Illustrasjon: Pixabay

Spesialist i nevrokirurgi Haldor Slettebø, har en interessant kronikk: Elektrosjokk bergar liv, i Dag og Tid 2.januar 2026. Slettebø hevder bestemt at ECT kan hjelpe flere enn i dag, men før det skjer må vi kvitte oss med utdaterte oppfatninger om denne metoden (?)

Slettebø ser på depresjon som en vond sjukdom, og hevder at kunnskapsgrunnlaget etter mer enn 80 års praksis og omfattende forskning er solid, og viser at ECT er den mest effektiv og best dokumenterte behandlingsmetoden for alvorlig depresjon. Denne påstanden kan oppfattes ganske så arrogant og bastant. Han hevder den antidepressive effekten kommer raskt, risikoen for selvmord reduseres, metoden er trygg og at det er sjeldent hukommelse funksjonen blir varig forstyrret.

Slettebø hevder at: «Gjengs oppfatning om elektrosjokk har i stor grad vore basert på filmen Gjøkeredet fra 1975… Fortellinga i filmen var stor underholdning, men var lite eigna som folkeopplysning om elektrosjokk». En rimelig ensidig påstand. Denne oppfatning av folkeopplysning gjør at kronikken dessverre oppleves noe tendensiøs.

Psykiatrien har i flere tiår uten vitenskapelig bevis pekt på kjemisk ubalanse i hjernen (serotonin-mangel) som årsaken til depresjon. Kan denne ubalansen fjernes med sterk strøm gjennom hjernen? Om ECT er så effektiv hvorfor tillater Beslutningsforum helseregionene å eksperimentere (off – label) med Ketamin, som har uklar eller manglende kunnskap om langtidseffekt?

I Dag og Tid 23.01. 2026, skriver Knut- Jørgen ­Plesner; «Elektrosjokk – svar til Slettebø». Plesner undrer på ««Hvordan er det mulig å karakterisere en strømstyrke på 0.5 til 0.9 ampere (ca 240 volt) gjennom hjernen som «stimulering» og «svak strøm»»?

Slettebø hevder i sin kronikk at stimuleringen av et epileptisk anfall fremprovoseres med svak strøm under narkose. Plesner på sin side hevder denne strømstyrken gjennom brystet er dødelig. Betyr det at det er ufarlig å provosere frem et epileptisk anfall slik Slettebø beskriver? Slettebø hevder imidlertid det er uklart hvordan krampeanfallet påvirker depresjonen, men at man kan anta at anfallet restarter hjernen.

Mennesket er da ingen datamaskin!

Fra genuint faglig hold er det ingen tvil om at elektriske støt, eller skal vi kalle dette «elektrisk lobotomi», gjør noe med hjernen. Utover dette vet man lite om hva som skjer.

Hva skal man tro? Hva slags vitenskap er det å tro mer enn å vite? Hva med eventuelle traumer man utsetter et sårbart menneske for?
Jeg mener man bør lytte til Plesner sin konklusjon om at menneskesinnet er en fin mekanisme som skal ha helt andre tilnærminger enn voldsomme virkemidler som strøm. Medisinen trodde lenge på lobotomi som fikk Nobel prisen i medisin i 1949, hvor de fleste pasientene ikke overlevde.

Våren 2025 besluttet Stortinget å senke terskelen for bruk av tvang, bl.a. bruk av elektrosjokk (ECT) ved depresjon. Beslutningen var ikke uventet etter en dom i tingretten tidligere samme år, der en pasient hadde stevnet staten for tvangs behandling og et ødelagt liv. Pasienten tapte i første runde, men vant frem etter anke, der en rekke frivillige advokater bisto henne. Det er underlig at domstolen vel vitende om kontroverser forskning, velger ensidig å lytte til krefter i Legeforeningen og Norsk psykiatrisk forening (NPF).

Som med andre oppfatninger i psykiatrien er det ulike oppfatninger om ECT, spesielt langtidseffekten. Enkelte rapporterer at ECT har virker, og de skal man selvfølgelig lytte til, men det er mange som rapporterer det motsatte.
Den amerikanske psykologiprofessoren H.A. Sackeim, har i titalls år forsket på ECT, viser til ulike resultater, avhengig av hvordan dette praktiseres. Man kan lese om dette i Journal of ECT. En måte å forstå dette på, kan være at dominerende psykiatere mot bedre vitende ikke gir slipp på definisjonsmakten om hva psykisk lidelse egentlig er. De ser alt ut fra et biomedisinsk perspektiv.

I Aftenposten 13. april (2025) hevdet tre psykiatere at elektrosjokk virker bedre enn medikamenter. Psykiater Magnus Hald, ved Universitetssykehuset Nord-Norge, en av forkjemperne for medisinfri psykiatrisk behandling, viser i Mad in Norway (28.04.25) at elektrosjokk er omstridt med uklar dokumentert effekt. Nasjonale retningslinjer for bruk av elektrosjokk viser det samme, og i tillegg at kunnskapsgrunnlaget har svak kvalitet. Det hevdes skadeomfanget er større enn det NPF vil ha det til. Overlege og psykiater Trond Aarre (2010) viser til rapport fra Sackeim der brukerrepresentanter viser til negative erfaringene og mener bivirkningene er mer alvorlig enn fagfolk vil ha det til. Sackeim hevder brukerne vet hva de snakker om. Derfor blir det vanskelig å være bastant. Hald mener psykiatrien bør slutte å fremme behandlinger som er faglig svakt begrunnet, og istedet bidra til å utvikle mer humane tilnærminger.

Mad in ­Deutschland (21.05.2026) presen­terer en kronikk med en annen historie og konklusjon enn Slettebø. Lege Cathy Wield forteller om sin opplevelse av ECT behandling hun mottok, da hun ble rammet av psykiske plager. Siden hun var lege følte hun seg tvunget til å gå med på ECT. Som tilhenger av den medisinske modellen trodde hun på alt psykiaterne fortalte. Dette var jo «gullstandard», og en trygg og effektiv behandling.
I dag ser hun at dette ikke stemmer. Hun ble bl.a lam, et resultat av den muskelavslappende suxamethonium som ble gitt som del av anestesien. I ettertid ser hun at det var behandlingen psykiatrien ga henne som gjorde henne sykere. Mellom 1995 og 2001 fikk hun over 100 ECT-behandlinger og i 2006 ytterligere 10-12 i løpet av 6 måneder. Hun forteller at skadene og hukommelses­problemene ble store. Til tross for dette ble hun fortalt at hukommelsestapet var et gode (?). Med hvilken rett har de til å avgjøre om hukommelsestapet er et gode eller ikke? Hun viser og til de største oppsummeringene av ECT behandling som ikke er like bastante som Slettebø. Mad in Deutschland (21.07.2026) har og en kronikk av Sarah Price Hancock, som viser til forskjellene mellom artikler skrevet av ECT – leve­randører (ofte med lukkede spørsmål som gir svar som støtter forskernes hypoteser) og av personlige beretninger fra de som er blitt utsatt for denne behandlingen. Disse undersøkelsene gir lite støtte til Slettebøs bastante konklusjoner.

Det må bli slutt på «mishandling» og retraumatisering av folk i eksistensielle kriser. Det for mye tro og for lite viten.i psykiatrien. Det bør undres over at en del av psykiaterstanden klarer å få med seg politikere, og media (Aftenposten) med lite kritisk journalistisk, til å godta behandling som er basert på et svakt vitenskapelig grunnlag. Flertallet i helse – og omsorgs komitéen ville at dette skulle skje med samtykke, men mindretallet (AP, KrF og SP) vant frem etter iherdig lobby virksomhet fra NPF, et laug som er motstander av medisinfri behandling, og som ofte bagatelliserer opplevde skader og bivirkninger. Noen undrer sågar på om det er disse behandlerne som tåler elektrosjokk behandlingen godt? Men, vedtaket i Stortinget styrker forkjemperne for medikament – og elektrosjokkbehandling. Lenge leve monopolet.

Klassekampen 27.01.25 oppsummerer aktuell forskning som viser til at humøret bedres umiddelbart, men dette går over etter kort tid. Derimot bekreftes faren for alvorlig hukommelsestap. Folk glemmer viktige begivenheter og hendelser i livet. I tillegg pekes det på at elektrosjokk forsterke tidligere plager i liver. Det er underlig at politikere og byråkrater dveles lite ved FN konvensjonen om brukerrettigheter, medbestemmelse, brukermedvirkning, menneskerettigheter og rettssikkerhet. Er de redd for at pasientene skal få for mye makt?

Om folk opplever kriser må det finnes mer humane tilnærminger, men som kanskje krever mer involvering, engasjement, entusiasme, tid og ikke minst relasjonell kompetanse, enn psykiaterens upersonlige pille regime. Det er nok av forskning som styrker andre måter å møte folk i kriser. Den biologiske psykiatrien og helsebyråkratene medvirker derimot til at psykiatriens «mørke» forhistorie fortsette med lovgivernes velsignelse. De må slutte å definere tvangsbehandling som god behandling. Tvangs behandling kan rett og slett være skadelig.

Om prisen for behandling betyr underkastelse, «straff» og de humanisering, betyr det at tiden er overmoden for å endre kulturen i psykiatrien. Vi må få en psykiatri som er mindre medisinsk, mer empatisk, har fokus på nærhets etikk, og som våger å gi rom for å være personlig. Vi må ikke glemme at folk som er i sårbare situasjoner, er mennesker, akkurat som deg og meg. Måtte vi få en psykiatri som våger å være sammen med folk på en måte som hjelper.

Likte du denne artikkelen?

Takk for din tilbakemelding!