Shahab betjener alt fra ølkraner til sjefsjobben på Handelshuset

Shahab møter Vestby Nytt i det dagslyset streifer Torget. Da er ungene plassert dit de skal, og arbeidsdagen kan begynne. Familien kom til Norge fra Iran da Shahab var to år gammel. I dag har han rukket å bli 39 år, familiefar med to unger, og har allerede satt dype spor etter seg i restaurantlivet i Drøbak. Og han innrømmer det gjerne, starten var rimelig hektisk.

Jobbet i shipping

Shahab startet sin jobbkarriere i Wilhelmsens rederi, men ble etter noen år alvorlig syk.

Shahab har satt tydelige spor etter seg i restaurantlivet i Drøbak

– Da bestemte jeg meg for å gjøre noe helt annet. Siden arbeidslysten og viljen til å kaste seg over nye utfordringer alltid har vært stor, drev jeg en liten app bedrift samtidig med min faste jobb. Kontoret hadde jeg på Husvikholmen, og da stedets kafé, Perlen, dro inn årene, kastet jeg meg inn i restaurantbransjen med minus i erfaring. Bortsett fra en sommerjobb på Skipperstua som 16-åring.

–  Jeg tenkte at livet er for kort til ikke å ta noen sjanser, og vi åpnet på Husvik med brask og bram og hundrevis av gjester første kvelden. Jeg hadde aldri båret en tallerken før, og de gikk litt over styr til tider. Det må jeg innrømme. Vi hadde over tusen gjester på det meste, og med tre taxier i byen ble det litt hektisk med transport, sier han med et stort smil. – Og da det viste seg at brukstillatelsen som skulle til for å drive restaurant i lokalene ikke var i orden, måtte vi etter hvert stenge.

– Men det var gøy. Jeg fikk masse erfaring. Turen gikk derfor videre til Telegrafen, og alle vet jo hvordan det gikk.

Alvorlig brann

Etter å ha lagt forholdene til rette for gode matopplevelser for publikum og satset mye for å etablere et hyggelig sted, kom brannen. Erstatning for tyveri av en stjålet segway, som Shahab drev utleie av ved siden av restaurantdriften, førte til en uoverensstemmelse med forsikringsselskapet.

– Det ble ingen billig affære etter brannen, innrømmer han. – Men vi ga oss ikke, og i påvente av at Telegrafen skulle bli klar for drift igjen, startet vi opp med restaurant i Oslo. Den drev vi faktisk ganske så bra, men da vi ikke fikk uteservering ble driftskostnadene for store. Vi måtte stenge. Det ble derfor retur «hjem» og til Portalen på Dyrløkke hvor det ble sushi og asiatisk mat. Det ble det suksess. Så stor at vi også åpnet tilsvarende på Nesodden, og som fortsatt lever. Og stadig ventet vi på at Telegrafen skulle bli ferdig. Men det tok som alle vet svært lang tid.

– Jeg drev sushibaren på Dyrløkke sammen med broderen og en kamerat. Da de trakk seg ut for å satse på hvert sitt yrke, henholdsvis advokat og håndverker, solgte jeg og etablerte meg her på Handelshuset. Samtidig gjorde koronaviruset gjorde sitt inntog, jeg valgte å selge driften på Telegrafen, og konsentrerte meg om Handelshuset.

– Viruset førte til en rekke utfordringer for bransjen, og det var lite støtte å få. Det kom nye regler å forholde seg til hele tiden, både når det gjald avstand og åpningstider. Jeg tror mange brøt reglene uten å få særlig straff. Men vi kom oss gjennom og her er vi. Samtidig driver jeg en liten mat og vinimportbedrift, legger han smilende til.

Kanskje noen bokstaver

– Hva er det som driver deg til å stå på så voldsomt? For du har ingen ni-til-fire jobb?

– Kanskje har jeg noen bokstaver, svarer Shahab og ler. – Vet ikke, men jeg har mye energi. Og så har noen noen gode folk rundt meg, selv om de er vanskelig å finne. Mutter’n er min store ledestjerne. Hun er positiv til alle mine prosjekter. Hun vet kanskje at jeg gjøre det jeg vil uansett hva hun sier, men det er en viktig støttespiller for meg.

– Og så trives jeg blant mennesker. En kaffekopp sammen med Audun på morgenkvisten, vaktmesteren min som gjør alt, og som har gjort det i 12, 13 år, er en god start på dagen. Han er godt voksen og aldri sjuk. Slike vokser ikke på trær, det skal jeg lover deg.

– Det er også gøy når det er litt trøkk. Juni var helt hinsides. 6-700 retter hver dag fra klokka 12.00 til 18.00. Så dabbet det litt av. Da gjaldt det å holde tempoet oppe. Men å drive et sted som dette blir fort en livsstil. På godt og vondt. Jeg har jo vært gjennom mange utfordringer jeg også, men jeg liker fortsatt å gå på jobben.

Mange tilbud

– Hva med konkurransen i Drøbak?

– Jeg lever ikke bare av at jeg gjør det bra selv, men at alle andre driver bra. Da går folk ut, og mange kommer hit før og etter at de har vært andre steder. Vi har et ganske hyggelig prisnivå når det gjelder bespisning.

– Hvordan har du lært deg bransjen.

– I utgangspunktet er jeg selvlært, men har også tatt meg ulike kurs. I dag er delaktig i alle oppgaver. Enten det er å stå ved oppvasken, servere gjester, lage mat når kokkene er syke eller tappe øl når det er nødvendig. Samtidig skal jeg drive stedet administrativt.

– Det er ikke få netter jeg har stått og lagd pizzadeiger sammen med moren min. Det er en liten bedrift jeg driver og det er viktig å kunne alt. Jeg liker det. Utfordringen i dag er å skaffe folk. Det skjedde noe under koronaen. Mange omskolerte seg, kostnadene har økt kraftig i Norge og det er ikke lenger så lønnsomt å dra hit for utlendinger. Det merkers.

– Hva med jula?

– Vi kjører vår faste meny og er ikke store på julebord. Hit kan folk som ikke liker julemat komme og ta seg et måltid. Og det gjør de. Så får vi se om vi ikke finner fram noen nisser og litt hyggelig julepynt, humrer Shahab og kikker på klokka. – Ny avtale.