Men for en del av oss har det blitt slik, av så mange grunner. Mens jula nærmer seg, blir vi gående og grue oss og gruble på hva vi skal gjøre for å hold ut. Joda, det har blitt ganske vanlig å ha barna annenhver jul og annenhver påske og så videre, men hva med den jula vi ikke har barna? Det er ganske utfordrende. En «løsning» for flere av oss som er eller har vært i en slik situasjon, blir å reise bort. Vi synes det er for dumt og både sært og sårt å sitte hjemme å trøste oss selv med tv eller radio, så vi finner på en annerledes jul. Kanskje det er det beste? De første turene for min egen del, gikk til Kanariøyene. Ganske bra, men litt kjedelig i lengden. Så etter hvert dro jeg «over dammen».

En slik jul jeg husker veldig godt, var jeg i Guantanamo på Cuba. Aldeles ikke i det berømte fengselet der, men i selve byen. Etter å ha ruslet rundt en stund, fant jeg et spisested som så rimelig greit ut. Mens jeg satt og ventet på den maten jeg allerede hadde bestilt, kom et søskenpar bort til meg. De var ca ti til tolv år gamle tror jeg. Storesøster var den som snakket. Broren min har bursdag i dag, sa hun sjenert, og så litt bort. De ventet spent på hva jeg skulle si til det. Vil dere feire bursdagen med meg? spurte jeg. Kan vi det? Ja, det vil være veldig hyggelig la jeg til. De satte seg, broren hadde enda ikke turt å se på meg. Kanskje det med bursdag ikke var helt sant?  Dere kan bestille hva dere vil, sa jeg. Det var lett å se at de var sultne og ikke hadde spist på en stund. Jeg gjorde mitt til å holde en samtale i gang mens vi ventet på maten. Lillebror var enda sjenert, men tødde litt opp etter hvert.

Da maten kom på bordet så jeg at de mest hadde lyst til å kaste seg over den. De ventet litt, som om de ville at jeg skulle si værsågod. De ble uansett veldig lettet da jeg sa «nyt maten» og begynte å forsyne meg. Det gjorde de også.  Mellom munnfullene kom de med sukk av velbehag. Før jeg var halvveis i mitt måltid hadde de tomme tallerkener. Ta en porsjon til, sa jeg. Det er jul og da må ingen gå sultne fra bordet. Kan vi virkelig det? Jada, så klart dere kan det, sa jeg. Bare se på hvor mye jeg spiser.

Runde nummer to kom og de fortsatte å spise, litt roligere denne gangen.

Da jeg spurte litt om foreldrene, svarte de i kor at de var hjemme og sikkert ventet på dem. Kelneren kom og ryddet av bordet og jeg ba ham lage en stor porsjon til som de kunne ta med hjem. De kikket storøyet på meg, uten å ane at det var de som hadde gjort denne dagen til en flott opplevelse for meg. De vinket da de gikk, men kanskje det var meg som var mest glad?

En riktig god jul ønsker jeg alle lesere av Julemagasinet.

www.robertstravelstories.com