Får psykiatri ufortjent kritisk omtale? Debattene og konstruktive innlegg i kritiske og uredde medier, setter spørsmål ved dagens psykiatriske tenkning og praksis.
Illustrasjoner: Pixabay
NRK serien Barbeint i snøen, dokumenterer en psykiatri som svikter en ung kvinne i alle ledd. Tragedien endte i død.
En anerkjent profilert og kunnskapsrik kritiker er Robert Whitaker, som i bøkene Anatomy of an Epidemic (2014) og «Mad in America: Bad Science, Bad Medicine, and the Enduring Mistreatment of the Mentally Ill» (2019), viser til solid og etterrettelig dokumentasjon, samt sjokkerende historier om folk som lider av psykiske plager har måtte tåle av ulik behandling gjennom tidene – og fortsatt må tåle. Han undret hvorfor schizofrene pasienter i USA ikke tilfrisknet til et bedre sosialt og aktivt liv, når flertallet av pasientene i utviklingsland gjorde det?
Han viser historiske linjer mellom utviklingen av dagens psykofarmaka og den parallelle eksplosive utviklingen i psykisk uhelse i den vestlige verden.
Hvorfor blir ikke folk friske om pillene er så enestående som legemiddelindustrien reklamerer? Spørsmålene og kritikken førte til at Whitaker ble fiende nummer en hos mainstream psykiatrien. De liker ikke kritikk.
I tillegg leser vi at den dominerende og styrende amerikanske psykiatriforening APA med klassifiseringsmanualen DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), er i ferd med å miste fotfeste, og vender seg mer og mer mot et nevroperspektiv for å vise at faget fremstår mer vitenskapelig, selv om det ikke finnes noe etablert nevrologisk grunnlag for psykisk lidelse i DSM. Om det eventuelt oppdages nevrologiske årsaker, vil de da fjernes fra DSM, da de ikke lenger kan regnes som «psykisk lidelse»?
Spørsmålet må stilles.
Svakhetene er ikke nye, men epistemiske (kunnskapsrelaterte) og avslører psykiatriens skjøre kunnskapsgrunnlag. Tross dette erfares økende biologisering om at psykiske plager er biologisk sykdom! Om du velger å trigge nysgjerrigheten ved å lese de overnevnte bøkene, vil din virkelighetsforståelse av psykiatri endres. Bøkene har solide kildehenvisninger, slik at du som kritisk leser kan feste tillit til dokumentasjonen, som viser at dagens praksis overser det som faktisk hjelper.
Virker medikamentene?
Hvorfor lider stadig flere av oss av en eller flere psykiske lidelser, samtidig som det reklameres fra en pengesterk medisinindustri om medikamenter som bare blir bedre og bedre?
Whitaker viser at pasienter som bruker antipsykotika ofte plages av tilbakevendende og kroniske symptomer, alvorlige bivirkninger og et liv i ensomhet.
Whitaker hevder at i land hvor pasientene ikke har den samme tilgang til langvarig medisinering, er psykosen ofte en engangshendelse.
Mange opplever og at antidepressiva gjør vondt verre.
Verdens helseorganisasjon WHO viser til egne studier der pasienter som behandles med antipsykotika over lang tid klarer seg dårlig. Med andre ord viser dette at pillene har ingen effekt på underliggende årsaker, men skaper nye lidelser for folk. Påstanden om at dagens piller er mindre skadelige og mer målrettede avviser Whitaker i sin gjennomgang av litteraturen.
Pillenes effekt er at de bedøver hjernen, men er det behandling? Men, ingen ønsker selvfølgelig å vite at piller utskrevet av legen, endrer hjerne og rammer våre kognitive og fysiologiske funksjoner.
Om man ikke vil, blir man tvangsbehandlet
Om pasienter ikke ønsker å ta antipsykotika, benyttes ofte tvang. Mange vil ikke ha medikamenter fordi bivirkningene er store, eller fordi man ikke opplever behandlingen som hjelpsom. Hvilke andre medisinske avdelinger tvangsbehandler sine pasienter?
Tvang medfører betydelige sosiale og personlige kostnader og oppleves som brudd på menneskerettighetene. Vurderer psykisk helsevern virkningen og bivirkningen, og ikke minst identitetsutviklingen hos de man tvangsbehandler?
Praksis og historiene tyder lite på det.
Blir vi lurt?
Kjemisk ubalanse?
En myte?
Whitaker viser til forskningsjuks i legemiddelindustrien og at de sammen med ledende psykiatere har lurt både praktiserende leger og folk flest om de «magiske» pillene. Egentlig ligner dette på organisert kriminalitet. Det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon om at kjemisk ubalanse fører til psykisk lidelse, men at det er pillene i seg selv som skaper denne ubalansen og endringen i hjernen som ikke var der før behandlingen, en medisinindusert tilstand, der hjernen bedøves og opplevelsene endres.
Ofte er endringen av opplevelsene bedre å leve med enn den drepende angsten.
Men, hypotesen har overlevd selv om den er grundig tilbakevist de siste 30 års forskning. At det fortsatt hevdes kjemisk ubalanse, må tilskrives legemiddelindustriens vellykkede markedsføringer og kontroll på legene. Systemet er fullstendig blind for folks sosiale virkelighet. Med andre ord handler mye om makt og ikke minst økonomiske bindinger.
Whitaker viser til funn fra anerkjente forskningsmiljøer at det aldri er funnet underskudd av serotonin hos deprimerte eller overskudd av dopamin hos schizofrene. Psykiatrien kan ikke vise til solide eller konsistente bevis for at serotonin spiller noen rolle ved depresjon.
I tillegg viser bildeskanning ikke avvik i hjernen hos mennesker som lider av psykiske plager.
Vi erfarer at industrifinansierte forskere klamrer seg til utdaterte teorier, og de tror mer enn de vet. Derimot vil seponering av psykofarmaka forårsake alvorlige abstinens symptomer, noe som industrien bruker som påskudd til å hevde at «sykdommen» blusser opp, og at man må begynne med pillene igjen. Det er ikke en «oppvåkning» av «sykdommen», men konsekvensen av dårlig nedtrapping.
Må kjempe for sine rettigheter
Hendelser i norsk psykiatri viser at menneskerettigheter ble brutt mot pasienter som ble utsatt for tvang. Historien avslører at dette krevde utallige menneskelige ressurser og runder i rettssystemet med hjelp av frivillige før de vant frem. Dette avdekket et biologisk behandlersystem der pasienten ikke blir sett som subjekt. Hvorfor er mediene og myndighetene så tause om dette?
Hvorfor er ikke dette tema i NRKs Debatten? Frykter man represalier?
Er tiden moden for et paradigmeskifte?
Ny norsk studie (publisert på Mad in America 18.05.26) viser at de norske medisinfrie tilbudene ikke fungerer, da mainstream ikke viser interesse eller har kompetanse om dette. Endring krever systemisk forståelse i den profesjonelle kulturen. Ja, tiden er overmoden for å stille kritiske spørsmål. Mange kritiske og uredde fagfolk begynner å sette spørsmål om psykisk lidelse i det hele tatt er «sykdom»?
Ofte er folks uforklarlige atferd reaksjoner på ulike psykososiale hendelser i livet, ikke av en hjerne som er i ubalanse.
Myndighetene og helseministeren undrer seg over alle ADHD-diagnosene og medikamentene i ungdomsgenerasjonen. De vil sjekke retningslinjene, da dette ser ut som overdiagnostisering av friske barn.
Det er å håpe at nysgjerrigheten også vender seg mot de andre diagnosene.
Det anbefales at de som er opptatt av vitenskapelig etterrettelighet, historiske linjer og trusler mot menneskerettighetene bør lese de forannevnte bøkene. De er omfattende, og selvsagt fulle av medisinske uttrykk, men informative på en tydelig måte som gjør at de er vanskelig å legge fra seg. Håpet er å få et paradigme som rommer mer av det psykososiale og kontekstuelle, og som gir en praksis som legger større vekt på den mellommenneskelige rommet. Det meste handler om det som skjer mellom mennesker, ikke i mennesker.
Og til slutt, vi må ikke la oss skremme av dominerende psykiatere som påstår at kritikken skader både pasienter og psykiatrien.
