– Jeg er barn av Festiviteten, jeg hadde et godt ungdomsliv der og vil ikke bytte det med noe, sier Karlstad. Mor lurte en periode på om jeg skulle ta med senga mi til (Festivi)Teten oppi bakken, sier han og «humrer i skjegget» sitt. ­Lillesalen ble arnestedet for den som ville utvikle politisk tenkning, jeg lærte alle arbeidersangene utenat der. Da jeg i 1946 begynte i Arbeidernes Ungdomslag, var jeg 16 år gammel, og da sa vi «hjemme hos oss på Teten». Dette formet meg. –  I grunnsyn er jeg sosialist, noe jeg utviklet fra 12-års alder. Jeg kan ikke rømme fra det, selv om jeg er født borgerlig. – Teten som vi sa, handler i bunn og grunn om et samfunnshus som hadde en samfunnssak, påstår Henning Karlstad.

Et vidunder av et forsamlingshus

Festiviteten var et sted med sang og musikk, et stort spekter av foreningsliv og underholdningsliv foregikk der, forteller han. Teten fungerte som kulturhus, hvor kabaret og revyscene rådde grunnen, et festhus med dans og musikk, men også med fyll og slagsmål. Der var gjestespill, de fikk besøk av riksteateret og hadde masse ­lokale utøvere. Huset var et øvingssted for hornmusikken, mannskoret, forskjellige orkester, og ikke minst – et møtested for idrettslaget og arbeiderlaget. Det var trenings­lokale for boksing, bryting, turn og samlingslokale for idrettslag. –  Vi måtte være aktive, jeg fikk være med på alt, har levd alt sammen, bortsett fra å sloss, det «preka» jeg meg unna, avslører Henning. Jeg minnes «kongegata –rampen» fra Moss kom kjørende med lastebil opp bakken mot Festiviteten for å slåss og gå igjen. Lørdagsmoro, slik var det den gangen! Det er klart at det var et visst klasseskille i bygda, men på scenen ble dette utjevnet, akkurat som musikken og idretten, sier Karlstad.

Henning Karlstad og Kongen på haugen

– Jeg var aktiv i revylivet og med fotball og friidrett. Men jeg var den eneste på Teten som hadde artium og ble derfor kalt «professoren». Henning forlot Vestby som ganske ung. Siden reiste han mye til og fra, men flyttet tilbake til hjembygda i 1991. Selv i sitt 92-ende år er Henning Karlstad åndsfrisk, et oppkomme av fortellerevne, historiekunnskap, humor og pedagogisk teft. Hjemme i stua hans ligger hans siste bok «Nere vé stasjon» godt synlig, et vink til reporteren om å gjøre seg kjent med innholdet, som dette sitatet: «Kongen på haugen, en gang i tida var han stor. Festivi­teten var konge der han lå, stor og trygg med bygda under seg. Det varte til noen år etter krigen, så var hegemoniet over.» – Karl ­Olsen solgte i 1925 Festiviteten til Vestby Vel, sammen med «forbud mot videresalg, samt politisk agitasjon og religiøse vekkelsesmøter».

 Teten skulle ikke være noe Folkets Hus, nei! I realiteten fungerte det som et godt Folkets Hus fra 1936-37, forklarer han.
Vestby kommune overtok driften i 1973. Teten ble ungdomssenter og har fungert som det fram til i dag. Anne Engen, klubbleder i Vestby kommune, forteller at ungdomshuset har mange aktivi­teter hver dag. Etter skoletid kommer unge i alderen 13-18 år, de fleste ungdomsskoleelever. Andre aktører er klubb for funksjonshemmede, barnepark og Posi­tiviteten. På formiddagene blir lokalene lånt av frivillighetssentralen, kulturskolen og andre.

Arbeiderlagene

Festiviteten ble bygd inn i et gammelt bondesamfunn som var industripreget på grunn av trelastvirksomhet. Carl Olsen, eier av Grøstad gård driftet «Grøstad Dampsag og Høvleri», med røtter tilbake til 1890-tallet. Henning Karlstad mener det er av stor viktighet i denne sammenheng å få fram verdens­bildet fra 1917, hvor den russiske revolusjon ble en ideologisk kamp på liv og død. – Sosialismen ble stående igjen som «seierherre» her til lands og la grunnlaget for samfunnet vi har i dag, sier han. Arbeidere kom sammen, dannet Arbeiderlag og bygde sine «Folkets hus» i bygd etter bygd. Her fikk de ha sine sosia­listiske, ikke-kommunistiske møter. Det førte til at bøndene ble redde for at arbeiderne skulle ta jorda fra dem. I Vestby reiste Banken i 1898 et eget lokale, med et rom kalt «Festivitetslokale», mest brukt av de borgerlige. Klasseskillet i Vestby var markant, men bønder og arbeidere var også avhengige av hverandre. Carl Olsen oppførte i 1919, som et slags alternativ eller motstykke til Folkets Hus og Banken, et forsamlingslokale for arbeidsfolka sine, kalt «Festivitetslokalet på Grøstadhaugen».

Vestby Vel

Vestby Vel eller «Vellet» som det ble kalt, var en sosial institusjon i sentrum av bygda som fikk ansvaret for å ha økonomistyring og administrere driften og ledelsen av Festiviteten. Etter hvert ble de to en felles skjebne, Vestby Vel ble synonymt med Festiviteten. Arbeiderpartifolka som hadde interesse av Teten, greide å erobre hele styret i løpet av 9 år. Teten ble brukt som kinosal fra 1921, men i 1963 kunne kinobestyreren forklare inntektssvikten de siste årene med at «Norge har nå fått TV». Styret ble tynnet ut i årene etter, og i 1970 var det kun en mann igjen som administrerte alt sammen. Det kom i gang forhandlinger med kommunen og slektningene etter Carl Olsen. Det ble satt ned egen rivingskomite, men ingen var innstilt på å rive huset. – I 1973, da Festiviteten var blitt kommunalt ungdoms­senter, gjorde Vestby kommune noe lurt. Huset holdt på å forfalle, det ble satt av 8 mill. til oppussing, og et kulturminne ble reddet, en meget god strek, sier Karlstad.

Selve huset

– Festiviteten ser ut i dag som da det var bygd, forklarer ­Karlstad. Men å sette navn på husets stilart, våger han ikke. Huset kan minne om en låve, med to og en halv etasje, hvor rom etter rom er bygd oppover, hvor det begynner med kjelleren, med to saler nede, to garderober med inngang fra to sider; hoved – og bakside, to store veranda med søyler og dører og et galleri som nå er overbygd. –  Før var det åpent helt til «himlingen», juletreet gikk opp til taket, minnes han. Nå har huset fått et lite tilbygg i kjeller­etasjen, ved inngangen. På hans tid hadde de inngang helt i enden av huset, på venstre side. Huset var umalt, også inne, men ble seinere malt hvitt, deretter gult som er nåværende utvendige farge. Harald Sundby tegnet både Hvitsten kapell og Festiviteten. Utsiktstårnet med spir var vanlig på den tiden. – Landets femte største festlokale på landsbygda, ble det sagt. Mitt syn er at et kulturminne får verdi når det settes i forhold til den ideologien og kulturen den er bygd på. Teten fungerer, men makter aldri å bli «Kongen på haugen» igjen, konkluderer «Vestbys grand old man» Henning Karlstad