ANNONSE

Egenannonse Mediasenteret
ANNONSE

ANNONSE

En tsunami er på vei

Vi hører i dag fra ulike medier at vi står overfor en eldrebølge. Hva er nå det? Det høres voldsomt og skremmende ut å være en del av en truende tsunami. Er det slik at lokalsamfunnene trues av en bølge med «gamlinger»? Vil bølgen bidra til at samfunnet «legges i grus»? Hvor virkelig er nå denne virkeligheten? Det er vel kjent at vi som tilhører etterkrigsgenerasjonen utgjør denne bølgen. Med andre ord er dette en varslet «krise», men må det bli så negativt? Selvsagt høres det ille ut med et begrep som assosieres med massiv ødeleggelse og ikke minst kostnader. I dette perspektivet blir fortellingene mangfoldige. Det er ikke «problemet" som er problemet, men måten man snakker om dette «problemet» på. Samfunnet bør reflektere hvordan det er å bli definert og omtalt som en gruppe og ofte som et problem. Valget vil utgjøre en forskjell. Den senere tids søkelys på eldreomsorgen avdekket alvorlige overgrep og mangler på det meste. Hvem er gruppen eldre? Gruppen, som andre grupper, representerer et mangfold både i kunnskap, kompetanse og helse. Det er ikke en homogen, men en meget heterogen gruppe. Kanskje denne gruppen heller burde ta den populære «bølgen» fordi den besitter så mye ressurser. Vi har i dag en god levestandard, og vi blir stadig eldre med god helse. Utfordringen blir hvordan samfunnet velger å håndtere dette. Som en ressurs eller som en kommunal belastning. Selvsagt vil gruppen (som alle grupper) representere ulike psykososiale og medisinske utfordringer. Det betyr ikke at den skal overmedisiners som raske løsninger på utfordringer. Hvordan samfunnet organiseres vil ha et forebyggingperspektiv. Den enkelte kommune har et særlig ansvar, spesielt med sin boligpolitikk å satse på det helsebringende  relasjonsperspektivet, og ikke minst myndiggjøring. I dag skal og vil folk bo lengst mulig hjemme. Det er vel og bra, men dette krever og innsats med menneskelige ressurser, noe ikke kunstig intelligens kan erstatte. Her svikter kommunene.

 

Tilhørighet

Et viktig behov for oss alle, er behovet for å høre til, å være tilknyttet og være nyttig. Det gir livet mening. En utfordring i eldrebølgen er at man lett kan oppleve å bli til overs og til bry. Det aktive arbeidslivet er «fullført» og man overlates over natten til seg selv. Det er ikke alle som planlegger denne fasen. Mange opplever et uventet tomrom som ikke alltid er like lett å fylle. En del mestrer dette, men ikke alle. Mange husker sikkert siste arbeidsdag med taler om at man ville bli savnet, men erfaringene er at man fort blir glemt. Ulike kulturer møter dette ulikt.  Den gamle storfamilien hadde mye godt i seg. Dagens «moderne» familier har ikke alltid plass for de eldre. Ofte blir alderdommen i vår kultur overlatt til offentligheten, mens andre kulturer verdsetter og gir de eldre en sentral posisjon. Det gir ikke en god følelse å bare være en utgiftspost. Livet varer heller ikke evig. Det betyr at alle i et forhold, en gang etterlates «helt alene». Sorgen og ensomheten blir en naturlig del av livet, men som mennesker er vi skapt som «sosiale dyr». Uten tilhørigheten kommer ensomheten. Vi bør huske at pillen ikke kurerer denne ensomheten. Synd at noen fortsatt tror på det.

 

De eldres plass i samfunnet

Vi må tenke at ikke alle bruker samme skostørrelse eller brillestyrke. Slik er det også med eldre. Når man planlegger bo- og omsorgstjenester må man derfor ikke bare tenke antall plasser, men på alt som skjer omkring. Man bør huske at eldres behov ikke bare er helserelaterte. Dette glemmes ofte og blir som regel en salderingspost i budsjettene. Som alle andre har eldre behov for å bli sett, hørt og verdsatt som et helt menneske. Eldre må ikke kun assosieres som» gått ut på dato» eller et pleietrengende objekt. Å bli definert som objekt er i seg selv slitsomt. Det må ikke bli dem og oss, men et vi. Slik hindrer man utenforskap. Å bli eldre betyr å ha levd en stund. Å bli eldre er helt normalt og må ikke sykeliggjøres. Mange er bare gamle, ikke syke. Behovet blir gode måltider og relasjoner. Relasjon i seg selv er en viktig beskyttelsesfaktor. Hvorfor ignoreres dette i eldreomsorgen? Mest sannsynlig er det kunnskapsmangel eller behov for raske løsninger. Politikere og ekspertutvalg ser ofte mennesket som en brikke og utgiftspost. Skal det kuttes i kommunale budsjetter, rammes tilbudene til barn og eldre. Disse mangler mektige «fagorganisasjoner». Kommunene må utvikle bransjer som fokuserer det gode liv, og som gir rom for et differensiert tilbud i ulike bo mønstre, hvor flest mulig kan styre sitt liv lengst mulig. Å bygge boliger med rom for fellesarealer er en god ide. Alderdommen må ikke «farges for grå og trist», men med lyse og muntre farger.

 

Politikere snakker om at det er behov for arbeidskraft. Hva slags arbeidskraft? Når det kommer til praksis er situasjonen en annen. Samfunnet må sikkert gjennom et «oljeskift», da byråkrati, regler og uforståelige forskrifter skaper mer hindring enn muligheter. Alt skal være så krevende. Å kunne bidra med et eller annet arbeid (må ikke være heltid) gir tilhørighet. Den største mangelen er mangelen på kreativitet. Det hevdes at man ikke skal ta arbeidet fra de yngre, og det er vel heller ikke meningen, men man kan komme i tillegg til. Eldre besitter viktig kompetanse opparbeidet gjennom mange år. Om man utnytter den kompetanse og kunnskapen ville det gjort samfunnet rikere. Det er mange oppgaver som kunne fylles, som eksempelvis mentor virksomhet og lignende, og skoler samt at barnehager er områder som mangler menneskelige ressurser. 

 

En ulempe er at alder i seg selv kan bli en uforståelig hindring. For eksempel skal et overarbeidet helsevesen med lange ventelister og kommuner med mangel på fastleger, bruke ressurser på å sjekke om 80 åringer fortsatt skal kunne kjøre bil! Og hva koster ikke dette i helsekroner. En god attest i dag er ikke sikker like god i morgen. Slike sjekker blir diagnostiske øyeblikksbilder og ingen garanti. Den som ikke er tilregnelige vil sikkert blitt «luket ut» ved rutinekontroller. De fleste 80 åringer er «friske», selv om de ikke alltid fikser fordummende spørsmål og «puslespill», og de fleste med briller følges opp av optikere. Egentlig har politikerne her gitt rom for et massivt overgrep mot en aldersgruppe. Kommunene må ikke som strutsen stikke hodet i sanden. De har en plikt til å legge til rette for gode liv for oss alle uavhengig av aldersgrupper, Eldrebølgen er på vei, den stopper ikke opp og vi er mange.

 

 

Frivillig støtteabonnementTegn et Frivillig støtteabonnementBestem beløpet selv

Du har nå lest en artikkel fra en av våre magasiner! Vi publiserer stadig nye artikler og utvider innholdet her på våre nettsider, i tillegg til de flotte magasinene vi distribuerer. Hvis du liker det du ser og leser setter vi pris på om du kunne tenke deg å tegne et støtteabonnement.

Dette kan du lese mer om ved i klikke på knappen under.