Og det er ikke første gang Anders blir utfordret til å velge kurs. Etter å ha deltatt i diverse seilbåter i flere VM og OL, og som oftest som skipper, er han vant til å finnes raskete vei mellom bråttsjøene. Vant til å se an været, vurdere motstandere, slå riktig for å få god høyde, og legge om taktikken dersom det skulle bli nødvendig. Egenskaper han kan få bruk for i en svært så tøff bransje der kapitalsterke kjeder bruker både makt og kløkt for å knekke motstanderne.

Men Anders vet å sette sjøbein. Vant til å være rasjonell med kreftene og styre unna skvalpeskjær og overraskende vindkast. Han har sjelden gått på grunn og selv om han skulle få vinden rett imot enkelte ganger er han klar for å både reve, jibbe og endre kurs for å få større fart på skuta om det skulle bli nødvendig.

– Det viktigste er å ha øynene rettet mot målet, og være tro mot det du driver med, sier Anders.

Vi sitter på bakrommet i butikken på Drøbak City. En av få som har vært med siden senteret åpnet for snart 40 år siden. En ny og hjemmebakt, ikke altfor slankende kake, står på bordet selv om det er tirsdag. Papirer ligger i forsvarlig store bunker på skrivebordet og hoder stikker stadig innom dørsprekken for å si at det er noen som trenger hjelp både med sykler og riktige joggesko.
Ulike prosjekter svever som usynlige baller gjennom lufta og pappa Rune får beskjed om hvordan enkelte ting skal gjøres.
Far og sønn er ikke alltid enige om middelet, men som oftest om målet. Eiendommen i Storgata skal restaureres, og mye står på spill for den vesle familiebedriften Anders er i ferd med å overta ansvaret for. I sportsklær-avdelingen over gangen er det mamma Trine som regjerer. Hun er kanskje den som er oftest synlig i butikken.
– Et arbeidsjern, kommenterer Rune.

Rune gikk i kortbukser da han labbet rundt i sportsbutikken til pappa Erland i Storgata for rundt femti år siden. Da hadde Schjelderup gitt seg og familien Pedersen sto klar. Han er flasket opp mellom fiskestenger og sykkeldekk. Allerede som 16 åring, med mopedlappen i baklomma, fikk han utvidet ansvar for å drive butikken videre, og få, om noen, har brukt mer tid og krefter som lokal sportshandler enn Rune.
Om han har angret?

– Det ble bare sånn, svarer Rune. – Det var liksom naturlig å overta etter fatter’n, og da mor ble dårlig økte ansvaret. Det er dette jeg kan, og det har vært en spennende reise. Trodde jeg hadde pensjonert meg nå, men slik er det jo ikke. Guttungen trenger litt oppfølging, humrer Rune og kikker bort på Anders som sender noen varebestillinger via PC’n.
– Men jeg tror han vil klare det bra. Han har jo som meg blitt flasket opp i butikken. Selv om han har brukt massevis av tid på seiling, har han liksom alltid vært her. Anders kikker opp fra kontorarbeidet, åpenbart enig med fatter ‘n.

– Ingen i Drøbak var fornøyde da vi flyttet forretningen til City, forteller Rune. – I dag ser vi vel at nettopp det var noen av det beste som har skjedd for kommunen når det gjelder å unngå for stor handelslekkasje. Og i dag er senteret en del av nærmiljøet på lik linje med sentrum, selv om vi selvsagt ønsker oss et vinmonopolutsalg her oppe.
Anders nikker.

– Jeg har tross alt vært i butikken siden jeg gikk i bleie, og det er vel en naturlig prosess at jeg overtar, sier Anders. – Etter 10 år med toppidrett ser jeg på dette som en spennende utfordring. I motsetning til fatter ’n, som kanskje ikke hadde noe valg, er dette noe jeg vil drive med og ser på som en spennende utfordring. Jeg har alltid hatt butikken å lene meg mot, og sånn sett vet jeg hva jeg går til. Og det er neppe noen ni-til-fire jobb. Det er jeg klar over, men det er likevel en bransje jeg føler meg hjemme i.

– Nå er det viktig å ta de riktige valgene. Det er kanskje den største utfordringen. Finne ut av hva markedet etterspør, og alltid kunne tilby nettopp disse varene. Det er et høyere tempo og hyppigere utskiftninger enn tidligere, og kundene setter klare krav. Men vi er gode på service, vi er nær kundene, vi kjenner markedet godt og skal være konkurransedyktige på pris, sier Anders bestemt.

– Jeg blir stadig litt overrasket når det kommer venner og kjente inn i butikken og sier; jøss har dere det også? Nå har jeg vært mange steder og sett uten å finne det. Da tenker jeg; hvorfor kom de ikke hit først? Hva skal til for at folk skal bruke den lokale forretningen når vi både er like gode på pris og langt bedre på service?
– Vi har mange som kommer hit for å reparere en el-sykkel de sliter med, og som de tror de har fått billigere andre steder. Men når de handler på et sted de verken får reparert skader eller hvor servicen ikke er særlig god, har de da gjort en god handel? spør Anders.

Som blir avbrutt med en av butikkens faste kunder som er på jakt etter en spesiell type sko.
– Jeg handler alltid her, sier Roy Andersen. – Her får jeg alt jeg trenger, og skulle de ikke ha det jeg leter etter, kommer det i løpet av få dager. Har ikke behov for andre sportsbutikker enn her på City, sier bringebærland-generalen fornøyd.

– Å overta noe som har gått bra over tid, og som har et godt renommé, er selvsagt en risikosport, og en større utfordring enn å starte noe helt nytt. Fallhøyden blir fort noe større, samtidig som jeg tar med meg mange års erfaring gjennom fatter’n. Det er godt å ta med seg. En annen utfordring er at vi kjøper inn varer sånn ett år i forveien, og kjenner du noen som vet hvor mye snø det kommer neste vinter så vil jeg gjerne vite hvem det er, spøker Anders.

– Det er alltid en balansegang å ha nok varer på lager samtidig som du vet at du får solgt alt du har bestilt. Det er ingen enkel oppgave.
På spørsmål om hva som trigger han med å drive forretning, og hvorfor han i det hele tar over det mange kaller «Sport’n» på City, er han klar.

– Det er å se resultater. Komme til mål, akkurat som da jeg seilte. Det er målbart og det er konkret. Og så må vi være interessante for kundene. Vi må være med i tiden. Ha de varene som er «in». Gjøre at folk får lyst til å handle her, være synlig, vise fram butikken på en visuell god måte, mye handler om øyet som ser, og ikke bare funksjon.

– Jeg føler jo ikke at jeg sitter alene i båten, poengterer Anders. – Det er gode hjelpere rundt meg, og jeg er veldig optimistisk på at det skal gå veien. Fetter Martin, som er butikksjef, er også tredje generasjon sportshandler, og fortsatt satser jeg på å tyne mye ut av mutter’n og fatter’n. Så det er bare å brette opp ermene, vi har masse kompetanse, og er klar for å møte det som kommer av utfordringer, forteller en ung og oppegående sportshandler.

– Og så vet jeg det vil bli vanvittig mye jobbing. Det har jeg erfart når jeg ser hvor mye foreldrene mine har lagt ned av innsats i butikken i alle disse årene. Og skal vi komme i mål må vi ha gode medarbeidere, og ikke for mange. Å begrense personalet samtidig som vi yter god service er en annen utfordring, og ikke lett. Det er tøffe åpningstider på et senter, det er lite drahjelp å få av eierne, samtidig som det stilles tøffe krav.

– Vi merker også at sport er i ferd med å bli mote, så det er viktig å følge med. I fjor var bøtthatter populært, i år dukker det opp noe annet. Vi selger drøssevis av luer, hansker og skjerf, for ikke å snakke om skotøy, og det er om å gjøre at fargene stemmer.

– Samarbeidet med DFI er viktig for oss, og jeg tror klubben er fornøyd med at vi har en stor, lokal sportsforretning i byen. Vi driver ingen butikk som skal være hipp og kul, vi skal ha gode, sunne produkter som folk i alle aldre kan trives med. Får vi til det kommer både den seriøse idrettsutøveren og mannen i gata og handler med oss.

– Det trengs nok noen nye systemer i forretningen, og kanskje kan vi ikke reparere sykler gratis og gi den beste servicen til kunder som kommer med ting som ikke er kjøpt hos oss. Men vi er her for alle. Det var noen veldige bra år under pandemien, men vi merker også konsekvensene av økte renter og prisstigning generelt. Derfor må vi tilpasse oss en stadig ny hverdag.