Gravminnene i støpejern ved Vestby kirke

Historielaget ble møtt med velvilje både fra menighetsrådet og fra kommunen, og de utførte selv arbeidet med å pusse opp og rengjøre platene. De fikk også anvist en plass til platene ved bårehuset, rett sør for kirken. Under et par store trær ble de plassert på rekke og rad.

Gravplater i støpejern vitner om økonomisk velstand hos de slektene som fikk slike gravminner.

De fleste jernverkene laget gravplater på bestilling fra 1800-tallet. Bakgrunnen for dette kan ha vært at produksjonen av ovner skapte mange dyktige treskjærere som lagde modellene for støping av jernplater med relieff. Så det sier seg selv at det bare var standspersoner som fikk slike ettermæler.

Men blant minneplatene ved Vestby kirke er det to unntak.

Nemlig minneplatene over husmannen Theodor Skaugsbraaten (1825-1912) og kona Alette Skaugsbraaten (1824-1907). Disse gravminnene er enkle men samtidig unike. De inneholder bare navn og årstallene for fødsel og død. I hjørnene og langs kantene er det relieffer av blomster. Men hvorfor har husmannsfolk fått minneplater i støpejern, og hvem har bekostet dem?

Hustufter i Skaugsbråten. Foto fra 2018

Husmannsplassen Skaugsbråten under gården Skaug i Vestby:

I 1855 opprettet Johannes Johannesen Skaug, eieren av Skaug vestre, en husmannskontrakt med Christen Christensen, f. 1815 (1822?) – d. 7.7.1860 i Skaugsbråten, for hans, og for kona Alette Cathrine Frantsdatter, f. 12.6.1824 på Linnestad – d. 13.9.1907 i Skaugsbråten, sin levetid mot en årlig avgift.
De giftet seg 15.11.1852 og de var begge i tjeneste på Linnestad ved vielsen. De forble barnløse. Christen Christensen eide bygningene på plassen iflg. en takst i 1857.

Husmannsstua inneholdt 2 rom og kjøkken med kakkelovn, og det fantes uthus og fjøs. Husene lå i skogkanten nord for innmarka som hørte til plassen, helt sør på eiendommen Skaug vestre. Det kan se ut som den gamle ride- og slepeveien fra Hvitsten gård til Hvitstenstranda nærmest gikk gjennom innmarka på plassen og derfra over jordene fram til Grønbergkrysset. Denne veien fortsatte tidligere ned mot Ugjestrud, søndre Knalstad, Sekkebekk, derfra til omtrent der hvor skolen ligger, og så ned til stranda.

Fra Skaugsbråten gikk det også en vei østover til husmannsplassen Fjellbakk under Grønberg, som var nærmeste nabo.

Skaugsbråten på kart fra 1897

Christen Christensen døde her 7.7.1860.

Ved vielsen i 1852 er Christen Christensen oppgitt å være 30 år, ved dødsfallet i 1860 er alderen oppgitt å være 45 år. Det har ikke lykkes å finne dåpen i kirke­bøkene, men her forsvinner han iallfall ut av denne historien.

Theodor Torkildsen og Alette Cathrine Frantsdatter:

Folketellingen 1865: Alette Cathrine Frantsdatter ble gift andre gang 20.7.1861 med Theodor Torkildsen, f. 9.2.1825 i plassen Sletta under Grimsrud, hvor faren var husmann. Ved folke-tellingen 1865 er det registrert at de hadde 4 kuer på plassen, de dyrket ¼ tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. En tønne korn tilsvarer rundt 140 liter. En tønne poteter ca. 100 kg. Fire kuer var en stor besetning til å være en husmannsplass. På nabogården Grønberg var det på samme tid tre husmenn og bare èn av dem hadde ku. Men familiene var store, så kanskje Theodor og Alette fikk avsetning på noe av melka der?

Dette året er det også registrert at de hadde legdslem Ingeborg Larine Jensdatter, boende på plassen, «Understøttet af Vestby Fattigvæsen», som det står skrevet i folketellingen. Hun var født i 1791 i Holplass under Hol i Tannumbygda, og døde som fattiglem her i Skaugsbråten 1.8.1877.
Ved folketellingen 1875 bodde fortsatt ‘husmann med jord’ Theodor Torkildsen og hustru Alette Cathrine Frantsdatter i Skaugsbråten. De hadde nå 2 kuer og 1 kalv, de dyrket noe bygg, ¾ tønne havre og 2 tønner poteter. De var fortsatt bosatt her ved de påfølgende folketellingene i 1891, 1900 og 1910. Ved folketellingen 1900 var Theodor Torkildsen registrert som jordbruksarbeider og forpakter.

Etter omkring 1900 kjenner en ikke til husmannsvilkår i Vestby basert på tradisjonelle husmannskontrakter. Husmannen gikk da etter hvert over på fast daglønn eller time­lønn. For noen ble bruken av plassen brukt som en del av lønna. Theodor Torkildsen hadde da ikke husmanns­plikter i 1900, men fikk betalt for arbeidet på gården, men måtte som tidligere betale for leien av jorda, og arbeidet var nok det samme som tidligere. Ved folketellingen 1910 ble Theodor Torkildsen registrert som enkemann og som «Kapitalist» bosatt i «Føderaadshus». Dvs. at han hadde kårbolig hvor det er registrert i tellingen at han var enslig losjerende med eget hushold.

Theodor Torkildsen døde i Skaugbråten av alderdom den 28.6.1912. Hustruen Alette Cathrine Frantsdatter døde her den 13.9.1907.

Gravminnene etter Theodor og Alette Skaugsbråten Foto 2023

Minneplatene:

Men hvorfor dyre minneplater i støpejern? Theodor og Alette var barnløse, og husene på Skaugsbråten var eid av Theodor Thorkildsen. Så vi får tro at husene med innbo ble auksjonert bort av eieren av Skaug vestre, Ole Frakkestad, og at han brukte noen av pengene han fikk til gravplater for å minnes to trofast arbeidere gjennom mer enn 50 år. Svigerfaren, Johannes Johannesen Skaug, som døde noen få år tidligere, hadde tegnet husmannskontrakten i sin tid.

Gravminnene blant husmannsfolk ble laget i tre, om de da i det hele tatt fikk et gravminne, og de er selvfølgelig borte forlengst. Thomas Thomassen, sønnesønn av sognepresten i Vestby, Carsten Schanche, har fortalt i sine livserindringer om forholdene under Vestby kirke på 1870 og 1880-tallet:

Når husmennen og andre dagarbeidere var utslitt og kreftene hadde minsket var de ikke så nyttige som før, så var det bare å la dem gå. For de fleste hadde det, på tross av alt stev og forsakelse, ikke blitt mere inntekter enn fra hånden til munnen. Da var det bare å overlate dem til fattigvesenet. Det var belønningen for «lang og tro tjeneste». Helt til graven fulgte standsforskjellen. De fattiges begravelse foregikk helt enkelt. Det ble ringt bare med èn kirkeklokke. Det var ingen liktale og bare noen få fulgte til graven. På kirkegården var det en eget «fattiggrøft». Den trofaste samfundets tjener ble snart glemt. Ofte var det ingen som stelte graven. Gravene på denne avsidesliggende delen av kirkegården sank sammen og ble visket ut.

Så for oss som lever i dag betyr gravminnene etter Theodor og Alette at iallfall to av de hundrevis av navnløse husmannfolka i bygda, ikke blir glemt.

Et notabene til slutt:
Stedet og gravplatene trenger vedlike­hold. Gutta i historielaget begynner å bli godt voksne, og jernplater er tunge, så om noen er villige til å ta på seg opp­gaven er de hjertelig velkomne.

Noen tidligere artikler:

• Da nazistene etablerte Nasjonalhøgskolen i Vestby
• Det var en gang…Historien om en offentlig park og en privat hage, noen trær, og et grønt stasjonsområde

Vestby Historielag på YouTube

Klikk på linken, bla deretter litt nedover så ser du litt informasjon fra Vestby kirke.
Linken inneholder også Vestby i andre kommuner.