Er barn og ungdom psykiatriens nye kundegruppe?

Allerede den gang var han svært bekymret for at barn skulle bli fanget av legemiddelindustriens uetiske markeds­føring. Sammen med bøkene til James Davies (2016) Sammenbrudd – Hvorfor psykiatri gjør mer skade enn gagn og Peter Kinderman (2016); Fra sykeliggjort til aktiv deltaker, i stedet for dagens psykiatri, og ikke minst anerkjente Robert Whitakers (2010) bok Anatomy of an Epidemic, på norsk; En Psykiatrisk epidemi (Abstrakt forlag 2014), ble boken til Virapen en viktig «døråpner» for å stille kritiske spørsmål til behandling av barn med psykofarmaka, som er beregnet for voksne.

Ikke minst gjelder det leger som må få stille spørsmål ved mainstream uten å bli truet med tap av legelisens om de ikke følger retningslinjene.

Myndighetene bør reflektere økningen i mental uhelse etter at de nye magiske pillene kom på markedet på 1950 tallet. Boken til Whitaker burde vært obligatorisk for enhver som er i posisjon til å skrive ut resept.

Det må være normalt å være lei seg

Det bør vekke bekymring hos myndighetene som helst ser for seg enkle løsninger, at stadig flere barn og unge diagnostiseres med et lite vitenskapelig diagnosesystem, et system som gjør disse barna til ofre for en uavklart medikamentering. Ikke minst den ene forekomsten av den «falske» diagnosen ADHD. Her utsettes friske, normale og aktive barn på sviktende grunnlag for sentralstimulerende medikamenter man ikke helt kjenner konsekvensene av. I tillegg har vi de normalt «ulykkelige» ungdommene, som med god hjelp fra ulike digitale plattformer gis antidepressiva. Det må være normalt å være lei seg, vise sorg og tristhet når omstendighetene tilsier det. Vi er på ville veier om Paracet blir en naturlig del i ungdommens skolevesker.

En kronikk i Mad in Amerika (13.01.26) viser til nyere studie som avslører at nesten 2/3 av antidepressiva og antipsykotika resepter til europeiske barn og ungdom foreskrives off-label (ikke godkjent bruk for barn).

Dette gjøres til tross for lite kunnskap om fordelene med slik medisinering og lite informasjon om bivirkninger og langtidseffekter. Det pekes også på at denne risikofylte praksisen gir økt fare for selvmord og andre alvorlige lidelser.

Bekymring

I Aftenposten (19.01.26) melder en overlege i barne- og ungdomspsykiatri bekymring for at barn medisineres til taushet.

Overlegen forteller at den økende bruken av tunge antidepressiva og antipsykotika har blitt en faglig sovepute for mange fagfolk. Det er mange som kritiserer en slik praksis, men de kommer dessverre til kort og latterliggjøres, da «eliten» lite aksepterer kunnskapsbasert kritikk. Disse sterke medikamentene er beregnet til voksne med psykoser. Det bekymrer reflekterte leger at disse medikamenter foreskrives til barn som blir oppfattet som «sinte og vanskelige», et sinne som ofte er en naturlig reaksjon på vanskelige livshendelser.

Slutt å tro at psykisk lidelse er sykdom

Slike fagfolkene burde lære å finne ut av hva det er som gjør disse barna sinte, og at det er en verden utenfor barnets hjerne med forventninger og krav. Forskriftene brytes ofte, da mange velger å se bort fra retningslinjene.

Tunge medikamenter som eksempelvis Risperidon og Aripiprazol sløver barnet og svekker den viktige livsgnisten.

Denne alvorlige konsekvensen er ikke positivt for de barna det gjelder, men det kan oppleves bra for omgivelsene, og ikke minst for behandlere som slipper å forholde seg til barn og unges ofte vanskelige atferds uttrykk. Det bør bekymre myndighetene og psykiatrien at barn og unge som aldri har vist psykotiske symptomer blir stående på slike medikamenter i årevis, og som en følge av dette pådrar seg store helseskader, noe som sjeldent følges opp.

Hvorfor er det i mediene så lite refleksjon og debatt rundt barn og medikamenter? Hva frykter de? Bør man ikke snart identifisere elefanten i rommet? At dagens vedtatte biomedisinske orienterte psykiatri bør generelt slutte å tro at psykisk lidelse er sykdom.

Det viktigste elementet er personale

Denne slutningen fungerer ikke til beste for barn, og «eliten» bør snart innrømmes dette feiltrinnet. Politikere forstår ikke at god behandling krever kompetente personale. Sentrale helsepolitikere taler varmt for en annen måte å tenke psykiatri på Mad in Norways årlige seminarer, men det følges lite opp i Stortinget. I dagens sykehus struktur taper psykiatrien mot de tunge somatiske disiplinene. Et fagfelt som ikke gir resultater, kan ikke forvente økning i sine budsjetter. Når budsjetter utarbeides er det krav om sparing og kutt, og det rammer selvsagt det viktigste elementet som er personalet. I effektivitetens tidsalder, blir derfor piller til barn og ungdom utenfor legemiddelverks retningslinjer er nyttig og billig erstatter for den «relasjonelle medisinen» som bare et kompetent personale kan gi.

Noen må tråkke på bremsen

Det tragiske er at en stor del av psykiatrien utenfor mainstream har denne kompetansen til å gi barna det pillene ikke kan gi. Selvsagt vil psykoterapeutisk arbeid som er opptatt av hva slags hjelp barn og unge trenger, som bl.a dialogiske samtaler, familieterapi og miljøterapi bli kostbart, men det krever tid og det vil virke.

Å blokkere emosjonelle uttrykk med kjemiske piller gjør ting bare verre.

Det er uheldig at legemiddelindustrien fortsetter å utøve makt over en biomedisinsk fraksjon som avviser alternativ kunnskap. Det konstrueres nye tilstander hos barn og ungdom som kalles «sykdom». Problem plasseres i barn, uten å reflektere de sosiale omstendighetene barnet er en del av. Hva gjør det med en generasjon barn og unge at så mange defineres med en diagnose? Industrien tilbyr piller som demper eller bedøver barns normale reaksjoner. I USA behandles barn ned i 2 års alderen med antidepressiva og nevroleptika, og bivirkninger tolkes som nye lidelser og som behandles med nye piller.

Det er påfallende at de biomedisinske orienterte benekter fakta. Som Whitaker hevder; hva er en lege uten medisiner?

Hvor er refleksjonen om all ufør­heten i kjølvannet etter at psyko­farmaka kom på markedet? Tiden er overmoden for at noen våger å tråkke på bremsen, og påpeke farene med at man i for stor grad medisinerer barn og ungdoms normale reaksjoner på unormale hendelser i livet. De må ikke bli den nye kundegruppen!