Syv livlige hunder i skinnende hvit pels, kommer løpende og bjeffende mot reporteren, med sjefen, den japanske spisshunden, Silva på 13 år i spissen. Idet matmor, Marianne Øyen dukker opp på gårdsarenaen, får hun sine firbente beboere «rett i fanget». Freden senker seg igjen over «Solplassen». Landlig og fredelig ligger gården der med sine fire småhus, badet i solskinn og omkranset av grønne enger denne dagen.

Solplassens flokkleder, Silva er en flott japansk spisshund på 13 år, og hun poserer her villig for fotografen.

Omplassering og hvilehjem for hundene

– Hjertet mitt brenner for gamle, slitne hunder. Jeg startet Solplassen fordi jeg alltid har vært glad i eldre hunder, jeg har også ofte sett at de har vært taperne. Folk har ikke skjønt hvor fantastiske de er; flotte, rolige, tillitsfulle og enkle å ha i hus, sier Marianne. «Solplassen omplassering og hvilehjem for eierløse hunder» er som navnet sier, et hundegamlehjem for hunder som trenger å oppleve sine siste hundeår i trygge, rolige og kjærlighetsfulle omgivelser. Marianne driver også med omplassering og forteller at det er mange grunner til at folk ikke kan ha hunden hos seg hele livet. Det kan være flytting, samlivsbrudd, sykdom, død osv. Marianne er utdannet hundetrener, men sier selv at hun har lært mer av å være sammen med hundene døgnet rundt, i det praktiske liv over mange år enn det hun lærte fra studiene.

Hundens språk

For tiden bor det ni hunder fast på Solplassen. To av dem er pr i dag lånt ut til avlastning hvor de får ekstra service, oppmerksomhet og omsorg. – Hunder har godt av å komme ut og oppleve noe annet, sier Marianne. – Min erfaring er at det ikke er stor forskjell mellom hunder og mennesker. Har hundene hatt det godt, er de fine. Har de hatt problemer er det gjerne mer å jobbe med. Oppførselen til en hund kan også fortelle en del om hvordan den har hatt det i sitt hjemmemiljø, hvordan den er blitt «preget» av sine eiere. Hundene har sitt eget språk, akkurat som oss mennesker. Det er spennende å stupe ned i en hundesjel, bli kjent med den, forstå den så godt det lar seg gjøre, fastslår hun. De siste ti årene har hun hovedsakelig hatt mindre hunder, etter tidligere å ha hatt noen ubehagelige hendelser med store hunder som har braket sammen og pådradd seg store skader. Nå tar hun imot en og annen stor hund innimellom.’

Matmor Marianne Øyen har hentet en ekstra godbit fra Hundehuset, mens hennes syv beboere venter tålmodig utenfor.

De firbente beboerne

– Dette er min hobby, alt her baserer seg på frivillighet, forklarer Marianne. Hun bruker mesteparten av fritiden sin sammen med hundene og er så heldig å få hjelp av 10-20 faste hundekosere. De kommer for å passe på, gå tur med hundene, kose med dem og gi av seg selv og sin tid. Også face­book-siden til Solplassen, blir oppdatert med bilder av hundene og kommentarer til. – Vi har satt tak på 15 hunder for å sikre at de får nok omsorg, stell og kjærlighet, samt oppfølging av veterinær. Det er viktig å legge forholdene best mulig til rette for at hundene skal kunne fungere som en stor, lykkelig flokk, sier Marianne. Hundene er aldri alene, og de sover i gode hundekurver og senger i huset sitt om natten. Alle hundene får brød med leverpostei til frokost, våt- og tørrfôr til middag. Hundeflokken består av fire forskjellige hunderaser; en Basset, en Papillon, to Pomeranian og fem japanske spisshunder, i alderen 5-13 år. Ett menneskeår tilsvarer ca. syv hundeår, med det kan variere litt. – Jeg er veldig glad i de fem japanske spisshundene mine som bor her på hundegamlehjemmet. De skiller seg ut, er veldig smarte, men også sensitive, sarte og krevende. Kommer de i feil hender, kan de bli nervøse, stressede og bjeffete. Kommer de i gode hender og lever under rolige forhold med trygge rammer hvor de trives, er de fantastiske og tillitsfulle, sier Marianne.

Solplassen og hundeflokken

Solplassen var en nedlagt, forfallen 300 gammel husmannsplass som Marianne Øyen kjøpte i 2001, med penger hun arvet fra din avdøde mor. Småbruket hadde stått ubebodd i 30-40 år, den ligger inne i Nordby-skogen, nær Vinterbro. Hundene er flokkdyr. Marianne styrer dem med fast, bestemt, tydelig og kjærlig hånd. – Hver hund har sin egen personlighet. Vi må lære å lese hundene og signalene de sender ut, hvordan de kommuniserer. Vi mennesker leser hverandre hele tiden, det er akkurat det samme med hundene, forklarer Marianne. – Før vi tar imot en ny hund, snakker vi med dem som står hunden nær for å finne ut mest mulig i forkant. Når det kommer inn en ny hund i flokken, er alltid spennende å se om vi får det til å fungere. En hund med et normalt godt lynne vil trekke seg unna når det blir ubehageligheter. Vi følger nøye med, går imellom, styrer, avleder og får de bort fra situasjonen dersom det ser ut til at noen er på nippet til å «brake sammen», sier Solplassens husfrue. Hennes lille hundeflokk består nå av aktive, fornøyde og harmoniske hunder, tilsynelatende godt tilpasset hverandre.

Marianne Øyen har fanget fullt av beundrende Solplass-hunder som gjerne også tar imot en matbit utenfor hundehuset.

Oppbygging av Solplassen

Solplassen består av totalt 18,4 mål. Innenfor 12 mål som er inngjerdet, kan hundene kan boltre seg fritt. Den 80 m2 hundeboligen på området inneholder alt hva en hund kan drømme om, med tilpasset hunde-inventar både i stuen, på kjøkkenet, i dusjen etc. Marianne og familien hennes bor i det andre huset på stedet og har gjort mye selv for å få alt i stand slik det ser ut i dag. Hun er utdannet jurist og har fram til nå arbeidet som jurist i staten. Mye av utgiftene til Solplassen har hun tatt av egen lomme, samt fra det hun har fått fra arv, gaver og støtte. Hun får ikke kommunal eller statlig støtte. – Det som hjelper oss nå er grasrotandelen i Norsk Tipping, den er jeg kjempeglad for. Det koster å vedlikeholde med alle driftsutgiftene, snømåking av veien, veterinærutgifter osv. Og strøm er kjempedyrt, sier hun. Da de kjøpte stedet, stod en gammel, skrøpelig låve på gården. Den holdt på å ramle ned, og de måtte søke om rivingstillatelse. De sendte byggesøknader for nybygg, gjerder ble satt opp. De leide snekkere, håndverkere osv. og innvendig arbeid ble utført. De fikk satt inn renseanlegg istedenfor septiktank, og ble godkjent av Mattilsynet. Mye fysisk arbeid måtte til for å bygge opp stedet, forteller Marianne. – Selv om det har vært mye jobb, har det vært veldig gøy, også fordi vi har fått og fortsatt få så mye kjærlighet gratis da, fastslår hun.

Verdier

– Jeg er ikke vokst opp med hund. Marianne forteller at hun er Oslo­jente og har vokst opp i blokk hvor det ikke var lov å ha hund. – Men jeg vokste opp med fugler, kaniner, marsvin osv. og har både lånt og passet andre sine hunder opp igjennom årene. Jeg har bestandig vært glad i alle dyr, både husdyr og rovdyr. Jeg er bevisst på natur, dyrevelferd og dyrevern, det har med verdier å gjøre, forklarer hun. Marianne arbeidet først som frivillig på FOD-gården (foreningen for omplassering av dyr), samt i Dyrebeskyttelsen, til sammen ca. 11 år. – Det har aldri vært så mange som har skaffet seg hund som nå, i denne Korona-tiden, men vi har hatt færre hunder i systemet vårt, og det betyr at vi har færre hunder til omplassering. Folk reiser ikke til utlandet heller, men jeg tipper at i det øyeblikket samfunnet åpner opp igjen, kommer vi til å få mange henvendelser fra folk som ikke kan ha hunden sin lengre. Ikke alle er skikket til å ta seg av en hund, dessverre. En valp eller unghund kan være noe av det vanskeligste du får i hus, det er mye arbeid med dem, og du kan gjøre mange feil i «hundeoppdragelsen» uten at du skjønner det selv, sier hun.
– Hundene våre er selskapsdyr, de vil være sammen med oss mennesker hele tiden. Er jeg ute og går tur, vil alle følge med. Selv om vi har en hektisk hverdag, er det godt for sjelen og hjertet å være her. En fantastisk fin dimensjon ved livet, oppsummerer Marianne Øyen.