Det er mange lyder som forteller oss at våren er i anmarsj. Flokken med gjess som flyr høyt over hustakene, små-skravlende om hvor de skal finne neste rasteplass. Småfuglenes yre kvitring som forhåpentligvis lokker til seg en make. Lyden av feiemaskinen en tidlig morgen når den vasker bort restene av en vinter på gater og fortau, og ikke minst brombrom lyden fra nypolerte motorsykler som endelig er ute av garasjen og på tur for å lufte hestene for første gang. Lette trykk på gassen, litt ekstra lyd forbi naboen eller noen venner, og en lav hilsen med hånda til en likesinnet før turen fortsetter med en lav vårsol skinnende på lærdressen.

– Skal vi ta en oppsummering?
Trond har akkurat avsluttet sin andre dobbelte kjøretime. Rolig parkerer han skolesykkelen på p-plassen i Gamle Støkkens vei.
– Ja takk!
– Hvordan gikk det?
Han kommer spaserende mot oss. Tydelig fornøyd. – Greit. Ingen ting å utsette på så langt. Godt å få av seg hjelmen. Det trykker godt mot kinnene.

Ut på veien med kjørelærer og Trond foran.

Neste elev gjør seg klar for time når vi setter kursen dit hvor Trond har plassert sin nyinnkjøpte 750 kubikk store guttedrøm. For det er det det er. En drøm som endelig har gått i oppfyllelse for 54 åringen fra Vestby. En drøm han har hatt i mange år, men som det ikke var mulig å realisere før nå. For nå er både økonomien og forstanden på plass. Trond humrer lunt med sammenknepet munn. Det lyser tilfredshet i øynene når han setter seg på sin nyinnkjøpte kjæledegge og starter den med en lett vridning med nøkkelen. Det brummer vår, det brummer krefter og det brummer frihet. – Herlig, utbryter Trond og drar til med et par ekstra knepp på gassen.

– Dette har jeg som sagt ønsket meg lenge og det er ingen kjekkas-utfordring. Nå skal jeg pakke fotoutstyr og drone og dra på noen skikke fotosafarier. Helt alene.
– Helt alene?
– Ja, med mindre minstemann på 13 år vil være med. Det kan faktisk hende. Hans drøm nå er å bli kjørt på skolen av pappa. Det synes han hadde vært ganske så tøft. Vi får se, småler den fornuftige 54 åringen som har en innebygd ro over seg som det blir godt å ha med seg ut på veien. For det er mange hester han skal temme hjemme på ranchen i Vestby.
– Ja, det er ikke noe leketøy. Det er viktig å ha respekt for de kreftene denne sykkelen har. Den er dessuten utstyrt med automatgir og tre ulike sportsgir som hisser hestene litt ekstra opp. Det kan gå fort. Veldig fort, men det er ikke min stil. Det lærer jeg alt om på kjøretimene jeg er i ferd med å ta, og som jeg gleder meg til som et barn hver gang. Hvor mange det blir vet jeg ikke, men jeg regner ikke med å ha "lappen" i lomma før til høsten. Ting tar tid også når det gjelder førerkort på stor motorsykkel. Men jeg har lov til å øvelseskjøre sammen med en erfaren voksen, så det gjelder å komme seg inn i et miljø.

Hvor den første virkelige turen går til er ikke bestemt, men Trond har lenge hatt lysten til å dra langs Norskekysten. Med kamera. Fra det aller sørligste og helt opp til Nordkapp. Ikke på en økt, men i mange ulike etapper. Det vil garantert ta noen uker. Stanse når anledningen og motivet byr seg uten å måtte vente til neste rundkjøring for å snu og da er som regel også motivet forsvunnet. Og med nytt flott kamera i bagen skal det bli mange fine bilder. – Mye er enklere med en motorsykkel enn med en bil. Det blir en helt ny måte å reise på, og jeg ser faktisk for meg endel teltturer med fiskestang hvor jeg står opp med sola. Parkere sykkelen i lyngen. Slår opp teltet ved vannet der ørreten vaker når sola er lav. Det er jeg ikke helt vant med, knegger han. – Det blir litt Espen Askeladd, jeg fant, jeg fant. Stanse, nyte, oppleve for så å dra videre. Enten det er lange eller korte etapper. Å kunne gjøre dette alene ser jeg fram til. Uten å være egoistisk. All right ... kanskje litt. – Jeg kjører 40 mil på en tank på 14 liter. Det skal ikke ruinere meg, i tillegg gjorde jeg et godt kjøp. Sykkelen er en 2016-modell, og du kan nesten ikke se at den er brukt. Tidligere eier var en kvinne. Det beroliger meg. De vet å ta vare på ting, og de kjører forsiktig.

– Hvor mye er du bekymret for sikkerheten?

Trond regner med at fornuften og erfaringen vil gi ham mange trygge år på veien

– Ikke mye. De hjemme er nok mer bekymret. Jeg anser meg selv for å være en ganske så fornuftig og reflektert kar, og jeg har en god evne til å lese meg opp på ting selv uten å studere manualene for heftig. Dessuten er det nesten utrolig hva du kan snappe opp på YouTube av ting som er viktig. Også når det gjelder motorsykkel. Du behøver ikke lære alt bare du vet hva det er viktig å være klar over, og jeg vet allerede at det er greit å holde seg unna veiskuldrene og der det er grus. Selv om jeg nok kan like litt fart av og til, er jeg smertelig klar over konsekvensene om det skulle gå galt. Jeg har jo kjørt bil noen tiår så trafikkbildet er klart. Dessuten spiller alderen på lag med meg. Jeg er langt unna å være noen "Tøffe, tøffe tøffe, tøffe Tom". – Det har også noe med mestringsfølelse å gjøre. Jeg er autodidakt på data, og der er jeg vel over snittet god. Nå skal jeg bli god til å kjøre motorsykkel. Jeg er litt som Pippi Langstrømpe. "Dette har jeg ikke gjort før så det får jeg til". Og så er det selvsagt viktig at alt utstyret er topp. Kjøredress, hjelm, intercom, ja det hele. Må innrømme at det var skummelt da jeg satt meg på sykkelen første gang og kjørte den hjem fra den forrige eieren. Da var det langt mer kraft mellom beina enn det jeg er vant med, for å si det sånn, humrer han lurt. – Men jeg hadde med meg en durkdreven "hjelpemann" som kjørte sammen med meg, så det gikk bra. Det var en herlig forsmak på hva som venter meg.

Trond tror det nye livet på motorsykkelsetet vil åpne opp mer for det som bor i ham av villmarkens sønn. Han innrømmer at livet så langt ikke har vært preget av utagerende handlinger. Mer i trygge og familiære omgivelser. Nå har han ikledd seg en ny utfordring, men han gleder seg.
– Det er viktig å kjenne at du lever, sier Trond med en litt høytidelig mine. – Kjenne at lufta som trenger seg inn i hjelmen gjør noe med deg. Kjenne friheten til å styre livet litt hvor du vil. Utenfor den faste ruta.
– Ingen ting i livet er gitt på forhånd. Du har ingen garanti for noe som helst. Og har du en drøm er det greit å få den realisert. Tiden kommer fort og selv om noe av det du har lyst til ikke alltid føles hundre prosent fornuftig, er det en indre kraft som styrer deg til å få drømmen realisert.
– Nå er jeg der. Og jeg kommer ikke til å feie gjennom Vestby sentrum på bakhjulet. Selv om jeg har lovet noen akkurat det. På spøk, selvsagt. Begge hjulene skal rulle trygt på asfalten. For nå er det ingen drøm lenger. Nå er det ren og skjær virkelighet, og den skal man ikke kødde med. – Ikke sant?