Hun ser at hun har kompetanse og mulighet til å hjelpe og har brukt alle ferier de siste året på å jobbe frivillig med syke og sårede i Irak; om de er IS krigere eller ei.
Vakker, blond, sporty.
En høyst normalt utseende norsk kvinne. Likevel. Det er noe med øynene. Det faste, åpne blikket. Hun er blid, men på samme tid alvorlig. Tenker vi sånn fordi vi vet hva hun har sett? Vi er nysgjerrig på hvordan en ung jente fra Hølen, ender opp i krigen som en lege som gjør jobben sin mens bombene drønner et lite stykke unna. Røyklukt, blod, lik. Maltrakterte kropper hun ser hun ikke kan redde. Bare være tilstede og holde en hånd og lindre så godt det går an til det er over. -Hvordan havnet hun her? Hvordan ble hun så tøff?
Befalsskole og naprapatstudier
Katrine var en aktiv idrettsjente som heller spilte ball med gutta enn å leke med dukker. Turning og lek ble byttet ut med karatetrening til hun nærmet seg svart belte. Det ble idrettslinja på videregående. Hun hadde et stort behov for å være fysisk aktiv. Da videre studier skulle søkes, vurderte Hølenjenta medisin som hadde vært en idé som surret i bakhodet lenge. Likevel endte hun med å gå befalsskole i Forsvaret underlagt Hæren siden broren hadde snakket så varmt om sin førstegangstjeneste. Befalskolen i Hæren tok 2 år, og hun gjorde det bra. Stortrivdes. Ble heiet frem av sin nærmeste overordnede til å søke Krigsskolen hvor hun kom inn, og som ble både trist og sur da hun takket nei.
-Mulighetene var flere. Ønsket om å studere i det sivile var sterkt. Det endte opp med et 4 års naprapatstudie i Stockholm. Jeg hadde venner som studerte medisin i Polen og besøkte dem da jeg gikk 3. året. Jeg trivdes godt, men etter å ha jobbet som naprapat en god periode, spart opp penger og etablert meg med leilighet, begynte jeg å ta opp fag på Bjørknes og jobbet ved siden av. Medisinstudiet fristet, men jeg hadde ikke så lyst på mange års studie i utlandet. Vi var mange likestilte elever på Bjørknes som leste, jobbet i kollokviegrupper, leste enda mer og var venner det året. Stod på. Lærerne på Bjørknes mente jeg kunne oppnå drømmen som hadde vokst seg frem om å studere medisin i Oslo. Den harde jobbingen ga resultater. Jeg kom inn i Oslo, sier Katrine og smiler.- Målrettet og disiplinert? Ja!
Tilbake i Forsvaret og på utenlandstjeneste
Midtveis i legestudiet ble Katrine innkalt til Heimevernet som er en del av pakka når du har gått befalsskole. Medisinstudiet og bakgrunnen hun hadde fra befalsskolen var hyperrelevant for Innsatsstyrken i Heimevernet. Hun søkte seg dit via eget opptak og kom inn. Innsatsstyrkene (ISTY) utgjør spydspissen av kampkraften i Heimevernet, er satt sammen av spesielt utvalgte og blir spesielt utdannet og utrustet. Hennes tidligere, nærmeste overordnede hadde oppmuntret henne til utenlandstjeneste, og da hun var tilbake i grønn uniform ble lysten og interessen vekket for denne type oppdrag. Den 3. januar 2012 dro Katrine et halvt år til Afghanistan med Forsvaret og jobbet med helikopterevakuering av både norske og allierte skadde soldater. Hun koblet også sanitetsfolk opp mot traumeteamet når det gjaldt hardt skadede. Etter utenlandsoppholdet fullførte hun medisinstudiene i 2015, og den obligatoriske turnuslegetjenesten var unnagjort februar i år. Nå er hun i gang med sin anestesispesialitet.
-Du må være svært mentalt sterk?
-Ja, jeg føler meg sterk og har kommet til at det mest konkrete som har formet meg og gitt meg den mentale styrken og disiplinen, i tillegg til hjem og oppdragelse, er tiden jeg trente karate. Så kommer selvsagt erfaringene fra Forsvaret. Når det gjelder å håndtere sykdom og døde mennesker, bruker man mye tid de første årene i medisinstudiet på å dissekere lik og blir vant til det.
Katrine har naturlig nok blitt preget av erfaringene. Foto: Thomas Lekfeldt /Scanpix George Kurian/ NRK.
Skadde og døde ble lempet opp på biler ved fronten få hundre meter fra oss og lempet av igjen hos oss. Foto: Thomas Lekfeldt /Scanpix George Kurian/ NRK.
En pasient er en pasient
Så er vi ved oppholdene Mathisen har hatt som frivillig lege i Irak. Så langt har det blitt fire opphold med opp til en måneds varighet hvor hun har behandlet skadde og syke mennesker i selve krigssonen via NGO, (en samlebetegnelse på frivillige, ikke-statlige organisasjoner). I 2016 og 2017 ble både sommer- og juleferie tilbragt i Irak. De to siste turene var hun i Mosul og Tal Afar, hvor man har drevet ut IS krigere fra byene etter 3 års okkupasjon og vanstyre.
-Det var en evig etterspørsel på dagtid etter meg som var lege og i tillegg kvinne.
Syke og hardt skadde barn og kvinner hadde stort behov for hjelp. Skadde og døde ble lempet opp på biler ved fronten få hundre meter fra oss og lempet av igjen hos oss. Det var umulig å vite om det var irakiske soldater eller IS-krigere, men vi som jobber på denne måten er opplært til å redde liv, uansett. En pasient er en pasient for oss.
-Det som var verre enn å jobbe med dette som jeg mestrer, og hvor jeg kan bruke det jeg har lært og hvor jeg kan gjøre en forskjell, var å høre skrik og høre at fanger ble mishandlet etter at de var behandlet av oss. En overordnet ble fly forbannet og måtte gi klar beskjed om at i området vi jobbet, skulle det være fred og ro, ikke krangling og mishandling.
Gode minner, også
Den tøffe og allsidige legen avslutter intervjuet med å fortelle om mange gode minner fra oppholdene, tross de vanvittige omstendighetene. Humor og latter, push up konkurranser hvor hun kunne finne på å vinne over gutta, småting i hverdagen de kunne le av på tvers av språkutfordringene. Samtalene de hadde med hverandre etter at mørket falt på og de hadde mest fri. Hva de hadde lært, hva som hadde vært vanskelig. Hvordan hun lærte seg å sove trygt, i hus IS-krigerne hadde forlatt, noen nødvendige timer med propper i ørene fordi hun lærte å stole på de som holdt fienden på avstand. Fastboende som kikket frem etterhvert som de forstod medisinteamet var til å stole på.
Katrine har naturlig nok blitt preget av erfaringene. Hun har virkelig sett hvor skjørt livet er. En ting er så se tragedier på TV. Noe helt annet er det å se hvor ille det faktisk kan være. Hun innrømmer at det var et sjokk. Tragediene og brutaliteten skjer nå, bare få times flytur her hjemmefra. Hun tar nå en pause fra dette livet, noe familien setter pris på, om de er aldri så stolte av henne. Med totalt tre måneders frivillig arbeid i løpet av fjorten måneder kan det røyne på.