Fredet torsk og bitevillig sei

ANNONSE

Birger Johansen har fisket i Drøbaksundet siden han var et par never stor. Med pappa Kalle, onkel «Olaf maler» og onkel Albert, som alle var ivrige hobbyfiskere, fikk han det inn med fiskeblodet. Men nå er han bekymret.

Sola har akkurat sneket seg over tretoppene i Vindfangerbukta og speiler seg småkjekt i en krusete sjø. En svak vestavind bærer med seg luften av tang og salt sjø, som blander seg med duften av syringer og hegg. Det merkes at sommeren kjemper en tøff kamp mot den kalde våren for å overta styringa over naturen, og nå er den sakte men sikkert i ferd med å få overtak.

Birger fyrer opp 30 stykk nesten 40 år gamle svenske Saab hester. Det dunker hardt i trebåten med jernbeslått dørk og dekk, og sakte glir vi ut av båsen på flytebrygga. Bak oss svømmer en gjeng ærfuglhanner som har overlatt egg-rugingen til hunnene og som i kjent stil har dannet seg sine egne herreklubber. Terna stuper og napper til seg en liten fisk mens svaneparet ligger med hekken opp og hele halsen ned i vannet på jakt etter strå og siv.
Sola varmer alt i nakken når tresjarken tøffer ut av havna på vei til et av Birgers fiskesteder. Skipperen har allerede rullet sin første morgensigarett og plassert seg i styrhuset.
– Vi førsøker ved «Edith». Det pleier å være endel sei rundt vraket som ligger i to deler på cirka 40 meters dyp ikke langt unna Digerud fyr. Greit?
Det nikkes. Ingen argumenterer med Birger når han foreslår fiskeplasser. Knapt noen haler opp mer fisk enn Birger når det er konkurranse i Drøbaksundet, enten det er størst fisk, mest fiske eller artsfiske. Altså flest mulig slag fisk. Knapt noen kjenner fjorden bedre etter et langt liv med trebåt, setting av fiskebein, snøret i hånda og sneipen i munnviken. Og i all slags vær.

Makrell er dagens agn.

Det var noen år siden Birger dro denne rusken i Drøbaksundet.

Måkene fikk til slutt lønn for all venting.

– Du får henge på dette snøret, sier Birger og ser litt oppgitt på vår medbrakte slukstang. -Vi agnfisker, det er tryggest. Sett på disse makrellbitene når du er ferdig.
Så slenger han ut sitt egnet, hjemmekomponerte snøre. Fem agnkroker montert på snedig vis med en tverrstang nederst som søkket og en krok henger under. De andre fire krokene henger over søkket. Alle med noen små grønne kuler og en liten gummislangebit over krokøyet.
– Der var’n.
Første sei havner i bøtta. Det skulle bli flere, men ikke mer enn seks stykker på vår fisketur. Vestby Nytt’s utsendte fikk imidlertid en stor lyr, noe som brakt litt balanse i regnskapet. Og det skal sies at mens det beit villig hos Birger forholdt vårt snøre seg mer rolig. En torsk ble dratt opp for å bli sluppet ut igjen, og vi ventet hele tiden spent på neste store lyr. I håp om å kunne produsere en god slump fiskekaker om noen dager. Men lyren kom ikke, og resultatet med en håndfull småsei var to og en halv kilo fisk på vekta. Nok til fiskekaker etter hemmelig oppskrift.

– Rart å tenke på, sier Birger. – For bare noen år siden kunne jeg dra på fjorden og hente noen koketorsker som den største selvfølgelighet. På Mølla beit storseien i så store mengder at det ble innført fiskestopp fordi vi ikke klarte å spise opp alt vi fisket. Kolja sto tett og ørreten beit i ett sett. Nå er det knapt liv i fjorden. I tillegg er torsken fredet de neste årene, stangfisket fra land er forbudt deler av året og garnfisket er helt forbudt.
– Jo, litt sei er det, og en og annen lyr. Men det er så lite fisk at det ikke lenger avholdes fiskekonkurranser slik vi har gjort siden 1995. Nå er det ikke annet enn artsfiske. Som i og for seg er spennende nok, men som krever ganske mye. Forskjellig utstyr til de ulike fiskeslagene. Ulik agn, gjerne så ekstremt som å mose råreke til en masse du marinerer de store rekene med. På den måten trigger du luktesansen til fisken. Tror jeg, legger han til og smiler i skjegget.
– Og så må du ha kjennskap til bunnforhold og fiskeplasser på en helt annen måte. En konkurranse som jeg tror blir for et fåtall fiskere, med mindre vi klarer å lokke til oss nye, unge fiksere. For også her blir det seniorgruppa som dominerer.

– Det har dessverre skjedd noe med fjorden jeg ikke tror er reverserbart, og som forskerne helt klart ikke har oversikt over.
Kanskje ikke rart Birger reiser til Sørøya, Mausund, Bergen og Ålesund på fisketurer. Der drar han både storfisk og mengder. Men det koster. En tur til Nord Norge belaster fort budsjettet med 8-10.000 kroner.
– Her biter det igjen.
Stanga til Birger bøyer seg kraftig.

Dagen varmes opp av en gavmild sol. Tjelden flyr lavt over bølgetoppene og sender ut sine pipetoner. Små flokker med sjøfugl passerer og svartbaken har landet ved siden av båten i visshet om at fisken skal renses og da vanker det deilig innmat.
To niser danser i vannskorpa, men for langt unna til at vi kan fange det med kameraet og det vinkes fra en seilbåt som passerer.
– Skal vi forsøke et annet sted? – Mølla, Ormleia, Hansedypet, Flaket, Renna, Grunna, Brudesteinen, Tronstad eller ved Torpedobatteriet.
Alle fiskesteder Birger har lært av sin far og sine onkler å fiske på. Fra han var seks år gammel og sto bundet i en løpestreng på Oscarsborg festning, hvor bestemoren jobbet og var barnevakt. Og vesle Birger dro opp sin første «bånnulke».
– Hva mener du?
Jeg kikker i bøtta. Syv fisk. Cirka 25-30 fiskekaker. En varmende sol, duft av sommer, kaffe på termosen og lyden av motoren som brummer nede i motorkassa. Høy himmel, frihetsfølelse, mat nok til seks, syv mennesker. Kan det bli bedre?
– Vi tar en kopp kaffe på Molo B, svarer jeg.
Birger smiler. Fyrer opp en sig. Napper opp snøret og setter kurs mot trygg havn.
Nei, det kan ikke bli bedre.