En fargerik kvinne i et fargerikt hjem. Det er Ellinor Rafaelsen-

Vi har passert en sverm av veps som sloss om nedfallspærer, og gått opp 80 trappetrinn når vi banker på døra til Ellinor. Det stikker bak i leggen. Hun åpner med et stort smil og henviser oss til en rød sofa i en fargerik stue. Fra vinduet ser vi Drøbaksundet i gyllent morgenlys, og skjønner plutselig hvorfor facebookbildene til Ellinor ofte har Vestfjorden og en vakker solnedgang som motiv. Her er ingen kveld lik den forrige. En lastebåt glir på vei ut fjorden og etterlater seg en hvit skumstripe som sakte forsvinner i bølgene.
- Americano eller pulver?
- I allefall ikke pulver.

Startet med Nancy Drew

Ellinor jobbet som frilansjournalist og novelleskribent i Hjemmet da den første henvendelsen om å skrive en serie kom.

- Jeg hadde allerede skrevet min første bok; Champagne and peanuts, forteller hun.
– Den handler mye om mitt eget liv og hva jeg hadde opplevd. Også den en blanding av egne erfaringer, hva jeg hadde opplevd og menneskene rundt meg. Blandet med en smule fantasi. Den skrev jeg på engelsk. Liker godt engelsk. Det gir meg muligheten til å uttrykke meg bedre. Det er et større språk og lettere å boltre seg i. Da kunne jeg virkelig kose meg med metaforene mine, sier hun og ler høyt.
- Jeg hadde allerede god erfaring med å oversette engelske bøker for ukeblader så utfordringen ble ikke så stor. Det var Gyldendal som fikk teften på meg. De hadde vel lest det jeg hadde gjort i Hjemmet, som ofte var novelleserier med fortsettelse i neste nummer, og mente jeg var klar for en bokserie. Følte meg stolt over å ha blitt kontaktet av et forlag, i stedet for å måtte sende inn manus som ofte blir refusert. Nå var det et forlag som var ute etter meg. Det gjorde meg litt stolt, kan jeg huske.

Det startet med serien Katja, in spiret av Frøken detektiv og Nancy Drew-

- Jeg ble oppfordret til å skrive en slags Frøken detektiv aktig ungdomsserie, men etter å ha lest om Nancy Drew, ble det noe helt annet. Det ble serien om Katja. Datter av en utenrikskorrespondent som hadde datteren med seg da han fartet rundt i verden. Jeg hadde allerede reist mye fra jeg som 17 åring dro til London som aupair, og kunne nå skrive om noen av de stedene jeg hadde besøkt, og legge inn både spennende historier og dramatikk.
- Jeg kunne ta opp problemer som fantes i andre land, og lage den personen jeg ønsket. Katja var eventyrlysten, hun likte å fotografere, hun gikk heller inn i små trange smug enn å oppholde seg der alle andre var, og hun søkte spenning. Da var det bare å sette fantasien i sving, og det ble en ungdomsbokserie for de fra 11 år og oppover, og i alt 15 bøker. Spennende, men mer virkelighetsnært enn Frøken detektiv.
- Å får reaksjoner fra foreldre som kunne fortelle at datteren i huset aldri hadde lest bøker før hun kom over Katja-serien, det var gøy.

Det var etter at hun trengte litt avstand fra det hun drev på med i hverdagen at Ellinor satte nesa mot Svalbard. Et sted hun aldri hadde vært før, og som virket forlokkende å dra til. Det var i 1999. Da jeg kom hjem fra Svalbard etter ett år spurte jeg meg selv; hva nå?
- Det ble ett år på loffen. En sekk på magen og en på ryggen. Hadde leid bort leiligheten så jeg hadde ikke noe sted å bo. Reiste mye, besøkte venner, tagg meg til litt overnatting og opplevde en masse, men fant likevel ikke roen. Fikk en slags abstinens og bestemte meg for å ta en kjapp tur til Svalbard igjen. Det hadde ikke vært lett å komme i kontakt med menneskene på Svalbard. Det overrasket meg. Det var et voldsomst klikk-samfunn. Det var liksom ikke bare å menge seg. Ikke er Longyardbyen særlig vakker heller.

- Det var først da jeg etter en noen uker fikk tilbud om å være med noen studenter på en tre dagers tur med skøyta de hadde bygd, at jeg virkelig fikk aha opplevelsen. Det var i mai. Midtnattsola var oppe og i et utrolig vær seilte vi inn i fjordene rundt Svalbard, og opplevde en natur jeg aldri hadde sett maken til. Jeg ble helt slått ut an skjønnheten, midtnattsola, fugle- og dyrelivet, og ikke minst de majestetiske fjellan. Da jeg kom tilbake fra denne turen ble det med ett litt lettere å snakke med folk. Kanskje det var jeg som vokste litt, legger hun til med et smil.

- At jeg dro tilbake til Svalbard til det som skulle være et kort besøk, og ble der i fem år, er egentlig ikke så rart. For Svalbard er helt magisk. Øysamfunnet trekker deg til seg. Og det ble en stor serie av dette oppholdet. Det er nettopp denne serien, Polarnetter, som starter i 1917 da Store Norske overtar gruvedriften på Svalbard, Ellinor håper en dag kan bli til en TV-serie.
- Det er sannferdige og spennende historier fra en dramatisk gruvedrift. Tragedier og gleder om hverandre gjennom tøffe og hektiske tider helt fram til i dag. Det beskriver Svalbard slik det var gjennom 100 år. For her er det mange historier å ta tak i, det skal jeg love deg.
- Og senere har det blitt mange småturer til Svalbard, forteller hun. - Mange har lest Polarnetter og jeg møtte en kvinne på Svalbard som stanset meg å sa: Det er din skyld at jeg dro til Svalbard.
- Hun var sengeliggende på sykehuset med kreft, hadde dysleksi og fikk hjelp til å lese hele serien. For henne å komme seg gjennom Polarnatt-bøkene var nesten som en triumf å regne. Det var det også for meg. Hun overvant kreften og fortsatte å lese bøker.

Det har blitt åtte ferdigskrevne serier for Ellinor, og mange av seriene består av flere titalls bøker. Hun forteller at når hun skriver er det som om hun er inne i en film, og hvor hun selv innehar alle roller. Planen om at en av personene i en av seriene skulle dø i bok nummer tre feilet fullstendig. Filmen rullet i vei og personen ble med til siste slutt. Til bok nummer 25 eller der omkring. Hun ville bare ikke dø.

- Nå er jeg altså i gang med min niende serie. «Evelinas drømmer». Her har jeg kommet til bok nummer 35, og syvåringen i bok én er blitt 80 år. Også dette er drama fra virkeligheten som starter i Finland på 1860. Det er hungersnød og forferdelige tider.
Og nok engang har Ellinor gjort omfattende og grundig research. Som hun alltid gjør før hun begynner å skrive, og som reisene blant annet er en del av.

Ellinor har bokhylla fylt opp oppmed egne serier-

- Dette er også en serie sammensatt av virkelige hendelser fra livet og ren fantasi. Jeg mener at alle mennesker er en roman. Den er bare ikke skrevet. Jeg vil at folk skal kjenne seg igjen i bøkene mine. Steder jeg beskriver finnes, og jeg liker meg best når jeg kjenner at jeg har flyten. Da kan jeg bare skrive og skrive. Jeg lever meg veldig inn i bøkene mine, og blir det en krangel tar jeg ofte parti. Drittsekken spikrer jeg fast i veggen. Den saken er klar. Og mister jeg flyten av en eller annen grunn, kanskje en lang ferie, må jeg sette meg i sofaen og se på utsikten. Da må jeg bygge meg opp igjen.

- Selv om jeg har hatt en stor produksjon håper jeg virkelig at jeg blir en bedre og bedre skribent. Det er hele tiden målet.
- Er det ikke en ensom jobb?
-Jo, men jeg kjeder meg aldri. Heller ikke da jeg var liten og mye alene sammen med pappa på et lite småbruk kjedet jeg meg. Der lagde jeg min egen verden. Og så reiser jeg masse. Aller helst alene, da møter jeg flest folk, og kan styre tiden selv. I sommer var det Vesterålen og kysten nordover som ble besøkt. I et usedvanlig flott sommervær. Magisk! Jeg tar masse bilder som jeg hele tiden legger ut på Facebook. Dette er helt bevisst. Hvert år får jeg av sønnen min en tykk bok med bilder jeg har tatt og lagt ut. Det er på en måte historiefortellingen min. Bekreftelsen. Minnene.
- Å sitte på en benk og se folk gå forbi, mens han eller hun ved siden av meg stirrer inn i en mobiltelefon, er egentlig som å være på teater. Da storkoser jeg meg. Og da dukker det opp ideer. Ideene er nesten over alt. Det er bare å ha øyne og ører åpne.
- Om jeg spiller golf?
- Nei. Men jeg har en utrolig «hole-in-one» opplevelse å fortelle om. Kanskje jeg skal skrive det inn et sted. Vi får se.