Stasjonsparken i Vestby slik den ble tegnet av Sven Hans Cederholm i 1881

Stasjonsparken var den gang offentlig, men ble en gang rundt 1905 stasjonsmesterens private hage. Rundt var det plantet trær og busker som skjermet hagen fra innsyn, slik at stasjonsmester Hans Chr. Aas og fruen Olivie Christine kunne promenere langs grusgangene, og drikke søndagskaffen uforstyrret inne i lysthuset. På tegningen fra 1881 er lysthuset plassert midt i parken mot Kroerveien. På bilde av stasjonsbygningen fra 1922 kan vi se en benk foran lysthuset.

Ut mot veien forbi postgården var det en tett rekke med trær. Disse ble felt, trolig på 1920-tallet, og nye ble plantet lenger inn i hagen. Dette ble trolig gjort på grunn av utvidelse av Kroerveien, Men i 1961 ble hele denne rekken av trær felt, uvisst av hvilken grunn. Trolig var det et lokalt initiativ. Utedoen forsvant også i samme slengen. Deretter ble plenen liggende naken og ubrukt helt fram til 1981, da det ble asfaltert en stripe gjennom hagen. Dette ble trolig gjort på grunn av den økende biltrafikken til og fra parkeringsplassen, som den gang lå på nordsiden av stasjonsbygningen. Det skulle også samtidig anlegges fortau og gangvei fram til Vestby videregående skole, som på den tiden hadde etablert seg i det gamle Strongpackbygget. Snart etter ble det også laget en ny inngang på østsiden av stasjonsbygningen i tillegg til den gamle på vestsiden, og resten av hagen ble etter hvert lagt under asfalt.

Det eneste treet som ble spart ved massakren i 1961, var den store trearmede almen litt nord for stasjonsbygningen. Treet fikk stå i fred helt til 1987, da NSB ville felle treet på grunn av linjearbeider som skulle utføres, men treet ble reddet av historielaget med hjelp fra professor Håbjørg ved Institutt for Dendrologi i Ås. Men noen få år etter støpte Norges Statsbaner et fundament til ei gangbru over røttene, samtidig som det ble asfaltert helt inntil stammen. Det ble for mye for treet, det begynte å skrante, og etter få år døde treet, og ble felt.

Det hører også med til historien at det ble oppsatt ei midlertidig gangbru over sporene. Det var meningen at denne brua, som tidligere hadde vært i bruk på den nedlagte delen av Drammensbanen, skulle stå der i ett år, men det skulle ta mer enn ti år før brua som står der i dag ble bygget. I mellomtida hadde Vestby kommune og Norges Statsbaner kranglet i årevis om det skulle være undergang eller bru. Det ti år gamle brufundamentet, som NSB for sikkerhets skyld hadde bygget før saken ble vedtatt i bygningsrådet, kunne endelig brukes til det det var bygget for. Men heis ble det aldri.

I 1890-åra ble det på begge sider av jernbanen fra brua og mot stasjonsområdet, omtrent fram til pakkhuset, plantet bjørk. Nøyaktig til det samme punktet på begge sider. På den andre siden av jernbanestasjonen ble det i 1920-åra plantet flere trær videre nordover, en rekke av lindetrær som en fortsettelse av en slags skjerming av stasjonsområdet mot innmarka på søndre Randem. Rekken av lindetrær rakk helt fram til Randemsaga. Plantingen av lindetrærne ble utført av Harald Davidsen fra Vestby. Han var også baneformann.

Dette ble mye parkprat, men poenget er at det i dag kun er ett eneste tre tilbake av alle de trærne og buskene som er blitt plantet på stasjonsområdet fram til våre dager, nemlig et stort lindetre plantet av Harald Davidsen. Lindetrær kan bli svært gamle, kanskje opptil 1000 år. Treet står ved gangveien mellom det gamle huset til Louis Ludvigsen og Asolabygget. La oss ta vare på det!