Høvlerivise. En sang Rotmo skrev på tyve minutter da han satt på gitarkassa og ventet på neste trikk i Oslo. Han innrømmer at han alltid har jobbet fort, og når vi snakker med han virker det som om hodet er stappfullt av historier.

Seks prosjekter

– Det passet godt at du ringte nå, forteller Hans, og kjører toasten ned i tzatzikiskåla. Vi har blitt sluppet inn på restaurant Oliven og har benket oss ned litt inne i et lokale hvor koronaregimet er strengt. Munnbind ved døra og god avstand.

– Nå har jeg en rekke prosjekter på gang, og jeg skal både ut på veien med konserter, i tillegg til å børste støv av bandet Heimvernslaget. Vi er kampklare igjen, 40 år etter at vi demobiliserte gruppa. Både gamle innspillinger og nye låter skal få se dagens lys, og det er i det hele tatt et travelt år jeg har foran meg. Nå gjelder det å bli kvitt koronaviruset slik at jeg kan komme meg ut på veien igjen.

– Kanskje er jeg ikke den største optimisten, så har booket oss for live konserter først i august. Tror ikke det blir fart på sakene før det. Men da holder vi på til november før vi tar oss vinterperm.

Handler om vindkraft

Hans Rotmo's låter har alltid vært historiefortellinger. De 13 nye visene han har laget handler om vindkraft og alle utfordringer det gir samfunnet. Flere lokalsamfunn i Trøndelag har protestert kraftig mot bygging av vindkraft, og Rotmo like å legge fortellingene sine til hjemlige trakter. Han slipper en og en sang på flere ulike streamning plattformer, og ber folk følge med på Spotify, YouTube og andre steder det streames musikk.

Helt til 1990 holdt Rotmo det gående som utøvende artist. Da gav han seg. Flere ulike band så dagens lys, noen bare for ett år av gangen. Og produksjonen har alltid vært høy. Ikke minst hva gjelder teaterstykker. Hele 50 stykker har han skrevet, med stort og smått.

– Jeg fant et stort hull i kulturpyramiden, forteller han. – Alle vil jo være helt der opp på spissen. Være best og holde seg i første rekke. Men der er det trangt og vanskelig å komme til. Jeg fant et stort hull et stykke ned på pyramiden hvor omkring 2000 amatørteatre hadde funnet sin plass. Blant disse er det alltid mange jubileer, og da vil de gjerne gjøre noe ekstra. Disse har trykket mine teaterstykker til sitt bryst, med en rekke oppsetning rundt om i landet.

De fattiges kår

Mange av stykkene handler om de fattiges kår, og forskjellene mellom rik og fattig. Flere av stykkene er hentet fra ulike, ikke oppdiktede miljøer som eksempelvis gruvesamfunnet Løkken verk, hvor det ble funnet kobber i 1612 og hvor Martin Tranmel skulle komme og fronte arbeidere som ville organisere seg.

– Men Tranmel kom aldri, forteller Rotmo. – I stedet ble det en svensk rallar som måte fronte opprøret, og med seg hadde han sin kvinne Tekla Jãrn. En skikkelig jernkvinne. Hele miljøet er folk med never. Dette er kanskje ett av mine sterkeste stykker, og da det ble satt opp første gang kom det busslaster med publikum fra hele Trøndelag til Orkland for å se stykket.

Og slik holder han på. Det ene prosjektet etter det andre vil bli realisert i 2021. Det nyskrevne stykket Digerhalsen, en slags teatermusikal, har premiere 10. juni på en stor utescene ute på bygda i Trøndelag. Det handler om en mann som har sin store interesse for gamle ensylindrede glødehodemotorer. Han revolusjonerer strøm-markedet med en ambulerende motor som går på husholdningsavfall og perlsdyrfór, supplert med en flaggstang på tunet med en liten vindmølle på toppen. – Her skjer det mye, og det er en litt slentrende stil med massevis av humor.

En annen oppsetning vil skje i Hundorp. Der møter publikum både Dalegudbrand, en ung jente som skal levere tilbake en geit familien har lånt, og tekst fra Snorre. Detter er et slags oratorium hvor musikken er laget av Hans Løkken, en av Hans sine kolleger i Vømmøl spellemannslag, som tragisk døde to dager før vi intervjuet Rotmo. I stykket er Anders Baasmo Christiansen, kjent fra filmene Børning, en av oppleserne.

– Og så har vi med oss orkesteret Trondheim-solistene samt 15 spellemenn fra dalen. Hendelsen skjedde i 1021, og det er med andre ord 1000 års jubileum, legger Rotmo til. – Det blir stort.

Blå front

Det er kanskje likevel prosjektet Blå front som er babyen til Rotmo akkurat nå. En musikalsk fortelling som utspiller seg over tid, og hvor de åtte første låtene, som er starten på historien, allerede er på cd. Det er nærmest å betrakte som et musikalsk teaterstykke som ikke spilles på en scene, men som fortelles gjennom 35 sanger, hvor Hans selv er Glen Rød, en rik forretningsmann, født i Trondheim.

De andre som medvirker er blant annet Henning Sommero, Terje Tyssland, Anders Hatlo og Karen Ingeborg Mo, for å nevne noen. – Jeg har plukket med meg artister som på hver sin måte uttrykker en type karakter, en stemning, for på den måte å få fram de ulike personligheten i stykket. Alt stoffet er helt nytt, og jeg har ikke tenkt visuelt i det hele tatt. Det er et stort prosjekt, og de ulike figurene vokste fram etterhvert som jeg skrev.

– Dette er jo masse jobbing? – Ja, men jeg jobber lett. Lager en sang hver dag over lang tid, og så går jeg gjennom og refuserer masse før jeg sitter igjen med det endelige resultatet. Hvorvidt jeg er streng nok med meg selv er alltid både et spørsmål og en utfordring.

En klimaflyktning

Hans Rotmo flyttet til Son i 2007, og
trives godt.

Han innrømmer at han gleder seg til å dra ut på turne igjen med gamle Vømmøl-låter. Da tar han med seg et par musikere. Veien er for lang nå til å dra ut alene. Og julekonsertene med Henning Sommero går sin gang.

– Hvordan jeg havnet i Son? – Jeg kom hit som klimaflyktning, det må innrømmes. I tillegg hadde jeg datteren min her og to barnebarn. Da var det ikke så vanskelig å flytte. Det var noe kona og jeg hadde planlagt lenge, men hun måtte avslutte sin skuespillerkarriere ved Trøndelag teater først. Vi kom hit 2007, og stortrives.

– Vi tenke på Drøbak også, og når sant skal sies så liker jeg godt Drøbak med et litt større sentrum, men du verden, vi har det bra i Son. I alle år har vi dessuten varmet oss litt opp med hus i Spania. Nå er det blitt leilighet i Antibes i stedet. Litt mer lettvint. Tzatzikien avsluttes. Capsen kommer på hodet, og vi går ut i et solfylt Son. Et par bilder på bygga og takk for møtet. – For en produksjon. Hadde mannen fylt 70, sa du? –Ja.