40 mennesker var ventet og oppfordret til å delta på den årlige mai-dugnaden i Båthavna i Drøbak. Den lokale båtforingen er vertskap for det som alltid er en sosial happening, og da formann Tom Kristiansen satt sluttstrek for antall frammøtte, sto det 103 frammøtte på lista.
De første medlemmene dukket opp over en time før startskuddet ble avfyrt uten nevneverdig bruk av krutt. Det var «Blomster-Finn kameratene» som de kaller seg. Med nyinnkjøpte sommerblomster fra lokal forhandler i Havsjødalen ble et tyvetalls store potter hentet fram fra dypet i tunellen inne i Biologfjellet som raver hele syv meter over havet nordvest i havna. Inne i det som var bunkersen for lyskasteren som skulle lyse opp Drøbaksundet under de dramatiske hendelsene i sundet 9. april 1940, men som for ordens skyld var til reparasjon da Blücher gled stille inn Drøbaksundet, er det i dag lagerrom for blant annet foreningens blomsterpotter.
Komposisjonen av blomster ble nøye vurdert av blomstergruppen som raskt ble enig om hvilke farger som hørte sammen i pottene. Og etter påfyll av lekakuler og ny blomsterjord fikk alle pottene sin plass på Aage Hansen promenade før den ble luket, maskinfeid og spylt. Til-overs-blivende planter ble stukket i jordet rundt det vakre kastanje-treet som i år slapp alle sine hundrevis av blomster rundt 20. mai. Et fredet landemerke i den flotta havna, og et tre alle fotointeresserte bruker noen skudd på når de først er i havna.
Og så sèg mannskapene i en jevn strøm ned fra landsbyhøyden, ned Kroketønna og til området foran «Skulpen» der de ble møtte av dugnadsleder Eirik Martin og hans undersåtter. Oppgaver ble fordelt i forholdt til armkraft og erfaring. Men unntak av noen få viktige spesialoppdrag og enkeltes høydeskrekk, kunne de ulike oppgavene utføres av de aller fleste. De med blikk for detaljer og vakker utførelse ble nøye plukket ut, og plassert på utfordringer og oppgaver hvor dette var påkrevet, blant annet forskjønning av Rudis hage. Hverdagslige sysler som luking, maling, feiing, rustbanking, spyling, rydding av etterlatenskaper, busk-klipping og ellers andre oppgaver som var påkrevd utført uten spesielt mye tankegods eller bruk av spesialkunnskap, ble jevnt fordelt på kjønn og mannskapsstyrke. Her var det snakk om vilje mer enn evne, og det var ikke den oppgaven dugnadsledelsen inviterte til som ikke ble utført med en stor porsjon entusiasme. Fra sitt oversiktlige kontor kunne formann Tom konstatere at unnaluring og enkle løsninger ikke ble benyttet denne vårkvelden.
– Nei, dette er helt fantastisk, kommenterer Kristiansen, som med sin diplomatiske og inkluderende lederstil får alle til å føle seg velkommen og til å yte sitt beste. – Og det er ikke bare noen skarve pølser og Carols fortreffelige sjokoladekake, eller Olsens nykokte kaffe og lommevarm solo, som er drivkraften her i foreningen, legger han til.
– I motsetning til foreninger jeg liker å sammenligne oss med utføres alle oppgaver her i havna vederlagsfritt, og med ren skjær kjærlighet til havna og til foreningen. Enten de har båt eller ikke. Det er et sosialt tiltak de fleste ønsker å være med på. De trives med å se at havna bokstavelig talt blomstrer i alle retninger. Og takket være et særdeles godt samarbeid med kommunen har Drøbak en båthavn midt i sentrum som er blitt et av de viktigste besøkspunktene for turistene som kommer hit. Da må den skinne, og det sørger våre medlemmer for.
Og når dugnadstroppene har dyttet ned den siste pølsa, tømte flasken med solo, og børstet smulene av kinnet etter kakestykke nummer tre, ligger resultatet og bader i lyset av sola som har etablert seg i Vestfjorden for sommeren.
Da er det vesle museet i Kroketønna et lite smykke å besøke. Ugress er fjernet, benkene og blomsterpottene utenfor er på plass, og innvendig er et vasket og bonet, pusset og børstet. Lutefiskmuseet i det samme bygget har fått et vårlig løft, og for gjester til Drøbak har de et ganske så unikt, om ikke den største, severdigheten å besøke. Før de beveger seg videre ned til havna hvor de blir møtte av båter langs bryggene, tre skulpturer, et fantastisk akvarium, en av byens koseligste restauranter, den historiske Biologen og en trivelig kiosk på Molo B.
Her kan de vandre langs bryggene og ut til vippefyret på Molo A. Her ser de kanonene på Oscarsborg og at havet forsvinner mot Jeløya i sør. Før de kanskje rusler langs Badehusgata for enda flere opplevelser, eller tar snarveien mellom de små, hvite husene opp til torget med smilet rundt munnen, hvor de tar sine bilder og fortelle sine venner at til Drøbak, dit må dere dra. Og for all del få med dere Båthavna.
