Japanerne invaderte Indonesia i 1942, men tapte hele stillehavskrigen, ellers kunne de ha besatt disse øyene enda, hvem vet? Men, som mange er oppmerksomme på; Amerikanerne detonerte to av sine atom bomber over Nagasaki og Hiroshima. Japanerne ble tvunget til å overgi seg betingelsesløst, og gi opp alle de områdene de hadde invadert.

Nå skulle en jo tro at Hollenderne ville ta til vett og avslutte sin brutale utplyndring av Indonesia, men nei da. Det hadde de ingen planer om. Andre verdenskrig var over, men de ville fortsette akkurat som før. Følgen av dette ble store demonstrasjoner over hele landet. Indonesia markerte sitt sterke ønske om å bli en selvstendig republikk.

Det ble etter hvert forhandlinger og diskusjoner i FN. Det blir det gjerne i sånne konflikter. Hjelpsomme og snille som Amerikanerne var, stilte de seg på Indonesias side. De ville ikke ha så mye for det. Bare ei lita gullgruve.

Denne gruva er verdens tredje største og ligger i Papua, lengst øst i landet.

Da Sukarno, landets daværende president og diktator vendte seg mot Kina ca tjue år senere, for å få slutt på denne utplyndringen, gjorde høyrekreftene sammen med militæret opprør.

De avsatte president Sukarno, og byttet ham ut med Suharto, en diktator han også.

Amerikanerne var tilfreds og utplyndringen av Indonesias gull og regnskoger kunne fortsette.

Etter dette militærkuppet, startet en stor utrenskning av Kina sympatisører over hele landet. Det er antatt at mellom en og tre millioner mennesker ble drept.

I 2015, femti år etter dette blodbadet var jeg deltager på litteraturfestivalen i Ubud på Bali. En diskusjon om militærkuppet i 1965 var satt opp som hoved tema på festivalprogrammet. Det var ikke særlig populært hos myndighetene.

De trommet raskt sammen diverse nasjonale og lokale politisjefer og kom med sin meget klare melding. Fjern denne delen av programmet, ellers stanser vi hele festivalen. Denne festivalen hadde ca tjue tusen deltagere og et allsidig program over fire dager.

Enda, etter snart seksti år har ingen fått vite helt hva som skjedde og hvorfor. Myndighetene har ikke engang forsøkt å åpent snakke om dette. Selvsagt hviskes det i krokene, men ingen tør å spørre høyt om hva som skjedde. Så du det, spør de.

Elvene våre var røde av blod.

Enkelte forfattere og visesangere har skrevet sanger og tekster om disse årene. Enda det har vært bare antydninger, har de måtte sone mange år i fengsel.

Men ikke glem at alle kan iblant overreagere. Etter at ei gruppe ivrige ungkommunister i 1965 brøt seg inn i hjemmene til et par generaler og krigshelter mens de sov, torturerte de dem og skar av dem ørene, ble reaksjonene på dette voldsom. 

Hvis du er nysgjerrig på denne delen av Indonesias historie, kan jeg anbefale «The Act of Killing» og «The Look of Silence». Begge filmene er forbudt i Indonesia, men er å få kjøpt her i Europa. 

Mange anmodninger om å åpne informasjon om dette militærkuppet og alle drapene som fulgte er sendt til myndighetene, men enn så langt er det lite som skjer.

www.robertstravelstories.com