illustrasion: Pixabay

Pasientgruppen er mer sammensatt og representer mer enn somatiske plager. Har systemet strukturelle utfordringer som bør endres på en måte som rommer utvidet kompetanse?

Man bør reflekteres om fastlegesystem har de rette premissene? Er løsningen å tilføre mer av det samme? Det er ingen tvil om at systemet er i behov av mer «kapital». En lokalavis skrev at fastlegen er gullet i helsevesenet, men at de ofte kommer til kort overfor pasienter med komplekse utfordringer som ensomhet, livsstilsykdommer og psykiske lidelser. Ensomhet i seg selv er ingen sykdom. Om folk forstår at hverdagsutfordringer best kureres med piller kan man forstå utfordringene. Flere spør om leger bør ha monopol på folks livsverden?

Kan det være at politikerne ubevist har gitt fastlegeordningen for «store sko»? I dag skal fastlegen møte hele mennesket, noe som betyr å inkludere folks livsverden med økende psykososiale utfordringer. Om systemet kunne inkludere en utvidet stab ville flere blitt hjulpet fremfor å belaste spesialisthelsetjenesten.

Men, dagens premisser styrker dagens praksis. Det er ikke gitt at en resept alltid er god medisin for hverdagsvansker. Skal systemet fortsatt være gullet i velferden er det behov for mer tid og «kapital» for å inkludere folks livsverden. Dette er komplekst og tidkrevende, og pasienter er ikke tjent med overarbeidede leger. I dag er et forståelig legeopprør blant sykehusleger som går på arbeidsmengde og brudd på arbeidsreglene. Her er det ikke bare legen som er løsningen, men systemet. Kan en tenke lignende om fastlegesystemet?

Mye handler om organisasjonsforståelse og det komplekse i å forstå endring. Organisasjoner prøver som regel å løse utfordringer innenfor rammen av egen forståelse. Derfor bør man reflektere om man forstår fastlegekrisen på en nyttig måte? Man må fokusere på hvordan vi vil ha det, og slutte å flikke på det som ikke virker. Ofte når system strever, så er forståelsen at de ikke har gjort nok kvantitativt, fremfor å tenke at de må gjøre noe kvalitativt annet. I lys av dette blir løsningen en del av problemet og systemet fanges i egne løsningsforsøk. Dette er vanskelig for politikere, og de er ikke alltid like villige til å la seg informere. Å forstå for mye betyr å ta del i ansvaret. Psykisk helse er utfordrende for politikere. De må utvide rammene for at ulike terapeutgrupper kan styrke dagens system i å møte sammensatte utfordringer.

Duve spør om det virkelig står så dårlig til med helsa eller om vi tåler for lite? Duve opplever det utfordrende at pasienter «bestiller» sykemelding. Folk bør erkjenne at hverdags-utfordringer henger sammen med deres psykososiale livsverden, og ikke ensidige til kroppslige årsaksforklaringer. I et slikt perspektiv vil «bestilleren» av sykemelding representere et feil bilde av brukermedvirkning. Fokus må settes et annet sted. Det bør ikke værer noe «galt» med fastlegen, men med rammebetingelsene. 

Duve viser til Eurostat (2018) om at Norge har verdens høyeste sykefravær. Om «bestilleren» møter fagfolk med tid og et lyttende øre for å fange opp hva de egentlig ber om kunne mye vært vunnet. Det er ikke alltid sykemelding er god medisin. Det er ikke alltid problemet er problemet, men måten vi snakker om problemet på. Dette krever «tidskapital» og relasjonell kompetanse, noe fastlegesystemet må få bedre premisser for å avhjelpe. Sentrale myndigheter svikter tjenestene her. Helse koster.

For å initiere endring må man ikke sette hovedfokus på fastlegen eller pasienten, men bli enig om hva som er problemet. Da må man spørre hva det er som gjør at situasjonen er blitt slik vi opplever den? Da unngår man fastlåste konklusjoner til fordel for levende beskrivelser. Rammefaktorer som politikere vedtar gir muligheter og begrensninger. Som regel er politikere for opptatt av kostnadseffektivitet enn kvaliteten. Resultatet blir lett mer av det samme. Fagfolk tenker motsatt, og man må ha med brukerne om hva de trenger hjelp til.

Tverrfaglighet, brukermedvirkning og evnen til samhandling må bli mer enn ord. Det krever at enkelt profesjoner må se mindre på seg selv som særtjeneste, som om den ikke henger sammen med andre tilbud. Særtjenester kan lett bli fragmenterte tilbud. Fastlegene skal bistå folks ulike utfordringer på laveste effektive omsorgs nivå (LEON). Da bør nødvendig og nok relevant «kapital» være tilgjengelige under samme tak. Først da får vi et styrket og bredt samordnet primærhelsetilbud for alle innbyggere i kommunen. hvor fastlegen utøver et viktig koordineringsansvar. Dette styrker fastlegens rolle som gullet i helsevesenet..

Svenn Erik Knutsen. cand.polit. med psykologi, pedagogikk og sosiologi, og bl.a. videreutdanning innen psykiatri (NWI) og familieterapi.