Han var veldig sulten. Det var bare han og Flynn her. Det var tidlig på våren, og mor og han hadde gått langt inn i skogen for å gjemme seg. De hadde Flynn med seg og fant til slutt en hule som bare mor kjente til. Det var sykdom i landet, og smitten var veldig lett å få. Far hadde gått bort, og de var alene. Han var 5 år og forstod at det var viktig at de fant et sted der de kunne være i fred.

Flynn og han hadde sovet i natt, og han hadde lagt seg ved siden av Flynn for å holde varmen. Mor hadde ikke kommet enda. Han var redd for henne og hadde gått rundt hulen for å lete. Nå var det midt på dagen og varmt og godt ute. Han var glad de hadde tatt med seg litt klær og sovepose, så han frøs ikke om natten. Han kunne ikke gå derfra, for mor kunne komme. Det var ikke noe mat i sekken. Han fant ut at han måtte gå ut og prøve å finne noe. Det var mye gran der de var, og han hadde lært av far at granskudd var mat, så han puttet skuddene i munnen. Det var godt. Det vokste syregress der, og det kunne han spise. Det hjalp litt på sulten. Han gikk litt til og fikk se en masse blåbær som hadde stått fra i fjor. De var ikke farlige, bare å putte i munnen. Flynn kom og spiste blåbær han også. Det var han glad for, for han hadde jo ikke noe annet å gi til hunden.

Nå måtte de ikke gå for langt, da ville de miste hula. Det var ikke så lett å finne den. De gikk tilbake, og han ryddet og drakk vann som de hadde hatt med. Nå var han sliten og krabbet ved siden av Flynn. Han ville sove litt. Han var ikke så sulten lenger, men han gråt litt – hvor var mamma? Så sovnet han. Når han våknet, var det begynt å bli mørkt. Han bare satte seg til for å klappe Flynn. Kunne ikke gå ut nå. Han gråt litt igjen. Det var best å komme seg ned i soveposen, da frøs han ikke.

Han våknet av at Flynn slikket han i fjeset, det var så vidt begynt å bli lyst. Flynn var gått ut og skulle vel på do. Det var greit, tenkte han. Han tok hunden ned i soveposen og klappet han. Etter en stund, sovnet de begge. Når han våknet neste gang, var det lyst. Han kom seg opp, og så om mor var i nærheten, men hun var borte. Flynn hadde kommet tilbake, og tittet på han som om han skjønte hva det var. Han måtte ut og spise granskudd i hvert fall, og drikke og lete etter noe mer. Han var fortsatt lei seg over mor, og tårene trillet. Flynn kom og gikk ved siden av han. Flynn ville at han skulle være med han. Han forstod det, og fulgte hunden. De gikk et stykke, og der så de et lite hus. Hva var dette? Bodde det folk i dette huset? Han og hunden ventet en god stund, men ingen kom ut. Han gikk bort til døra, den var låst. Hadde de gjemt nøkkelen i takrenna? Han stod på tå og kjente etter. Jo der lå den. Nøkkelen passet, og døra gikk opp.

De kom inn i gangen, og tittet inn i kjøkkenet som lå ved enden. Det var veldig gammelt og veldig støvete. Det var nok lenge siden noen hadde vært der. Han gikk til skapene og lukket opp dørene. Hva kunne det være der? Var det noe mat der? Han så at det lå flatbrød der, og erter på flere glass. Det var også flere glass med syltetøy. Husmora kunne sylte, tenkte han, lille knøttet. Han åpnet erteglasset og spiste i vei til han ble mett. Å, så godt dette var! Han åpnet den andre døra, og der så han en pose. Hva var det? Jo havregryn, så bra. Han smakte på dem, litt rart? Han kunne lage havregrøt. Han tittet etter en kjele, og fant en veldig gammel en. Men her kunne han ikke koke, for det var ingen strøm, og heller ingen ovn. Kanskje bål? Han lette etter fyrstikker, og de lå over peishyllen. Han tok de med seg, og puttet dem i lommen sin. Nå var han trøtt og fant ut at han måtte sove i hula i tilfellet mamma kom tilbake. Men hunden måtte få mat. Hva skulle han gjøre? Lete mer? Han så alle steder, men kunne ikke finne noe som var bra for Flynn. Hva med havregrøt, kunne det være noe? Nå tok han med seg havregrynene, flatbrødet og fyrstikkene, sammen med kjelen for å ha noe å koke i.

De måtte gå tilbake, så de ruslet av gårde. Kom seg inn i hulen, men ingen mamma. De måtte bare vente på henne her. Han klappet hunden og tenkte å fyre opp et bål. Han gikk rundt og fant masse ved, og fikk til et bål. Litt havregryn i gryta og litt vann, så satte han det over bålet. Kjelen stod over bålet, og etter litt begynte det å koke. Han tok en pinne og rørte rundt. Det ble grøt, og han prøvde å få hunden til å spise litt og det gjorde den. Han fikk også litt selv, og han ble mett. Nå synes han at han hørte barnegråt. Hva er det? Han gikk og lette rundt hula. Jo, der kom mamma, og hun hadde med seg en bylt i armen. Å kjøre gutten min! Hun sa at han hadde vært flink. Mamma hadde en sekk på ryggen, og i den var det mel, brød og litt sjokolade. Hun klemte han, og de gråt begge to. Moren måtte forklare han om babyen. Babyen kom så fort, og jeg måtte hvile meg litt før jeg gikk tilbake igjen. Men jeg klarte det. Det er tungt å føde. Hun hadde babysokker og ting i sekken også. Han visste det ikke. Han fortalte hva de hadde spist, og mamma sa at han var kjempeflink. Han gråt litt igjen. ‘

Han fortalte at hunden fant en hytte og der var det havregryn som han tok med. Er det langt dit, spurte moren. Det er et stykke. Vi går dit i morgen, sa hun. De ordnet seg til, og moren lagde brødskiver til gutten og hunden. Hun spiste selv også. I morgen går vi til hytta, kanskje vi kan bo der. Ja, det håper jeg, sa han. Han var så glad hun kom til han, og at hun hadde babyen med. Så artig å få en bror. Han skulle passe på han. Så sovnet han.

De spiste grøt til frokost også. De ble fort mette, og pakket sammen det de hadde. Så begynte de å gå, og mor hadde babyen i armkroken og stor oppakning på ryggen. De ruslet av gårde og gikk i lang tid. Så måtte de hvile. Været var overskyet, heldigvis. Ellers hadde de blitt våte. De stoppet og spiste, og fant mye vann i bekken i nærheten. Han spiste av granen også. Han fortalte mor om kosten, før hun kom tilbake. Hun synes det var flott. De gikk av gårde, og etter en time fikk de se hytta som lå der. De gikk stille ned, var redd for at andre skulle være der. Han først, og så fant de nøkkelen og kom seg inn. Det var fint å kunne være der, sa mor. Hun gikk rundt og så. Hun så at det var en peis der, og der kunne de lage mat. Hun stelte babyen og fikk lagt han i soveposen. Så begynte hun å vaske og rydde. De gikk også ut og fant en jordkjeller ute. Mor klarte å komme inn. Det var mye rart der, blant annet en del poteter som nesten var ødelagt. Kanskje vi kan plante dem, sa hun. Ellers var det noen glass med bær der også. Hun gikk ut og de så et lite uthus bak huset. Der var det do, og ved siden av var det plass for dyr om natten. De fant også et rom til, som det stod verktøy på. Nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Kanskje kom de opp hit snart?

Rommet ved siden av fjøsen, kunne de bo på til de ble trygge. Hvis noen kom, hadde de en sjanse til å rømme. Hun gikk inn og hentet vaskebøtta. Det ble rent og fint i rommet. Soveposene og sakene deres, ble lagt inn der inne. De måtte skaffe ved til grua. Det skulle gå og varme hytta, og få mat og vann derfra. De gikk i skogen, og dro med seg alt av kvist og grener som det gikk an å fyre med. De knekte dem sammen, så fikk de grenene inn i grua. Geir tok noen av pinnene med seg inn og la resten ute. De måtte samle mer. Bak huset gikk det også en bekk, der var det fint å hente vann, sa mor. Jeg kan også skylle tøy der. Mor satt og matet babyen og hun hadde nok melk i brystet. De spiste også grøt, og de ble mette. Det hadde kommet syregress borte i lia, og det skulle de bruke til suppe. Brenneslen hadde også så vidt kommet opp, og det ble fin suppe av det også. De skulle nok finne flere planter i skogen som kunne spises. De måtte jo prøve å klare seg. Hele verden var syk, og det var en pandemi. Mor hadde med seg mel, og det var ikke mye grønnsaker, men hun visste om forskjellige urter og ville grønnsaker som kunne spises. Skvallerkål er veldig bra. Mor hadde sette disse ute i skogen. Og så var det mye bær rundt omkring. De ble vel en råd, tenkte hun. Det vare bare å gå ut å lete, så fant man nok noe. Hun var glad for seterhuset. Tenkte på vinteren. Det ble sikkert kaldt i år også. Hun gikk for å finne en jordflekk til potetene. De måtte sette dem nå. Hun fant et grev til å stikke i jorda med. Hun hadde funnet et sted som passet fint, og stod nå på og jobbet. Ellers var guttungen flink med ved til grua. Han tok over gravingen når mor ble sliten, men han var for liten til å gjøre noe fort. Men det ble nok bra. De skulle hatt litt kjøtt, men sånn var det. Hun var inne og tittet i alle skap, om det kunne finnes noe der som hun ikke hadde sett? Hun feide også gulvet, og oppdaget at det var en kjeller der. En luke under matta på kjøkkenet. Hun dro opp luka. Det var en stige der, og hun gikk ned. Stearinlyset var med, og litt lys ble det der nede. Det var mange gamle ting der, og klær fra 30 år tilbake. Hun gikk lengre inn, og det var jammen en børse der. Og hvis det var patroner der, så kunne hun kanskje låne den? Hun tok børsa med seg ut. Dette var ikke noe hun hadde prøvd tidligere, men hun måtte jo prøve. For å få sunn mat nok til alle. Hun måtte fortelle sønnen hva hun fant før hun prøvde den, så ikke han ble redd.

Potetene ble satt i jorda, det var ikke så mange, men det kunne bli en liten avling. Hun var glad for det. I kjelleren var det mange gamle klær. Hun tok de med opp og fant ut at de kunne sys om til noe annet. Babyen ville trenge mer etter hvert, og det ville Geir også. Hun lette mer, og fant både garn og syskrin. De gamle eierne hadde vel glemt dette igjen i hytta. Hun gikk til bekken og la klærne i vann før hun ristet dem og vridde dem. Deretter ble de hengt opp i treet som var på eiendommen. Eva synes alt var bra, men maten var det verre med. Nå tok hun brennesle og skvallerkål i gryta og kokte det opp. Når det var kokt, tok hun oppi litt mel. Det ble en slags saus. Hun fant litt salt, og smakte seg frem. Det ble middag! De spiste seg gode og mette. Mor gikk og hentet vann til alle, og de hadde det fint. Babyen fikk sine dråper, og hadde det godt han også.

Kvelden kom og mor tittet ut av vinduet. Jammen stod det ikke et rådyr der ute. Hun tok børsa, og før hun visste ordet av det, hadde hun avfyrt et skudd. Hun traff, og rådyret falt. Å, det var mye mat, sa hun til Geir, men jeg får en stor jobb med å få kjøttet fra beina. Det ble litt av et arbeid og mor stod på. Kokte kjøtt, samtidig som hun rensket dyret. Hun tok også vare på skinnet. Skulle prøve å stelle med det når hun fikk tid. I kjelleren lette hun etter flere glass, og fant mange som hun tok med seg opp. Hun ville hermetisere kjøttet, og legge det på glass. I skapet fant hun salt, og saltet godt. Det var en glad hund som la seg til kvelden, han hadde fått mye mat. For mye, så mor måtte stoppe opp. Selv spiste de suppe med mye kjøtt i. Til kvelds var mor utslitt, men da hadde de fått tatt vare på alt. Restene som hun ikke brukte, ble gravd ned ved bekken et stykke unna huset.

Neste dag var de gladere. Mat på bordet, var ikke vanlig. Nå begynte det hele å gå seg til, tenkte hun. De hogde ved hver dag som de skulle ha til vinteren. Det var jobbing hele tiden. Det måtte bli sånn, siden hun var alene. Hun kunne ikke la gutten hogge ved, han var for liten. Nå skulle de gå til det lille vannet i nærheten. Kanskje det var fisk der? Eva tok en kvist fra skogen og satte på et rep og brukte litt kjøtt som agn. Hun hadde laget en krok på tauet. De satt rolig og ventet. Plutselig kjente de et napp, og et til. Tredje gangen dro hun til tauet. Det var en stor ørret. De ble så glade. Nå ble det mye fisk også. De hadde det bra, og de likte seg i det lille huset.

Eva lurte på hvem som egentlig eide huset, siden ingen kom for å se til det. De kunne ikke dra tilbake til byen igjen. Det var ikke greit å være der med to barn, tenkte hun. Nå skulle de plukke bær og sopp til høsten, så fikk de litt av det også. God saft og syltetøy uten sukker. Hun tenkte på hvordan de kom til å få det til vinteren. De gikk til sengs, og babyen fikk mat. De sov godt hele natten, og alt føltes trygt og godt. De våknet neste morgen til bjelleklang. Mor for opp, hva var dette? De tittet ut av vinduet, der stod den ei ku. Hvor kom den fra? Eva fortet seg ut med en stor bolle i hånda. Kunne hun kanskje få litt melk fra kua? Jo, det skulle hun. Hun gikk bort til kua og dro i spenene. Melka spruta, oi så fint. Hun fylte bollen og takket vår herre for melken. Så bra for Geir, tenkte hun. Hun gikk inn med melken, og guttungen drakk av bollen. Senere fikk de gå og plukke blåbær. De gikk inn i hytta og koste seg. Men så hørte de det – det bråket og smalt. Hun fòr ut og tok kua inn i det lille fjøset. Den hadde det bedre der. Det måtte være ei ku som hadde rømt. Lynet blinket noe forferdelig, og de var glade for at de var inne. Ingen kom og ropte etter kua heller.

Eva sa til gutten at hun måtte se om det var noen som savnet kua, eller om noen lette etter henne. Geir forstod, og var hjemme og passet babyen så lenge. Hun ruslet rundt ned i bratthenget og tittet, men det var ingen gårder så langt hun kunne se. Kunne kua ha gått over fjellet? Hadde det vært en utdødd gård der? For hun kom jo fra byen, og det var ingen gårder den veien. Bare skog og fjell. Hun måtte tilbake til hytta og tok med seg barna, for dette kom til å ta tid.

Her slutter del 1 av romanen som gjengitt i Høstmagasinet. Teksten under vil trykkes i Julemagasinet og .... Red.anm.

Kua fikk være i nærheten. Hun kunne sette opp et gjerde. Det måtte være enkelt. De fikk samlet sammen en masse tynne stokker, og flettet dem på en måte til et slags gjerde. Der fikk kua være. Det var ikke store plassen, men nok for en liten stund, trodde hun. Eva satte frem masse vann og høy til kua, og neste dag slapp de inn kua. Selv hadde de kledd seg og tok med babyen og Flynn. Det ble litt tungt, men de kunne gå på fjelltoppen og se etter gårder i nærheten. Det var ikke langt, trodde hun. Men det ble lengre enn hun trodde. Det var ikke bare en rett skog de skulle gjennom, men store berg og daler. Det var ikke en gård å se i nærheten, så hvor kua kom fra visste de fremdeles ikke. Det var for langt å gå over fjellet denne gangen, så hun bestemte seg for å ta vare på kua, så fikk de som eide henne heller komme å lete selv. Det hørtes fornuftig ut.

De gikk tilbake til det lille huset. Det var ikke så lett å finne igjen, men heldigvis visste de hvor det var. Eva og Geir hvilte og tok matpauser. Det trengte de, for de ble veldig slitne. Etterpå gikk de litt igjen. Geir var sliten, og mor hadde det også tungt. Heldigvis så de stua etter en liten stund. Det skal bli godt å komme dit igjen, sa mora. Hun gledet seg fordi hun kunne sove inne, og ikke fryse, eller være våt i regnet med en liten baby. Inne i rommet spiste de litt av nisten og drakk vann. De vasket seg litt og gikk til sengs. Det var godt. Neste morgen etter at de hadde spist og babyen hadde fått stell, gikk de til kua og fikk masse melk. Hun og sønnen drakk så mye de orket. Hun tenkte at hun kunne lage ost, og det fikk hun til slutt til. Melken sprakk fordi den stod en stund, så ble den kokt til den ostet seg. Nå ble det mer orden på det meste, men brød hadde hun ikke. Men de ble mette. Den lille babyen vokste og gurglet og lo til Geir og henne. De hadde det ganske bra. På jordet stod potetene med blader og vokste. Men de måtte tenke på året som kom, især vinteren. De hadde hermetisert mye kjøtt, og fisk kunne de fiske og tørke til vinteren. Men korn hadde hun ikke. Det ble vel til at hun måtte gå til byen igjen? Men ikke nå. Hun fikk klare seg enda med det som var. I leiligheten hennes var det ting hun skulle hatt. Men det var skummelt å gå tid. Mye bråk, og mange døde mennesker. Mye smitte. Hun fikk se det an til høsten. Da var sikkert alt forandret. Det var barna hun først og fremst måtte ta hånd om. Ble de smittet, var det hennes skyld. Far døde av smitten. Foreldrene var også borte, hun fant dem ikke. Alt var i oppløsning. Dette måtte hun ikke tenke på. Geir og Per, som hun kalte babyen, var det viktigste.

De gikk inn i småskogen og hun fikk se at det vokste opp brennesle og sopp som kunne spises. Hun forklarte Geir at det var farlig å plukke noen typer sopp, noen var giftige. Han hørte etter. Det ville bli bringebær og blåbær i skogen. De fikk sikkert se tyttebær også, om de gikk litt videre i skogen, men denne kom litt senere. Hun tenkte på at det var fint å fiske utover kvelden, så de tok fiskeutstyret og krokene med seg. Hun fikk også tak på noe mark. Geir ble så glad, dette var gøy og han fisket og fikk flere stykker. Mor fortalte hva han skulle gjøre. Renske fisken og ta ut innvoller. Og legge de til tørk. Da ble det mat til vinteren. De fisket mer og tok med seg en haug hjem som skulle henges opp. De stekte litt fisk også, over bålet. Det var god mat. Og mat trengte de. De hadde med seg babyen hvor enn de gikk. Han lå i et skjerf på ryggen til Eva. Etter hvert ble det tid for sengen og alle gikk hjemover igjen.

Det begynte å bli lysere enn tidligere og hun synes det var vakkert i kveldingen. Babyen ble stelt med nye bleier, og han var snill og rolig. Han fikk med seg mye når han lå på ryggen. Det var så godt at de var friske og hun takket Gud for det. Det var viktig for dem å holde seg unna smitten. Her var alt rolig, uten smittede folk, og hun var takknemlig ovenfor Gud. De skulle ta seg en tur på toppen av bergfjellet. Kanskje så de bondegården som de hadde lett etter. Kua måtte jo komme fra et sted. Eva tok med seg ungene og de fant en sti som gikk oppover. Mat og drikke hadde de med seg. Det var en lang strekning de skulle gå. De kom litt opp i høyden og skjønte at dette bare var begynnelsen. Det var flere berg fremfor dem. Hun så utover, og synes at hun så en grønn slette innimellom trærne i skogen. De fikk gå dit. De spiste og slappet av litt før neste tur. Babyen fikk melk og stell. De ruslet videre.

Eva skjønte at hun hadde rett. Hun tittet inn blant buskene. Det var flere dyr ute på jordene. Etter hvert kom det en kone og ville ta dyra inn. Det var melketid. Hun fortsatte og fikk se en mann ved et av husene. Eva ropte til han. Unnskyld at jeg forstyrrer, men går det bra her? Han svarte ja, her er vi alene og ingen er smittet. Hun sa det samme til han. Kan vi komme inn? Ja, sa han, men vent til jeg har snakket med kona mi. Eva stod på tunet og holdt Geir i hånda. Det gikk en god stund, og så kom kona og mannen frem. Dere er kanskje ikke flere, sa hun? Nei, det var bare mannen og kona der. Mor og far har gått bort, sa han, så vi får klare oss selv. Hun sa at hun bodde på en liten plass og at de klarte seg selv. De sa at de heller ikke behøvde gå til byen for å få mat. De ba henne komme inn og hun så at de hadde det trivelig inne. De hadde kaffe og småkaker, og lille Geir koste seg veldig, og spiste i vei. Hun spurte om kuene var greie å stelle. Jo de synes det gikk greit. Det eneste er at vi har mistet en ku, hun ble bare borte. Da må jeg fortelle at hun er hos oss, sa Eva, det er derfor jeg er ute og leter etter gårder i nærheten. Hun står på jordet ved siden av oss. Jeg har melket henne, så det er i orden. De ble veldig glade for det. Eva synes det var litt leit, men hun spurte om de hadde noe mel, for hun hadde ingenting. Så klart du skal få litt mel, sa de begge to. De var glade for at kua var i gode hender og visste ikke hvordan de skulle få takket henne og gutten.

De gikk tilbake til huset sammen, og kua ble helt vill når hun fikk se dem. Hun rautet høyt og løp bort til bondekona og lente seg inntil henne. Det ble fest og alle var glade. Eva kokte brenneslesuppe med skvallerkål og fårekjøtt, og de koste seg. Mannen og kona sa at hun og guttene kunne bo hos dem hvis situasjonen ble vanskelig. De hadde rom til alle. Hun kunne også få mer mel hos dem. De var veldig snille. Så forsvant de før det ble mørkt. De stelte lille Per og ga han mat. Melken som de fikk, ble satt kaldt i kjelleren. De lagde deig og stekte lefser. Hadde ikke gjær til brød, men lefsene kunne ha pålegg, så det ble godt. Bondefamilien snakket som om de eide småbruket, men de var ikke sikre. Det så jo ut som det var lenge mellom hver gang noen var der. Eva var fortsatt ikke trygg, men hun hadde i hvert fall noen å gå til hvis det skulle bli problemer. Det var blitt veldig sent, og de gikk og la seg. Hun synes at alt gikk bedre nå når de fikk mat og hus. Hun la seg og sovnet godt ved siden av barna.

De sov godt den natten. Våknet opp tidlig som vanlig, og mor laget frokost. Nå hadde de mel og kunne lage et slags brød, Det var godt. Men plutselig banket det på døra. Eva fór ut og lukket opp. Jo det var bonden i lia. Han kom med mer mel og hadde med seg gjær og sukker. Hun ble veldig glad, dette var kjempefint. Hun måtte klemme han. Det kom sånne merkelige lyder utenfra. Hva var det? De fòr ut, jo der var det to høner og en hane. Dette var jo kjempeflott, nå kunne hun få egg også. Det var verre med maten til hønene, men bonden sa at han hadde sett at de hadde noe fint gress ute som hønene spiste. Så det ble vel nok mat. De ble glade og tok hønene med til fjøset. Der kunne de være. Det var fint å få egg også. Hun tok dem til fjøset og der fikk de være til i morgen.

De hadde ikke kaker, og heller ikke kaffe. Men en tallerken suppe av brennesle kunne han få. Hun hadde hatt lit jevning på, så den ble god. Eva og Geir spiste, og han fikk være med å se på den fine gården. De klarte seg bra og fikk nok å spise. Mor lagde fine kaker som de stekte på peisen i stekepanne. Og syltetøy var det fra før. Nå fikk de egg i tillegg som pålegg. Geir var fornøyd, og lillegutten fikk nok melk. De hadde det tross alt bra. De hadde ikke radio, men hørte fra bonden at det ikke var så mye smitte som før. Kanskje kunne de snart reise hjem. Nå hadde de jo klart å få seg mat og varme. De hadde det bra. Fisk og kjøtt, syltetøy og andre ting smakte.

Dagene gikk. Babyen vokste og kom med små godlyder. Han smilte og var blid. Det var lite skriking fra den kanten. Geir og Flynn lekte og alt fungerte bra. Hun var ute og tittet på potetene som vokste og ble store. Hønene kaklet, men en av dem var blitt litt rar. Hun klukket og lå stille på flere egg. Eva skjønte at høna skulle ha kyllinger og at hun varmet eggene. Hun fortalte det til Geir, Og så fint, sa han. Jeg gleder meg

Det var sommer og været var litt opp og ned. Plutselig ble det kjøligere, men så kom varmen. Men de hadde det bra selv om ikke alle ting var som i byen. De spiste fisk og kjøtt og grønnsaker og bær fra naturen. Eva tilbragte som regel kvelden med å sy. Ungene vokste og trengte nye klær. Dagene gikk med til høsting av naturen, stell av klær og fisking med Geir. Han var blitt kjempeflink. Hun hadde også vasket hele huset, så det var rent. Hun tenkte enda på om hun skulle være her. Da måtte hun ha mer mel, sukker og gjær. Hun måtte dra til butikken. Hønene hadde det fint, og de hadde fått nydelige kyllinger. Hun prøvde å finne mer gress til dem fra andre åkere, og det fant hun.

Nå bestemte hun seg for å gå hjem og ta med seg gutten til leiligheten. Hun ordnet med kyllingene og hønene slik at de fikk plass i fjøset og fikk masse gress og vann. Kledte på guttene og gikk av gårde. Hun måtte betale regninger og se at alt ellers var i orden. De brukte litt tid og måtte hvile innimellom. Hun hadde bilen sin stående på skogsveien Og var glad da hun så den. Guttene ble satt i bilseter og de kjørte inn til byen. Heldigvis var leiligheten hennes i orden. Det var jo lenge siden hun hadde vært der. Heldigvis var husleien betalt og det var de fleste andre utgiftene også. I fryseren hadde hun brød og pålegg, det var kjempegodt, synes de. Drikke ble brus fra kjøleskapet. De spiste og ble fort slitne etter turen.

Dagen etter våknet de tidlig og visste at de måtte gå langt denne dagen også. Mor hadde mye å gjøre, hun måtte få med seg mat og klær til barna. De måtte handle før de gikk. Hun tenkte på hønene som måtte ha stell. Strøm og telefon ble betalt. Alt ble pakket og de gikk på butikken og fikk med seg mel og andre ting som trengtes. Så kjørte de tilbake mot gården igjen.

Geir var glad, han likte seg godt på fjellgården. Mor lagret mat i bilen og tenkte at i nøden kunne de gå og hente mat. Hun gjemte dette mellom setene så ingen skulle ta seg inn i bilen. De ruslet inn i skogen og Flynn gikk og passet på dem. De tok noen timer å gå. Lille Per måtte henge foran på magen til mor. Hun hadde en stor sekk på ryggen. Geir måtte bære med seg klær og så mye han ellers kunne klare. De gikk, tok seg hvilepauser og spiste. Så tok de en liten lur. Mor så at det ville komme mye bær, så de fikk litt å gjøre etter hvert. Bringebær, og sopp. De ga matauk, synes hun. Men de trengte litt tid før de ble modne.

Hun var så glad når de så den lille stua. Hønene fikk stell og mer vann og mat. Inne i hytta var det lunt, og de var trette. Eva måtte stelle babyen og alle måtte ha litt mat. Sånn ble det, og deretter var det rett i seng. I morgen fikk hun rydde mer. Nå kunne de klare seg en stund. De sov godt denne natten, for de var slitne etter i går. Hun stod opp og stelte lille Per, som var snill og rolig. Han var en herlig unge. Men så fikk han være nær mor hele tiden, og kjenne hennes gode varme. Nå hadde de fått med seg mer klær, og det var lettere å vaske. De fikk egg til frokost, og brød. Det var godt, synes begge to. Hun hadde laget te også. Så det var både mat og drikke fra naturen. Nå ville hun ut og se etter marikåpe, den var full av antioksidanter og hun kunne bruke dette i salat. Dette kunne også brukes i supper og andre ting, og er veldig sunt.

Hun tok med seg guttene og de gikk ut i skogen og fikk med seg brennesler og groblad, og hun fant marikåpe. Hun tok med seg en bunt. Hun tittet på bær, men de var ikke modne ennå. De fikk gå tilbake senere. Hun tok med seg skvallerkål og håpet å finne noe løk. Dette blir en god rett, tenkte hun. Skulle lage en god suppe med litt kjøttkraft, og det ble verdens beste mat. Eva gikk til stua. Fikk puttet masse sunne vekster i suppen etter at hun hadde skjært de i små biter. Så hadde hun i litt kjøttkraft, som var kokt på kjøttbein tidligere. Dette ble godt, trodde hun. Hun hadde i litt salt og pepper. Nå måtte hun stelle lillegutt og gi han mat. Etterpå skulle de rydde i uthusrommet. De bodde der enda. Det var sikkert bra. Nå kunne hun lage salat av resten, eller a noe annet. Hun ryddet opp – det var alltid ryddig inne. Det var bra, for plutselig banket det på døra.

Hun gikk og lukket opp. Utenfor sted det en mann. Han presenterte seg, og snakket bare amerikansk. Hun sa hvem hun var. Da forklarte han at han hadde arvet stua hun bodde i. Nå ble hun så forskrekket at hun trodde hun skulle svime av. Du skjønner, mine besteforeldre dro til Amerika og fikk det veldig bra med en stor farm og masse land. De snakket alltid om huset og jorda i Norge. Jeg synes det var en grunn god nok til å se hva dette var. Hun nikket og skjønte grunnen. Men hvorfor tok det så lang tid før du kom? Jo han hadde vært i Nord-Norge og sett hvor faren hans kom fra. Da kom denne pandemien, og jeg kunne ikke dra noen steder. Jeg ble der oppe og fikk snakket med slekt og folk fra besteforeldrene mine. De var fiskere alle sammen. Hun ba han inn til middag og han hadde ikke smakt maken til mat. Lillegutt hang på ryggen og sov, og hun fortalte han hvorfor de var der. Han skjønte at hun var fornuftig som tok med seg barna opp i skogen. Hun sa at faren til barna var død, og mor og far hennes var borte. Jeg tror de er på sykehus. Jeg tenkte at det beste jeg kunne gjøre, var å komme meg vekk, med Geir, Lillegutt kom til verden rett etter at vi kom hit. Eva forklarte om jordhula og at Flynn hadde funnet denne stua. Vi har ikke så mye mat, men har klart å fiske litt og jeg tok et rådyr og laget mat av det. Ellers er det masse urter rundt stua som kan brukes. Jeg fant noen gamle poteter, det må ha vært noen her etter besteforeldrene dine? Han visste ikke om det, men hun sa at hun hadde plantet potetene bak huset. Hun fortalte også om kua, og de hadde fått mel og sukker fra bonden, og at de hadde høner. Han ga seg over for en historie. Jeg synes du har vært utrolig flink, sa han. Tusen takk sa Eva.

Vi sover i fjøset, så det er plass til deg her inne. Han skjønte det, og fant seg et rom. Vi har ikke vann inne, og ikke do. Doen er bak veggen. Du får vise meg, sa han. Han fortalte at han var 40 år og hadde en stor gård hjemme. Jeg går ut ifra at min søster ser etter den. Denne gården her er min arv. Vi fikk velge mellom denne og huset i nord. Jeg valgte denne.

Nå vil det ta tid før jeg kan reise hjem. Kan jeg bli her med dere? Hun nikket. Vi er glad vi får bo her, sa hun. Han skulle gå å handle og hjelpe henne med alt annet. Hun kunne bo her så lenge hun ville. De ble enige, og alt så bra ut. Han fant se en seng på loftet. Han syntes det var bra å være her sammen med henne, da kunne han lettere lære hvordan det var når besteforeldrene bodde der. Han hentet vann i bekken. Hogde opp masse ved. Gikk ut og fisket med Geir. Flynn ble gjerne med.

En dag fant de ut at de skulle gå til bonden. Kanskje hadde de kjennskap til besteforeldrene, eller kjente noen som hadde det. De ruslet av gårde, for det tok tid. Geir var jo ikke gamle karen, men de lot han bestemme farten. Så det ble som vanlig ut på dagen før de var fremme. Bonden var ute på jordet og Eva ropte og spurte om de kunne komme? Han svarte at det var greit hvis de fortsatt hadde helsen. Og det hadde de. Amerikaneren som het Roy, sa at han skulle holde seg på 2 meters avstand. Men alt var fra for dem. De ble bedt inn i stua av kona som kokte kaffe. Hjemmelaget kaker og nystekte vafler fikk de masse av. Geir var kjempeglad, han koste seg veldig med alle godsakene. Roy fortalte om sine besteforeldre og spurte om de visste noe, men de var unge enda, så de ante ikke noe om slekta hans. Men du kan gå til Laura som bor i stua 3 kilometer unna. Jeg kan bli med og vise deg. Jeg kjører bil, så det vil gå fort. De reiste av gårde og Eva og ungene ble igjen hos kona som het Else. Lillegutt sov, og de la han litt for seg selv. Bondekona kom med en genser som hun hadde strikket. Eva ble så glad, og takket med klem og glede. Det var så artig at hun hadde så fine venner. Hun så at bondekona hadde mye å gjøre, måtte jobbe hele tiden ute eller inne. Så kom katta inn og spiste maten sin, små kattunger kom også. Det hadde vært fint å ha en katt, men kan ikke ta meg av mer, da jeg ikke vet hvor lenge jeg blir i stua. Kan hende at han ber meg dra snart. Det vet jeg ikke noe om.

Men det har blitt bedre hjemme i byen, så det er mulig at det går fint an å være der. Jeg må jo også finne ut om mine foreldre, hvordan de har det. Bondekona sa at hun forstod. Gutten kan være hos oss hvis du vil dra. Vi kan passe han så blir det lettere for deg. Hun takket, jeg må se hvordan dette ordner seg. Nede i veien kom bonden og Roy. De pratet og skøyet sammen. Roy fortalte at den gamle konen hadde vært en lita jente når besteforeldrene hans levde, og hun husket godt at de hadde reist til Amerika. De var snille folk og tok farvel med henne og alle kjente før de dro. Kan hende vi kommer tilbake, sa de til folkene – vi vet jo ikke hvordan livet blir. Roy snakket så godt norsk nå at alle kunne forstå hva han sa. Ha tenkte også på hva han skulle gjør med den lille gården han eide. Det fikk komme etter hvert, sa han. De hadde spist og drukket kaffe, og det var på tide å gå hjemover. Flynn fór av gårde og de etter. Roy hjalp til og bar babyen på ryggen. Alt gikk bra. De kom hjem og fikk stelt lille Per, og la han i stua for det var kjølig om kvelden.

Når alle falt til ro og barna sovnet, kunne de snakke sammen. Han sa at han skulle få tak i en snekker som kunne stelle det som hadde blitt dårlig. Hun var glad for at gården skulle stelles. De fikk gjøre det beste ut av det. Vi får se hvordan situasjonen blir videre. Han ville at hun og guttene skulle være der inntil videre. Det var enda smitteproblemer så det kunne ta sin tid. Hun fortalte om foreldrene sine som hun ikke visste noe om, og ville gå hjem og finne ut hvordan alt var. Han sa han forstod det. De kunne komme til gården etterpå hvis det passet. Hun takket for det. Han sa han ville være med henne ned, og få snakket med noen som var snekkerkyndig. Du kan bo hos meg, sa hun. Det ville han. Han kunne passe barna for henne når hun lette etter foreldrene, sa han. Hun takket for dette. De spiste en god middag som hun laget. Og alle var trette og ville sove. Hun ga han det ene rommet og sov selv inne hos barna. I morgen var det mye som kunne skje.

Hun våknet som vanlig tidlig og gikk ut på kjøkkenet for å lage frokost. Nystekte rundstykker var godt. De andre stod opp etter hvert, og barna ble rundvasket i badekaret. Selv hadde hun dusjet og vasket håret. Det gjorde hun dagen før. Roy dusjet også. Alle var rene og pene, og spiste en god frokost. Eva etterlot barna og reiste til foreldrenes hus for å sjekke om de var der. Det var tomt, og hun fant masse post. Hun måtte til politiet og sjekke om de visste noe. De forklarte at foreldrene var på gamlehjemmet, og at det gikk bra med dem. De skulle hjem snart. De anbefalte henne å ikke besøke dem på grunn av smittefaren. Hun skrev et brev og ba politimannen om å sende det til dem. Det ville han gjøre. Politiet skulle sende post tilbake til henne. Nå blir de vel glade, sa politimannen. Det ble jeg også, sa hun. Dere må gi meg beskjed når de skal hjem. Jeg må reise til huset og betale regninger. De forsto det.

Eva reiste hjem først, og Roy og ungene fikk lunsj, og etterpå dro de til huset til foreldrene. Hun måtte rydde og stelle, så det ville ta tid. Lille baby Per måtte ha bryst om alt skulle gå bra. Roy ble med og hjalp til med støvsuging og tørking, og han måtte bekjenne at han ikke hadde gjort dette før. Hun tok av sengene og luftet dem, og vasket i maskinen. Vasket gulv og kjøleskap. Etter en time var alt ok. Da var hun på dataen og fikk betalt regninger De hadde blitt truet med konkurs om alt ikke ble i orden. Det gikk bra, nå var alt gjort. Da de kom hjem, lå det post i kassen. Faren til Eva hadde skrevet og fortalt at alt var bra med dem. De gratulerte henne med Per og forstod at hun ble redd for smitte til barna når hennes mann hadde gått bort. Hun ble glad og skrev at de kanskje kom til å reise til fjells igjen. Det kom an på smitteutviklingen, men hun var glad for at situasjonen deres var så bra. Hun fortalte at hun hadde vært og stelt i huset deres, og ordnet med regninger og alt skulle være klart for dem når de kom hjem.

Roy skjønte at han ikke kunne få tak i snekker på grunn av sykdommen som herjet. Han ville snakke med bonden. Mulig at han kunne hjelpe han. De ordnet huset og reiste tilbake til den lille stuen igjen. De måtte stelle med hønene og hjelpe dem. De handlet mye mat. Hun brukte også mye av det de allerede hadde, så de klarte seg. Noen bokser med små kjeks, og litt sjokolade var fint å ha. De kom hjem og fikk stelt dyrene sine. Kyllingene begynte å bli større, og de spiste godt. Roy reiste til bonden og han skulle komme og hjelpe. De kunne ikke få lagt inn strøm og vann, men solenergi var også noe å tenke på. Det ville bli lettere å leve der, forstod hun, men vinteren måtte hun ta hjemme. Roy skulle vel hjem til farmen sin, men han ville først ha alt på stell her. De fikk snakke om det. Kanskje han ville selge gården? Nå lagde hun middag av det hun hadde. Skvallerkål var det nok av, og hun stekte fisk som Geir hadde fisket. Det var godt. Hun hadde sett om potetene snart var klare, men de trengte å stå litt til. Det ble flatbrød ved siden av. Alle spiste og var forøyde og mette. Roy gikk rundt og tittet på stua. Det var nok nødvendig å skifte vinduer og mulig også stokker. Hvordan de skulle få det til, visste han ikke. Fjøset trengte også nye bord, og taket var ikke bra enkelte steder. Det skulle litt til å ordne på dette. De ordnet, og bonden og Roy bestilte nye bord og takpapp, samt nye vinduer. Etter hvert bar de det ned til stua og litt etter litt tok de takene først, så kom resten etter hvert. De stod på, og arbeidet i nesten 14 dager. Hadde også kjøpt maling og de kjøpte brød, pålegg og andre matvarer i nærheten. Det ordnet hun til dem, bondekona kom med vafler og ost fra kjøkkenet. De fikk variert kost. Ungene koste seg. Geir var med Roy hele tiden og lærte nok litt av hvert. Lille Per ferdes fortsatt på ryggen hos mor, eller hun tok han på brystet. Han var god og rund. De hadde det godt.

Snart ble stua mye bedre å være i. Hun tenkte på at hun kunne flytte inn i huset. Nå ville hun male der det trengtes. Og alt ble mye bedre. De lagde en krok ute til dusj. Det ble kaldt vann, men om sommeren var det ganske bra lunkent. Det ble dusj hver dag for alle. Vannet var en tønne på stativ og de kjøpte dusjforheng. Nå hadde dette tatt 14 dager. Eva sa at det var på tide at hun reiste, og så etter sine foreldre. De var jo så godt som ferdige, og han forstod at hun ville til leiligheten. De gjorde seg klare og så til at det var nok mat til kyllingene og hønene. Bonden skulle ta seg en tur etter to dager hvis de ikke var tilbake. Roy hjalp henne å bære alt til bilen, og ble med ned til leiligheten hennes. Dagen etter besøkte de foreldrene med babyen og Geir. Hun var glad at alt gikk så bra. Mor og far ble nesten på gråten når de fikk se babyen, det var en stor glede å se barna. Hun fortalte dem historien om småbruket, og om Roy som kom fra Amerika og måtte være her til han fikk reise hjem igjen De skulle gjerne ha besøkt stuen, men det var litt slitsomt etter sykdommen. De klarte seg bra og fikk hjelp fra hjemmesykepleierne hvis det bar nødvendig. Maten kom på døra. Alt gikk greit, og Eva reiste hjem og fant frem mere klær for alle. Hun ga Roy klær etter sin mann, det var ingen ellers som kunne bruke dem. Tredje dagen reiste de tilbake og mat og klær ble pakket i bilen. Det ordnet seg, og de gikk alle til stua. Nå var det blitt tørt og fint der. Og det ble bra med nye vinduer.

De hadde fått pyntet og malt i huset sitt. Det var fint og lyst der. Roy snakket om hjemreisen, og de trivdes så godt sammen så hun ble lei seg. Roy hadde undersøkt om det gikk an å kjøpe billetter hjem snart, og det virket positivt. Det ville ikke ta så lang tid før alt ble i orden. Roy sa at hun kunne bruke huset når hun ville, så lenge hun så etter at alt fungerte som nå. Hun takket for det, og lovet at alt skulle tas vare på. Han sa at han kom tilbake neste sommer, og at han ville se til dem og stua i berget. Eva var glad ungene var blitt glad i Roy, så det ville bli leit når han reiste. De fikk til bonden og snakket til han om alt som skulle skje. Så var det til å rydde igjen. Hun ba bonden om å ta vare på hønsene og kyllingene. Hun visste ikke når hun kom tilbake. De var stille og kunne nesten ikke snakke etterpå. Han tullet litt med ungene og klemte dem begge. Det var siste natten med Roy, og det var rart å si god natt til han nå. Han klemte henne, og de hadde tårer i øynene begge to. Vi skriver og snakker i telefonen, min kjære, sa han, og ga henne en klem igjen. Hun kom seg inn til barna og la seg stille ned i køya. Hun kunne ikke holde på gråten lenger, og det ramla ut tårer. Når hun tenkte seg om, var det en god sommer selv om hun hadde hatt mye sorg. Han var som en god far for henne og hun var glad i han. De ville savne han alle sammen. De reiste ned til bilen og kom til leiligheten hennes. Han fikk sove på eget rom. I morgen skulle han dra sin vei. Det ville bli stille.

Eva ville han skulle ha noen minner fra dem. Hun tenkte på en ring, men nei, det passet ikke. Det ble et lite smykke med kors på. Fra dem alle sammen. Hun var takknemlig for hjelpen, og ungene var så glade i han. I dag skulle hun lage en god middag til han. Lille Geir syntes at han skulle være hos dem og ikke reise fra dem. Roy måtte sette seg ned og fortelle at han hadde en stor gård med mange dyr som trengte han. Han måtte passe på dem, de ville bli alene. Kanskje Geir kunne komme og se på når han ble større. Geir var enda lei seg.

Da de hadde spist ble hun klar over at han måtte reise om en time. Hun hjalp han å pakke, det ble store kofferter. Hun fikk tårer i øynene og visste at det ble lenge til han kom igjen. Det var sårt. Hun tok opp smykket og ba han komme til henne. Hun hengte smykket om halsen hans og takket han for all hjelp for henne og barna. Så ble det en klem og et kyss. De var litt lei seg og klemte hverandre igjen. Nå måtte han reise. Ungene fikk klemmer og var såre i fjeset og hadde tårer i øynene. Vi snakkes på telefonen, sa han. Drosjesjåføren hjalp han med de store koffertene. Hun gikk inn i leiligheten. Dette var hjemmet hennes. Hun gikk inn igjen, og nå måtte hun klare barna sine selv. De eneste hun hadde var mor og far, og de kom seg dag for dag. Hun reiste til dem og fortalte om Roy. Når dere blir sterke kan dere være med til stua og sove over der noen dager. Det ville de gjerne gjøre. Hun sa at hun var glad i Roy, men elsket hennes mann, så tiden fikk vise hva fremtiden blir. Hun vasket og stelte huset for dem, og gikk i butikken og kjøpte mat. Barna like seg godt hos besteforeldrene. De hadde det godt der. De ville helst at hun skulle flytte til dem, men hun trengte å være alene, sa hun. Lille Per måtte døpes, og hun ville helst at bøndene i berget skulle være faddere, så hun ringte til dem og det ville de gjerne. Det ble dåp, så snart det ar mulig. Hun ville ikke ha noe stort selskap, bare mor og far, og fadderne. Hun fikk dra til presten i morgen.

Roy var på tur til USA. Han gledet seg til å komme hjem til farmen sin. Han ville ha en kraftig biff når han kom hjem, men den maten som Eva lagde, var det nok ikke maken til. Den var kjempegod. Tenk at hun brukte det naturen gav henne og får det til å smake så godt. Samtidig var det masse vitaminer i den. Det skulle folk ha sett, at det gikk an å leve fritt ute i naturen. Han burde skrive en historie om dette. Kanskje han gjør det?

Men samtidig fikk han en lengsel etter de tre der borte, samt hunden. Han ville nok sørge en stund, og så gikk det over tenkte han. Han husket også turen til Lofoten, og den vakre naturen, fisket og nisen som hoppet i blikkstilla og hvalene som lekte seg mellom båtene. Det var fantastisk. De vakre fjella og midnattssola, går det an, tenkte han.

Han hadde vært på gården der mor kom fra. Det hadde vært en opplevelse, for mye stod der ennå. Til og med divanen som oldemor hadde dratt sitt siste sukk. Han hadde følt henne i huset. Roy kunne ikke glemme noe av denne turen. Han måtte skrive. Han hadde papir i veska, og kunne bare begynne før han glemte noe. Han fikk en bra plass på flyet. Det var mange som ville hjem, og som hadde måttet være der. Samtidig kunne de være glade for at alt hadde gått bra. Det var ikke mange i Norge som var blitt dårlige i forholdt til USA. Han fikk en herre ved siden av seg som sovnet fort. Så kom skrivesakene frem. Mange bilder ble det tatt, så det ble litt av hvert han kunne komme med. Nå ville han sove, og det gjorde han i mange timer. Han våknet med penn og papir på bordet, et under at det ikke hadde falt på gulvet. Mannen ved siden av, sov fortsatt godt. Det var mørkt i flyet og han skjønte at han fikk skrive når han kom hjem. Det var en reise med tog før han var hjemme. Det tok enda mange timer før han var hjemme. Han sov igjen. Neste gang han våknet var det lyst. De strakk seg og skjønte at det ikke var lenge igjen før landing. Kaffe og mat stod på det enkle bordet de hadde. Han måtte spise og drikke litt. Visste ikke når det ble mat neste gang.

Eva stelte huset og tenkte på dåpen til lille Per. Hun skulle ha den i leiligheten. Hun måtte sjekke om hun hadde nok dekketøy og hvite duker til spisebordet. Det skulle bli middag til gjestene og hun skulle lage kake. Hun kjørte til prestekontoret og fikk være med i kirken førstkommende søndag. Så måtte hun avtale med bøndene også. De fikk hjelp til å ta seg av gården den søndagen. Det gledet henne meget. Nå var alt på stell, og hun måtte lage steken og salat, og få mor og far hit. Det var fortsatt god tid.

Nå hadde hun vært hos gullsmeden og kjøpt et vakkert halskjede til Per. Hun skulle fortelle om alt når tiden var inne. Det ble vasket og skiftet gardiner, og det sølvet hun hadde ble pusset. Vinduene ble pusset, og alt skinte. Lille Geir fikk ny skjorte og bukse til den store dagen. Selv hadde hun på seg en enkel kjole og jakke. Bonden og kona skulle være faddere med bestefar og bestemor til hjelp. Det var allerede søndag og maten var klar. Selv hadde de kledd seg og var klare til kirken. Bestefar skulle hente dem, og klokken 11.00 var de der. Det var en fin andakt, og flere som kom i kirken.

Bonden og kona satt ferdig øverst i kirken og ventet på Per, godgutten deres. Nå var det snart deres tur. De fikk Per på armen og gikk opp til presten. Det var nok et fint øyeblikk for dem. De var glade i Per. Det var en fin opplevelse for mange og for besteforeldrene hans. Nå gikk turen til leiligheten og til middag. Det ble en hyggelig middag og masse presanger til babyen og til Geir. Det ble presang fra Amerika også. Roy hadde kjøpt en bamse før han dro, som bonden hadde med seg. Bamsen ble godt mottatt av lillegutt. Hun tenkte på at hun skulle opp til stua igjen, og være der så lenge hun kunne. Foreldrene kunne også komme, etter en tid. Og det ville de. Bonden kunne hente dem og følge dem til hytta. Men de måtte spise god mat, og få i seg mye vitaminer, så de ble sterkere. Hun ville vente i 14 dager.

Hjemme i leiligheten lå det brev fra Roy, og han fortalte at han syntes det hadde vært en flott opplevelse å være med dem på den lille gården. Det var rart å komme hjem igjen. Han lengtet etter alle sammen. Kanskje til sommeren neste år? Han måtte fortelle om livet i Norge når han kom hjem, og hadde derfor skrevet en historie om hvordan de hadde levd. Han fortalte at han var sprekere enn før, kanskje var det maten? Han fortalte om livet på ranchen, med mye fe og at de måtte ride for å få dem med seg innen deres gjerde.

Det var rart å komme hjem igjen. Det var en annen verden, syntes han. Og det var det. Han fikk besøk av naboens datter, hun ville gjerne være hans kjæreste, men det ville ikke han. Han skjønte at det var en jente i Norge han ville ha. Han måtte vente på henne ett år, eller til sommeren, så skulle han reise til henne igjen. Han fortalte sin søster om Eva, og hvor mye han likte henne. Hun skjønte hva han ville. Hun ville reise nordover til sommeren sa hun, og det skjønte han. Men de trengte folk til å styre farmen. Kan tenke på det til vinteren. De hadde jo folk til å hjelpe seg med driften. Eller kanskje bruke søskenbarn, eller reise til påske, da hadde det gått et år. Han tenkte på å hente familien hit til påsketider. Da var det jo vår her. Han kunne være her hele sommeren. Kan hende bøndene hadde lyst til å se hvordan livet fungerte her? De kunne være hos han noen uker på ferie. Han drømte om Eva og ønsket seg henne og barna veldig sterkt.

De hadde hatt en fin barnedåp. Alt hadde gått bra, og nå var hun alene. Alle hadde reist sin vei. Det var stille og rolig i leiligheten. Hun hadde ryddet etter middagen og kaffen. Det var mye som skulle stelles, men i morgen kunne hun gjøre resten. Ungene var fornøyde. De var friske og glade. Sikkert fordi de hadde hatt en fin sommer på småbruket. Det var jo ikke noen hytte, men en gård fra gamle dager. Det var ikke stort, men gjorde nytta si da. Nå tenkte hun bare å komme seg opp igjen. Hun vasket klær og sengetøy som hun skulle ha med seg tilbake. Mat og barneklær og bleier skulle hun ta fra bilen etter hvert. I morgen skulle mye gjøres. Hun ville være så mye på gården hun kunne. Det gjorde sikkert godt for dem alle sammen. Hun fikk sikkert hønene igjen. Og hun måtte se til potetene hun hadde satt bak fjøset. Fisken som var hengt og hermetikken av kjøtt og fisk. Det var en del. Hun gledet seg til hun kom tilbake. Alle regninger var betalt. Hun måtte kjøpe mer mat, men det kunne lagres i bilen. Mest glede var at barna var friske. Det var ingen smitte på småbruket. Foreldrene visste at hun ville reise så snart hun kunne. Etter 14 dager skulle de komme etter. Det ville sikkert bli et eventyr. De ville få frisk luft, og kunne gå fine turer i skogen. Hun tenkte på alt hun måtte huske på, flere tepper og litt kolonivarer også. I morgen skulle de dra tilbake.

Hun tenkte på brevet hun fant i kjelleren om sønnen på gården som ville til Amerika for å få mer levelige forhold med mer jord, og mer å leve av. Han fortalte hvor fint de hadde fått det, og at han hadde giftet seg med naboens datter der borte. De burde komme etter for å få det bedre. Hvorfor hadde hun ikke vist Roy dette? Det var synd. Håpet at hun fikk gjort det senere. Hun la seg for å sove. Neste dag var reisedag. Lille Per fikk ligge foran på brystet hennes som sist. Det likte han godt. De var fremme i skogen og skulle gå siste biten. Hun pakket sekk til Geir og lastet en ryggsekk og to vesker til seg selv. De måtte ha mat med seg, og alle likte niste.

Portrett Evy Ann Larsen

Forfatter Evy Ann Larsen

Evy Ann Larsen har i mange år hatt en hemlighet, hun bærer på mange historier. De har av og til lekket ut i taler eller dikt. Denne gangen har en hel roman funnet veien ut på papir til glede for leserne.  Hun forteller også at det er mer som venter på å komme ut. Kanskje vi snart får se fortsettelsen på den spennende historien?